-- annonse --
Barne- og ungdomsfotball
KOMPETANSE: Hvor viktig er det med trenerkompetanse i barnefotball? spør Eirik Sande Kristoffersen i dette innlegget. Foto: IVAR THORESEN
Gjest
INNLEGG Av Eirik Sande Kristoffersen

UEFA påpekte for noen år tilbake:
  «Norge er anerkjent for deres arbeid i barne- og breddefotball. I våre undersøkelser har forbundet tidligere oppnådd toppkarakter for deres arbeid her.» (UEFA, 2012)

Likevel er dette en anerkjennelse mange nordmenn ikke ser seg fornøyd nok med å inneha. NFFs visjon om «Flest mulig, lengst mulig, best mulig» Har høstet frukter, i hvert fall om vi ser mot de første to punktene. Utfordringen med å være best mulig er vi likevel et stykke unna. Eksperter har tidligere fått utfordringen med å påpeke forskjellen mellom oss og Island i talentutviklingssammenheng. Det som er blitt den mest anerkjente sannheten er at Island satser tungt på utdannede og profesjonelle trenere allerede fra barnefotballen, og det gjør ikke vi. Er det noe grunnlag for å mene at det er her forskjellen mellom landene øker og Island drar i fra?

I kjølvannet av kritikken mot barnefotballen gjorde jeg i 2016 en kvalitativ forskningsstudie. Her undersøkte jeg trenerkompetanse hos fotballtrenere som hadde ansvar for lag i ulike alderskull i barnefotballen. Denne studien ble gjort i en av Nord-Norges største fotballklubber. Målsettingen var å intervjue trenere som var foreldretrenere og som var uten lisenser eller kurs fra Norges fotballforbund, men som var hovedtrenere for de ulike aldersgruppene. Hensikten med studien var å se i hvilken grad de drev hensiktsmessig trening i henhold til NFFs anbefalinger for spillerutvikling, og hvilken eventuell betydning en trenerutdannelse kunne ha for å skape gode forhold for spillerutvikling i barnefotballen.

Funnene jeg fant var interessante. Flere av trenerne gjennomførte fotballtreninger med tilnærmet samme prinsipper som NFF anbefaler. Spill-motspill har vært et stort poeng i NFFs landslagskole de siste årene. Dette ble også brukt av foreldretrenerne, men i for liten grad. Er det likevel nok at det ble brukt til dels i treningshverdagen? Jeg ønsket også å spørre hvorfor de gjorde disse valgene og hvilken intensjon dette hadde. Funnene viste her at treningsprinsippene ble fulgt ubevisst hos en del av utvalget. Trenerne hadde ofte rett tilnærming til spill-motspill, men ofte en grunnløs begrunnelse for hvorfor man jobbet på denne måten med unge spillere. En utfordring med dette er at om trening skjer usystematisk og uten mål og mening så vil ofte et optimalt læringsutbytte også utebli. Det er likevel viktig å vurdere i hvilken aldersgruppe man skal bli mer strukturert og målrettet i treningsarbeidet.

Men: Er det mulig å etterstrebe begge deler? Å både tilrettelegge for idrettsglede og spillerutvikling? Jeg tror at akkurat denne tanke- og drøftingsprosessen er noe man sannsynligvis må bygge videre på i norsk barne- og ungdomsfotball dersom man skal skape bedre langsiktige resultater. Spørsmål man må stille seg som trener er ofte: Hva er hensikten med det vi gjør? Hva ønsker vi å oppnå? Om dette er kartlagt i en forberedelsesfase vil sannsynligvis flere dra i samme retning og målet vil fremstå tydeligere for alle parter.

I et didaktisk perspektiv ønsket jeg også å se på hvordan trenerne lærte bort spillet. Her viste funnene at mye av den pedagogiske tilnærmingen ikke virket å oppstå i tilstrekkelig grad. En kombinasjon av spørrende og beskrivende tilnærming er ofte tydeliggjort ved NFFs trenerkurs, men dette fremsto i stor grad fraværende i treningshverdagen hos mange av trenerne. Om vi kan skape foreldretrenere med kjennskap til flere elementer med trenergjerningen vil denne gruppen bli en enorm ressurs for barnefotballen, istedenfor å være et tema for konstant kritikk som vi dessverre ser i media. Likevel må vi spørre oss: Til hvilken pris vi skal tvinge frivillige foreldretrenere til å delta på kurs i en idrett der lisenskrav fremstår som krav i breddefotballen? De er en enorm ressurs som må tas vare på og stimuleres på en slik måte at idrett- og dugnadsgleden oppleves, også fra deres side.

Etter å ha gjennomført studien er mine tanker likevel tydelige. Jeg mener trenerkursene kommer inn som en svært god mulighet for å styrke norsk fotball gjennom de som ofte står spillerne nærmest. Trenere får en mulighet til å utvikle seg og oppleve større mestring. Vi som fotballnasjon kan også videreutvikle de sterkeste ressursene vi allerede har, og dette kan være et unikt norsk fortrinn. Likevel har jeg full forståelse for trenere som ikke ofrer feriedager og lengre tidsperioder for å ta et trenerkurs bare for å følge opp 6-åringen to ganger i uka. Det er likevel trist å observere at NFFs kurs for Grasrot-treneren har en tendens til å bli avlyst grunnet lav deltakelse, i hvert fall her i nord. Det positive er at vi ser en økning i antall personer på landsbasis som tar denne første lisensen på trenerutdanningsstigen. Dette håper jeg flere ser verdien av, fordi det vil utvilsomt hjelpe dersom målet er å løfte norsk fotballs spillerutvikling, allerede fra barnefotballen!

Kommentarer (0)

There are no comments posted here yet
-- annonse --