-- annonse --
Barne- og ungdomsfotball
MER ENN TOPPENE: Barnefotball er nå så mye mer enn sluttproduktet, påpeker Øyvind Larsen i denne artikkelen. Foto: Ivar Thoresen.
Øyvind Larsen
Øyvind Larsen
Utviklingsavdelingen barn og ungdom, NFF

952 41 127

I diskusjonen rundt den norske barnefotballens kvaliteter rettes det nesten uavkortet fokus mot de få prosentene – eller den ene prosenten i kullet – som til slutt blir toppspiller. Men barnefotball er nå så mye mer enn sluttproduktet. Den ene. Den ene fra ett kull på 15000. I denne artikkelen argumenterer jeg for at fotball er noe langt mer enn et spill.

Jeg er en av mange – som i unge år ikke skulle ha begynt med fotball. For jeg tilhørte ikke 2-5-prosenten som hadde ekstraordinære evner. Vi hadde to på laget vårt som var innafor. På lilleputtlaget. På banen fikk de all oppmerksomhet. Utafor blei ikke tatt vare på – ingen omsorg. Han ene døde av en overdose. Han andre sitter inne.

Jeg var innimellom en bra fotballspiller, men fikk ikke lov å bytte klubb. Fikk 300 kamper i 2. divisjon. I klubben min fikk jeg med meg det viktigste fotballen kan gi: jeg lærte etter hvert å være god sammen med andre. Jeg har kameratskap livet ut. Jeg er stolt av plassen min. Fotballen ga meg en identitet. Ei skulder å støtte seg til. Ei hånd å holde i. Et samfunn i miniatyr jeg fikk «spille ball med». Dette ga motivasjon til å bli i fotballen: som tillitsvalgt, som trener og som leder. Jeg er faktisk den heldigste av alle. Gjennom fotballen har jeg sett nesten hver krok i alle verdensdeler. Jeg en av dem som har vært med på flest internasjonale sluttspill Motivasjonen klubben og fotballen ga – gjorde yrkesvalget lett. Jeg blei i fotballen.

Dette til tross for at jeg mulig øvde på feil øvelse som sjuåring. Dette til tross for at jeg spilte med «feil spillere». Sikkert spilte jeg mot feil lag – også.

Jeg fikk en kjærlighet til fotballen – sammen med han som var bedre enn meg, han som var dårligere enn meg og han som var like god som meg.

Mulig forskning kan understøtte at 2-5-prosenten ikke blir tatt vare på. Jeg kan finne hauevis av forskning som tilsier at det er umulig å identifisere 2-5-prosenten før etter puberteten. Sånn er forskning. Sånn er vi. Den som leiter – finner. Og underbygger det vi mener fra før. 

Fotballens betydning for mine og andres ferdigheter, veivalg og livsløp fanger forskninga i langt mindre grad opp.

Visst finner man land som har andre barnefotballmodeller. Noen land har også bedre resultater på herresia - på toppnivå. De fleste av disse landa var også best fra tidenes fotballmorgen. Brasil, Tyskland, Italia, Argentina og Mexico har flest VM-sluttspill. Mange av de landa vi sammenligner oss med har andre forutsetninger. Sosiokulturelle forutsetninger kalles det visst.  Det kan være langt større fokus på elitisme. De kan ha et langt svakere demokrati. Det kan være langt større forskjeller blant folk. Klimaet tilsier kun sommer. Landet kan ha lange avstander eller korte avstander. Landet kan ha mange folk eller få folk.

Lagtaktikk må alltid settes i sammenheng med det laget vi har og den motstand vi møter. Sånn er det også med modeller. Sånn er det med kulturer. Å flytte unger på fotballakademier 50 mil unna hjemmet – vil eksempelvis være en dårlig løsning i Norge. I et annet land en god løsning.

Visst har mye å gå på i fotballopplæringa. Vi må i større grad treffe barnas modning, ferdigheter og motivasjon. Derfor er tilpassa opplæring (differensiering) og en mestringsorientert tilnærming til læring de to viktigste fokusområder. I barnefotballen. Det har det vært – med trøkk –  i flere år.  

Jeg er ikke sidrumpa. Jeg er slettes ikke for at barnefotballen skal domineres av tyven – tyven og hermegåsa. Jeg jobber hver dag for at unga skal møte den gode miksen mellom trygghet og utfordringer. Som gir mestringsfølelsen og dermed motivasjonen for større utfordringer.

Jeg er også for et mangfold i barne- og ungdomsfotballen der de ulike klubbmiljøer finner fotballfaglige spennende impulser og innfallsvinkler. Jeg er for at klubbene finner sin egen identitet og egenart.

Det gir spillere ulike ferdigheter i ulike roller. Det gir spillere som tåler både solskinn og blåst. Og det gir spillere med ulik bakgrunn, fra ulike landsdeler og ulike klubbmiljøer muligheten for å blomstre. 

Men jeg er sidrumpa, sta og en vriompeis om fotballmiljøer i barnefotballen kun har fokus på 2-5-prosenten. Og som i tillegg gjennomfører sosial differensiering og reinspikka selektering.

Vi må i tillegg sette større fokus på miljøet og lederskap. Svært få sportsplaner tar opp hvordan vi skal få unga til å trives – sammen – i enda større grad. Jeg husker vår første overnattingstur – spesielt natta i gymsalen – på Notodden – langt bedre enn åpningskampen mot Mexico i 94-VM.

Og de trenerne jeg har hatt som så meg og kameratene. Som var rettferdig og klar. Som hadde smilet på lur. Og lot oss spella fotball hele tida. De trenerne er fortsatt min forbilder – når jeg leder. Og blir leda.

Toppfotballen må se verdien av barne- og ungdomsfotballens mangfold. Å kun lage reklamesnutter med hovedbudskap om samhold og troskap holder ikke. Om samhandlinga med klubba rundt ikke matcher med honnørorda. En som ikke følte seg velkommen i barnefotballen vil ikke møte opp på en eneste hjemmekamp. Foreldre av spillere som er selektert bort av toppklubben, vil ikke møte opp på toppklubbens hjemmekamper. Den lokale klubbens medlemmer vil ikke møte opp på toppklubbens hjemmekamper om spillere er hentet i sjuårsalderen.

Skrekkscenarioet for toppklubben må være at tilskuerne kun finnes på de tildelte sponsorplasser. Som i tillegg står tomme både når det regner, snør, er kaldt eller når det er sommer og fint vær.

Landslagssesongen 2018 var et særdeles godt landslagsår. Flere aldersbestemte landslag kvalifisert for store mesterskap, to norske lag i gruppespillet i Europa League, et A-landslag som vant sin Nations League-pulje og har sikret ekstra mulighet til å kvalifisere seg for EM, og Champions League-deltakelse på kvinnesiden. A-landslaget kvinner har med dyktighet og list kIare for VM i år. De slo ut regjerende EM-mestere Nederland. I 2018 fikk vi pris av UEFA for å være den nasjonen med størst fremgang for aldersbestemt landslagsfotball på guttesiden.

Resultatene er et svar fra den norske fotballmodellen. Om det er et blaff – vil historia gi oss svar på.

Det viktigste for meg – er ikke disse resultatene. Det viktigste for meg er at flest mulig får oppleve fotballen i et langt livsløp: der nettopp fotball er noe langt mer enn et spill. I polemikken rundt barne- og ungdomsfotballens kvaliteter – rettes uavkortet fokus på 2-5-prosenten. Dette er et stort paradoks. Fordi 95-prosenten er dønn like viktig «som resten». Dessuten veit vi ikke hvem som blir hva – eller – hvem som vil hva!

-- annonse --

Cron Job Starts