-- annonse --
Fagartikler
Roy Arne er en fotballfaglig og dedikert fotballmann:FOTO RAUFOSS FOTBALL

Jonas Munkvold en ung og ambisiøs trener som har studert fotball i Storbritannia. Kombinerer nå motstanderanalyse for klubb OBOS-ligaen med barne- og ungdomsfotball i Vålerenga og studier. Jonas har deltatt en rekke ganger på Trenerforeningens utdanningstiltak og har også bidratt til bladet/nettsiden til Fotballtreneren.no.  

Fotballtreneren.no vurderer Fotballdykket som interessant for våre lesere samtidig som vi ønsker å markedsføre dette flotte tiltaket av de unge trenerne.
Etter avtale med Jonas og Peder har vi fått tillatelse til å gjengi et av intervjuene på Fotballtreneren.no 

 Jonas Munkvold sitt Intervju med Roy Arne Berg.

Roy Arne Berg jobber som sport- og utviklingssjef i Raufoss fotball, men begynner i Fredrikstad FK og Wang over nyttår. Med 12 års erfaring innen ulike trener- og utviklingsroller i norske klubber har han mye erfaring å videreformidle. For øyeblikket skriver han også på sin A-lisensoppgave. Fotballdykket har satt seg ned og chattet med Roy Arne om temaene spillestil, forsvarsspill gjennom høyt press, pedagogikk og ledelse i motgang.

Jonas Munkvold (JM):
Kanskje du kan starte med å fortelle hvem fotballmannen Roy Arne Berg er?

Roy Arne Berg (RAB): Jeg begynte som trener på

G19-nivå i Eidsvold IF (moderklubben min) i 2004. Der ble det fem år før det ble Ull/Kisa G16 og spillerutviklingsarbeid. I Ull/Kisa hadde jeg et nært samarbeid med en utrolig dyktig fagmann i den tidligere topptreneren Peter Engelbrektsson. I 2010 gikk veien til Follo FK, hvor jeg var så heldig å få jobbe tett med tre av de dyktigste som jeg noensinne har jobbet tett med i Aksel Bergo, Hans Erik Eriksen og Michael Frank. Alt handlet om å eie ball og dominere banespillet, og det var meget spennende å jobbe der. Jeg ble veldig glad i klubben, og metodisk ga den meg mye som jeg har tatt med videre i min trenergjerning. Kanskje aller mest i måten å jobbe med for å utvikle hele mennesket (parallelt med toppspillerutvikling).

Senere har jeg vært innom Vålerenga, hvor jeg jobbet med utvikling i barne- og ungdomsfotball. Spesielt godt husker jeg deltakelse i nasjonal G16-serie, turneringsseier i GET G16 i Trondheim og serievinner i KM G15. Rollen jeg hadde i VIF var lærerike og spennende. Fagmiljøet på dagtid var «top class». Jeg lærte mye av dyktige trenere og ledere, og på trenerforum hvor det ble diskutert spillerutvikling, spillestil, fag på metodisk nivå samt inviterte, eksterne forelesere.

I Raufoss Fotball fikk jeg heltidsjobb som fagansvarlig spillerutvikler for aldersnivået 12-19 år fra 2016 sesongen samt U19 og spillerutviklingsansvar på A-laget. Men rollen min ble ganske raskt endret til Sport- og utviklingssjef for aldersnivået 6-21 år (kombinert med U19). Det var spennende å jobbe mer med ledelse og å implementere en spillestil og en utviklingsmodell å jobbe etter. Utover sesongen fikk jeg inn noen unge, spennende trenere som også hadde personlige ambisjoner som trenere. Det ble en sterkere og sterkere «gul tråd» i utviklingsarbeidet.

I løpet av sommeren 2016 tok jeg på meg en stor utfordring da U19-rollen min ble byttet ut med rollen som A-lags trener for damelaget (som spiller i 1. divisjon kvinner) – et lag som lå helt sist på tabellen til ferien med ett poeng. Spennende! Men «all good things must come to an end» og jeg kjente stadig på sulten etter å jobbe med toppfotball igjen. På dette tidspunktet følte jeg at utviklingsarbeidet i Raufoss hadde kommet så langt som det var mulig per dags dato. Når så Fredrikstad ble en mulighet for meg, så passet det meg derfor bra. Fra januar 2017 jobber jeg i Fredrikstad FK (FFK) og Wang – som henholdsvis utviklingsansvarlig inn mot By-lag og sportssjef Wang.

Peder Bjugn (PB): Hvilke tanker gjør du deg om din nye jobb?

RAB: Først og fremst så er det en massiv fotballklubb som FFK en utfordring. FFK har tradisjoner på høyeste nivå, og har klare ambisjoner i utviklingsarbeidet. Det kombinert med en sportssjefstilling på Wang gjorde det veldig interessant. Jeg tenker FFK er en klubb med mennesker som utvikler meg videre, og det er viktig for meg.PB: Noen personlige ambisjoner?

RAB: Å leve av fotballen på høyest nivå i fotballkontekst.  Dette er en maraton av læring og utvikling. Den dagen jeg påberoper meg en fasit og ikke forholder meg til eksterne preferanser, så er det på tide å gjøre noe annet en stund.

PB: Hvilke tips vil du gi unge, ambisiøse trenere?

RAB: Til det vil jeg si følgende. Invester i deg selv og menneskene rundt deg. Kom deg ut og se på dyktige trenere, ledere, pedagoger, spillerutviklere. Alle miljøer har noe som er verdt å plukke med seg. Vær nysgjerrig, tør å feile. Dette er ingredienser til vekst og læring.

JM: Du nevner at du tidlig i trenerkarrieren fikk et mentorforhold i Ull/Kisa. Hvor viktig var det for din utvikling og hvordan anbefaler du unge trenere å oppsøke mentorer?

RAB: Klart det gir inspirasjon og også en retning på utviklingsveien som trener. Jeg synes det beste er en kombinasjon av et fagmiljø og en mentor. I Follo og Vålerenga fikk jeg begge deler, både likemannslære og mesterlære blant kolleger. Dette mener jeg er viktig: For unge, sultne og ambisiøse trenere vil jeg si at det er viktig å finne noen å sparre med, i tillegg til å være en del av et godt utviklingsmiljø. Dette må gjerne være et trenerhospiteringsmiljø. Og, det kan være at en må jobbe gratis for å få være i det miljøet en trenger for å utvikle seg, til en er klar til å faktisk jobbe på neste nivå.

PB: «Kvaliteten i møte mellom mentor og elev» vektlegges ofte som viktig for et godt læringsmiljø. Sparringen blir møtet i denne sammenhengen. Hvis du tenker tilbake på gode øyeblikk med sparring i form av likemannslære og mesterlære i fra din egen erfaring – hva kjennetegner et «godt møte» hvor du eller «eleven din» har fått mye igjen fra sparringen?

RAB: Det som er sterkest i minne er interaksjonen på feltet, enten i form av den gode samtalen med fokus på veiledning eller «erfaringskunnskapen» – som er anvendt i samtalen og deretter i praksis på feltet. På A-lisenskurset til NFF er det nå lagt opp til besøk på treningsfeltet og kamp av en veileder og en annen kursdeltaker. Disse skal gi se trening og kamp (ringside med treneren), så igjen på videoopptak og så gi tilbakemeldinger rundt valg som trener og kampleder. Dette var sterkt og lærerikt.

PB: Og nå skriver du på din A-lisensoppgave?

RAB: Har skrevet omtrent en tredjedel. Den må leveres før 1.februar. Skriver om høyt press, vedvarende høyt press med studie av Jorge Sampaoli. Samt hvordan trene dette mest mulig funksjonelt (altså, lage en øvelsesbank).

PB: Hvordan synes du at det går?

RAB: Tja, det går litt trått med skrivingen. Er mye annet som må gjøres i tillegg (med blant annet ny jobb), men selve fagdelen er veldig spennende. Høyt press i seg selv ikke et komplisert tema, men utfordringen er å få til vedvarende høyt press over lengre tid, oftere vinne ballen samt gjenkjenne presstriggere tidligere, for så å gå ut i det høye presset. Her ligger også mye spennende i forhold til posisjonering på nærmeste og fjerneste linje av forsvarsspillere. Dette er et utgangspunkt jeg har satt i det høye presset. For eksempel, så vil de to-tre spillere nærmeste bak første pressledd, ofte først og fremst ha ansvar for å hindre muligheter til å spille igjennom laget eller ta ut farlige spillepunkter/spillområder. De er nærmeste linje, og derfor blir det viktig at for eksempel bakre ledd har ansvar for offensiv markering, og blir da fjerneste linje (jour.merknad: offensiv markering = markering av motspillere når eget lag har ballen og er i angrep).

PB: Hvorfor valgte du temaet høyt press?

RAB: Akkurat temaet høyt press er en interessant detalj i spillet og i spillestilmodellen min. Det er fysiologisk rått å være dyktig på høyt press, både som individuelt og som lag. En må være taktisk klok for å vite når en bør gå frem igjen i høyt press, når identifisere et gjenvinningspress i høyt press og når falle lavere for å eventuelt sette en felle for et senere press. Dette handler om å trene på kamplike situasjoner slik at spillerne er taktisk rustet og havner i gjenkjennbare situasjoner i kamp ut i fra det som vi har trent på i treningshverdagen. For eksempel tar Barcelona som hovedregel ett steg frem når de mister ballen. Da er det identifisert en mulighet for å vinne ballen. Taktisk sett må det da gjøres en vurdering av de to-tre leddene bak presset for å hindre at presset blir spilt vekk gjennom en pasning igjennom våre lagdeler (jour. merknad: ett ledd = en eller flere spillere på linje). Da ligger det vurderinger om posisjonelle valg der. Dette er god taktisk trening i praksis.

Men, oppgaven min dreier seg mer mot selve valget og å kunne opprettholde det høye presset lenger mot ballsikre lag, slik at en kan vinne ballen nærmest mulig motstanders mål.

PB: Hvordan føler du at kompetansen din er nå (innen temaet høyt press) sammenliknet med før du startet på A-lisensen?

RAB: Ikke stor forskjell per nå, det er mer en bevisstgjøring på en liten fase. Det jeg ønsker er å få en større verktøykasse som trener. Mange har forskjellige måter å bruke høyt press. For meg handler det om å avgrense og tidligere identifisere når vi skal gå i høyt press og når nødvendig kunne opprettholde det lenge, slik at motstander ikke klarer å spille seg ut av presset. Her er Bielsa og Sampaoli rå! Men, jeg får også massevis av ideer fra andre: Klopp, Tuchel, Nagelmann, Pulis, Pep, Mourinho, Conte, Sarri, Pochettino, Villas Boas, Simeone med flere. «The list goes on». Det er alltid noe å lære! For eksempel detaljer som vektlegges forskjellig fra trener til trener.

PB: Hva tenker du det kommer av at du ikke har endret din måte å tenke på i større grad?

RAB: Vil ikke si det har endret min måte å tenke på. Jeg har fått bekreftelser på ting jeg har sett hos andre eller gjort selv, i tillegg får jeg nye ideer hele tiden. Noen av dem brukes med en gang, blant annet noen ideer om andre- og tredjeforsvarer. Andre ideer dykker jeg dypere inn i før jeg tar dem i bruk.

PB: Hvordan føler du den generelle standarden og holdningen til høyt press er i norsk fotball?

RAB: Vanskelig å si. Høyt press er bare et lite element hos meg i hovedfasen forsvarsspill (jour. merknad: tidligere forklart). Men for å lykkes i høyt press, så må vi være gode 1v1 defensivt. I disse situasjonene må vi forbedre norske spilleres ferdigheter med mange hakk. Der er den generelle standarden for dårlig. Men vi må også stille oss spørsmålet om vi utvikler Maldini eller Bratseth typer, men ser vi etter slike typer midtstoppere? Vi må ikke gå i fella å bare utvikle like spillertyper. Det ideelle er en lik verktøykasse (med ferdighet og ressurser), men den iboende spisskompetansen må dyrkes i større grad.

PB: I hvor stor grad ser du for deg at temaet du nå utforsker vil påvirke din spillestilmodell?

RAB: Høyt press er viktig for å raskest mulig få tilbake ballen og dermed eie spillet – enten i form av gjenvinning eller vedvarende- til repetert høyt press. Det tvinger også frem 1mot1-situasjoner defensivt som utviklingsmessig skaper flere av de typene jeg vil ha frem.

JM: Hvordan vil du beskrive din stil jamfør din spillestilmodell? Hvordan ser ett «Roy Berg-lag» ut og hvordan jobber du for å implementere denne stilen i lagene dine?

RAB: På A-lagsnivå: I utgangspunktet så er det viktig å finne ut av om man har ferdigheter i en spillergruppe til å spille en type fotball som passer. Men i et utviklingsperspektiv så ønsker jeg å ha spillere som er taktisk fleksible, slik at de kan ta gode valg ut i fra spillesituasjoner. Derfra har de frihet innenfor prinsipper i spillestilmodell. Det ideelle er å være gjennombrudds-besittende i angrepsspillet.  Dette betyr at man er opptatt av å spille fremover med kontroll (til riktig tid og i forhold til rom). Det er litt som eksempelet med å utnytte stort bakrom eller stor ubalanse hos motstander. Det handler om å utnytte de rommene motstander gir fra seg eller å skape de selv med posisjonelt eller numerisk overtall (jour. merknad: numerisk overtall = flere angrepspillere rundt ballen enn forsvarsspillere). Altså handler gjennombrudds-besittende om å dominere banespillet og eie ballen for så å avansere frem i rom – enten ved å skape rommene selv eller utnytte de rommene som motstanderen gir fra seg.

Derfor har jeg tre hovedprinsipper i hovedfasen angrepsspill: Det første er å frispille seg fra første presset. Det andre er å komme inn i rom mellom motstanders lagdeler/linjer og så videre. Og det tredje er å avslutte angrep på siste tredel. På siste tredel oppfordrer jeg spillerne til å være oppfinnsomme og ta i bruk de egenskaper de besitter individuelt og relasjonelt. Derfor kan mine se svært ulike ut i angrep. Er det stort bakrom, så ønsker jeg at vi er ekstremt direkte og utnytter bakrom. Men gode lag tilpasser motspillet, og vi må da tilpasse oss. Gir motstander ingen rom å spille inn i, da må vi holde på ballen og jobbe fram rommene. Da må vi være dyktige nok til å dominere spillet. Det er litt som Barcelona sier: Den som har ballen er spillets mester.

I forsvar som hovedfase så er det også tredelt. Det første er det høye presset for å hindre motstanders frispilling, Det ander er etablert forsvarsspill i middels høyt eller lavt press når de har fått tilgang på for eksempel framrom eller mellomrom hos oss. Det tredje er å hindre mål og beskytte slottet (femmeteren). Da opphører eventuelle andre regler. Da er det ikke noe krav til 20 i stil. Alt det da handler om er å avverge krisesituasjon. Krisesituasjoner er forøvrig noe vi ikke trener nok på i min mening. Altså å være komfortabel og dyktig begge veier i krisesituasjoner.

Videre er omstilling offensivt/defensivt sentralt i både offensiv- og defensiv hovedfase. Mine lag skal være ekstreme i gjenvinning og skal kjøre hurtige overganger når det er stor ubalanse hos motstander. Dette er utgangspunktet for å øve mest mulig spillrelatert på angrepsspill og forsvarsspill. Omstillingen (eller muligheten for omstilling) er ofte det som er gjenstand for valget av neste handling. Av disse grunnene henger alt sammen i utviklingshverdagen (trening). Hvor hovedfasene har hovedprinsipp, med påfølgende underprinsipper i form av læringsmomenter strukturert over tid. En kan se en sammenheng her med taktisk periodisering.

JM: Hvordan designer/lager du øvelser med fokus på spillestil?

RAB: Først og fremst så spillsentrert som mulig. Så langt har jeg lært meg at spillet stiller alle spørsmålene og gir alle svarene. Derfor er spørsmålet om hvordan jeg ønsker å spille ganske åpent. Et eksempel er at et forsvarselement i en øvelse må ha en form for gevinst, for eksempel en ekstra trigger etter å ha vunnet ballen. Dette er i tråd med min egen ledelsesfilosofi hvor tilnærming mot konkurransesituasjon er veldig sentralt. Pete Carroll fra Seattle Seahawks “always compete” i boka “Win Forever pyramide”. Med denne mentaliteten i bunn så tror jeg det blir mer kamplike treningsøkter. Se på Alex Ferguson da Manchester United dominerte: De avgjorde så mange kamper på slutten. Ferguson sier selv at dette er mulig å trene. For meg er dette en del av det store bildet sammen med spillestil og ikke minst hvordan designe økter.

JM: Håndterer du dette likt med A-lag og ungdomslag?

RAB: Nå har jeg ikke stor erfaring med hovedansvar på A-nivå, men erfaring fra i høst forteller meg at det var rimelig lik på utviklingsnivå. Jeg setter nok tøffere krav i A-lagmiljøet. Men i veiledningen underveis og i etterkant, gjerne kombinert med video sammen med spilleren, så er jeg opptatt av å finne utviklingsområder og hjelpe med bruk av spørrende tilnærming.

PB: Hvordan ønsker du å framstå som trener?

RAB: Jeg vil være en tydelig og utviklingsorientert leder. Jeg skal være dyktig på å få frem iboende ressurser på kort tid, men samtidig være med å dyrke de langsiktige. Samtidig er det viktig for meg være inkluderende i trenerteam og inn mot kapteinsteamet og spillergruppa. Det er viktig å sette et fundament i form av felles verdier og kunne gå inn i spillestilmodellen og at spillerne da kan snakke samme språk. For meg er det en viktig balansegang mellom å inkludere for å skape et eieforhold og å være tydelig på at slik og slik gjør vi det. Også jobbe med å få sett nok av spillerne individuelt i løpet av en uke. Litt «den uformelle samtalen» som gjerne er kort, men som gir en følelse av at » jeg så deg».

PB: Hvilke fordeler og ulemper har du møtt på ved å ha denne filosofien?

RAB: Jeg har ikke bare hatt denne måten å være på gjennom min trenerkarriere. Jeg har utviklet meg masse, og kommer helt sikker til å endre mange detaljer i årene som kommer. Jeg er tryggere på meg selv nå som trener og leder, og dette er mer hva jeg ønsker en dreining mot. Fordelen er helt klart at vi danner et felles språk og retning som er utviklingsorientert. Jeg har erfart ulemper med filosofien når vi ikke har vært tydelig nok, og utelukkende vært kun på inkluderings-aspektet. For å inkludere på en god nok måte, så må vi etablere en felles forståelse først. Jeg har naturligvis vært på andre siden også – med for lite involvering og inkludering hvor jeg har tatt stor plass. Etterhvert som en bruker denne tilnærmingen får en roboter som venter på kommandoer, og spillergruppa blir drit lei deg. Nei, det er balansegangen her som er viktig.

PB: Hva var din naturlige tilnærming – den som inkluderte eller den som trodde han måtte ta mest mulig plass? Og hva tenker du om trenere som tar mye plass?

RAB: Tror det var en blanding. En yngre versjon av meg ville være verdensmester og vise alt jeg kunne. Det der funker ikke i lengden. Det utvikler ingen. Trenere som tar mye plass kan være veldig bra i noen sammenhenger. Det er situasjonsbestemt. For eksempel kan en slik innstilling være god hvis man ta over et A-lag uten særlig selvtillit og som eventuelt ligger nederst på tabellen. Alle har sin stil, og jeg skal finne den som er mest mulig meg og samtidig best mulig for de gruppene jeg trener.

JM: Du var med på å rykke ned fra 1. Divisjon kvinner i fjor. Kan du fortelle litt om hvilke erfaringer du sitter igjen med etter det?

RAB: Jeg kan gi leserne litt fakta rundt situasjonen først, slik at det blir litt forforståelse. Vårt 1. divisjonslag A-lag for kvinner lå sist på tabellen til sommeren, med kun ett poeng og 10 poeng opp til trygg plass. Da klubben spurte om jeg var interessert i å overta kvinnelaget, så ble jeg umiddelbart veldig trigget i utfordringen som lå der. Jeg kuttet vekk litt tid i egen ferie og satt meg inn i analyse av motstandere og eget lag. Allerede da var det klart at fire-fem spillere ville bli borte til høsten, og jeg kikket meg godt om mulige forsterkninger. Vi gjorde noen fremstøt, men fikk ikke napp som var verdt å forfølge videre. Parallelt var jeg veldig opptatt av å jobbe med de spillerne jeg hadde tilgjengelig og gi yngre spillere sjansen når noen av de eldre, etablerte spillerne ikke lenger var med. I tillegg var det viktig å sette på plass tre ting:

Det første var å sette sammen en prestasjonskultur i form av verdier, forventninger til trening – før, under og etter trening samt bruke gutter på trening, for å heve kvalitet. Det andre var å sette sammen en tydelig spillestil (hvordan laget skulle se ut). Det tredje var god kvalitet i samhandlingen. Spillerne skulle se klipp fra kamper, møte tidligere på kampdag for å spise god mat for å prestasjon, og i tillegg bedre integrering av de unge inn mot de eldste. Spoler vi frem til sesongslutt, så endte vi sist fem poeng. Fire poeng mer enn i vårsesongen, men klart nedrykk. Mannskapet ble stadig yngre utover høsten, samtidig som vi opprettholdt jobben med å sette en tydeligere prestasjonskultur. Og i gruppa som ikke tjente penger på å spille fotball, så telte vi likevel opp 24 spillere på siste trening før kamp (hjemme mot Fløya). Det er kultur i praksis etter en sesong i motbakke!

Erfaringene jeg sitter igjen med er mange og brede, og enda flere enn vi får plass til her. Jeg føler at jeg tok jobben med alt å vinne. Jeg var aldri redd for å rykke ned, og jeg lærte utrolig mye om meg selv som trener og leder. Hele veien hadde vi treninger med høy kvalitet. Men, vi fikk det ikke ut i kamp. Vi hadde en miks av unge og eldre spillere, hvor gruppa med de eldre var mer satt. En av mine analyser av situasjonen var at det var viktig og riktig å lage en felles gruppe. Etter hvert gikk jeg hardt ut mot det. Med resultater så er det meste bra. Uten resultat er det vanskeligere. Men jeg var fast bestemt på mitt og etablerte nytt kapteinsteam, og satte spillere med posisjon i garderoben, mer og mer til sides, for å få plass til de unge. Sett i ettertid, så var det helt avgjørende for de yngre spillernes utvikling at de fikk komme inn og ta en plass i gruppa og på banen. De ble eksponert for spilletid og ansvar, og de blomstret som følge av det.

Men så var det den vanskelige situasjonen vår. Vi skulle gjøre et tappert forsøk på å unngå nedrykk. Jeg var på et frokostseminar i regi av Skeid med Tom Nordlie i høst. Det var veldig interessant. og jeg bet tak i flere av hans erfaringer som jeg selv opplevde i høst. Han snakket om å velge ut hvem som styrer skipet og å dra i den retningen en trenger. Erfaringen hans fra Viking – hvor det var nesten samtlige 11 som spilte uke ut og inn, samt med godt man management av Peter Ijeh, og å ha en tydelig kommunikasjon på at «sånn gjør vi det» for å redde plassen. Mitt lag ble yngre og yngre, og de hadde mindre erfaring. Kanskje skulle jeg utelukkende kun vært kynisk, tenkt mindre utvikling og brydd meg mindre om en splittet gruppe.

Avslutningsvis så vil jeg nevne at jeg allerede gleder meg til neste gang jeg står ovenfor en lignende utfordring. Jeg har lært masse, og fått en del bekreftelser på hva jeg vil ta med videre.

PB: Hvordan var stemningen i laget underveis i perioden?

RAB: Det var veldig bra miljø på treningsfeltet, men stemningen rundt det å tape derimot var alltid tung. Men, vi var «på jobb» til neste trening. Derfor var det ekstra deilig da vi lyktes med å ta en tre-poenger. Jentene fortjente det etter å ha vært så dedikerte på treningsfeltet.

PB: Hvordan skiller kvinnelige fotballspillere seg fra menn når det gjelder holdninger og «always compete»?

RAB: Kan bare ta for meg dem jeg har trent, men jeg mener de var ekstremt dedikerte til trening og oppgavene som lå foran dem. De var strukturerte og knapt borte fra trening. På feltet null problem med holdninger. Den gruppen jeg hadde elsket å konkurrere, spesielt på trening. Dessverre klarte de ikke overføre dette til kamp. Jeg burde kanskje hatt mer fokus på å ufarliggjære konsekvensene, ettersom jeg følte dette gjorde dem litt forknytt. Der er gutter annerledes, for de kan være mindre A4 og gir litt mer F…». Noen ganger trenger en typer som går ut av manuset. Alle jenter er naturligvis ikke redd for å bryte manus, dette er kun basert på mine erfaringer, men jeg tror jo at jenter er mer pliktoppfyllende enn oss gutta.

PB: Gjør dette at treninger med jenter flyter bedre?

RAB: Nei, det synes jeg ikke nødvendigvis er tilfelle. Du får de treningene du fortjener. Jobb hardt, vær forberedt og vær villig til å investere i dem rundt deg – det er viktigere.

PB: Du ga de yngre spillerne mer ansvar. Hvilke endringer førte dette til i laget?

RAB: Mer energi, men samtidig mindre rutine.

PB: Hvilke spesifikke eksempler i kampsituasjoner kan man peke på som manglende rutine?

RAB: Det kan være i perioder hvor spillet ikke sitter. Hvem leder da vei? Det og verbal- og non verbal kommunikasjon i forhold til spillestil, fordi de unge kvier seg mer for å bruke slik kommunikasjon, mens de rutinerte tar dette raskere.

JM: Jeg personlig har sett en sterk vinnerkultur- og vilje i lagene du har hatt over tid. Hvordan har du skapt dette i en gruppe som kanskje ikke er gode nok for divisjonen de spiller i, og hvor mye vekt legger du på dette når du tar over ett nytt lag?

RAB: For meg som trener, så er entusiasmen du har for å utøve/delta avgjørende. Du må ville det veldig mye, og i et utviklingsperspektiv så er det spennende å jobbe med slike typer over tid. Derfor står konkurransebiten i «always compete» så sentralt for meg.

PB: Da har vi ikke flere spørsmål. Er det noe du ønsker å legge til på slutten?

RAB: Her har dere to bilder med tekst/sitater som jeg synes er en bra avslutning! (jour. merknad: bildene er plassert rundt om i artikkelen).

Takk til Roy Arne Berg som var så hyggelig å besvare alle våre spørsmål i dette intervjuet.

 Les også: http://www.dagsavisen.no/fredrikstad24/han-er-ffks-nye-mann-pa-utvikling-1.902917

 

Advertisements

 

Relaterte artikler
Er du klar for å prestere på feltet? Gjennom den siste tiden har fokuset her på fotballtreneren.no vært rettet mot det faglige innholdet som skal bidra til å løfte Norsk fo...

Bevisstgjøringen av «fotballhurtigheten» og hvordan utvikle ... For å hevde oss i internasjonal fotball som har en høyintensitet og hurtighet som vi skulle ønske å se mye mere av i norsk fotball, m&...

"En pasning skal være med vennlig hilsen meg" «Pasningsferdigheten representerer noe av fotballens innerste sjel som kan gi det momentane effektive inngrep i spillet. Den skaper og utnytter rom. Den g...

Fotballspesifikk «fotballhurtighet» og fotballbevegelser i b... Alle spillere står eller går mer enn halvparten av tiden i kampsituasjoner, i andre perioder løper eller spurter de fra middels til svæ...

Tenker du på å bli profesjonell fotballtrener? Del 2 Øyvind Nordtveit har vært hovedtrener i IL Sandviken siden 2010, og vil dermed ha trent toppserie-klubben i sju år siden han kom til klubben....

Hvordan ta garderoben tilbake? Fotballsesongen er i full gang. Seier og tap legges sammen og poeng telles. Noen lag overrasker, andre lag skuffer i forhold til forventingene satt før s...

Kommentarer (0)

There are no comments posted here yet
-- annonse --