Hva kan norske foreldretrenere lære av Belgia?

Belgia bestemte seg for å gjøre barnefotball til et driblespill uten instruksjon. Nå har de lenge vært nummer én på rankinglistene.

SPØR: – Som trener kan du spørre mer enn du forklarer. Da vil du lage selvstendige og tenkende spillere, skriver Anders Jacobsen. Foto: Ivar Thoresen
  • Av Anders Jacobsen, Fotballspiller, trener og forfatter
ARTIKKELFORFATTER: Artikkelen er skrevet av Anders Jacobsen, som også er aktuell med boka; HJELP, jeg har blitt FOTBALLTRENER! Foto: Privat

Norge har hentet hjem en rekke medaljer fra OL i Kina. Nå står fotballsesongen for tur. Der er medaljefangsten uteblitt siden kvinnene vant OL i 2000, og på herresiden er fraværet av Norge i sluttspill det eneste som glimrer.
  Hvis man skal ta medaljer i fotball, bør man la seg inspirere av landet som ligger øverst på FIFA-rankingen i fotball: Belgia.
  Hva kan norske barnetrenere ta lærdom av, slik at ikke barna får skylden neste gang Ståle Solbakkens stolte menn taper en herrelandskap?

EM ble en enorm skuffelse

I år 2000 var Belgia og Nederland arrangører for EM i fotball. Det skulle bli folkefest. Det motsatte skjedde. Belgia ble til enorm skuffelse slått ut av Tyrkia.
  Belgias spillere var fysisk sterke med gode holdninger. Laget var godt organisert defensivt. Det kunne vært en beskrivelse av Norge på 90-tallet. Spillerne som Belgias fotballkultur produserte, var ikke gode nok til å ta medaljer. Noe måtte gjøres. Men hva?
  Svaret var å etablere en felles kultur i spillerutviklingen som kunne produsere kreative spillere, spillere som var gode i én mot én-situasjoner, spillere som kunne drible og ikke selv bli driblet.
  For å lage kreative spillere lot de seg inspirere av Brasil. Der spilles fotball på stranden og på løkkene uten noen formell opplæring.

I Belgia gjorde de barnefotball til et driblespill uten instruksjon. I de første årene med barnefotball i Belgia består fotballtreninger av spill i én mot én- og to mot to-situasjoner. Målet er å score eller hindre scoring.
  Det er ingen «coaching points». De lar barna fritt finne ut av hvordan de kan «leke» seg forbi motstanderen. Det er noe alle norske barnetrenere kan klare.

Når jeg ser barnefotball for de minste, er det for mange på hvert lag. Trenerne har for dårlig tid og instruerer for å få fortgang i læringen der de kunne overlatt til barna å oppdage selv.
  At spillet er den beste læremesteren, er det beste rådet du kan få som trener.

Alle må få spille

Et annet grep krevde et mentalt skifte hos trenerne i Belgia. De måtte flytte trenerens oppmerksomhet vekk fra laget og resultatet og over til enkeltspillerens utvikling.
  En norsk barnefotballtrener fortalte meg at jentelaget han trente, kom til kvartfinalen i en turnering. Da kom det som i folkeeventyrene et trehodet foreldretroll bort til ham og sa at i kvartfinalen kan vi ikke la alle spille. Nå må vi prøve å vinne turneringen, var de tre trollenes budskap. Det er denne kunnskapsløsheten vi må til livs.
  Nøkkelen til å bygge utviklingskultur er å holde fast ved at spilleren først og fremst er menneske og trenger positiv oppmerksomhet. De ønsker ikke å bli plassert på verdens mest ensomme sted: innbytterbenken.
  Erling Braut Haaland spilte ikke mer enn de andre i barnefotballen i Bryne. Han, som alle de andre, vekslet på å starte på banen og på benken. Han ble ganske god allikevel, noen mener han er verdens beste spiss.

En rød tråd

I tillegg ønsket Belgia å etablere en spillestil for hele nasjonen med rød tråd fra barne- til seniorfotball. I barnefotballen innebar det at de hele tiden benyttet formasjoner som lager trekanter mellom spillerne.
  Den klubben som har vært mest trofast mot sin kultur og spillestil i Norge, er Bodø/Glimt. Det kan virke klokt, basert på at de har vunnet serien to år på rad og oppnår uoppnåelige resultater i Europa. Det er kulturen i Bodø/Glimt som vinner kampene.
  Bruker alle lag i din klubb samme formasjon, eller er det anarki?
  Det tok tid før planen begynte å virke. Etter ni år, i 2009, hadde Belgia falt fra 23.- til 66. plass på FIFA world rankings. Seks år senere var de nummer én, og der har de stort sett vært siden.

Hva med din klubb, bør dere gjøre det samme som Belgia? Når barna begynner med fotball, noen allerede som femåringer, tar det 15 år før de er seniorer. Dere har tid. Har dere tålmodighet?

Spør mer enn du forklarer

I Norge har vi ikke profesjonelle trenere, og vi selekterer ikke barn basert på den feilaktige antagelsen om at det synes tidlig hvem som blir best til slutt.
  Det man i hovedsak gjør ved å velge noen og velge bort andre, er å kaste de grønne bananene og gå glipp av en hel haug av spillere som kan bli gode.

I Norge må «den manglende profesjonaliteten» kompenseres med en pedagogisk tilnærming der vi lar barna oppdage fotball selv.
  Som trener kan du spørre mer enn du forklarer. Da vil du lage selvstendige og tenkende spillere.
  Videre kan man bruke de sterkeste kortene man han har i bunken når man skal trene barn: samhold, tilhørighet og idrettsglede.
  Ingen barn behøver å skifte klubb for å bli gode fotballspillere, men da må treneren vite hva man skal gjøre, og hvordan man skal være.
  Det trenere skal gjøre, er å gjøre det samme som Belgia har gjort. Gi alle barna uavhengig av ferdighetsnivå positiv oppmerksomhet slik at de føler seg spesielle.

Belgias erfaring med de voksnes resultatmas var at man ble slått ut av mesterskap. Derfor må man akseptere, kanskje litt mot magefølelsen, følgende: Gjennom å tenke individ i stedet for å tenke lag og resultater vil man lage både bedre og lykkeligere spillere. Ikke å være resultatorientert i barnefotballen er faktisk det mest resultatorienterte man kan være.