-- annonse --
Barne- og ungdomsfotball
UTFORDRINGER: I den organiserte fotballen snakkes det mye om de positive effektene av inkludering - men forstår man de negative konsekvensene av ekskludering? Even Karpuz stiller spørsmålet i denne artikkelen. Illustrasjonsfoto: Ivar Thoresen
Gjest
Av Even Karpuz

I idretten gjelder ofte prinsippet om at «skal du nyte, må du yte». Mye av barne- og ungdomsidretten er basert på frivillighet og dugnadsånd, og spesielt ligger dette ansvaret på foreldrene. Det kreves at foreldrene følger opp barnas deltakelse, deltar på dugnader, stiller som ledere og gjerne er trenere for sine egne barn. I enkelte idrettslag er det ofte de samme foreldrene som stiller opp sesong etter sesong. For mange foreldre, trenere og ledere i idretten kan det virke som at enkelte foreldre viser manglende vilje og innsats. 

I denne artikkelen har jeg blitt inspirert av et kartleggingsarbeid av Yngve Carlsson og Thomas Haaland, gjennomførte i Oslo i 2006, kalt «foreldredeltakelse i flerkulturelle idrettslag». Ifølge deres kartlegging er det mange foreldre med innvandrerbakgrunn som følger opp ungene i idretten når de er små og sårbare og trenger følge eller å passes på. Når de kan klare seg selv, nedprioriteres oppfølgingen (Carlsson og Haaland, 2006). Foreldre med innvandrerbakgrunn sin idrettsdeltakelse forklares ofte i moralske termer som «de gidder ikke» og «de snylter på oss» (Carlsson og Haaland, 2006). Et eksempel på dette er fra Aftenposten hvor fotballtrener Lofti Lazaare ga foreldre med innvandrerbakgrunn kritikk for manglende oppfølging av barna i fotballen: 
  – Inntrykket mitt er at flertallet av innvandrerforeldrene fra ikke-vestlige kulturer er fraværende når det gjelder å støtte opp om barnas idrettsaktivitet. Det virker som de ser på idrettslaget som en mulighet for gratis barnevakt (Okkenhaug, 2006). 

Carlsson og Haaland (2006) baserer sin kartlegging på intervjuer av ledere og trenere med stort sett norsk-etnisk opprinnelse. Jeg tror og at man kan lære mye om foreldre med innvandrerbakgrunn gjennom å analysere fortellingene til deres barn. Kanskje kan informantenes fortellinger i denne artikkelen bidra til en endring i disse stereotypiske forklaringene på hvorfor foreldre med innvandrerbakgrunn i enkelte tilfeller er fraværende i idretten? I forbindelse med mitt masterprosjekt har jeg intervjuet til sammen syv menn med innvandrerbakgrunn. Disse mennene har stort sett migrert fra ulike land rundt om i verden, er i aldersgruppen 18-40 år og er aktive medlemmer i en fotballklubb tilknyttet Norges fotballforbund. I denne artikkelen presenteres to av informantene og deres fortellinger om foreldrenes idrettsdeltakelse.

Jeg har i størst mulig grad prøvd å analysere datamaterialet objektivt, men må likevel ta forbehold om at egne fordommer og tatt-for-gittheter påvirker arbeidet. Mine roller som deriblant mastergradsstudent i likestilling og mangfold, og mann uten innvandrerbakgrunn påvirker trolig hvordan jeg har valgt å analysere materialet jeg har til rådighet. To spillende trenere har hatt stor innflytelse på hvem informantene i dette prosjektet er, og de har dermed også påvirket datamaterialet. Av anonymiseringshensyn har jeg gitt samtlige informanter fiktive navn.

Fortellingen om alenemora og idrettens foreldrekrav 

Den første fortellingen vi skal se på er fra intervjuet av Arthur. Arthur er 22 år, født i Afrika, og migrerte til Norge sammen med mor og lillebror som krigsflyktninger. Han kom hit til landet som 4-åring, og begynte med organisert fotball i sjetteklassen på barneskolen. Arthur gikk i flere år og trodde at faren døde i borgerkrigen i hjemlandet, men som 19-åring viste det seg plutselig at faren fortsatt levde i hjemlandet likevel. De har foreløpig ikke fast kontakt, men Arthur håper at det kan utvikle seg et ordentlig far-og-sønn forhold med årene, selv om de lever på hvert sitt kontinent. 

Hovedfortellingen som fremkommer i dette intervjuet, er at Arthur sitter igjen med opplevelsen av at han og familien møter andre krav enn etniske norske familier. Han forteller at reaksjonene mot etniske nordmenn og de med innvandrerbakgrunn, er ulike hvis kravene ikke oppfylles - ofte basert på stereotypiske fordommer. Det gjelder generelt i samfunnet, men og i idretten, som Arthur forteller om i følgende utdrag: 

Intervjuer: – Du startet med organisert fotball i sjetteklassen. Det er jo relativt sent egentlig. Kan du fortelle hvorfor du begynte da først? 
  
Arthur: – Jeg tror det var fordi mora mi var alenemor. Hun hadde meg og lillebroren min. Og her i Norge føler jeg utlendinger generelt har mye press på seg. De kommer til Norge, og alt skal være rett med barnene sett med norske øyne. Man må ha med seg rett mat på skolen, og man kan ikke gå alene på fotballbanen for eksempel. På ettermiddagen når vi var hjemme, si at en trening startet klokka 17 og varer i en og halv time. Så skal jeg begynne å gå alene hjem. Mora mi kunne heller ikke særlig godt norsk, så hun valgte rett og slett å ikke la meg starte på fotball fordi hun visste at hun ikke kunne bidra så godt. Samtidig trengte lillebroren min mer tilsyn enn hva jeg gjorde på den tiden, og han ble dermed prioritert. Hun lot meg heller starte når jeg hadde litt mer vett da, som hun selv kalte det. På den tiden klarte jeg å ringe og spørre vennene mine selv om jeg kunne sitte på til trening, eventuelt gå selv på trening. Men jeg føler faktisk at det ikke har hindret meg noe spesielt utviklingsmessig i fotballen.

Her ser vi hvordan Arthur understreker at de ulike kravene bedømmes av «norske øyne», og ikke er universelle krav som finnes for alle i Norge. Videre eksemplifiserer han gjennom å henvise til ulike krav hans familie har møtt på i oppveksten – både i og utenfor idrettsfeltet. I deler av utdraget forteller Arthur at hans mor ikke lot han starte med organisert fotball, fordi hun selv visste at hun ikke kunne oppfylle de uformelle kravene som var satt av trenere, ledere og andre foreldre i idretten.  Foreldrene i idretten er ifølge Arthurs fortelling tiltenkt en rolle – som kan havne i konflikt med andre roller foreldre har utenom idretten. 

Ut fra Arthurs fortelling sitter jeg igjen med en forståelse av at moren ikke har vist manglende vilje til at gutten skal starte med idrett, tvert imot handler det i større grad om hennes selvinnsikt som gjorde at hun forsto at hun hverken hadde tid eller språklig kompetanse til å følge opp sønnens deltakelse i idretten ut fra idrettens gitte foreldrekrav. I mine øyne formidles det en fortelling om en krasj mellom barnefotballens foreldrekrav og enkelte foreldres reelle kapasitet. I stedet for at fotballen fremstår som en utelukkende inkluderende arena, fremstilles det her som at enkelte foreldre har valget mellom å holde barna utenfor idretten eller bli utsatt for kritikk basert på manglende deltakelse. 

Etter hvert som Arthur ble eldre og kunne organisere sin egen idrettshverdag, mente moren at han kunne begynne med organiserte fotballtreninger. Helt i slutten av utdraget mener Arthur at foreldrenes manglende deltakelse og en relativt sen start på karrieren, ikke har forhindret den sportslige utviklingen hans i fotballen. Det er en kontrast til det bildet som ofte er tegnet av at foreldredeltakelse i idretten er en forutsetning for å lykkes. Dette ser man igjen i noen av punktene i Olympiatoppens anbefalinger om «hvordan være en god idrettsforelder» (Fredheim, 2018). Flere av punktene tar utgangspunkt i at foreldrene må være fysisk til stede under barnas treninger og kamper. Disse anbefalingene er basert på forskningsresultater og erfaringer fra trenere som arbeider med barn og unge, og det understrekes at foreldrene har en veldig sentral rolle i norsk idrett (Fredheim, 2018). Men ved å utarbeide en punktliste med kriterier for å bli en «god idrettsforelder», bidrar man ikke også da til å legge føringer på hva en «dårlig idrettsforelder» er? Er man en dårlig idrettsforelder, hvis man som alenemor hverken har tid eller språklig kompetanse til å følge opp sitt barn i idretten? 

Fortellingen om favorisering av spillere med ivrige foreldre

I andre fortelling tar vi utgangspunkt i 26-årige Erdems fortelling. Han migrerte fra den tyrkiske delen av Kurdistan, og har tidligere reist mye for å jobbe som frivillig, samt vært i førstegangstjenesten. Nå studerer han for å bli sosionom, hvor motivasjonen er å hjelpe mennesker som har det ekstra vanskelig i livet. Ved siden av studiene har han en deltidsjobb.

Gjennom hovedfortellingen i intervjuet retter Erdem mye fokus mot at han gjennom sin idrettskarriere har sluttet og startet opp igjen flere ganger på ulike fotballag. Delvis på grunn av mye reiser og gjennomføring av verneplikten – men også fordi han noen ganger har følt seg urettferdig behandlet av trenerne. 

Intervjuer: – Jeg tenker at vi skal begynne å peile oss litt mer inn mot idrett. Kan du fortelle om din idrettskarriere til nå? 
  
Erdem: – Jeg begynte med organisert idrett i tredjeklassen på barneskolen. Der jeg er født og oppvokst også. I området var det to forskjellige skoler, og det var ofte viktige kamper mellom disse to lagene, frem til vi slo oss sammen i åttendeklassen på ungdomsskolen. Om jeg ikke husker helt feil? Da spilte jeg der i ett år, før jeg sluttet for en periode. På laget var ofte litt far-og-sønn opplegg om du skjønner. Fedrene var trenere, og da fikk som oftest sønnene mest spilletid og fikk rekruttere opp på andre lag. Samtidig ble spillerne som hadde ivrige foreldre på sidelinjen prioritert foran oss som ikke hadde det privilegiet. Jeg følte meg litt bortprioritert, i likhet med mange andre spillere som ikke hadde ivrige foreldre. Derfor valgte jeg å slutte. Det er ikke bare enkelt for våre foreldre, spesielt når det kom til språk. De er ikke så flinke til å snakke norsk, og det har vært utfordrende med møter. I idretten var de ikke med på treninger og fotballkamper, som mange norske foreldre gjør. De har ikke involvert seg i våre liv på samme måte som kanskje er vanlig her. Kanskje burde foreldrene mine tatt mer tak i det selv, men trenerne kunne jo også invitert alle foreldrene på kamper og treninger av og til. Slik at foreldrene mine også har måtte sosialisert seg med norske foreldre. Gjennom brev eller mail for eksempel. Dette gjelder også dugnader(...). 

Her ser vi tidlig hvor viktig foreldre-og-spiller relasjonen fremstår for Erdem i fotballen. Han starter med å fortelle om sin idrettskarriere kronologisk fra han startet i tredjeklassen på barneskolen, helt frem til det første bruddet med idretten på ungdomsskolen. Han beskriver et slags hierarki der spillere som har foreldre som trenere har den største fordelen, deretter kommer spillerne med ivrige foreldre på sidelinjen. Bakerst i køen havner spillerne som ikke hadde deltakende foreldre. Disse spillerne ble ifølge Erdem bortprioritert, noe som etter hvert var en av hovedfaktorene til at han sluttet med fotball for en periode. Det at ungdommer faller fra idretten er ikke noe nytt, og tall viser at nesten seks av ti utøvere faller fra idretten i 17-18 årsalderen. Spesielt er ungdommer fra lavere sosiale lag utsatt (Bakken, 2020). Det at ungdommer faller fra idretten trenger ikke å være ille isolert sett, men i Erdems fortelling baseres valget om å slutte på oppfatningen av å bli ulikt behandlet av trenerne basert på foreldrenes deltakelse. Om dette stemmer – er det i mine øyne problematisk. 

Erdem virker å sitte igjen med en opplevelse av at idretten ikke er godt nok tilrettelagt for foreldre med innvandrerbakgrunn. Kommunikasjon refereres til som en barriere, og Erdem forklarer at han synes foreldre med innvandrerbakgrunn burde legge ned en innsats for å delta i barnas idrettskarriere, men at også trenere og ledere i idretten har et felles ansvar for å legge til rette for et godt inkluderingsmiljø for foreldrene. Erdem virker å ha en oppfatning av at det ideelle i organisert fotball er om foreldre deltar på sidelinjen underveis i barnas idrettskarriere. Indirekte hadde det ifølge han gitt et fortrinn som spiller på laget, samt at det hadde resultert i positive effekter om foreldrene hadde sosialisert seg med andre norske foreldre. 

Barne- og ungdomsfotballen, en ekskluderingsarena for foreldre med innvandrerbakgrunn?

Ved å se på hvordan to utvalgte menn med innvandrerbakgrunn snakker om foreldrenes idrettsdeltakelse, kan man se kollektive likhetstrekk på tvers av disse fortellingene. Ut fra disse fortellingene kan det tolkes som at foreldre med innvandrerbakgrunn ikke er like synlige som etniske norske foreldre i barnas idrettsdeltakelse. Men basert på disse fortellingene dreier det seg ikke om latskap, mangel på vilje eller et formål om å lure seg unna. Hovedsakelig virker fortellingene å dreie seg om uoppnåelige foreldrekrav i den organiserte fotballen. 

Informantene har et tydelig bilde av kriteriene for «de gode idrettsforeldrene» i organisert fotball i Norge. Idretten bidrar også til å reprodusere kriteriene for å kunne kategoriseres som såkalte «gode idrettsforeldre». Det er ingen tvil om at organisert fotball er basert på ivrige foreldre og frivillige. Men disse kravene har ifølge fortellingene i denne artikkelen ført til at blant annet barn har startet med organisert fotball mye senere enn resten og følt seg bortprioritert av trenerne. 

Det politiske og kulturelle idealet om fotballen som arena for integrering og inkludering gjelder både spillere på banen og foreldre på sidelinja. Det er ikke riktig at foreldre blir stemplet som «dårlige idrettsforeldre» om foreldrekravene i idretten ikke oppfylles på grunn av blant annet økonomiske, arbeidsmessige, familiære og språklige barrierer. Dette er noe fotballforbundet bør kommunisere til trenere, ledere, klubber og kretser i den organiserte fotballen.

Dette innebærer ikke at jeg mener at barrierer ved for eksempel ulike kulturer er uvesentlige for foreldre med innvandrerbakgrunn sin deltakelse i idretten, men disse barrierene kan gi et godt bilde av organisert fotball sine foreløpige begrensninger. Man finner også garantert foreldre som har urimelige forklaringer på hvorfor de ikke tar del i barnas idrettsdeltakelse, men det gjelder generelt foreldre – ikke bare foreldre med innvandrerbakgrunn. I den organiserte fotballen snakkes det mye om de positive effektene av inkludering - men forstår man de negative konsekvensene av ekskludering? 

Litteratur

 

FAKTA
EvenKarpuzEven Karpuz
26 år. 
Masterstudent i Likestilling og mangfold hos NTNU i Trondheim.
Har fra før av en bachelorgrad i Samfunn- og idrettsvitenskap fra samme universitet. 
Masteroppgaven min dreier seg om menn med innvandrerbakgrunn sine fortellinger om deltakelse i organisert fotball.

-- annonse --