Når et lag kollapser

• Artikkelen er hentet fra NFTs medlemsblad Fotballtreneren, nr. 4/2019.

• Olympiastadion i Berlin, 16. oktober 2012: Kampuret viser 61 minutter. Tyskland leder 4-0 over Sverige i VM-kvalifiseringskampen. Så reduserer Zlatan Ibrahimovic til 1-4 for Sverige. Da dommeren blåste av kampen en liten halvtime senere stod det 4-4, etter at Rasmus Elm hadde utlignet for svenskene – tre minutter på overtid.

• Estadio Mineirao i Belo Horizonte, 8. juli 2014: Hjemmefavorittene og ubeseirede Brasil spiller VM-semifinale mot Tyskland. Etter 29 minutter leder Tyskland 5-0. Knapt noen skjønner hva som skjer. Det største nasjonale traumet på fotballbanen for Brasil noensinne ender med 1-7-tap til slutt.

• Nou Camp i Barcelona, 8. mars 2017: Paris St. Germain reiste til Nou Camp og returoppgjøret mot Barcelona i Champions League med en 4-0-ledelse i sekken etter første kamp. Etter tre minutter scoret Luis Suarez for Barcelona. Et selvmål rett før pause og en Messi-scoring tidlig i andre omgang ga for alvor spenning i kampen. Så reduserte Cavani for PSG etter en drøy time – og 5-3 i PSG-favør med bortemålfordel i tillegg stod seg til 88 minutter var spilt. Da scoret Neymar. Ett minutt på overtid scoret han igjen – og det stod 5-5, med PSG videre på bortemål. Fem minutter på overtid raste alt sammen for gjestene. Sergi Roberto sørget for at 0-4 i første kamp ble til 6-1 i den andre, og 6-5 sammenlagt.

Dette er bare tre ganske ferske eksempler. Det finnes mange lignende, på de fleste nivåer. Men hva er det egentlig som skjer når et lag kollapser på denne måten?
La oss begynne med å spole tilbake til det første eksempelet, og hva som skjedde da Zlatan reduserte til 1-4 i Berlin. I stedet for avmålt feiring av et trøstemål, løp Sveriges stjernespiss i stedet rett i målet, hentet ballen og løp tilbake til og plasserte den på midtstreken. Et klart og tydelig signal til lagkameratene om å fortsette jakten på et resultat. Fort. 
Det finnes ingen forskning som understøtter det, men mange mener at det Zlatan gjorde var det som virkelig trigget en svensk sluttspurt det knapt finnes maken til.  

Uventet prestasjonsforverring

Det svenske magasinet Idrott & Kunskap har sett nærmere på fenomenet, og viser blant annet til en nylig publisert artikkel i tidsskriftet Frontiers in Psychology med tittelen «When you watch your team fall apart». Der definerer forskerne en kollektiv kollaps i lagidrett som «Momentet eller prosessen der ditt lags prestasjon uventet forverres mer enn normalt.»
Sju elitetrenere på landslagsnivå og fire etablerte idrettspsykologer – alle fra Tyskland – er intervjuet. Resultatene viser at de to gruppene har en litt ulik oppfatning.
Trenerne vektlegger først og fremst endringer i atferd som avgjørende for kollektive kollapser. Immobilisering og at spillerne begynner å skylde på hverandre angis av trenerne som to viktige forklaringer.
 drettspsykologene på sin side, peker mer på kognitive faktorer som individualisering eller mangel på tillit mellom spillerne i laget. 

Opptrer på egen hånd

Den svenske idrettspsykologen Erwin Apitzsch ved Universitet i Lund regnes som en pioner på dette forskningsområdet, og har nylig skrevet om temaet i antologien «Football Psychology». Men allerede i 2009 gjorde han en studie på ni spillere i et svensk elitelag i håndball.
– Det som blant annet skjer ved en kollektiv kollaps er at spillerne begynner å opptre helt på individuell basis. Man glemmer lagspillet, sier Aspitzsch til Idrott & Kunskap. 
Han poengterer samtidig viktigheten av å unngå at spillerne begynner å uttrykke seg negativt mot hverandre – både verbalt og med kroppsspråk. 
– Risikoen for en kollaps øker når spillerne for eksempel begynner å slå ut med armene mot hverandre. Dette er noe man må lære spillerne – at slik oppførsel ikke er funksjonelt for laget. 

Emosjonelle ledere

– Et forebyggende tiltak for å unngå at et lag faller sammen er å velge ut noen emosjonelle ledere i laget, fortsetter den svenske idrettspsykologen.
  – Disse spillerne må ha i oppgave å snu negativer trender og passe på at leget finner tilbake til den samhandlingen mellom individene som er fundamental i alle lagidretter. Og det er viktig at dette er ledere som er startspillere.

Idrett & Kunskap henviser til forskning som viser at en kollektiv kollaps i rundt 80% av tilfellen kan forklares av hvordan eget lag opptrer i den kritiske situasjonen. Eksterne faktorer, som at motstanderen bytter taktikk, kan også ha en viss betydning, men sjelden like stor. 
– I disse situasjonene er det utrolig viktig å være prosessorientert, og ikke løpe rundt og tenke på resultatet. Man må være til stede her og nå og holde seg til de oppgaver man har på banen. På lang sikt handler det naturligvis for en eliteutøver også å kunne håndtere at omgivelsene er mest opptatt av resultatmålene – men som aktiv må man i den skarp situasjon være prosessorientert, poengterer Apitzsch. 

Korrigeringer underveis

Mens noen lagidretter – som håndball, ishockey og basketball – har muligheter for timeout underveis om spillet er i ferd med å havarere, er det i for eksempel fotball og bandy bare i pausen det er muligheter for å korrigere.
Hva kan sies om trenerens rolle under en begynnende kollaps? spør Idrett & Kunskap. Erwin Apitzsch svarer:
– En interessant iakttakelse fra en av våre egne studier var at noen spillere (håndball) anså at trenerens opptreden spilte inn. Men ingen av de trenerne vi intervjuet kunne selv se at de hadde en rolle i det som skjedde. Derfor mener jeg det kan være bra for trenere å ha en mentor som kan påpeke ulike ting som han eller hun kanskje ikke har vært klar over.

Hvordan en trener opptrer under en timeout eller i en pause kan påvirke situasjonen i både positiv og negativ retning. Apitzsch utfordres på å si noe om hva han har sett i de tilfellene hvor treneren ikke har lykkes med å forhindre at kollapsen fortsetter.
– Det er dessverre ikke helt uvanlig at trenere tyr til utskjelling av spillerne i slike situasjoner. Men i en så stresset situasjon er det bedre å vente litt og la spillerne roe seg ned først. Deretter er det avgjørende at man klarer å være veldig spesifikk og konkret, og ikke komme med nye direktiver som spillerne ikke er trygge på. Noen trenere har også en tendens til å tro at jo mer han eller hun sier, jo bedre – noe som absolutt ikke er tilfelle, påpeker Apitzsch.

Komplekst fenomen

En kollektiv kollaps er et komplekst fenomen. Når det kommer til lagidrett handler det i tillegg til den individuelle psykologien om interaksjonen mellom individene i laget – eller mangel på interaktivitet. Og det handler om leder- og trenerapparatet. 
For å billedlegge det kan det være greit å nevne det tredje eksempelet i starten av denne artikkelen – Barcelonas utrolige snuoperasjon mot PSG i Champions League.
Med 4-0 med seg fra hjemmekampen var det ingen grunn til at PSG skulle ta turen til Barcelona med uro i kroppen. Men det var før kampen. Ta en kikk på YouTube og sjekk ansiktsuttrykkene til spillerne på det franske laget da Suarez ga Barcelona ledelsen allerede etter tre minutter. Det var et forvarsel om en forestående «katastrofe». Tomme blikk. Resignert kroppsspråk. Allerede før kampen var skikkelig i gang. PSG skulle ri av den katalanske stormen det første kvarteret. Det greide de ikke – det var 2-0 før pause. Resten er historie.

Smygende fryktfølelse

Karin Moesch er idrettspsykologisk rådgiver for det svenske Riksidrottsförbundet. Hun forteller til Idrott & Kunskap at det ved kollektive kollapser er en veldig vanlig faktor at spillerne rammes av en smygende følelse av frykt og engstelse.
En engstelse som har direkte innvirkning på spillernes adferd. En konsekvens kan være at man for eksempel blir mer usikker i forsvarsspillet.
– I forskningssammenheng snakker man noen ganger om emosjonell smitte, forklarer Moesch.
– Det vil si at vi mennesker har en tendens til å herme atferd fra de som befinner seg i omgivelsene, for eksempel lagkamerater. Er atferden da dårlig for prestasjonen, sier det seg selv at det innvirker negativt på laget. 
Et slags mentalt virus, rett og slett.

Negativt momentum

Det snakkes ofte om å skaffe seg et momentum innen idretten. Men hva skiller et psykologisk momentum – som kan være av både positiv og negativ karakter – og en kollektiv kollaps, som bare er negativ?
Forskerne Taylor og Demick definerer et psykologisk momentum i idrett slik:
«En forandring i kognisjon, affekt, fysiologi og atferd forårsaket av en hendelse – eller en serie hendelser – som resulterer i et skifte i prestasjon og konkurranseutfall.»
Forskeren Vanessa mener kollektiv kollaps skiller seg fra det negative momentumet i det at det er mer langvarig og ekstremt.

– Ut over begrepet negativt momentum finnes det også et annet nær beslektet forskningsområde, som handler om krisesituasjoner. Der har man blant annet vist at det i slike situasjoner er vanlig med rolleforvirring. At individer begynner å avvike fra normal utførelse av sine roller. I lagidrett har alle normalt visse gitte roller og oppgaver, men under en pågående kollaps kan det hende at individer opplever at lagkamerater ikke jobber på riktig måte, og da går inn i andres roller og forsøker å påvirke, forklarer Karin Moesch.

Kommunikasjonen svikter

Moesch forteller videre at hun og andre forskere på området har notert seg at kommunikasjonen ofte svikter når spillet er i ferd med å falle sammen. 
– Helt plutselig slutter spillerne å snakke med hverandre, noe som i seg selv kan være utløst av iboende følelser eller tanker om at «nå er det kjørt».
Hun viser videre til forskerkollegaen Wegin, som i foreløpig upublisert materiale har sammenlignet antall løpsmeter i kollapssituasjoner med når lag har tapt på mer «normalt» vis. Det viser seg at spillerne løper mindre når alt kollapser.

– Rent praktisk tenker jeg at kognitiv adferdsterapi og mindfulness kan være metoder å jobbe med for å redusere risikoen for kollaps. Derigjennom lærer man seg hvordan man kan bli bevisst om ulike indre opplevelser, for eksempel knyttet til tanker og følelser. Å kunne observere dem, uten å reagere på dem. For det er jo ofte tanker og følelser som gjør at vi oppfører oss på en bestemt måte. Om jeg for eksempel blir engstelig er det en risiko for at jeg blir litt mer passiv i min atferd. Kanskje lar jeg være å gå rett på mål når muligheten byr seg, eller jeg slutter å løpe for fullt ettersom det likevel kjennes som løpet er kjørt, sier Karin Moesch til idrott & Kunskap.

• Kilder: Idrott & Kunskap, fifa.com, uefa.com