Fotballferdighet, spesifisitet og læring

Jeg har jo skrevet mye om fotball opp gjennom årene, både i bokform og en masse i artikkelform som en del av mitt utviklingsarbeid i NFF. Som pensjonist blir man naturlig nok litt mer tilbakeholden med å holde seg frampå og mene om dette og hint – selv om lysten pirres litt av og til.

SPESIFISITET: Andreas Morisbak løfter igjen fram sin kjepphest: Spesifisitetsprinsippet. Det må være størst mulig likhet mellom treningen og den idretten man trener for. For fotball betyr dette at fotballkampen og dens iboende spillsituasjoner er grunnlaget – og ferdighetsutvikling må ta utgangspunkt i den og de. Foto: Ivar Thoresen
  • Av Andreas Morisbak
    Artikkelen er hentet fra Norsk Fotballtrenerforenings medlemsblad – Fotballtreneren nr. 1/2017.

For øvrig vil jeg benytte anledningen til å berømme utviklingsfolkene på trener- og spillerutvklingssektoren i NFF for en fin oppfølging og videreutvikling av tidligere grunntanker for retningslinjer og opplegg innenfor området.
  Den store utfordringen har alltid vært, og vil fortsatt være: Hvordan når en de som skal bidra med opplæring av spillere – og spesielt unge spillere? Med kursene? Med retningslinjene?

Hvordan blir kunnskapen forstått? Hvordan er vektlegging og prioritering av læringsfaktorer og hva slags fotballaktiviteter er mest sentrale? Hvordan er trenerens pedagogiske evne? Mm.

Det er mange faktorer å forholde seg til, men også store variasjoner i innsikt hos de som skal rettlede unge spillere. Så hvordan kan en få til at flest mulig, helst alle som driver med unge spillere, gjør de grunnleggende fornuftige tingene som utvikler spillere? Det vil for det første være et administrativt/organisatorisk spørsmål (spillerutviklere, trenerutviklere, veiledere, kurs, kursinstruktører, samlinger, observasjon, ulike former for hjelp/oppfølging etc.) Drøfter ikke det videre her, men nøyer meg med å påpeke at det er svært viktig at en i størst mulig grad kan sikre seg at det som foregår i de mange fotballmiljøene er både fornuftig, læringsfremmende og trivselsbefengt.

I en treneropplæringsfase er det mange forhold, faktorer, prinsipper og retningslinjer en skal forholde seg til og ta stilling til. I en begynnende fase er ikke dette så enkelt. Det blir liksom så mange ting som er viktige og som en dermed føler en må ta hensyn til og få inn i treningen. Dermed har det lett for å bli mye av litt av hvert i stedet for mye av lite, d.v.s. mye av det som er aller viktigst, det som bør prioriteres.

En av fordelene med å bli eldre i treneropplæringssammenheng er at man blir mer og mer opptatt av at alt ikke er like viktig, men at det er noen viktige ting som er mer viktige enn andre viktige ting – og som det derfor er viktig å få øynene opp for og ta ekstra hensyn til i tilrettelegging av opplæring/trening.

Med dette utgangspunktet vil jeg gå inn på tre forhold eller begreper som utgjør tittelen i denne artikkelen og som jeg altså kan si er de viktigste for meg, fordi de innebærer en forståelse av hva fotball dreier seg om og hvilke konsekvenser det må få for en riktig/god læringsutvikling. Selv om disse begrepene behandles i kurser og litteratur og har eksistert i årevis, så er det dessverre nok av eksempler på at de misbrukes rent språklig, og/eller at de ikke forståes ordentlig og dermed ikke får den riktige oppfølging i praksis.

Derfor føler jeg at det i første omgang trengs en repetisjonsøvelse, en påminnelse om det grunnleggende utgangspunktet for at en gunstig fotballutvikling skal finne sted.

Fotballferdighet

Definisjon: Fotballferdighet er hensiktsmessige handlingsvalg og handlinger for å skape og utnytte spillsituasjoner til fordel for eget lag.
  Den kan også illustreres på følgende måte:

AMfigur

Kommentarer: Det er i spillsituasjoner ferdigheten kommer til uttrykk og blir brukt, og innsikt i begrepet spillsituasjon blir derfor en nøkkel til å forstå hva fotballferdighet er.

En spillsituasjon omfatter en spillsekvens som kan betraktes som en enhet ut fra vår forståelse av spillet, og som i hvert enkelt tilfelle kan avgrenses ut fra funksjonelle hensyn. En avgrenser og velger selv ut en bestemt del av spillforløpet som en mener henger sammen. Hensikten med dette er å påvirke spillerne, og enheten avgrenses fordi den framstår som passende for treningens tema. Det er altså opp til den enkelte å avgrense, definere og sette navn på spillsituasjoner ut fra funksjonelle hensyn.

Ser vi på figuren over, er handlingsvalg og handling byttet ut med begrepene taktikk og teknikk og det vi kan betegne som den taktisk-tekniske helhetssammenhengen. Taktikk er hva en velger å gjøre i en situasjon og i hver ny situasjon som oppstår- og som vi forenklet kan si er hver gang ballen skifter eier. Da må hver enkelt spiller observere, vurdere og bestemme seg for hva han skal gjøre i situasjonen. Spilleren må foreta et valg. Teknikk er hvordan en utfører det en har valgt i situasjonen. Og dermed har vi den helhetlige sammenhengen i fotballferdigheten – den taktisk- tekniske helhetssammenhengen.

Når noen klusser med ferdighetsbegrepet og snakker om «taktisk ferdighet» og «teknisk ferdighet», blir det hele «tulliball» – og da får de heller holde seg til handlingsvalg og handling. Eller for å si det enda enklere: Fotballferdighet er valg og utførelse i hver spillsituasjon som oppstår i løpet av en kamp! Det er dette som er selve kjernen og virkeligheten i fotballspillet – og derfor må forståes, være sentralt i og følges opp i den den praktiske opplæringen.

Noen tilleggsopplysninger til ytterligere forståelse av fotballferdigheten. Vi snakker om at den har i seg det vi betegner som dimensjoner. Det er fire av dem: Den individuelle – der spillerens tekniske repertoar er sentralt, den relasjonelle – som har med hvordan spillere har en samforståelse i spillsituasjonene som grunnlag for en fornuftig samhandling i valg, timing og presisjon, den strukturelle – som omhandler at lagets organisering og retningslinjer for de enkelte lagdeler gir spillerne føringer for sine valg i situasjonene – og kampdimensjonen som innebærer at motstanderen i forhold til sin grad av dyktighet gir egne spillere ulike grader av muligheter eller begrensninger for hva de kan makte med sin fotballferdighet.

I forbindelse med begrepet fotballferdighet vil en ofte møte underbegreper som f. eks. pasnings-, mottaks- eller skuddferdighet. Det snakkes om at en spiller har god pasningsferdighet, som med utgangspunkt i begrepet fotballferdighet betyr at spilleren ofte skaper og utnytter spillsituasjoner til lagets beste ved å velge og utføre pasninger til en medspiller. Dette betegnes som en delferdighet. Spillerens pasningsferdighet utgjør med andre ord en del av spillerens totale ferdighet, og det er jo denne det er ønskelig å utvikle når en driver med ferdighetsutvikling. Å jobbe med delferdigheter, fortrinnsvis i mer avgrensede spillsituasjoner, vil jo være med å bidra til dette, men spillerutvikling må først og fremst ta hensyn til spillerens totale ferdighet.

Spesifisitetsprinsippet

Jo eldre jeg blir, jo større forståelse og respekt har jeg fått for dette prinsippet. For meg er dette det desidert viktigste trenings- og læringsprinsipp som finnes, men dessverre et prinsipp som det syndes mye mot. Fordi det mangler forståelse hos mange for hvordan en kan/bør etterleve prinsippet i praktisk opplæring/trening.

Spesifisitetsprinsippet innebærer at det må være størst mulig likhet mellom treningen og den idretten man trener for. For fotball betyr dette at fotballkampen og dens iboende spillsituasjoner er grunnlaget – og ferdighetsutvikling må ta utgangspunkt i den og de.

Noen tilleggspresiseringer her:
• «En treningssituasjon må være så lik kampsituasjonen som mulig, som altså da vil si en eller flere spillsituasjoner i kampen»
• «Kravene må være de samme i treningen som for den situasjonen, de spillsituasjonene, en trener for»
• «De stimuli som dominerer i den idretten/aktiviteten en trener for, må også være til stede i treningssituasjonen – de spillsituasjonene en trener for»
• «Hjernen bør så langt det er mulig motta samme type stimulering i treningssituasjonen som i kampsituasjonen/spillsituasjonene»

Og dermed er konklusjonen entydig: Vi lærer ikke generelt, men spesifikt. Vi lærer eksakt det vi praktiserer og ved å praktisere det ofte! Og da må vi jo være nøye med å trene på situasjoner som vi møter og gjerne vil beherske i fotballspillet. Vi må etterligne det vi gjør i spillet eller deler av det vi gjør i spillet.

La oss nå se på noen av de vanligste aktivitetene det drives med i fotballsammenheng – og vurdere disse ut fra graden av relevant spesifisitet.

Ut fra overnevnte definisjon må en kunne fastslå at en fotballaktivitet må foregå innenfor et avgrenset område, retningsbestemt mot ett eller to mål med keeper(e), med en eller flere medspillere til en angriper, med en eller flere medspillere til en forsvarer.

Fotballkampen 11 mot 11 må da bli den ultimate fotballaktivitet ut fra spesifisitetsprinsippet når det gjelder seniorfotballen, og for 9 mot 9 i ungdomsfotballen, 7 mot 7, 5 mot 5 og 3 mot 3 i barnefotballen. Her er helheten valg og utførelse i virksomhet hele tiden – og dermed en sentral aktivitet – men jo flere spillere på hvert lag, jo sjeldnere får de enkelte spillere brukt (øvd på!) nødvendige delferdigheter. Færre spillere på hvert lag gjør at spillerne får flere ferdighetsinvolveringer og altså flere repetisjoner som er avgjørende for en læringspåvirkning.  

Smålagsspill med forskjellige antall få spillere på hvert lag kan varieres på forskjellige måter for vektlegging av forskjellige situasjoner i spillet og for å få mange repetisjoner av disse og også en øket intensitet i forhold til valgelementet. Det er jo som regel stress grunnet press som forårsaker feil, men da må vi jo tilvenne oss dette ved å tilpasse område, avstander, antall motstandere etc. på en måte slik at man greier valg og utførelse under større og større press. Smålagsspillet med fire utespillere på hvert lag pluss keepere vil jeg kalle for selve grunnlagsspillet for utvikling av fotballferdigheten – fordi det inneholder de sentrale delferdighetene i fotball både offensivt og defensivt. Det gir lagmessig muligheter for både dybde og bredde i spillet og det kan ha en intensitet som tvinger spillerne til å oppfatte alle relevante signaler rundt seg – og dermed forbedre dette viktige elementet i spillet.

Dersom for eksempel delferdighetene mottak og pasning fungerer dårlig på grunn av motstanderpress, kan en i stedet eller en stund skifte over til å spille med overtallig angrep mot ett mål i varianter som passer ferdighetsnivået, f. eks 3 mot 1, 4 mot 2, 5 mot 3.

Mange liker å spille i firkant i forskjellige varianter. Her er det jo både valg og utførelse, men retningen mot et mål mangler – et ganske vesentlig poeng. Spesifisiteten eller funksjonaliteten er på en måte redusert i forhold til virkeligheten i fotballspillet.

Det å komme i scoringsposisjoner og oppnå avslutninger mot mål og mål er jo en sentral og viktig delferdighet i fotballspillet, som enkelte spillere får som en hovedrolle og som sådan bør trenes spesifikt. Det å stå foran mål og skyte med et teknisk godt vristspark er jo ikke nødvendigvis feil, men likevel en svært liten del av det dette egentlig dreier seg om (selv om det er forbausende hvor ofte også høyt profilerte spillere skyter over mål). Men mål blir jo laget i uendelig mange varianter der avslutteren er i forskjellige situasjoner der han mottar ballen fra forskjellige retninger, høyde og hardhet og der motstandere rundt han gjør sitt ytterste for å stoppe han. Dette er virkeligheten i spillet for denne spilleren – og skal han bli bedre må han øve i denne virkeligheten – slik han kan ta valg i forhold til alt av signaler rundt seg, velge riktig øyeblikk å gjøre seg fri nok til å avslutte og velge måten å gjør det på. I forhold til spesifisitetsprinsippet bør altså en slik spiller ofte settes inn i avgrensede avslutningssituasjoner med et passende antall medspillere og motstandere i forhold til nivå. Slik at vi får situasjoner med invitasjon, oppspill, gjenlegging, nytt initiativ, gjennomspill og avslutning- eller invitasjon, oppspill, vending, skuddfinte, skudd – for å nevne noen av de faktorene/delferdighetene spesifisiteten innebærer i en slik sammenheng. I en opplæringssituasjon må en selvfølgelig avgrense spillsituasjonen slik at det ikke blir for mange faktorer å forholde seg til i en tidlig fase, men motstandselementet og mulighetene for valg bør være med.

I barnefotballen, men også i ungdomsfotballen, foregår det ganske mye aktivitet og øvelser som kan betraktes som ren teknisk trening – og altså ikke ferdighetstrening fordi valget mangler.

At en del av treningen spesielt i tidlig alder – pasning, mottak/medtak, vendinger, finter etc. – foregår uten motstand og stress er forståelig, men ikke vent for lenge med motstanderen!

Det blir også noe mer spesifikt over det når en passer på å kombinere flere teknikker og at aktiviteten blir retningsbestemt og gjerne mot mål, for eks. pasning opp – tilbake – gjennom – avslutning, pasning opp – vending- avslutning.

Både dribleferdighet og førsteforsvarerferdighet kan øves effektivt (og spesifikt!) ved at forsvarsspiller kommer ut fra målet og møter angrepsspilleren innenfor et avgrenset felt og en kan lage konkurranse på forskjellige måter i angreps- og forsvarspoeng.

Generelt vil jeg poengtere at det i for stor grad øves for mye på rene tekniske øvelser 2 og 2, 3 og 3, 4 og 4. Effekten av dette får vi ikke godt nok igjen i spillet fordi alle de nye signalene som omgir oss da, utgjør en helt annen situasjon som må læres, og da må vi altså øve mye i en slik situasjon.

En spillsituasjon der motstanderelementet er inne skaper stress hos spillere som da gjør feil, nettopp på grunn av stresset. Det ser vi på alle nivåer. Det blir da viktig å tilpasse dette stresset og over tid, øke det litt etter litt, slik at en tilvenner seg situasjonen.

Jeg synes også det er viktig poeng at en ikke venter for lenge med å innføre valgelementet i læringen i barnefotballen, men på en måte som avgrenser valgmulighetene. Eksempel: 2 mot 1 forsvarer mot et mål med keeper. Aktiviteten starter med et oppspill fra den ene angriperen til den andre som rykker seg fri fra forsvareren. Så er det opp til de to å overliste forsvareren og score. Valgene til angriperne blir drible eller sentre til medspiller, når avslutte og hvordan.

Læring

De to foregående hovedpunktene dreier seg jo begge om læring, eller rettere sagt – forutsetninger for god opplæring – i fotballferdighet – og de er ganske avgjørende for nettopp det.
  Men her en påminnelse om noen tilleggspoenger det er verd å være oppmerksom på og ta med seg som viktige i den praktiske opplæringen.
  Men først definisjonen på ferdighetslæring: Varig endring av adferd.
  Ordet «varig» innebærer at en ferdighet er jobbet med så mye over tid med så mange repetisjoner at den nærmest utføres automatisk i en gitt situasjon. Den er blitt en del av den totale ferdigheten.
  Forståelsen av hva som må til for å oppnå en varig endring er nok dessverre nokså vag og fraværende hos mange. Det er definitivt ikke nok å gjøre noe som skal læres en gang i blant. Det trengs nærmest utallige repetisjoner over måneder og år – og det må derfor legges inn i planen for opplæringen over tid – for en gang i fremtiden å oppnå et akseptabelt eller godt nivå.

Et lite sidesprang her: Alle fotballspillere som har oppnådd et godt eller meget godt nivå har den samme erfaringsbakgrunnen for å ha oppnådd akkurat det – en stor mengde fotballaktivitet i ulike typer spillsituasjoner oftest gjennom smålagsspill, ofte i timevis hver eneste dag gjennom barneårene og tidlig ungdomstid. For en så mangesidig og ofte repeterende fotballaktivitet er det som skal til for å oppnå den varige endringen av god fotballferdighet. Da hjelper ikke 2-3 fellestreninger i uka særlig i forhold til å oppnå den gode fotballferdigheten. Nei, da må spillere ta initiativ til eller bli trenermotivert til å få et større antall økter med delferdigheter og spillsituasjoner.

En logisk tanke for å få nok repetisjoner over tid for å oppnå varig endring av ferdighetsadferd, vil være å foreta en ganske knallhard prioritering av hva en skal legge spesiell vekt på f. eks. i forhold til delferdigheter. Pasning og mottak/kontroll vil være viktig for alle spillere, men alle spillere behøver ikke prøve seg på eller prøve å lære alle typer vendinger eller finter. La antallet repetisjoner komme de prioriterte delferdighetene til gode! Og prioriteringen bør etter hvert foretas for hver spiller i stor grad etter spillerens funksjon i laget.

Om en lærer en eller annen teknikk i fotball i «fredelige omgivelser», må den i det minste læres om igjen i virkelige fotballsituasjoner. Det beste vil imidlertid være å se den i sammenheng med og knytte den til sentrale utvalgte spillsituasjoner så tidlig som mulig, med en avgrensning som gjør oversikten gunstig i forhold til modningsnivå og når det gjelder å forstå og beherske situasjonen i forhold til motstands-/stressnivå.

Mange er opptatt av å få tips på øvelser som de kan bruke i treningen, og er på en måte fornøyd når de kommer over en eller annen øvelse som de kan organisere og sette i gang. Da kan en komme over en god del varianter som i liten grad ligner på det man gjør i det virkelige spillet. En blir mer opptatt av øvelsen enn å stille seg selv spørsmålet: Gjør jeg dette i det virkelige spillet? Blir svaret nei, dropp øvelsen! I denne sammenheng viser jeg til boka «Ferdighetsutvikling i Fotball» som viser hvordan man kan bygge opp spillsituasjoner i tre nivåer. Eller man lager treningsaktiviteten selv ved å plukke ut en spillsituasjon man mener er sentral. Det da blir øvelsen å øve på!

Et eksempel i forhold til ønsket/målet om å oppnå et mer bevisst framoverrettet spill i samhandlingen mellom et bakre ledd og et fremre ledd i en lagsgruppe. Dette er et problem i de fleste lag, selv i de bedre lagene, men selvfølgelig verre nedover i divisjonene. Lagene lar ballen gå nærmest formålsløst i det bakre leddet uten at den enkelte spiller ser etter initiativ i fronten for en oppspillsmulighet, mens spillerne i fronten ikke tar initiativ til bevegelse fordi de bakre ikke ser etter dem. Forslag til aktivitet: Spill 5 mot 5 inkludert keepere, eventuelt 6 mot 6, en midtstrek markeres på banen, på den ene (bakre) halvdelen spiller 2 + keeper (eventuelt 3 + keeper) mot 2 spisser fra motstanderlagt. Mens de lar ballen gå seg i mellom blir de oppfordret til hele tiden å se framover på sine to frontspillere på den øvre banehalvdelen, for å se etter initiativ fra disse som gir muligheten til å spille ballen opp i forhold til initiativet. Frontspillerne må på sin side vurdere når initiativ bør tas, og det må naturlig være når en bakspiller har ballen og er vendt framover og kan se initiativet og har fri bane til å spille framover. Når et oppspill lykkes, er det fritt spill. Altså en samspillaktivitet, spillsituasjon, der observasjon, bevegelse og timing må utføres på en måte slik at en lykkes med pasningen framover. Også det at en har en måloppnåelse for aktiviteten er noe som fremmer læringen.

Til slutt litt om motiveringens betydning for en god læringseffekt spesielt for yngre spillere – i forhold til aktivitet og hvordan den blir ledet av en trener.
  Det å kunne legge til rette aktiviteter med de prinsippene vi har antydet i det foregående vil i seg selv kunne skape entusiasme og inspirasjon hos utøverne fordi de holder på med fotballaktivitet, fordi det er fotball de er interessert i og liker og holde på med.
  I dette er det viktig at aktiviteten er tilpasset utøverne på en måte slik at de i rimelig grad kan lykkes i den, men samtidig kunne tilrettelegge for en del utfordringer i ferdighetsoppfølgingen. Ut fra et uensartet ferdighetsnivå i en gruppe, bør differensieringstanken ligge langt framme for å få til dette.

Det er også et vesentlig poeng at fotballaktiviteten, spillsituasjonen, eventuelt delferdigheten(e) har en tydelig definert klargjøring av hvilke krav som forventes fulgt opp i gjennomføringen samt hva som skal være sluttresultatet for den. På den måten kan spillerne vurdere seg selv i hvilken grad de lykkes – og i neste omgang bruke erfaringen i neste forsøk. Her kommer selvfølgelig en rfaren trener også inn med sine tips, men ikke bli for ivrig til å forklare for mange detaljer. Nei, kort fokus på en detalj – og spør gjerne spillerne hva de mener for å lykkes.

Hovedkonklusjon:
Tenk fotballspesifikt i all fotballopplæring!