Fotballens popularitet gir oss mange muligheter og et stort ansvar for å gjøre en innsats med inkludering

• Av Even Ranheim Karpuz
  Artikkelen er hentet fra Fotballtreneren nr. 3/2021

Inkludering. Integrering. Polarisering. Rasisme. Stigmatisering. Ord som hyppig blir brukt i den offentlige innvandringsdebatten. Vi leser eller ser om det til daglig i nyhetsbildet, og det er derfor viktig at man er oppdatert på forskningsfeltet. Befolkningen med innvandrerbakgrunn i Norge har økt betraktelig de siste tiårene, og det spås at denne delen av befolkningen kommer til å øke enda mer i årene som kommer. Det setter nye krav til at store aktører i samfunnet konstant må utvikles, og det må tilrettelegges for å nå ut til flest mulig av innbyggerne. Den største frivillige organisasjonen i Norge er Idrettsforbundet (NIF), og enkelte mener at det er den viktigste arenaen for hverdagsintegrering. Idretten i Norge skal være samfunnsorientert, og de siste årene har det vært mye fokus på å inkludere mennesker som tidligere ikke har hatt en sentral plass i norsk idrett. Dette gjelder blant annet mennesker med innvandrerbakgrunn 

«Fotballens popularitet gir oss mange muligheter og et stort ansvar for å gjøre en innsats med inkludering». 

Hvordan er det egentlig å komme som mann med innvandrerbakgrunn og ta del i den organiserte fotballen her til lands? I masteroppgaven min undersøkte jeg hva menn med innvandrerbakgrunn forteller om i forbindelse med deres egne karrierer i norsk organisert fotball. Det empiriske grunnlaget i oppgaven er syv dybdeintervjuer med menn som har migrert til Norge fra Tyrkia, Irak, Vietnam, Liberia, Etiopia og Bosnia. Datamaterialet fra disse syv intervjuene ble presentert gjennom fire analysekapitler, der tematisk og narrativ analyse ble brukt som analysegrep. I denne oppsummerende artikkelen vil jeg kun presentere korte avsnitt fra noen av fortellingene jeg gjengir i analyserekapitlene mine. Gjerne ta kontakt om dere er interesserte i oppgaven i sin helhet. 

Fotballen som integrerings- og inkluderingsarena

I det første analysekapitlet undersøkte jeg informantenes positive opplevelser ved det å delta i organisert fotball etter at de kom til Norge. Forskningsspørsmålet jeg stilte i denne delen av oppgaven var «Hva forteller menn med innvandrerbakgrunn om den integrerende og inkluderende effekten av deltakelse i organisert fotball?». Her ble det presentert fortellinger som er med på å underbygge forståelsen av at idretten som samfunnsaktør gjør en viktig og relevant jobb for personer med innvandrerbakgrunn. I disse fortellingene står idretten frem som en viktig arena både for inkludering og integrering, noe som har bidratt til at flere av informantene følte seg integrert i samfunnet gjennom idretten. 

Første fortelling er fra intervjuet med Arthur. Han er 22 år, født i et krigsherjet afrikansk land og kom til Norge som krigsflyktning sammen med mor og et yngre søsken da han var 4 år gammel. Arthur begynte med organisert fotball i sjette klasse på barneskolen, men hadde spilt litt uorganisert fotball før den tid. Han presenterte en lengre fortelling om at deltakelse i organisert fotball bidro til en bedre selvfølelse og opplevelser av mestring, selv om det var få positive følelser utenfor idretten. Her er et kort utdrag fra fortellingen: 

Arthur: «Bare gi meg en utfordring som innebærer en fotball, så skal jeg klare den liksom. Fotball har vært min matematikk. Fotball har vært mitt naturfag. Min norsk. Min engelsk. Et språk og et fag jeg faktisk behersket. Skolen var aldri min greie.»

Fotballen bidro til at selvfølelsen til Arthur har utviklet seg i positiv retning – også ellers i livet. Organisert fotball var en plass hvor han følte på mestring og en sosial møteplass han forbinder med noe positivt. Arthur tror ikke han er alene om å føle det sånn og påstår at mange har fått et bedre liv etter at de startet med organisert fotball. Deltakelse i organisert fotball ga han følelsen av kontroll som resulterte i positive opplevelser i form av mestring og tilhørighet, i motsetning til hvordan det var ellers i livet. Gjennom denne fortellingen gir Arthur oss et innblikk i hvordan den organiserte fotballen kan være en mestringsarena for barn og ungdom. Jeg tolker Arthurs fortelling slik at fotballen har bidratt til ulike former for integrering – hvor Arthur først ble integrert i fotballaget, og på lengre sikt bidro det til at han ble integrert i samfunnet gjennom fotballen. 

En annen som snakket varmt om organisert fotball som en egnet arena for integrering og inkludering var Edin fra tidligere Jugoslavia. Edin var eldste informant i dette prosjektet med sine 36 år. Han er født og oppvokst i tidligere Jugoslavia og kom til Norge i 1993 sammen med mor, far og søster. Han har selv spilt fotball i over 30 år og har de senere årene tatt på seg flere trenerverv i ulike lokalklubber. Dermed har han et innblikk i idretten både som spiller, trener og lærer, og det gjør at han i fortellingene ofte manøvrerer mellom de ulike rollene han har hatt i løpet av livet. 

Edin: «Fotballen var min inngangsbillett. Det var min første mestringsarena her i landet. Det første møtet med fotball var på skolen i friminuttet. Man trekker automatisk dit hvor man ikke er avhengig av språk. Ballen snakker all verdens språk. Jeg var heldig og hadde spilt mye fotball i Jugoslavia, jeg hadde en relasjon til idretten og følte med en gang trygghet. Jeg kunne vise til andre at jeg faktisk duger til noe. For meg var fotballen inngangsbilletten til veldig mange av relasjonene, hvor jeg avkodet de mytene om at jeg ikke kunne ting.»

Gjennom hele intervjuet snakker Edin mye om «inngangsbilletten». En inngangsbillett er noe man trenger for å komme inn enkelte steder, og Edin bruker dette som et symbol på hva man som person trenger for å få tilgang på enkelte samfunnsarenaer i Norge. Han hadde en relasjon til idretten før han kom til Norge, noe som gjorde at han følte seg trygg på fotballbanen. I likhet med flere av informantene beskriver Edin fotballen som et universelt språk, hvor deltakerne kommuniserer gjennom blant annet blikk, pasninger og non-verbal kontakt. Dette var Edins første måte å kommunisere med klassekameratene på. Han fikk vist både ferdigheter og svakheter, som var tilknyttet hans identitet. Dette ga Edin følelse av makt til selv å avkode de mytene om at han ikke mestret noe. Han forteller at fotballen var hans inngangsbillett til resten av samfunnet etter at han og familien kom til Norge. 

Fortellingen til Edin gir oss et innblikk i hvordan deltakelse i fotball har fungert som et verktøy for utviklingen av mestringsfølelser og integrering. Først bidro deltakelsen til integrering i fotballaget. Senere bidro deltakelsen til at han ble integrert i det norske samfunnet gjennom fotballdeltakelse. Fotballen har fungert som en arena hvor han har gjort seg forstått, i perioder av livet hvor mangelen på mestring var et faktum på andre arenaer. I starten oppnådde han mestringsfølelse bare ved å spille fotball i skolegården i friminuttene. Den dag i dag er han både spiller og trener i organisert fotball. Denne fortellingen lærer oss at deltakelse i organisert idrett kan være et verktøy for å ivareta og utvikle barns og unges sosiale ferdigheter.

Økonomi som barriere

Videre i analysekapitlene ble det fokusert mye på informantenes fortellinger om utfordringer og barrierer de har møtt på i løpet av sin tid som utøver i norsk organisert fotball. Det er ifølge fortellingene tydelig, på tross av mange positive fortellinger, at den organiserte idretten har et stort forbedringspotensial.  

I analysekapittel to er det fortellingene om økonomiske barrierer og viktigheten av inkluderende enkeltpersoner i lokalsamfunnet som analyseres. I norsk idrett finnes det en rekke tiltak for at økonomi ikke skal være en hindring for deltakelse i idretten, men ifølge fortellingene har informantene likevel møtt på flere økonomiske utfordringer i idretten. 

Denis: «(…)da kostet det 9 000 kroner til sammen for å spille på laget. Den økonomiske situasjonen i familien min var ikke veldig god på den tiden, og jeg jobbet ikke utenom, så jeg måtte slutte.» 

Minh: «Jeg husker når jeg skulle på et lag i 3.divisjon her, da kostet det 10 000 kr i året for å delta. Aldri i verden om jeg og min familie hadde tatt oss råd til det.» 

Erdem: «Plutselig ble det veldig dyrt. Da følte jeg på det selv også, at det ble helt feil at faren min skulle betale så mye for at jeg skulle sparke rundt på en ball.» 

Det er interessant og fortellende i seg selv at flere av informantene presenterer og husker summen det kostet for å spille fotball. Det tyder på at økonomi tidlig var et tema i familien, og at det ikke var en selvfølge at han kunne delta i organisert fotball. Ofte har ikke barn og ungdom i Norge en anelse om hva deres egen idrettsdeltakelse koster. I alle fortellingene som ble presentert av mine informanter var det tydelig at økonomi har vært en barriere i løpet av deres idrettskarrierer. Det er i grunn ingen overraskelse, og er støttet av tidligere forskning. Økonomiske barrierer og ugunstige materielle betingelser ble enklere å forholde seg til når inkluderende enkeltpersoner i lokalmiljøet bidro. Videre i kapittelet presenterte jeg fortellinger som bidro til et perspektiv videre forbi de økonomiske barrierene. Edin, som vi møtte på tidligere, og Denis presenterte her noen fortellinger som forklarte viktigheten av inkluderende personer i lokalmiljøet.

Edin: «Tenk om laglederen ikke hadde tatt seg tid til å invitere meg og plukke meg opp før den første treninga? Dette husker jeg helt detaljert altså. Det er det en grunn til. Jeg husker til og med hvor sønnen hans satt i klasserommet til enhver tid gjennom hele barneskolen. Jeg husker dem kakka på døra mi hjemme en dag og hadde et par fotballsko i hendene.» 

Edin legger stort fokus på at han hadde en lagleder som tidlig inkluderte ham i den lokale fotballklubben. Han husker detaljene godt den dagen laglederen sto på døra med noen fotballsko, og han husker også detaljer omkring både laglederen og barna hans. Han forteller videre at familien hans ikke hadde god økonomi i starten av oppholdet i Norge. Det gjorde at de måtte tenke seg om før de vurderte hva de skulle bruke penger på. Ifølge fortellingen hadde han allerede på den tiden et perspektiv på familiens økonomi, som gjorde at han ikke spurte om å få fotballsko til å begynne på organisert fotball. 

Edin: «Jeg husker fortsatt min første fotballkamp, hvor jeg skulle spille bortekamp omtrent 20 km unna. Da husker jeg at jeg sa til pappa at jeg hadde noen lekser jeg skulle gjøre og at jeg skulle sykle til en kompis for å gjøre disse leksene. I skjul pakket jeg med meg fotballbagen og syklet de 20 kilometerne til kamp. Jeg var innom biblioteket for å se på kart over hvor jeg skulle sykle, og hvor lang tid det omtrent skulle ta. Jeg måtte også sørge for å komme før alle andre på laget, slik at jeg kunne gjemme sykkelen. Når barna og de andre foreldrene kom, hadde jeg allerede skiftet og var klar, slik at de ikke kunne se at jeg syklet ditt. Det ville vært skam for både meg og familien, tenkte jeg.»

Edin forteller at han i likhet med foreldrene ikke spurte lagkameratene eller foreldrene om skyss til treninger og kamper. Han beskriver seg selv som en «symptombærer». Edin forteller at han tok etter foreldrenes handlingsmønstre, noe som i flere situasjoner kan sies å være uheldig. Ifølge fortellingen resulterte disse symptomene i at han blant annet syklet 40 kilometer tur-retur helt alene for å spille bortekamp. Det var viktig at ingen skulle vite om det – hverken trenere, foreldre eller lagkamerater. Ingen skulle vite at foreldrene ikke hadde mulighet til å kjøre han til bortekamp. 

Edin er ikke alene om å presentere slike fortellinger. Denis fortalte også om lignende hendelser. Han migrerte fra Irak som 8-åring, sammen med mor, far og sine to eldre brødre. Denis er nest yngst av fire brødre. De to eldre brødrene ble født i Irak og kom til Norge som ungdommer, mens yngstemann ble født i Norge.

Denis: «Alle andre hadde ordentlig fine fotballsko av bra merker. De hadde også mange nye drakter. Så kommer jeg der, 8-9 år med fotballsko i størrelse 44, skjønner du? Altfor store fotballsko, som flere av brødrene mine brukte. Du ble litt sett ned på fra tidlig av. Men nå skal du høre. Jeg var så vanvittig heldig jeg, har ikke ord for det en gang. Jeg ble kjent med en norsk gutt i klassen. Han hadde en ordentlig snill bestemor. Hun tok ordentlig vare på meg. Jeg kan banne på at det var forskjellen for meg, mellom å ha det dårlig eller godt i starten på min fotballkarriere. Hun ga meg min første fotball og min første fotballdrakt. Både en landslagsdrakt og en Manchester United-drakt.»

I likhet med Edin fortalte Denis om hvor mye det betydde for ham at noen fra lokalsamfunnet tidlig viste sin støtte og tilbød hjelp. Denis fortalte om dette med stort engasjement. Han dannet et vennskap med en norsk gutt i klassen, som hadde en inkluderende bestemor. Denis går så langt som å si at bestemoren betydde forskjellen på en god og en dårlig oppstart i organisert fotball. Hun inkluderte ham først inn i samfunnet og ga han etter hvert verktøyene slik at han selv kunne integrere seg i fotballaget. Dette førte videre til at han ifølge fortellingene også integrerte seg i samfunnet gjennom fotballen.

Økonomi som en individuell utgangsbetingelse har ifølge fortellingene spilt en viktig rolle når valg i løpet av idrettskarrierene er blitt tatt. Man har ikke fått spille på de lagene man har ønsket, og noen har til og med valgt å slutte med organisert fotball for en periode. Dette er i tråd med tidligere forskning som tilsier at barn med foreldre uten høyere utdanning og lav økonomisk kapital ser ut til å falle fra idretten på et tidligere tidspunkt. 

Man kan se noen likhetstrekk i fortellingene til Denis og Edin, og de har et klart bilde av hva som kreves for at man skal kunne føle seg «normal» innad i et i idrettslag. Denis og Edin forteller om en ulik tilgang til materielle goder, hvor økonomi er den største barrieren. Fortellingene gir et inntrykk av at økonomi skaper et tydeligere skille mellom de barna som har familier med god økonomi og de barna med familier som har dårlig økonomi. Statlige og kommunale støtteordninger bidrar til å gi de utsatte barna en inngangsbillett til idrettsdeltakelse, men det betyr ikke automatisk at de føler seg inkludert og lik resten av idrettslaget. Når fortellingene om mestringsfølelse og inkludering presenteres, retter begge to mye av søkelyset mot to enkeltpersoner i lokalmiljøet, som la ned en ekstra innsats for å legge til rette for at de to guttene skulle føle seg inkludert og normale.

Foreldredeltakelse

I det tredje analysekapitlet er det fortellinger om foreldrenes deltakelse underveis i informantenes karrierer som skal presenteres og analyseres. Ofte er foreldre med innvandrerbakgrunn stereotypisk fremstilt, både i og utenfor idretten. De blir i noen tilfeller presentert som «late», «snyltende» og «passive». Mine funn i denne delen av oppgaven viser at man burde se bort i fra disse stereotypiske fremstillingene av foreldre med innvandrerbakgrunn, og heller legge til rette for kommunikasjon og kunnskapsutveksling. 

Igjen skal vi møte 22-årige Arthur som har en opplevelse av at han og familien møter andre krav enn etniske norske familier. Han forteller at reaksjonene mot etniske nordmenn og de med innvandrerbakgrunn, er ulike hvis kravene ikke oppfylles – ofte basert på stereotypiske fordommer. Det gjelder generelt i samfunnet, men og i idretten, som Arthur forteller om i følgende utdrag. Forløpet til dette utdraget var at jeg spurte hvorfor han startet relativt sent med organisert fotball. 

Arthur: «Jeg tror det var fordi mora mi var alenemor. Hun hadde meg og lillebroren min. Og her i Norge føler jeg utlendinger generelt har mye press på seg. Mora mi kunne heller ikke særlig godt norsk, så hun valgte rett og slett å ikke la meg starte på fotball fordi hun visste at hun ikke kunne bidra så godt. Samtidig trengte lillebroren min mer tilsyn enn hva jeg gjorde på den tiden, og han ble dermed prioritert. Hun lot meg heller starte når jeg hadde litt mer vett da, som hun selv kalte det. På den tiden klarte jeg å ringe og spørre vennene mine selv om jeg kunne sitte på til trening, eventuelt gå selv på trening. Mammaen min er ekstremt smart og omtenksom. Jeg føler nesten at enkelte undervurderer mamma sine evner basert på hvordan hun ser ut.» 

I deler av utdraget forteller Arthur at hans mor ikke lot han starte med organisert fotball, fordi hun selv visste at hun ikke kunne oppfylle de uformelle kravene som var satt av trenere, ledere og andre foreldre i idretten.  Foreldrene i idretten er ifølge Arthurs fortelling tiltenkt en rolle – som kan havne i konflikt med andre roller foreldre har utenom idretten. 

Ut fra Arthurs fortelling sitter jeg igjen med en forståelse av at moren ikke har vist manglende vilje til at gutten skal starte med idrett, tvert imot handler det i større grad om hennes selvinnsikt som gjorde at hun forsto at hun hverken hadde tid eller språklig kompetanse til å følge opp sønnens deltakelse i idretten ut fra idrettens gitte foreldrekrav. I mine øyne formidles det en fortelling om en krasj mellom barnefotballens foreldrekrav og enkelte foreldres reelle kapasitet. I stedet for at fotballen fremstår som en utelukkende inkluderende arena, fremstilles det her som at enkelte foreldre har valget mellom å holde barna utenfor idretten eller bli utsatt for kritikk basert på manglende deltakelse. 

26-årige Erdem forteller også om foreldrenes idrettsdeltakelse, og påsto at det har bidratt til at han har blitt urettferdig behandlet av trenerne på fotballaget. Erdem migrerte fra den tyrkiske delen av Kurdistan, og har tidligere reist mye for å jobbe som frivillig, samt vært i førstegangstjenesten. Nå studerer han for å bli sosionom, hvor motivasjonen er å hjelpe mennesker som har det ekstra vanskelig i livet. 

Erdem: «Fedrene var trenere, og da fikk som oftest sønnene mest spilletid og fikk rekruttere opp på andre lag. Samtidig ble spillerne som hadde ivrige foreldre på sidelinjen prioritert foran oss som ikke hadde det privilegiet. Jeg følte meg litt bortprioritert, i likhet med mange andre spillere som ikke hadde ivrige foreldre. Derfor valgte jeg å slutte.»

Her ser vi hvor viktig foreldre-og-spiller relasjonen fremstår for Erdem i fotballen. Han beskriver et slags hierarki der spillere som har foreldre som trenere har den største fordelen, deretter kommer spillerne med ivrige foreldre på sidelinjen. Bakerst i køen havner spillerne som ikke hadde deltakende foreldre. Disse spillerne ble ifølge Erdem bortprioritert, noe som etter hvert var en av hovedfaktorene til at han sluttet med fotball for en periode. Det at ungdommer faller fra idretten trenger ikke å være ille isolert sett, men i Erdems fortelling baseres valget om å slutte på oppfatningen av å bli ulikt behandlet av trenerne basert på foreldrenes deltakelse. Om dette stemmer – er det i mine øyne problematisk. 

Ved å se på hvordan Arthur og Erdem snakker om foreldrenes idrettsdeltakelse, kan man se kollektive likhetstrekk på tvers av disse fortellingene. Ut fra disse fortellingene kan det tolkes som at foreldre med innvandrerbakgrunn ikke er like synlige som etniske norske foreldre i barnas idrettsdeltakelse. Men basert på disse fortellingene dreier det seg ikke om latskap, mangel på vilje eller et formål om å lure seg unna. Hovedsakelig virker fortellingene å dreie seg om uoppnåelige foreldrekrav i den organiserte fotballen. Det er ingen tvil om at organisert fotball er basert på ivrige foreldre og frivillige. Men disse kravene har ifølge menn med innvandrerbakgrunn sine fortellinger ført til at blant annet barn har startet med organisert fotball mye senere enn resten og følt seg bortprioritert av trenerne. 

Rasisme og hvithet 

I fjerde og siste analysekapittel spurte jeg om fortellinger om rasisme. Selv om idretten utad har det som betegnes som «nulltoleranse» mot rasisme er det ifølge fortellingene tydelig at rasisme-hendelser har vært en blindsone i norsk organisert fotball. Informantene beretter om individuell rasisme, institusjonell rasisme og en høy terskel for å rapportere inn hendelser. 

De fleste av informantene i denne oppgaven ga uttrykk for at de har opplevd hendelser som de karakteriserte som rasistiske. Slike hendelser skjedde både åpenlyst og skjult, forsettlig eller utilsiktet, og fra enkeltpersoner til et kollektivt/institusjonelt nivå. Flere av informantene forteller om møtet med den synlig og direkte individuelle rasismen.

Edin: «Utover i den ene kampen står dommeren ved siden av meg og en motspiller. Motspilleren kaller meg for «negerfaen», og dommeren både ser og hører det. Som dommer velger han kun å si: «gutter, nå kutter vi ut!». Så fortsetter kampen som vanlig. Jeg tok hevn og det var min måte å stå opp for meg selv på samtidig som jeg bidro til å synliggjøre hvilke utfordringer man som innvandrer i idretten hadde på den tiden.» 

Arthur: ««Jævla neger» og «ha deg tilbake til hjemlandet ditt» har jeg fått hørt noen ganger for eksempel. Heldigvis takler jeg det veldig bra. Jeg tenker at de sier alt det der på grunn av at de ikke får til noe ute på banen nå, og dermed prøver de å hakke på meg som en siste løsning for å få noe ut av kampen.» 

Basert på fortellingene til Edin og Arthur er det vesentlige forskjeller på hvordan de forstår rasisme – hvor den kommer fra og hvordan den ser ut. De har helt forskjellige forståelser av den individuelle rasismen de har opplevd, noe som gjør at de dermed har reagert helt ulikt i møter med individuell rasisme. Fortellingene viser at rasialiserte menn med innvandrerbakgrunn naturligvis opptrer som enkeltindivider som tenker, handler og opptrer forskjellig i ulike situasjoner, også i møtet med individuell rasisme i idretten. Opplevelsen av rasisme kan defineres på mange ulike måter ut fra hvem som forteller om det. Edin fokuserer mye på at de med makt ikke benytter seg av posisjonen sin til å bekjempe rasisme, mens Arthur forstår det sånn at de med makt prøver å utnytte seg av det sportslig sett. 

Ikke bare ble det fortalt om individuell og direkte rasisme. Vel så problematisk er den usynlige rasismen og følelsen av å aldri bli godkjent som helt norsk. Dette snakker Denis og Abel om. Denis ble introdusert tidligere i artikkelen, mens Abel er en 25 år gammel mann som kom til Norge fra et afrikansk land som 7-åring. Han kom til Norge på familiegjenforening hvor han flyttet inn til far og stemor. Moren var igjen i hjemlandet og døde to år etter at Abel kom til Norge. Det var ifølge Abel selv en av grunnene til at han hadde en trøblete start på tilværelsen i Norge, som blant annet førte til at han i tenårene flyttet mellom ulike institusjoner og fosterhjem. 

Denis: «Jeg føler at jeg konstant går rundt og skylder nordmenn litt ekstra for at de har latt meg komme hit da, om du skjønner. Rett og slett for å vise det at man er litt nordmann, selv om jeg kanskje ser litt annerledes ut da.» 

Abel: «Uansett hvor mye man prøver å bli en nordmann, så blir man det aldri uansett. Fortsatt den dag i dag er det folk som spør meg sånn: «Abel, hvor kommer du fra?». Jeg svarer «Norge», også spør de igjen: «Men, hvor kommer du egentlig fra da?». Føler man seg egentlig hjemme i et land da? Når folk hele tiden skal påpeke at jeg egentlig ikke kommer herifra.» 

Både Abel og Denis forteller at det å være norsk først og fremst forbindes med hvordan man ser ut, selv om identitetsfølelsen kan være sterkt knyttet til det å være nordmann. Hudfargen og utseendet er en begrensning som gjør at man aldri blir anerkjent som norsk. Begge mennene føler seg norske, men ifølge fortellingene vil de aldri bli sett på som helt norske, på grunn av blant annet hudfarge, utseende og fødeland. Disse fortellingene gir også et inntrykk av at rasialiserte mennesker må kompensere for sin hudfarge og fødeland – for å inkluderes og godtas i samfunnet. Dette er skjult rasisme som kan være vanskelig for hvite mennesker å legge merke til og forstå, men både Denis og Abel opplever disse formene for institusjonalisert rasisme som vanskelige å forholde seg til. 

Det finnes ingen klar definisjon på hva rasisme er, og jeg tar som nevnt utgangspunkt i et bredt spekter av rasistiske handlinger. Dermed oppstår det ulike oppfatninger av hva som kan tolkes som rasisme. To av mine informanter forteller om en bevissthet knyttet til det å kunne bli beskyldt for «å dra rasismekortet». 

Abel: «Jeg tror personlig at jeg utviklet et instinkt etter hvert hvor jeg merker holdningene til enkelte litt kjappere. Jeg liker absolutt ikke å dra rasismekortet, og jeg gjør det svært sjeldent. Men det er rasisme i idretten, det er det i mange tilfeller.» 

Edin: «Når det gjelder hverdagsrasisme, så trør man litt på tå egentlig. Da begynner vi å snakke om dem intimsonene som man er terminologisk pålagt å være forsiktig på da. Man er veldig redd for å bli stemplet for å dra det såkalte rasismekortet for lett da.» 

Både Edin og Abel er bevisst på at man kan bli beskyldt for å være hårsåre hvis de reagerer på rasisme og at de på grunn av det ofte har en litt forsiktig tilnærming til temaet. Å konfrontere subjektive rasistiske handlinger kan slå tilbake på dem selv om meningsmotstandere kritiserer dem for å dra det såkalte «rasismekortet». Spørsmål og kommentarer som kan oppfattes som rasistiske, kan ofte bli forsvart som uskyldige. Det bidrar til å underminere opplevelsene til rasialiserte mennesker. «Det å dra rasismekortet» virker å være et utrykk som er produsert av de som kun hører snakk om rasisme, men som aldri har opplevd det selv. I rasismedebatten nevnes det at folk er redde for å si hva de tenker om temaet fordi de er redde for å bli stemplet som «naiv snillist» eller «fremmedfiendtlig rasist». I likhet med disse er også rasialiserte menn ifølge disse fortellingene nervøse for å bli stemplet som «lettkrenket» og «hårsår» i den samme debatten. 

Organisert fotballs sol- og skyggesider 

Et sentralt funn i denne studien viser at deltakelse i organisert fotball medfører både positive og negative erfaringer og opplevelser. Idretten er positiv for mange, men samtidig er den ikke utelukkende inkluderende og integrerende. For flere av informantene har deltakelse i organisert fotball også hatt en ekskluderende effekt, og ifølge fortellingene virker det som at mennesker med innvandrerbakgrunn er spesielt utsatt. Sånn jeg forstår det vil det alltid være en fare for utenforskap og frafall i idretten når rammene er som dem er. 

Det å delta i idretten har vært viktig for flere av informantene og alle er fortsatt en del av den organiserte fotballen. Spesielt viktig var den organiserte idretten i startfasen på tilværelsen i Norge da det var vanskelig å finne sin plass ellers i det norske samfunnet. Det var en plass hvor man tidlig ble forstått og man var ikke avhengig av språk og annen kompetanse for å ta del i aktiviteten. Informantene vier òg mye plass i fortellingene til viktige personer i lokalsamfunnet som har hatt en inkluderende rolle både i og utenfor idretten. Dette er noe både spillere, trenere, ledere og foreldre bør tenke på fremover. Deltakelse i organisert fotball har gitt informantene tilgang på nye samfunnsarenaer, vennskap for livet og en bedre livskvalitet. Samtidig er det også mange fortellinger om opplevelser av utenforskap og ekskludering. 

Man ser at opplevelser av ekskludering setter noen spor som er vanskelige å glemme. Disse erfaringene kan man lære mye av. Selv om idretten i fortellingene fremstilles som en inngangsbillett til resten av samfunnet har det likevel vært en del utfordringer ved det å være barn, ungdom og mann med innvandrerbakgrunn i organisert fotball. Selv om idretten i utgangspunktet kan sies å være et velfungerende system som skal sikre alle her til lands muligheten for deltakelse i organisert idrett, viser det seg likevel at det har vært en del hindre på veien for menn med innvandrerbakgrunn. Både i form av økonomiske barrierer, manglende foreldredeltakelse og møter med rasisme. 

Jeg har i den sammenhengen forsøkt å presentere et nyansert og kritisk bilde av den organiserte fotballen. Jeg er på lag med idretten og vil finne ut av problemet for å finne en løsning. Dette innebærer at jeg må presentere en del av det negative som menn med innvandrerbakgrunn opplever ved deltakelse i organisert fotball. Barrierene som fortelles om i denne oppgaven gir et innblikk i organisert fotballs foreløpige begrensninger. Å arbeide med disse utfordringene vil være viktig for blant annet Fotballforbundet og Idrettsforbundet fremover. De ønsker å tilrettelegge for integrering og virker å jobbe aktivt for inkludering av mennesker med innvandrerbakgrunn. La oss sammen jobbe for å legge til rette for en «idrett for alle», og ikke bare for noen. 

• De som ønsker tilgang til hele masteroppgaven, kan kontakte Even Ranheim Karpuz på e-post: karpuz944@hotmail.com