-- annonse --
Mental trening
OPPMERKSOMHET: – Økt oppmerksomhet omkring psykiske prosesser og mentale ferdigheter er ikke bare viktig med tanke på å utvikle flere og bedre spillere og slik heve kvaliteten på norsk (topp-) fotball. Denne kunnskapen vil kunne ha vel så stor verdi i prosessen med å finne og forstå årsakene til det store frafallet blant barn og unge i norsk ungdomsidrett og -fotball, skriver Lasse Møller i denne artikkelen. Foto: Ivar Thoresen
Gjest
Av Lasse Møller

  • Dette er et innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. En forkortet versjon av denne artikkelen stod på trykk i Fotballtreneren nr. 1/2021.

Flere av disse spillerne framstår også som tydelige og sterke ledertyper, om enn med litt ulike kjennetegn, som evner å gå foran og dra med seg resten av laget når det er behov. Beundringen for disse spillerne blir heller ikke noe mindre når vi vet hvor mye tid de må ha brukt for å ha utviklet alle disse ferdighetene og nå opp til det nivået de befinner seg. Som betyr at de har evnet å forvalte den helt ekstraordinære viljen og dedikasjonen som de har vært i besittelse av på en optimal måte. Og det til forskjell fra mange av sine tidligere lagkamerater som sannsynligvis hadde en like sterk indre drive i ungdomsfotballen, men hvor denne av ulike grunner gradvis svant hen. I det perspektivet er det derfor interessant og ikke minst positivt at de forannevnte kvalitetene og ord som personlighet, karakter, mentalitet, robusthet, mental styrke og vinnerskalle ser ut til å oppta stadig mer av oppmerksomheten og samtalen når fotballfolk samles og diskuterer hvilke ferdigheter og egenskaper spillerne må være i besittelse av dersom de skal kunne nå drømmen om en dag å spille på topp internasjonalt nivå. Det er heller ikke uvanlig å høre at noen prøver seg på litt enkel prosentregning med antydninger om at mentale og psykologiske egenskaper sin betydning for topp prestasjoner på idretts- og fotballbanen kan tenkes å utgjøre så mye som 70 – 80 %. Selv om dette selvsagt er et umulig regnestykke, sier det likevel noe om hvor viktige disse kvalitetene i dag antas å være innenfor idretts- og ballspillmiljøene.

Men i et utviklingsperspektiv er det likevel ikke nok å være enige om at dette er særs viktige kvaliteter. For dersom våre spillere også skal tilegnelse seg den samme dedikasjonen og mentale styrken/robustheten som toppspillerne vist til innledningsvis, så fordrer det at denne (positive) interessen leder videre og inn imot kjernen i disse mentale egenskapene og prosessene; hvor de «kommer ifra», hvor påvirkelige de er og hvordan de utvikles og styrkes. Og dermedhvilke muligheter trenere, utviklingsansvarlige og sågar klubbledere har til å styrke disse psykiske og mentale (og for så vidt også personlige) kvalitetene hos spillerne. Det vil si hva de konkret kan gjøre og hvordan de bør opptre i sin daglige kontakt med spillerne, både på og utenfor trenings- og kamparenaen, for å forsterke disse mekanismene i utelukkende positiv retning.

Økt oppmerksomhet omkring psykiske prosesser og mentale ferdigheter er ikke bare viktig med tanke på å utvikle flere og bedre spillere og slik heve kvaliteten på norsk (topp-) fotball. Denne kunnskapen vil kunne ha vel så stor verdi i prosessen med å finne og forstå årsakene til det store frafallet blant barn og unge i norsk ungdomsidrett og fotball (norsk idretts utfordring nummer 1), og ikke minst i arbeidet med å redusere dette. Og det blant alle grupperinger som innbefatter både det store flertallet som faller fra allerede i 11-16 årsalderen, der fellesnevneren nok ofte er at de ikke opplever å bli sett og tdatt godt nok vare på i klubben. Men også hos de som antas å ha stort potensiale og tidlig blir satset på, men der et urovekkende stort antall av disse også velger å gi seg i 16 – 20 årsalderen. 

I denne artikkelen er det dessverre ikke rom til annet enn å kun touche disse problemstillingene og de psykologiske prosessene på overflaten. Håpet er at det likevel kan være nok til å pirre nysgjerrigheten og bidra til økt interesse rundt utviklingen av de mentale egenskapene.

De mentale egenskapenes natur og påvirkelighet 

«Hun er jo en meget god spiller da, med ekstrem god basisteknikk og et meget godt fotballhode, men jeg er nå likevel litt usikker på om hun har det som skal til for å nå helt opp!!»

«Joda, det var jo synd han sluttet da. Han var jo en meget god spiller, men hadde dessverre ikke det som trengs for å lykkes likevel»

«Det blir spennende å se hvem av dem som tar nivået og viser at de virkelig har i seg det som kreves.»


Sitatene i innledningen («…,men jeg er nå likevel litt usikker på om han har det som skal til for å nå helt opp!!»  «…. og viser at de virkelig har i seg det som kreves.») er ment å eksemplifisere en type utsagn som det ikke er uvanlig å høre fra trenere, spillerutviklere eller andre personer i fotballmiljøene i sin omtale av unge spillere. Og det ofte allerede fra de er 11-12 år. Der dette det som det snakkes om framstår som noe diffust, men hvor fokusert, dedikert, indre drive, viljesterk, holdningssterk, sulten, trygg, selvsikker er ord som ofte går igjen når en forsøker å konkretisere hva en legger i det. Det positive med disse utsagnene er at de bidrar til å løfte fram betydningen og verdien av de mentale og psykiske egenskapene. Det problematiske med dem er at de uttrykker, og dermed kan bidra til å bygge opp under, en antagelse om at dette er en form for medfødte og iboende personlighetstrekk. Det vil si en type x-faktor som en (individet) bærer med seg i større eller mindre grad, eventuelt utviklet i tidlige barneår. Og hvor mulighetene for påvirkning og endring er relativt små; enten så har du (spilleren) detdenne x-faktoreneller så har du det ikke. Dette illustrerer en utpreget statisk forståelse av de mentale egenskapene, og kan dermed se ut til å stå i en viss kontrast til hvordan utviklingsmiljøene, klubbene og trenere ser ut til å forholde seg til eksempelvis de fysiske, kognitive og motoriske/koordinative utviklingsprosessene. For når det gjelder disse kvalitetene/egenskapene kan det virke som om den kunnskapen vi i dag har om hjernens, nervesystemets og de andre fysiologiske systemenes enorme muligheter til å endre og utvikle seg (plastisitet – formbarhet), spesielt i pubertetsalderen (12-16 år), har begynt å få en viss innflytelse ute i de samme utviklingsmiljøene (selv om det nok fortsatt er et stykke igjen før innflytelsen er like sterk som kunnskapen tilsier!). Og det både i forhold til hvordan en tilrettelegger aktiviteten og ikke minst organiserer gruppene og tar vare på enkeltspillere. 

Eksempelvis ved at spillere med lavere fysiske forutsetninger og/eller ikke like framtredende taktiske forståelse i 10-14 årsalderen blir tatt bedre vare på og gis bedre muligheter enn hva som var tilfellet for bare 10-15 år siden. Og det fordi en vet at individet (spillerne) vil modnes og utvikles enormt på alle disse områdene gjennom puberteten, og derfor har store muligheter til å utvikle og forsterke disse ferdighetene nettopp i denne perioden gitt det riktige utviklingsmiljøet. 

Dette er selvsagt en utelukkende positiv utvikling, men samtidig er det tilsvarende uheldig dersom (det er slik at) de psykologiske og mentale egenskapene ikke blir møtt med den samme dynamiske forståelsen eller ansett som like påvirkelige egenskaper av de samme miljøene. Og det fordi det vil kunne resultere i at de litt mindre dedikerte eller noe mer forsiktige 11-12 åringene (utrygge og med lavere selvtillit) ikke møter samme grad av forståelse, tålmodighet og utviklingsoptimisme som andre spillere med andre mangler møter. Og dermed ikke gis de samme mulighetene for å utvikle seg videre. Fotballforbundets eget prestisjeprosjekt Landslagsskolen, som er en skolerings- og utviklingsplan knyttet opp imot våre yngste landslag, kan på et vis fungere som eksempel på denne tankegangen, og de mulige uheldige konsekvensene det kan gi. I denne skriver de at de leter etter spillere med den riktige mentaliteten; de som trener mye(høy motivasjon), har tilstedeværelse (fokus), tester egne grenser (sterkt selvbilde) og er nysgjerrige og reflekterte(selvregulerte/selvstendige). Selv om det til en viss grad er forståelig at denne typen representasjonslag har sitt fokus først og fremst rettet mot identifisering av disse kvalitetene siden de ikke har den daglige kontakten med spillerne, er det likevel en fare for at forbundet med en slik framstilling bidrar til å forsterke bildet av disse egenskapene som noe iboende hos utøverne, som vi må lete etter og kartlegge. Og i mindre grad noe som modnes og utvikles, og som trenere dermed også har muligheter til å styrke og påvirke i riktig retning. Noe av den samme tilnærmingen og forståelsen blir også konkretisert av Tore-André Flo i en tidligere artikkel i Fotballtreneren (utgave 1, 2020), der han utdyper hvordan de jobber og tenker rundt disse elementene i Chelsea:

«Vi har sendt ut (av klubben) mange spillere med et enormt talent, men uten de rette holdningene. Og du skal ikke snakke lenge med en spiller før du merker om de er mentalt sterke eller trenger justeringer. De som ikke får til dette bremser resten, og hvis de ikke får justert seg må de ut. Vi må ha de spillerne som har lyst til å bli gode og som er positive, er sterke mentalt og har gode holdninger.»

Han viser for så vidt til at det er noen spillere som trenger justeringer, som jo kan tolkes dithen at klubben forsøker å jobbe med og justere disse spillerne. Noe vi må anta at de også gjør til en viss grad. Men spørsmålet er likevel om det er sterkt nok fokus på dette aspektet i klubben. For sammen med formuleringene «de som ikke får til dette…» og «hvis de ikke får justert seg…» etterlater den siste setningen likevel et inntrykk av at de leter etter spillere som i utgangspunktet har lyst, er sterke mentalt og har gode holdninger. Og i mindre grad spillere som kan få gode holdninger og sterk lyst, og som kan bli mentalt sterk gitt de rette mulighetene. Det er i det hele vanskelig å få øye på klubbmiljøets og trenerens utviklingsansvar og rolle som (hverdags-)psykolog slik det her blir formidlet. Nå kan det selvsagt påpekes at Chelsea er en toppklubb som ikke «har tid» til å jobbe for mye med spillernes ferdigheter og utvikling, og at deres jobb i større grad er å foredle «ferdig»-utviklede spillere. Det er i seg selv en litt annen diskusjon, men samtidig gir jo de fleste toppklubbene i dag uttrykk for at de satser sterkt på spillerutvikling og legger mye ressurser i sine akademier. Noe som betyr at vi må kunne forvente at de også tar disse mentale utviklingsprosessene ordentlig på alvor. I det perspektivet er det ikke urimelig at vi med ansvar for å utvikle spillere i den norske barne- og ungdomsfotballen har med oss et noe kritisk blikk på de utsagnene og den praksisen som vist til over både fra forbundets Landslagsskole og Chelsea.

Hva som ligger bak og kan være årsakene til at disse mentale egenskapene ikke ser ut til å bli betraktet som like dynamiske og påvirkbare av de samme utviklingsmiljøene, kan være flere og sammensatte. Det ene kan være at de oppleves som betraktelig vanskeligere å observere enn eksempelvis de fysiske og motoriske, som løpskapasitet, pasningskvalitet og for så vidt også handlingsvalgene (persepsjon/fotballforståelse). Disse sistnevnte kvalitetene blir sågar analysert og dokumentert i stor skala i topputviklingsmiljøene i dag, data som benyttes direkte inn mot utviklingsprosesser på feltet. I tillegg er det også slik at disse fysiologiske og motoriske, og for så vidt også kognitive og perseptuelle, egenskapene og deres utviklingsprosesser kan påvises og forklares biologisk i form av muskelvekst, O2-opptak, synaptisk vekst og/eller myelinisering. Dette til forskjell fra nettopp disse psykologiske og emosjonelle kvalitetene som selvoppfatning, selvstendighet, autonomi, motivasjon og lignende, hvor det høyst sannsynlig ikke blir satt avtrykk i nervesystemet på samme måte ved positiv utvikling. En kan selvsagt legge merke til at noen spillere kan virke mer dedikerte (motiverte) og mentalt sterkere (tryggere, sterkere selvbilde, selvtillit) enn andre, men disse observasjonene kan likevel ikke bekreftes/dokumenteres på samme måte. 

De mentale egenskapenes posisjon i fag- og utviklingsmiljøene i dag

Muligens er dette (denne eventuelle statiske forståelsen) også noe av grunnen til at mentale og psykiske egenskaper og utviklingen av disse heller ikke ser ut til å være spesielt framtredende tematikk innenfor fagmiljøene. En kort gjennomgang av innholdet på ulike fotballtrenerkurs indikerer at dette ikke er nevneverdig prioritert, og det både sammenlignet med flere av de andre ferdighetskomponentene og aspektene ved fotballspillet og trenergjerningen (fysikk, teknikk, taktikk osv.), som det gjerne settes av godt med tid til i disse kursene. Men også sett opp imot dagens lærerutdanning, og da spesielt den kroppsøvingsfaglige som trenerutdanningen kan sies å ligge nært opp til, der elevenes motivasjon, konsentrasjon, selvoppfatning, selvregulering, selvbestemmelse og selvstendighet og lærerens muligheter og plikt til å utvikle og styrke disse blir sterkt vektlagt i dag. Mens dette er begreper og utviklingsprosesser som altså er noe vanskeligere å få øye på innenfor idrettstrenerutdanningene.

Videre må det også kunne sies å være et relativt begrenset utvalg norskspråklig fotballfaglig litteratur som retter seg spesifikt mot spillernes psykologiske og mentale utviklingsprosesser. Og de få bøkene som belyser disse temaene, som idrettens mentale treningslære (Pensgaard og Hollingen, 2006), Mental trening i fotball, (Pensgaard, A.M. og Høgmo, P. M., 2004 ) og Fotballguiden (Strømme, V. (red), Andersen, T m/fl, 2014) henvender seg i første rekke direkte til utøveren og hvordan han/hun på egenhånd, eventuelt i samarbeid med spesialutdannede idrettspsykologer, kan og bør jobbe med mentale treningsteknikker som visualisering, målsettingsarbeid, stressmestringsteknikker, positivt selvsnakk og prestasjonsmentalitet. Mens det altså er overraskende lite litteratur som er rettet spesifikt mot trenere og deres muligheter i treningshverdagen til å styrke spillernes psykologiske og mentale egenskaper (som selvoppfatning, lederegenskaper, motivasjon og konsentrasjon/oppmerksomhet). Hederlige unntak er interessante artikler av Ommundsen (2006), som omhandler psykologiske læringsklima i kroppsøving og idrett, og Skaalvik (2006) med tittelen selvoppfatning og idrett, som begge retter oppmerksomheten mot lærerens og trenerens rolle i utviklingen av disse kvalitetene. I tillegg er Frank Abrahamsens og Erlend Gitsøs (2016-2019) bokserie om den coachende treneren (2014-2017), som omhandler tematikker som motivasjon, kommunikasjon, utøverinvolvering og selvvurdering, også et godt bidrag. Men disse er av mer generell art og ikke rettet spesifikt inn imot lagidrettstreneren og dens utfordringer. 

Ellers er det selvsagt vanskelig å si noe eksakt om hvor sterkt disse mentale kvalitetene generelt sett står ute i utviklingsmiljøene, hvor tett de følges opp i treningshverdagen og eventuelt hvordan. Men det er nærliggende å tro at er det ulik grad av oppmerksomhet rundt også disse ferdighetskomponentene, som på de fleste områder.

Mulige konsekvenser av denne manglende oppmerksomheten og statiske forståelsen 

Denne kombinasjonen av en noe manglende oppmerksomhet rundt, og muligens noe statiske forståelse av, de psykologiske/mentale kvalitetene og prosessene kan ha flere uheldige konsekvenser ved seg. Det mest åpenbare er at manglende oppmerksomhet vil kunne redusere kunnskapstilgangen ute i miljøene, og dermed resultere i at trenere og klubbmiljøet undervurderer sin egen psykolog-rolle og den innflytelse de øver på barn og unges mentale utvikling og robusthet. Som igjen kan gjøre at de ikke i sterk nok grad utnytter de mulighetene en har til påvirke og styrke disse kvalitetene hos de unge. Der en lett ender med å kun benytte seg av ulike forsterkningstiltak i form av belønning/ros og eventuelle straff som de eneste virkemidlene for å styrke både motivasjon, selvtillit, og for så vidt også konsentrasjonen hos spillerne.

Videre ligger det også en fare for at klubbene da litt enkelt adopterer forståelsen og tilnærmingen eksemplifisert gjennom forbundets Landslagsskole og toppklubbenes akademier (eksemplifisert ved Chelsea) som hovedsakelig går på å teste ut og kartlegge spillernes mentale/personlige egenskaper. Og i mindre grad utvikle dem. Dette vil både kunne føre til (spiller-)identifiserer rollen tilriver seg/inntar en for fremtredende plass i trenergjerningen for barn og unge. Og slik stjele oppmerksomhet fra (spiller-)utviklingsrollen, dette som skal være barne- og ungdomstrenerens altoverskyggende fokus og jobb uansett alder, nivå og miljø. I tillegg kan det også gjøre at det vokser fram en ideologi i klubbene og utviklingsmiljøene som tar form av en type herde-kultur som baserer seg på en (feilaktig) forståelse om at en kan bygge barn og unges mentale robusthet ved å maksimere (NB! som ikke må forveksles med å optimalisere) kravene, forventningene og utfordringene til spillerne. Og det ved å legge listen nærmest så høyt som mulig for slik å teste ut hvem av spillerne som greier å komme seg over og som da er i besittelse av dette det. Det vil si den mentale styrken som skal til for å matche disse kravene på gjeldende tidspunkt. Og som dermed antas å være tøffe nok til å tåle det som vil møte dem senere, både i de sterkt resultat- og prestasjonsbaserte satsningsgruppene de sannsynligvis vil møte i ungdomsfotballen, og i seniorfotballen på ulike nivå. Dette vil kunne resultere i at kravene og forventninger vil kunne bli høyere enn hva som er faglig forsvarlig for aldersgruppen både i forhold til treningsmengde, prestasjons- og resultatfokus, seriøsitet, livsstil osv. Noe som over tid vil kunne føre spillerne inn i en tilstand av mental overbelastning og utbrenthet, med den konsekvens at de velger å gi seg i for tidlig alder. 

Utover dette er det også relevant å påpeke at en for statisk forståelse av de mentale prosessene vil kunne resultere i at disse egenskapene blir tillagt en uforholdsmessig stor vekt/betydning i forbindelse med uttaksprosesser til ulike satsningslag, både innad i klubb men også inni mot krets- og landslag (mer om utfordringer omkring uttaks- og selekteringsprosesser på klubbnivå senere). Og det nettopp fordi en har begrenset tro på at det er mulig for spillerne å endre og styrke disse svært så avgjørende egenskapene som dedikasjon, vilje, selvoppfatning (selvtillit), selvregulering, fokus osv.

Mulige årsaker til manglende oppmerksomhet rundt mentale prosesser

I alle prosesser hvor en søker utvikling og endring kan det ofte være nyttig å først forsøke å finne og klargjøre mulige årsaker til gjeldende/inneværende praksis. Og det fordi dette kan gi økt innsikt i hvordan disse mekanismene blir forstått, og delvis også hvordan de fungerer i praksis. Og eventuelt ikke fungerer. Og dermed hvordan en bør gå fram for å kunne få til ønsket endring og utvikling. Og utover antagelsen om at disse egenskapenes kan se ut til å bli oppfattet mindre dynamiske, er det mulig å se flere grunner til at de mentale/psykiske utviklingsprosessene ikke ser ut til å ha fått den oppmerksomheten de fortjener og trenger ute i fag – og utviklingsmiljøene.         

Vår tradisjonelle forståelse og framstilling av ferdighetsbegrepet

Blant annet er det betimelig å spørre/problematisere om ikke vår noe enkle framstilling og anvendelse av (fotball-) ferdighetsbegrepet også må ta noe av ansvaret for at det ikke legges nok vekt på utvikling av mentale og psykiske egenskaper i treningshverdagen. Vår vel etablerte ferdighetsdefinisjon opererer eksempelvis kun på et overordnet nivå og viser enkelt til at fotballferdighet er hensiktsmessige (1) handlingsvalg og (2) handlinger for å skape og utnytte spillsituasjoner til fordel for eget lag». (Bergo et al, 2002). Og dersom en forholder seg kun til disse to hovedelementene i definisjonen og unnlater å gå i dybden på dem, så kan det resultere i at en i det daglige treningsarbeidet lett overser de svært så sentrale underliggende ferdighetskomponentene som nettopp ligger innbakt i disse handlingsvalgene og handlingene. Og gjøre at en jobber med å påvirke disse valgene og den påfølgende (tekniske) utførelsen uten at en evner å ta nok hensyn til eksempelvis de mentale prosessene hos spillerne som oppmerksomhet, persepsjon, antesipasjon, selvoppfatning, vilje (motivasjon) og konsentrasjon (se figur 1 som framhever disse underliggende komponentene). Egenskaper som i stor grad påvirker, og som er helt essensielle for å utføre, disse valgene og handlingene.

Dimensjonsmodellen, som for så vidt går noe dypere til verks, bidrar på sett og vis også til å underbygge en slik forståelse gjennom sin framstilling om at fotballferdigheten påvirkes av de psykologiske/mentale (og for så vidt de fysiologiske og sosiale) ressursene.

LMFigur1FIGUR 1: Dimensjonsmodellen

På denne måten kan modellen bidra til å gi et forsterket inntrykk av at de fysiologiske, psykologiske og sosiale egenskapene er noe spillerne har med seg inn på fotballbanen, inn i kampdimensjonen. Og dermed er utviklingsprosesser som ligger utenfor trenerens hovedansvarsområde. Muligens har dette bildet og en slik oppfatning også blitt ytterligere forsterket ved at boka Ferdighetsutvikling i fotball (Bergo et al, 2002), som har hatt og fortsatt har en framtredende plass i den norske trenerutdanningen, har valgt å ikke innlemme de samme egenskapene i bokens tematikk som nettopp omhandler utvikling av spillernes fotballferdighet.

«I denne boken har vi likevel valgt ikke å konsentrere oss om utvikling av spillernes fysiologiske, psykologiske og sosiale ressurser som et ledd i arbeidet med ferdighetsutvikling i fotball. Vi ønsker å rette oppmerksomheten mot begrepet fotballferdighet. Vi ønsker å sette ferdigheten i sentrum.» 

Det er jo for så vidt forståelig at en i forbindelse med fagbøker finner det nødvendig/hensiktsmessig å gjøre noen avgrensninger. Denne utelatelsen er likevel av en mer problematisk art nettopp fordi den både bidrar til å framheve en noe enkel og lite helhetlig (fragmentert) framstilling av fotballferdigheten. Og kan gi inntrykk av at denne (fotballferdigheten) kan jobbes med adskilt fra, og uten å ta hensyn til, spillernes psykologiske, fysiologiske, og for så vidt sosiale, ressurser og utvikling. 

Treneren som hverdagspsykolog og mental utvikler

Denne artikkelen har således flere formål. For det første er intensjonen å presentere en mer helhetlig og omfattende framstilling av fotballferdigheten som tydeliggjør at også fysiologiske, sosiale og da ikke minst psykologiske/mentale ressurser i høyeste grad er en del av ferdighetsbegrepet. 

LMFigur2FIGUR 2: Den helhetlige fotballferdigheten

Denne vil forhåpentligvis bidra til å understreke at rollen som trener og spillerutvikler er betraktelig mer omfattende enn kun å jobbe med spillernes individuelle taktisk - tekniske ferdigheter i form av pasningsteknikk, skuddteknikk (osv.), eller lagtaktisk forståelse med vekt på soneforsvar, sideforskyvning, gjennombruddshissighet etc. 

Videre vil artikkelen bidra til å framheve (det faktum) at også mentale egenskaper, på lik linje med ungenes fysiske, kognitive og motorisk/koordinative ressurser, er svært så dynamiske og påvirkelige. Noe som betyr at trenere har omfattende muligheter til å aktivt påvirke kvaliteter som oppmerksomhet, persepsjon/antesipasjon (psykologiske ressurser), motivasjon, selvoppfatning, konsentrasjon/fokus (mentale ressurser), selvstendighet, vilje og solidaritet (Personlige kvaliteter) hos spillerne gjennom det utviklingsklimaet en skaper i og rundt spillergruppen, og hvordan en ellers opptrer overfor og behandler dem. Og da betraktelig flere muligheter og bedre redskaper enn tilrettelegging av teste- og herdekulturer og bruk av belønning/ros og straff som vist til foran (virkemidler som for øvrig blir utfordret og problematisert innenfor fagmiljøet i dag). For poenget er at mentale og psykiske egenskaper ikke kan presses eller herdes fram, de må tvert imot dyrkes fram av trenere med god kjennskap til psykologiske og mentale utviklingsprosesser. Av hverdagspsykologer. For poenget er at mentale og psykologiske egenskaper er alt for viktige for ungenes utvikling og framtid både som menneske og fotballspiller til at vi kan overlate disse prosessene til spillerne på egenhånd, eller til tilfeldigheter og enkle forsterkningsprosesser uten å gå i dybden og benytte de redskapene/mulighetene vi har og utnytte til fulle det potensialet som ligger der.

Det betyr at når trenere planlegger treningsøkten og før hun/han bestemmer seg for hvilke øvelser som skal benyttes, hvilke læringsmomenter det skal fokuseres på, hvordan økta skal organiseres og bygges opp, og hvordan man verbalt skal veilede spillerne og ellers opptre overfor dem, så må dette alltid vurderes og måles opp imot i hvilken grad dette også bidrar til å optimalisere de mentale egenskapene til spillerne. Eller om de tvert imot og i verste fall kan virke negativt inn på disse prosessene «Hvis jeg gjør sånn, bidrar det da til å øke spillernes indre lidenskap og engasjement»? «Til å trene mer på egenhånd?». «Er det noen annen måte jeg kan gjennomføre denne øvelsen på eller veilede dem slik at selvbildet deres styrkes optimalt, eller kan gjøre at de opplever en enda sterkere indre glede og drive»? Og at en i etterkant tør å stille seg spørsmål om aktiviteten som ble tilrettelagt og veiledningen en ga underveis bidro til å forsterke spillernes utviklingsprosesser, deres trygghet og tro på seg selv, deres glede ved aktiviteten og ikke minst fokus og konsentrasjon. Eller om eksempelvis veiledningen vi ga tvert imot kunne bidra til å redusere enkelte spilleres selvoppfatning (at vi utviste begrenset tillit til og tro på dem og deres evne til å løse utfordringer selv), motivasjon (at de eks. opplevde begrenset grad av selv- og medbestemmelse), og konsentrasjonen (stadig innspill og tilrop), og dermed evnen deres til å være fokusert og rette oppmerksomheten mot det vesentlige i situasjonen. Og det til tross for de gode intensjonene en sannsynligvis hadde med de innspillene og den veiledningen som ble gitt. Og videre om vi evnet å balansere kravene og forventningene til spillerne på en optimal måte i denne økten, i tillegg til at prestasjons – og konkurranse fokuset ble forsøkt tilpasset gruppen som helhet og til enkeltspillerne. 

Ved å jobbe på denne måten og løfte fram trenerens rolle som «hverdagspsykolog» vil vi ikke bare oppnå en bedre og mer helhetlig utvikling av spillernes fotballferdigheter, men også bidra til å gi idretten økt status ved å synliggjøre idrettsbanens enorme potensial til å utvikle sentrale personlige og psykiske egenskaper som utøverne vil kunne ta med seg og få bruk for også på andre områder i livet. 

Hvordan konkret jobbe med spillernes mentale og psykologiske egenskaper

Som nevnt innledningsvis er det ikke rom for en grundig gjennomgang av de mentale/psykiske egenskapene som motivasjon, selvoppfatning, lederegenskaper, vinner-/konkurransementalitet og oppmerksomhet/konsentrasjon i denne teksten. Ei heller hvordan trenere kan gå fram i sin daglige omgang med spillerne, både på og utenfor treningsfeltet, for å styrke alle disse kvalitetene, eller de mer personlige egenskapene som likeverdighetsforståelse, empati, solidaritet og lederegenskaper. Kvaliteter som alle ligger nært opp til de nevnte mentale egenskapene, og som også antas å være svart så viktige kvaliteter i et toppspillerperspektiv i dag. Men en kort presentasjon av overordnede begreper og sentrale teorier kan likevel ha sin misjon, siden det både kan være med å skape økt nysgjerrighet og interesse rundt disse prosessene. Men også fordi en tydelig faglig tilnærming til disse problemstillingene kan bidra til å utfordre det relativt velbrukte utsagnet om at «det er nå mange veier til Rom». Dette som ikke sjeldent blir konklusjonen og siste setning etter diskusjoner hvor en ikke oppnår enighet, og som lett også blir tolket dithen at nærmest «alt» antas som like rett eller fornuftig så fremt noen har hatt tilsynelatende «gode» erfaringer med å gjøre det på den eller den måten. Denne mange-veier-til-Rom - tilnærmingen blir av mange sågar framstilt som et ideal, som et tegn på mangfold og den respekt en tenker bør råde innad i profesjonsgrupper når det gjelder hverandres ulike meninger og kunnskapsmessige utgangspunkt. Og der det da i stor grad overlates/blir opp til hver enkelt trener eller klubbmiljø og finne sin (ofte litt tilfeldige) «vei til Rom». Men til tross for at en naturlig nok skal dyrke individualitet både innad i fotball – og klubbmiljøene, er arbeid med barn og unge, uavhengig om det handler om å styrke deres personlighet og karaktertrekk, deres kognitive kunnskaper, deres mentale robusthet eller idrettslige ferdigheter, altfor viktig og for så vidt faglig sammensatt og «komplisert» til å basere det hovedsakelig på egne eller andres erfaringer. For poenget er at med fagkunnskapen i lomma vil det etter hvert åpne seg kun en «vei til Rom», og der diskusjonen i stedet bør skrumpes inn til å handle om hvor bred denne veien kan eller bør være. Mulig dette kan oppfattes som en noe unødvendig og spissfindig korrigering, men formålet er å framheve betydningen av en gjennomgående kunnskapsbasert praksis.

LMFigur3FIGUR 3: «Vei-forbindelsen til Rom»

Selvoppfatning

Når det gjelder arbeidet med å styrke spillernes selvoppfatning vil det være formålstjenlig å gå grundig til verks og belyse de underliggende selv-komponentene selvverd (ens generelle verdsetting av seg selv som individ), selvvurdering/-bilde(generelle opplevelse av dyktighet innenfor et spesifikt område – eks. på fotballbanen) og selvtillit/mestringsforventning(troen på at de vil mestre i en forestående handling, eks med pasningen), og hva som skiller disse. Og det både fordi disse selv-begrepene bidrar til å løfte fram kompleksiteten ved vår selvoppfatning. Men også fordi de skiller seg fra hverandre på vesentlige områder og berører ulike sider ved hvordan vi oppfatter oss selv. Det betyr derfor at de også påvirkes på ulike måter og gjennom forskjellige prosesser, noe som jo er kunnskap av helt avgjørende betydning for de (eks oss trenere) som skal søke å styrke disse prosessene i positiv retning.

Tradisjonelt har fokuset i idrettskontekster først og fremst vært rettet mot å styrke utøvernes mestringsforventninger (selvtillit), og det hovedsakelig gjennom å tilrettelegge aktiviteter/øvelser som en har tro på at spillerne mestrer, og eventuelt tilpasse (forenkle/forsterke) disse dersom det trengs. Og så følge opp med ros og belønning for å forsterke effekten ytterligere. Dette er selvsagt et viktig aspekt ved spillernes selvoppfatning, men siden denne dimensjonen i større grad vil påvirkes av den enkeltes mestringserfaringer blir den gjerne mer ustabil og ikke så robust som den enkeltes selvvurdering. Og det fordi den altså øker i takt med at du lykkes i og/eller mestrer aktiviteten, men faller igjen like kjapt (eller sågar kjappere?) dersom eller når en ved en senere anledning opplever å mislykkes i den samme aktiviteten. Skaalvik (2005) forklarer det på denne måten.

Troen på hva en kan utrette i en bestemt kamp, som vi kan betegne som konkrete, situasjonsbestemte mestringsforventninger, kan derfor raskt svinge etter at kampen er kommet i gang. Betegnelsen «selvtillit», slik den ofte brukes innenfor idrett, bør derfor forstås som slike situasjonsbestemte mestringsforventninger.

Av den grunn kan det argumenteres for at det er vel så viktig, om ikke viktigere, for trenere og utviklingsmiljøer å rette fokuset i større grad mot utvikling av det betraktelig mer stabile selvverdet og selvbildet (selvvurderingen) til spillerne, som forøvrig kan knyttes til begrepene oppfatning, vurdering og viten i definisjonen på selvoppfatning. Dette er aspekt ved selvoppfatningen som bygges opp over lengre tid og vil av den grunn også utgjøre et mer robust trekk hos personen. Dermed vil det også bidra til å gjøre spillerne tryggere og mentalt sterkere, noe som vil kunne være avgjørende for å lykkes i ukjente og krevende omgivelser, eksempelvis i utenlandske toppklubber.

Disse selvprosessene, selvverd og selvbilde, påvirkes i all hovedsak av hvordan en opplever å bli vurdert og verdsatt av viktige (signifikante) personer i sin nærhet (som trenere, foreldre og andre betydningsfulle personer rundt laget/klubben). Der de først og fremst verdsettes gjennom den de er, hva de bidrar med av positivitet i gruppa og ut ifra den innsatsen og engasjementet de legger ned. Og ikke hovedsakelig gjennom hvor gode de er, hva de til enhver tid presterer eller hvilket lag de spiller på. Paradoksalt nok kan det være at denne dimensjonen ved selvoppfatningen har de beste vekstvilkår nettopp når de ikke lykkes eller blir ansett som de beste, men der de likevel opplever den samme uforbeholdende anerkjennelsen som fotballspiller og menneske. For det gir en god (selv-)følelse det! 

Den sosiale sammenligningen som spillerne (og vi alle) utsettes for og kontinuerlig foretar seg, og utfallet av denne, er en annen sentral kilde som påvirker hvordan vi vurderer (selvvurdering) og ser på oss selv (selvbilde). Dette tydeliggjør da blant annet hvor viktig det er for trenere å være bevisst bruken og tilretteleggelsen av konkurranserelatert aktiviteter. Det vil både si hvor mye konkurranser, hva som vektlegges i forbindelse med disse og hvordan spillerne mentalt opplever denne aktiviteten. Der utfordringen rent konkret ligger i om konkurranse-aktiviteten bare blir en forsterker av et allerede usunt og for sterkt prestasjons- og resultatklima i laget, eller om man evner å tilrettelegge disse aktivitetene på en sånn måte at de bidrar til å styrke spillernes mestringsorientering. Og slik blir til hjelp for spillerne til å takle utfordringene de vil møte i kamp- og konkurransesituasjonen. Disse psykologiske læringsklimaene (mestring- og prestasjon/resultat klima) blir for øvrig nærmere gjennomgått og diskutert senere i artikkelen.
 

Indre motivasjon og glød

Utover at høy score på disse selv-dimensjonene er av stor betydning for å kunne føle seg trygg, mestre og utvikle seg på idretts – og fotballbanen (og selvsagt på andre områder i livet), er det godt dokumentert at ens selvvurderinger og tro på å mestre også har stor innvirkning på ens motivasjon og ønske om å utøve aktiviteten med stor iver (Skaalvik og Skaalvik, 2018). Denne sterke koblingen mellom selvoppfatning og motivasjon kommer blant annet til uttrykk gjennom den velkjente flytsone – modellen (ref) som vektlegger betydningen av å balansere de utfordringene, kravene og forventningene en stiller til den enkelte spiller opp imot hans/hennes forutsetninger og ferdigheter. Dette handler i store trekk om det som på fagspråket kalles tilpasset opplæring, det vil si en form for pedagogisk differensiering der en sørger for å tilpasse aktivitet og vanskelighetsgrad til den enkelte utøvers ønske, behov og nivå. Og slik bringe den enkelte spiller inn i deres egen individuelle flytsonen. Med dets positive konsekvenser for både mestringstro (selvtillit), selvbilde og muligheten til å opprettholde en relativ varig og stabil indre motivert adferd. I den sammenheng er det forøvrig viktig å legge til grunn en vid forståelse av mestringsbegrepet som går utover bare det å umiddelbart lykkes med aktiviteten. Det handler vel så mye om å takle det å mislykkes, som betyr at trenere også må tilrettelegge aktiviteter som er såpass vanskelig at spillerne ikke umiddelbart lykkes med den. Men hvor aktiviteten oppleves meningsfull og passelig utfordrende nok til at en ikke gir opp, men ønsker å jobbe videre for til slutt å få det til.

Når det gjelder motivasjons aspektet så råder det vel en oppfatning om at det i all hovedsak er den såkalte ytre motivasjonen (ytre motiverte adferden) til spillerne/ungene vi som trenere, foreldre, lærere osv har mulighet til å påvirke, og det da fortrinnsvis gjennom bruk av ulike forsterkningstiltak som belønning/ros og straff (se mer om disse senere). Og det nettopp fordi vi befinner oss på utsiden av personen, og derfor antas å ha små muligheter til å nå inn til og påvirke den indre motivasjonen (indre motiverte adferden) deres. Det vil si den indre driven som gjør at de utøver aktiviteten utelukkende ut ifra egen interesse og der belønningen kommer i form av glede over selve aktiviteten. Dermed er det også nærliggende å konkludere med at disse emosjonene er det den enkeltes ansvar alene å bygge og forsterke. Men de senere årene har det vokst fram flere anerkjente teorier som både vektlegger hvordan den indre motivasjonen påvirkes av det psykologiske læringsklimaet som tilrettelegges i laget, og ikke minst i hvilken grad deltakerne får tilfredsstilt sentrale behov i forbindelse med aktiviteten. Behov og et klima som vi trenere (lærere osv) har gode muligheter til å påvirke og forsterke. Deci og Ryans (2000) selvbestemmelsesteori (SDT) er en av disse, der spesielt betydningen av opplevd med – og selvbestemmelse blitt løftet fram som et sentralt aspekt både for å styrke utøveres indre glød og motivasjon, men også mer personlige egenskaper som selvstendighet og evne til selvregulering (være agent i sitt eget liv og ta ansvar for egen utvikling). Blant annet ved at spillerne får muligheten og blir oppfordret til å aktivt påvirke og styre aspekter rundt egen treningshverdag, som hvem de vil trene med og hvor ofte (svært aktuelt element innenfor dagens selekteringsdiskusjon og praksisen med klubbstyrt nivåinndelte lag, mer om det senere), innhold i treningsarbeidet, lagets/lagdelers taktiske disposisjoner i kampsammenheng (også viktig for å utvikle spillforståelse og taktisk innsikt) og ikke minst muligheten til å foreta egne handlingsvalg i spillsituasjon (se også nærmere under avsnittet om konsentrasjon). Den samme selvbestemmelsesteorien understreker også behovet for tilhørighet og dermed betydningen av å bygge en sterk sosial ramme rundt spillerne der de opplever og utvikler en nær tilknytning til både klubben, kullet og laget. Denne tiltrekkingen som vil gjøre at de vil «blø» for drakta, for medspillerne sine i kullet og sin egen utvikling, og dermed opprettholde høy treningsiver og et sterkt ønske om å forbli i miljøet. Dette løfter fram betydningen av å ta spillerne som enkeltindivid på alvor der de alle opplever å bli verdsatt, respektert og anerkjent på lik linje og i kraft av den de er. Og ikke fortrinnsvis ut ifra deres ferdigheter på banen og deres betydning for klubben/kullet i sin streben etter suksess og status (å vinne kamper, turneringer og serien). For dersom de opplever at det er sistnevnte kultur som råder, eller på noen som helst måte er tilstedeværende i miljøet, vil ikke dette bare være uheldig for selvverdet og dermed opplevd tilhørighet hos de spillerne som opplever å bli lavest verdsatt. Men faktisk, og paradoksalt nok kanskje, også for de spillerne som ellers framstilles og opplever seg selv som ekstra betydningsfulle. Men da altså betydningsfulle for sine prestasjoner, og ikke som individ med alle sine positive og mindre positive sider. 

Faglitteraturen viser også til at et fornuftig tilrettelagt mestringsklima vil kunne ha positiv innvirkning både på spillernes motivasjon, utviklingsorientering og selvfølelse (Ommundsen, 2007). Ved siden av de forannevnte elementene er dette et klima som vektlegger innsats, langsiktig utvikling og likeverdighet, og som i tillegg anerkjenner samarbeid og det å gjøre feil som sentrale deler av læreprosessen. Dette da i kontrast til resultat -og prestasjonsklimaet som gjerne scorer motsatt på punktene over, og således framhever et sterkt sammenligningsfokus, kortsiktige resultater og et sterkt trenerstyrt miljø. 

LMFigur4FIGUR 4: Oppgave-/mestringsklima vs. Resultat-/prestasjonsklima

For poenget og det interessante i den sammenheng er at studier viser at trenere til en viss grad vil kunne påvirke spillernes personlighet og framferd, det som på fagspråket her kalles målorientering, gjennom det klima en tilrettelegger (Skaalvik og Skaalvik, 2018). Det vil si deres grad av prestasjons-/resultatorientering versus mestrings-/oppgaveorientering, der disse kan tenkes å befinne seg i hvert sitt ytterpunkt på et tenkt kontinuum. 
Disse mål-orienteringene (personlighetstrekkene) er altså stort sett sammenfallende med de elementene som kjennetegner klimaene (og betyr at et utpreget mestringsklima da vil utvikle mestringsorientering hos spillerne, og vise versa), som forteller at de mestringsorienterte har et sterkere utviklingsfokus og dertil evne til å stå på og anstrenge seg selv i motgang (konsentrasjon og motivasjon/vilje), og tør i større grad å prøve seg på utfordrende oppgaver (selvoppfatning). Ommundsen (2008) viser også til følgende interessante funn.

.... Oppgaveorienterte elever og utøvere ser derfor vanligvis mer optimistisk på ulike læringssituasjoner. Av den grunn er de også i større grad enn prestasjonsorienterte elever og utøvere glade og fornøyde under læring, de sliter med mindre nervøsitet og spenning, de har mer hensiktsmessige læringsstrategier, og de utviser mer utholdende motivasjon når de skal lære noe nytt (Ommundsen, 2008)

Ytre motiverende virkemidler - bruk og virkning av belønning og ros

Hva så da med bruk av de ytre motiverende virkemidlene som belønning/ros og straff, det vil si tiltak som dermed kommer inn under kategorien ytre kontrollerende (i motsetning til de ytre autonome, som eks målsettingsarbeid der intensjonen er at spillerne selv skal ta eierforhold). Dette er jo typer forsterkningstiltak som springer ut ifra den behavioristiske læringstradisjonen (operant betinging), som var den rådende teorien innenfor læringsfeltet fram til ca 1970 – tallet og som framstiller lærings – og motivasjonsprosessene som enkle stimulus – respons mekanismer. I all enkelhet bygger det på ideen om at vi mennesker er disponert til å gjenta en aktivitet/adferd, eventuelt forsterke adferden ytterligere, dersom vi oppnår en eller annen form for belønning i forbindelse med/tilknytning til aktiviteten. I motsatt fall vil vi forsøke å unngå den samme adferden dersom den medfører en reaksjon vi vil oppfatte som negativ, det vil enten si fravær av belønning (eller oppmerksomhet) eller det vi gjerne forbinder med en form for straff. Men dette er en forståelse som ble utfordret i forbindelse med framveksten av de kognitive læringsteoriene på starten av 1970 - tallet (den «kognitive revolusjon») som fremhevet det faktum at mennesket, til forskjell fra hunder, har evnen til å tolke de tiltakene vi blir utsatt for, og dermed lar oss påvirke av disse, og det i forholdsvis stor grad.

At bruk av ulike straffe-tiltak kan gi uheldige virkninger på den enkeltes selvoppfatning, motivasjon og sågar konsentrasjon er vel kjent og godt dokumentert. Og det selv om intensjonen er gode (ønske om å styrke konsentrasjon, intensitet, innsats ol) og straffetiltakene såpass uskyldige som noen spensthopp og pushups ved feil eller tap. Mer oppsiktsvekkende er det nok likevel at det innad i fagfeltet i dag vises til forskning som forteller at tiltak som tradisjonelt anses som utelukkende positivt, som bruk av belønning og ros, også kan ha sine negative konsekvenser på de nevnte mentale egenskapene dersom den overdrives eller har en uheldig innretning. Både ved den nærmest opplagte implikasjonen at ros ganske så kjapt vil miste effekt hvis nærmest alt er bra. Men Skaalvik og Skaalvik (2018) viser også til undersøkelser som forteller at ros faktisk også vil kunne ha negativ innvirkning på spillernes

  • Selvoppfatningdersom vi roser prestasjoner som spillerne selv opplever at det er en selvfølge at de bør mestre og som de andre de sammenligner seg med mestrer; rosen vil da være et tegn på at vi har lave forventninger og liten tro på vedkommende, 
  • mestringsorienteringdersom vi nærmest utelukkende roser prestasjon og «flinkhet» og slik styrker prestasjonsorienteringen deres (generasjon prestasjon), på bekostning av ros rettet mot iherdighet, utholdenhet og mot til å utfordre seg selv
  • selvstendighetog ønske om å videreføre aktiviteten, ved at spillerne vil kunne føle seg kontrollert av rosen vår, og kan eventuelt svare med å opponere mot denne for å «fri» seg fra denne kontrollen
  • indre motiverte adferdenderes dersom vi roser så mye at vi ender med å gjøre spillerne «avhengige» av rosen fra oss, at det etter hvert blir belønningen/rosen som blir det viktigste for spillerne, og som da vil kunne «stjele plassen» til eller overskygge den indre gleden med aktiviteten, det som jo gjorde at de en gang begynte med denne.

Dette betyr selvsagt ikke at ros og belønning ikke hører hjemme i det hele tatt i idrettsundervisningen, men det betinger at treneren bør forholde seg til disse mekanismene på en bevisst og faglig måte. Noe som blant annet betyr å spare rosen til den er nødvendig og virkelig berettiget, og sørge for at rosen først og fremst rettes mot iherdighet, innsats og utholdenhet i læringsprosessen. 

Oppsummering motivasjon

Suma sumarum viser dette at motivasjon er en svært så dynamisk og påvirkelig egenskap, og at trenere derfor har store muligheter til å styrke dette aspektet gjennom det klimaet en skaper i gruppa, hvilke oppgaver/aktiviteter en tilrettelegger og hvordan en behandler spillerne. Det betyr at det store «fotball-kicket» også vil kunne inntreffe på ulike tidspunktet hos de unge. Noen er så heldig å bli bitt av basillen allerede i 6 – 8 årsalderen (ofte av tilfeldigheter som nærhet til løkka, ivrige foreldre/søsken/kompiser ol), med de positive konsekvensene det gir ved at de framhever seg tidlig. Mens andre vil kunne være både 13, - 14 -, 15 eller sågar 16 – år før det for alvor setter inn, vel og merke dersom de hele tiden opplever å bli tatt på alvor og befinner seg i et positivt motivasjonelt læringsmiljø. Og dette trenger overhodet ikke å være for sent for en framtidig toppspillerkarriere, såfremt de selvsagt har spilt en del i de første barne- og ungdomsårene (forskning). Dette både basert på nyere forskning som viser til at det høyst sannsynlig vil være riktig å forskyve tidspunktet for den «motoriske gullalderen» fra «dagens» 6 – 11 årsalder og til puberteten, det vil si 12 – 17 årsalderen. I tillegg til at det nok er blitt noe underkommunisert at det ikke er nødvendig at alle de 10.000 treningstimene (Ericsons ekspertise forskning) må være av typen målbevisst og utpreget systematisk (deliberate practice), ei heller knyttet til den idretten hvor ekspertise-nivået skal nås. I tillegg er det jo ingenting som tilsier at toppnivået (ekspertise stadiet) må nås allerede i slutten av tenårene eller begynnelsen av 20-årene.

Denne dynamiske forståelsen av motivasjon bidrar dermed også til å utfordre den etterhvert utbredte oppfatningen og påstanden om at en av de viktigste årsakene til at vi sliter med å utvikle mange og gode nok spillere i Norge er at«norske barn og unge har fått det for godt i dag og har for mange muligheter og tilbud til at de er villig og «sulten nok» til å satse de 110 – prosentene som er nødvendig for å nå til topps på fotballbanen». Dette blir altså en for enkel, ufaglig og ikke minst defensiv tilnærming til dette problemkomplekset, siden en som klubb og trenere har flere enn nok virkemidler i verktøykassen til å styrke den indre gleden, gløden og dedikasjonen hos spillerne dersom en virkelig går inn for det og forholder seg til den fag kunnskapen som finnes. Og dermed til å vinne kampen mot alle disse andre mulighetene og fristelsene de unge møter.

Konsentrasjon og oppmerksomhet

I tillegg til å forsterke spillernes selvoppfatning og motivasjon vil det også ligge i trenerens rolle å hjelpe spillerne å bli mer konsentrerte og utvikle den rette formen for oppmerksomhet. Det vil si en mental tilstand hvor de evner å tre inn i «sonen» (flyt-sonen!?) og bare være «i-spillet» og stenge ute alle uvesentlige forstyrrelser. Tilrettelegging av meningsfulle og givende aktiviteter, gjerne med bruk av tidsbegrensninger (korte aktivitetsperioder) og stort fokus på kvalitet og tempo vil være enkle og sentrale tiltak i det arbeidet. Men utover det vil nok graden av og formen på trenerens verbale veiledning også ha stor innvirkning på spillernes oppmerksomhet og konsentrasjon, og muligheten til å utvikle og styrke disse. Der mekanismene virker slik at våre (trenerens) ofte godt mente verbale innspill, direktiver/retningslinjer og utrop til spillerne i forkant, underveis eller i etterkant av aktiviteten/øvelsen (og kampen) der vi søker å hjelpe de å løse ulike situasjoner, faktisk kan virke mot sin hensikt ved å virke forstyrende inn på spillernes konsentrasjon og implisitte læringsprosesser. Eksempelvis kan ulike retningslinjer og konkrete arbeidsoppgaver bli så oppslukende for mange at det går utover deres fokus på, og evne til, å lese spillet og den helhetlige situasjonen. Mens innspillene og utropene en kommer med underveis vil oppta spillernes oppmerksomhet der og da (det er jo gjerne intensjonen med disse også da!), og slik bidra til å bringe dem ut av den mentale sonen hvor de er i-spillet. I begge tilfeller vil resultatet være at spillerne vil kunne gå glipp av sentral informasjon som de hadde trengt til å løse situasjonen enda bedre på egenhånd. 

Men utover dette kan disse formene for verbal veiledning også virke negativt inn på andre mentale egenskaper, så som spillernes selvoppfatning og indre motivasjon. Der det spesielt er spillernes reduserte muligheter til selvbestemmelse og deres opplevelse av at treneren har manglende tillit til at de skal kunne løse disse utfordringene på egenhånd som kan påvirker disse mentale prosessene/kvalitetene i negativ retning. I den forlengelse er det også betimelig å problematisere hvorvidt disse verbale innspillene i det hele tatt vil ha noen læringseffekt. Det vil si om det er mulig å igangsette og påvirke de nevrobiologiske lærings – og forbedringsprosessene, i form av synaptisk vekst (utvikle nye synapser/forbindelser mellom nerveceller) og myelinisering i hjernen og nervesystemet gjennom våre verbale direktiver og innspill. Og det slik at kunnskapen/ferdigheten overføres fra arbeidshukommelsen til spillernes langtidshukommelse (den eksplisitt eller implisitte) og lagrer seg der. (se nærmere om disse prosessene i artikkel på NFT`s hjemmeside med tittelen «Smålagsspill som spill-og kampform – har pendelen nå gått for langt?», publisert 15.juli 2020). 

Disse betraktningene må uansett ikke tolkes dithen at all form for verbal veiledning vil være negativt og at trenere nå stort sett bare skal stå og holde kjeft. Generelle huskeregler for hele laget som å alltid hjelpe ballfører, alltid prøve å treffe en medspiller med pasninger, gi hverandre enkle pasninger, tørre å prøve seg, holde laget samlet (ut med forsvaret når vi angriper) ol hører med og er selvsagt noe vi kan minne spillerne på i barne- og ungdomsfotballen når det er tid for det. De individuelle taktiske momentene og arbeidsoppgavene rettet mot enkeltspilleren bør vi derimot være noe mer forsiktig med. Det er nok dette Ronglan (2008) også advarer imot når han viser til følgende.

Et paradoksalt forskningsfunn er at trenere i toppidrett faktisk kan virke som stresskilder for sine egne utøvere…Det samme kan vi se i barne- og ungdomsidretten, der trenere av og til blir overivrige og overambisiøse i sin iver etter å oppnå forbedring og resultater… Vi står i fare for å utsette spillerne for det som i idrettspsykologien betegnes som ”information overload”; en overbelastning av informasjon

I et utviklingsperspektiv der en både tar høyde for de nevrobiologiske læringsprosessene og vektlegger å styrke spillernes fotballforståelse, selvoppfatning, selvbestemmelse (motivasjon), selvregulering (selvstendighet) og oppmerksomhetsevne er det derfor gode argumenter til å begrense arbeidsoppgaven en gir de unge spillerne ned til følgende: Vær fokusert, les situasjonen og gjør det som for deg framstår som mest fornuftig i enhver situasjon! 

Dette understreker at vi bør ha en bevisst praksis rundt den verbale veiledningen i forhold til hvor mye, hva vi vektlegger og når og hvordan det formidles. Ronglan (2008) påpeker også dette:

Mye læring skjer via observasjon, etteraping, prøving og feiling, og praktisk idrettskompetanse er bare i en viss grad artikulerbar. I en slik sammenheng er det lite hensiktsmessig å basere læringen på verbale instruksjoner og forklaringer.

Disse betraktningene viser forøvrig at det sannsynligvis ikke er nok å rette fokus bare mot hva en som trener og klubb bør gjøre for å maksimere utviklingen av spillernes mentale egenskaper, men at det også er nødvendig med et kritisk på flere av våre ofte godt innarbeidede og velmenende praksiser i idrettsundervisningen. Og undersøke hvorvidt disse tiltakene står seg faglig, og hvordan de kan virke inn på en rekke mentale og personlige kvaliteter som oppmerksomhet/fokus, selvoppfatning og motivasjon, persepsjon, orienteringsevne, fotballforståelse, solidaritet, likeverdighetsforståelse, lederegenskaper, vinnermentalitet og intuisjon. 

LMFigur5FIGUR 5: Psykologiens, og for så vidt pedagogikkens, kompleksitet.

En slik framstilling bidrar også til å synliggjøre psykologiens, og for så vidt pedagogikkens, kompleksitet, og underbygge påstanden om at dette langt på vei kan regnes som «paradoksenes hjemland». Og det fordi flere av slutningene og årsaksforklaringene som presenteres nok utfordrer mye av det vi erfarer og opplever på feltet, og det vi regner som common sense. Et par – tre av påstandene er vel også av en slik karakter at de fortjener en noe grundigere begrunnelse.  

Resultatfokus og vinnermentalitet

Påstanden i figuren over om at et sterkt fokus på å vinne vil kunne virke negativt inn på spillernes konkurranse – og vinnermentalitet bryter jo med den mest nærliggende konklusjonen om at vinnerskallene først og fremst vil utvikles og styrkes i takt med antall kamper en vinner. Og at det viktigste trenere i barne- og ungdomsfotballen derfor kan gjøre for å utvikle vinnervilje og vinnerskaller er å bruke alle virkemidler og gjøre det en kan for å vinne flest mulig kamper. Men som nevnt innbefatter psykiske prosesser altså flere og mer komplekse mekanismer enn som så, som virker inn på hverandre og som en må ta med i betraktningen for å få et helhetlig bilde. I den her sammenheng viser denne kompleksiteten seg ved at et for sterkt fokus på å vinne der seieren framstår som for viktig i miljøet og blant trenere vil kunne bidra til at tapene kan få en uforholdsmessig stor negativitet rundt seg for spillerne, og dermed framstå og oppleves som «farlig». Som i neste omgang vil kunne gjøre at spillerne utvikler et anstrengt forhold til og en iboende («ubevisst») frykt for å tape. Og hvis så skjer så har man allerede tapt kampen om vinnerskallene, siden det ikke er mulig å gå fullt og helt inn for å vinne, og ha en indre ro og tro på å vinne, dersom man er redd for å tape/konsekvensene ved å tape. Frykt for å tape er i realiteten vinnermentalitetens verste fiende. 

Mens/for det som mest av alt kjennetegner «vinnerskallene», er at de har utviklet et naturlig forhold til det å vinne. Og å tape. Det betyr at de ikke redd er for å tape. De hater gjerne å tape ja, men frykter det ikke (og deri ligger vesensforskjell) siden en sterk vinnermentalitet altså ikke er forenlig med frykt for å tape. De er inneforstått med at det å tape er en helt naturlig del av konkurransen, som betyr at de har greid å finne den riktige balansen i vinne – tape mekanikken. Dette må ikke forveksles med en «tap-og-vinn-med-samme-sinn» holdning, som tvert imot er en undervurdering av barn og unges følelsesliv og deres emosjonelle prosesser. For ungene skal selvsagt få anledning til å leve ut sine emosjoner og glede seg over seieren mot byrivalen, eller bli uggen og forbanna når de ryker ut i turneringa (Begynner de derimot å gråte, bør vi være på vakt. Da har vinnefokuset sannsynligvis tatt overhånd i miljøet). Dette er helt normalt og det er blant idrettens viktigste oppgaver å fungere som en slik kanal for utøverne. Mens det altså er trenere, utviklingsansvarlige og ikke minst foreldre og sentrale personer i klubbmiljøet som har ansvaret for å hjelpe spillerne til å finne denne (rette) balansen der en evner å sette tapet og seieren i riktig perspektiv. Det er disse som sitter på nøkkelen til å utvikle naturlige og godt-fungerende vinnerskaller, på grunn av deres enorme innvirkning på de unges opplevelser av hva som betyr noe. Og svaret (nøkkelen) er enkelt det, i hvert fall i teorien og noe vanskeligere i praksis kan det virke som: Å selv forholde seg helt naturlig til det å tape og vinne. Og det på en slik måte at spillerne føler seg like verdifull i våre øyne og opplever å bli behandle på akkurat samme måte med den samme uforbeholdende respekten og anerkjennelse uansett om de har vunnet eller tapt dagens kamp. På den måten vil vi kunne bruke tapene aktivt som et redskap til å jobbe med, og etterhvert fjerne, frykten deres til å tape sånn at de lærer seg å takle tapene på en hensiktsmessig måte. Og dermed som en kilde til å forsterke selvoppfatningen, selvbildet og selvverdet, det vil si den mentale robustheten deres. Og slik bygge en sterk og stabil vinnermentalitet.

For at disse nevnte mekanismene skal kunne virke og gi ønsket resultat/effekt er det forøvrig helt avgjørende at denne forståelsen og holdningen utgjør grunnfjellet i klubbmiljøene og hos trenere, slik at det gjennomsyrer alle beslutninger og all form for aktivitet. For det hjelper ikke hva treneren (og foreldre) sier dersom kroppsspråk og adferd uttrykker noe helt annet, eksempelvis med overveiende glede og jubel etter seier og overdreven (og «lett-gjennomskuelige») forsøk på trøst etter tap. For selv om denne trøsten selvsagt er godt ment, så vil likevel signalet den gir spillerne ufravikelig være at det å tape er noe problematisk. Noe vi trenger trøst for. 

Dette betyr paradoksalt nok at tapene må sees på som positive, ja faktisk ønskes velkommen av trenere og klubbledelse (!!), siden det jo er i forbindelse med tapene en nettopp har muligheten til å utvise spillerne den uforbeholdne respekten og anerkjennelsen de trenger for å optimalisere disse prosessene. Dette inntil en visse grense selvsagt, men der 50/50 (tap og seier) er helt uproblematisk og hvor 60 – 70 % tap heller ikke trenger å være noen fare. Dette understreker også hvor viktig det er at trenere motstår fristelsen til å anvende en eller flere av de virkemidlene en har til rådighet for å øke seierssjansene i kampen eller turneringen. Der de mest vanlige fellene å gå i er skjevfordeling av spilletid (de «beste» får spille mest); at det utøves liten grad av posisjonsrullering (som gjør at spillerne stort sett må spille i den posisjonen de «gjør mest nytte for laget», selv når de ytrer ønske om noe annet), at en nærmest «forbyr» spill i farlig sone siden det vil øke sjansen for å slippe inn mål, og at spillerne i stor grad «pålegges» å spille enkelt og mye framover i banen. Disse virkemidlene er altså ikke uheldig bare fordi spillerne enkelt fanger opp disse signalene og tolker dem dithen at treneren er overveiende opptatt av å vinne med tilsvarende frykt for å tape. Men også fordi de vil kunne ha negativ innvirkning på spillernes utvikling i et langsiktig perspektiv. I dette bildet er det derfor også reelt å problematisere innføringen av den utvilsomt velmente regelen om å kunne sette inn en ekstra spiller på stillingen 0 - 4 i barnefotballen. Fordi til tross for de gode intensjonene kan denne regelen i stedet bidra til å forsterke spillernes opplevelse av tap som noe problematisk og farlig, som vi for all del må unngå eller begrense, og beskytte ungene imot.

En slik tilnærming bidrar også til å framheve betydningen av å tilrettelegge en relativt stor andel konkurranse relatert aktivitet i treningssammenheng. Som gjør at spillerne virkelig blir eksponert for de emosjonelle og mentale prosessene som følger med det å konkurrere og å vinne/tape, og lærer seg å takle disse. Samtidig er det helt avgjørende at denne konkurranse aktiviteten praktiseres på en måte som gjør/slik at den ikke bidrar til å utvikle eller forsterke et negativt/uheldig prestasjons – og resultatklima innad i gruppen, som lett kan bli resultat dersom en ikke er seg disse mekanismene bevisst. Men at en tvert imot evner å opprettholde og sågar forsterke oppgave – og mestringsklimaet i gruppen i forbindelse med konkurransene, og derigjennom spillernes mestringsorientering. Noe som er fullt mulig, men som betinger varhet og en faglig tilnærming til disse problemstillingene fra trenere og utviklingsmiljøer, der en evner å sette konkurransen og resultatet i det perspektiv det hører hjemme. Over tid vil dette bygge trygghet, mot og ureddhet hos de unge (spillerne). Og dermed også vinnermentaliteten, i den grad det da vil være formålstjenlig å fortsette å benytte oss av dette begrepet siden det er såpass «farget» som det er. Og der faren for mistolkninger altså er overhengende («styrkes gjennom å vinne mest mulig»). Så kanskje mot-mentalitet, fryktløsmentalitet eller ureddmentalitet vil kunne fungere bedre som benevnelser på dette aspektet. Eller så kan man konkludere slik Dan Eggen gjorde i en meget interessant artikkel omkring vinnermentalitet for noen år siden med at det sannsynligvis ville være både mer riktig og formålstjenlig å benevne denne utvilsomt noe diffuse, men svært så sentrale mentale egenskapen mer i form av mestrings- og utviklingsorientering enn som vinnermentalitet.

Utvikling  vs  resultat
Av alle sentrale utfordringer og diskusjoner i barne- og ungdomsidretten/-fotballen så er vel denne problematikken med å finne den rette formen og styrken på resultatfokuset, og balansere dette opp imot utviklingsfokuset, den største, vanskeligste og viktigste av dem alle,  når alt kommer til alt. Den største og vanskeligste både fordi seierstrøkket er blitt så framtredende også i den organiserte barne- og ungdomsidretten i dag. Men også fordi utviklingsbegrepet romme flere fasetter som opererer på ulike nivå, og derfor ikke er så enkelt å forholde seg til som man først skulle tro. 

Det ene er hvor bredt en tenker begrepet skal favne innenfor en idrettssetting, det vil si hvilke egenskaper en har oppmerksomheten mot og ønsker å utvikle. Innenfor et relativt smalt perspektiv vil fokuset hovedsakelig være rettet mot de konkrete idrettslige egenskapene som er framtredende innenfor den respektive idretten, mens en ved å innta et bredere perspektiv også innbefatter mer menneskelige og personlige egenskaper. Der en også har blikket rettet mot idrettens utvidete samfunnsansvar og som en utmerket arena for barn og unges sosialisering og tilegnelse av gode verdier. Denne vide tilnærmingen er jo blitt ytterligere aktualisert de senere årene i takt med at personlige egenskaper (personlighet) og en sterk verdiforankring har blitt løftet fram som avgjørende også for å ta de siste stegene på toppidrettsstigen.

Men utover dette innbefatter utviklingsbegrepet også både en langsiktig og en kortsiktig dimensjon. Gode utviklingskulturer innbefatter selvsagt begge disse, siden det er viktig at en i arbeidet med barn og unge både har et kortsiktig og langsiktig perspektiv for utviklingen deres, både som idrettsutøver og menneske. Det langsiktige perspektivet er i utgangspunktet relativt uproblematisk og vanligvis enklere å forholde seg til siden det lett kan relateres til tålmodighetsaspektet og målet om å utvikle gagns mennesker og topp seniorspillere 5 – 10 år fram i tid. Denne dimensjonen har derfor gjerne beina godt plantet innenfor det mestringsorienterte klimaet. Det kortsiktige perspektivet kan derimot være noe mer sammensatt og komplekst og derfor vanskeligere å «holde orden på». Der trenere, klubbmiljøet og andre ansvarlige rundt utøveren ganske kjapt vil bli utfordret på hva dette utviklingsfokuset deres egentlig rettes imot. Om dette, litt enkelt framstilt, i all hovedsak retter seg imot å følge den naturlige utviklingstrappa og utvikle alle de underliggende ferdighetskomponentene spillerne trenger for å hevde seg som seniorspiller et bestemt antall år fram i tid. Et fokus som ligger nært opp til det langsiktige perspektivet som vist til over og som derfor faller inn under det samme mestringsklimaet. Eller om en faller for fristelsen til å framskynde og vektlegge utviklingen av spesifikke ferdigheter utover hva som er naturlig og fornuftig på det enkelte årstrinn, fortrinnsvis med det mål for øye å øke sjansen til å vinneneste kamp, serien i J/G 15 klassen eller elite-turneringen til høsten. Der en står i fare for å bli for utålmodig og lar utviklingsfokuset bli for kortsiktig og resultatorientert med det resultat at en beveger seg langt inn på prestasjons – og resultatklimaets banehalvdel. Et eksempel på denne tankegangen finner vi blant annet igjen i boken ferdighetsutvikling i fotball (Bergo et al, 2002). 

Har dere «dårlig tid» – det haster med å få resultater – er det å komme med ferdige løsninger å anbefale. Da kan dere starte med et produktivt arbeid umiddelbart. …. Fordelen med å komme med ferdige svar er at spillerne fort får klarhet i hva de skal gjøre: Dere har tidlig en felles ramme å jobbe ut fra. Dermed kan du bruke treningstiden effektivt til for eksempel å terpe på allerede opptegnede angreps – og forsvarsmønster. (side 266)

Det er faktisk oppsiktsvekkende at tidsbegrepet trekkes inn i en så sentral bok i den norske trenerlitteraturen og som henvender seg til trenere i barne- og ungdomsfotballen. Og slik bidrar til å bygge opp under en oppfatning om at trenere for disse aldersgruppene på noen som helst måte skal tenkes å ha dårlig tid. Det har de selvsagt ikke, tvert imot! Utover det er det jo også all grunn til å stille spørsmålstegn ved påstandene i sitatet om at det vil være både mer produktivt, effektivt og gi bedre resultater dersom vi gir spillerne ferdige løsninger å forholde seg til i form av opptegnende spille – og bevegelsesmønster for forsvars – og angrepsspillet. Det tilhører på sett og vis en noe annen diskusjon, men bidrar likevel til å belyse noe av problematikken rundt resultat – utvikling diskusjonen. Siden det i hvert fall kan diskuteres, og betviles, om denne tilnærmingen vil ha noen positiv innvirkning på spillernes helhetlige utvikling. 

Dette bidrar til å tydeliggjøre at fokuset på (langsiktig) utvikling og fokuset på resultat ofte møter hverandre i døra, der det utvilsomt er svært krevende å opprettholde et sterkt nok utviklingsfokus dersom trenere, spillere og omgivelsene ellers blir for opptatt av å vinne den forestående kampen eller turneringen. Trenere og utviklingsmiljøers evne til å balansere dette vil derfor ha stor innvirkning på de unges utvikling som individ og fotballspiller, både på og utenfor banen. Og det på en rekke områder, som blant annet framveksten av en sterk og stabil selvoppfatning, deres indre glød og mestrings- og utviklingsorientering, deres evne til å vise solidaritet og forstå betydningen av likeverdighet, og paradoksalt nok altså deres vinnermentalitet. Og der spesielt de to første av disse aspektene også vil ha så stor innvirkning på deres ferdighetsmessige spillerutvikling totalt sett. Det betyr derfor at det ikke holder at trenerne litt enkelt proklamere at en er utviklingsorientert, de må også utfordres på hva dette fokuset deres innbefatter og i realiteten retter seg imot.

Dette spenningsforholdet er forsøkt konkretisert/illustrert enda tydeligere og i en mer idrettslig kontekst i figuren under, der tålmodighet og det langsiktige utviklingsfokuset har fått tildelt de 3 øverste plassene på pallen, mens resultatfokuset må ta seg til takke med den sure 4. Plassen. Den som verken huskes eller vektlegges i det store bildet.  

LMFigur6FIGUR 6: Spenningsforhold

Ved å holde fast på prinsippet  i figuren om at det er langsiktig utvikling og kvalitet i treningsarbeidet som er det eneste målet, mens de resultatene en oppnår kun er/må sees på som konsekvensen av hvor godt en har jobbet mot disse målene, så vil det også bli lettere som klubb å holde tunga beint i munnen. Og stå stødig i alle de situasjonene hvor disse to interessene, utvikling og resultat, med alle sine ulike aktører (NFF, Klubber, ambisiøse trenere og foreldre) «kolliderer» og blir stående og stange imot hverandre. For uansett er det klubbene som har ansvaret for den daglige aktiviteten og dermed til oppgave å forene alle disse aktørene og interessene. Blant annet ved å kanalisere trenernes resultatfokus, som det utvilsomt kan ligge mye positiv energi og engasjement i som kan være verdt å ta vare på og bygge videre på, på en slik måte at det blir utelukkende positivt for de involverte utøverne. Der svaret blir at også klubbenes primære mål, og det som bør stå fremst i strategiplanen og plasseres over målene om klatring i divisjonssystemet og/eller ønsket om å vinne trofeer i barne- og ungdomsfotballen, må være å bidra til å utvikle norsk fotball i sin helhet. Det være seg både som ideell organisasjon med ansvar for masseidretten, men ikke minst også for Norge som toppfotballnasjon. Det betyr at også klubbene bør bestrebe seg på å løfte blikket og tilegne seg en ideologi og målsetting med driften som ligger nært opp til NFF sin tilnærming, som naturlig nok utelukkende handler om utvikling av norsk fotball og norske spillere når de beveger seg ute i norsk fotball (der resultatfokuset kun slår inn når de opererer internasjonalt). Dersom dette er det som banker fremst i pannebrasken hos klubblederne og de ansatte på vei opp mot klubbhuset til dagens gjøremål, vil det framheve at vi alle er en del av den samme fotballfamilien, som i et toppfotballperspektiv bør ha det samme mål for øye – det vil si å bidra til at norsk fotball nærmer seg topp internasjonalt nivå. Ved å holde fast ved det perspektivet, blir det i realiteten uinteressant om det er ens egen klubb eller en av naboklubbene som er i besittelse av og/eller får frem flest potensielle toppspillere fra eksempelvis 01 - eller 03 – kullet. For å konkretisere dette aspektet ytterligere vil det bety at målet eller intensjonen med å forberede seg optimalt og yte sitt aller beste i den forestående kampen mot naboklubben og deres potensielt framtidige toppspillere, ikke først og fremst bør være for å vinne kampen for slik å maksimere gleden hos egne spillere og deres foreldre, eller styrke klubbens omdømme i et ensidig resultatorientert perspektiv. I det man beveger seg opp på dette overordnede nivået vil formålet med disse forberedelsene først og fremst være å gi de samme spillerne på motstanderlaget (og selvsagt egne spillere) optimale muligheter til å utvikle seg i akkurat den kampen. Til det beste for utviklingen av norsk fotball i sin helhet! For å konkretisere dette ytterligere betyr det at en ikke skal gi «stjernespilleren» på motstanderlaget litt ekstra oppmerksomhet (forsøke å stoppe henne) med begrunnelse om å vinne kampen, men for at hun skal kunne få de utfordringene hun trenger for å utvikle seg optimalt akkurat i denne kampen. Det betyr at vi også må passe oss for å gå for langt, og forsøke å «ta henne ut av kampen», siden det vil kunne slå negativt ut i disse prosessene. Om hun da ikke trenger å utfordres på det også da!

Dette betyr ikke at en dermed skal forsøke å nulle helt ut den enkeltes resultatfokus, verken hos spillere eller trenere, selv om det for sistnevnte altså stilles store krav til å balansere denne driven. Poenget og utfordringen er at en evner å holde fast ved to tanker eller interesser i hodet samtidig. Der den ene er et inderlig ønske om å bidra til å utvikle norsk fotball ytterligere og maksimalt, som her konkretiseres ikke bare gjennom spillere på eget lag, men vel så viktig også spillerne på motstanderlaget. Mens den andre retter seg inn mot å la spillerne få (mulighet til å få) utløp for sitt ønske om å måle krefter, score mål og utfordre og overvinne en motstander. Her er det ellers verdt å bemerke at det, spesielt i et utviklingsperspektiv, er en vesensforskjell mellom fokus på det å vinne kampen, som i realiteten kjennetegner resultatorientert tilnærming, og det å score (og for så vidt forhindre) mål. Dette sistnevnte er jo er alle lagballspills overordnede ide og må således helles sees på som et tegn eller bevis på om en har lykkes i å oppfylle denne ideen ved aktiviteten.

Tidlig selektering – selvoppfatning og motivasjon

At en rendyrket form for selektering fra 11 – 12 årsalderen vil kunne ha en negativ innvirkning på selvoppfatning og motivasjon hos de spillerne som blir selektert ned på 2. og 3. lagene («breddelagene»), og gjør at mange av disse gir seg i altfor tidlig alder, er vel verken overraskende eller kontroversielt å fremme, og heller ikke særlig vanskelig å gi en faglig forklaring på. Mer oppsiktsvekkende er nok påstanden om at denne selekteringspraksisen, som jo storparten av klubbene i Norge driver (rett nok med ulik styrke) og som mange i dag tar til orde for å forsterke ytterligere, også vil kunne ha negativ innvirkning på den mentale og personlige utviklingen til de spillerne som blir satset på. Og det fordi det vel er mer nærliggende å tenke seg at det å gå seirende ut av denne (forøvrig ofte for tilfeldige og ufaglige) sammenlignings - og selekterings konkurransen og bli tatt ut på et av satsningslagene i klubben, heller vil virke positivt inn på selvbildet, selvtilliten og motivasjonen til disse spillerne. Men nok en gang kreves det varsomhet med å trekke for enkle slutninger når vi beveger oss inn i psykologiens verden. For den store utfordringen med å selektere spillere inn i satsningslag allerede i 11 – 12 årsalderen, er at de enda ikke har tilegnet seg noen mental beredskap til å kunne takle det sterke signalet som dette uttaket representerer på en hensiktsmessig og fornuftig måte på egenhånd. Dermed vil dette kunne virke forstyrrende og negativt inn på de naturlige prosessene de unge vanligvis går gjennom i denne perioden, der de skal finne ut hvem de er og gjøre seg realistiske vurderinger om ens egne egenskaper og ferdigheter. Blant annet hvor en befinner seg i utviklingsprosessen og hvor langt fram det fortsatt er. Dette er svært sentrale selvvurderings-prosesser som de unge må gjennom og som bør følge en mest mulig naturlig progresjon for at de ikke skal utvikle et urealistisk bilde av seg selv og tro at veien fram er kortere enn den er. Og for at selvbildet deres skal bli så solid og indre forankret som vi ønsker, og som de er avhengige av for å lykkes på topp internasjonalt nivå. 

For noen kan denne seieren i selekteringskonkurransen faktisk skape usikkerhet og en periode med forstyrret selvbilde, og det fordi de i realiteten har blitt frarøvet muligheten til å utvikle det selvverdet og den indre tryggheten (selvbildet) som vokser fram i miljøer der en blir sett og mottar anerkjennelse for hvem man er, og ikke utelukkende for hva man presterer. Mens for andre kan dette uttaket kunne manifestere seg i et «oppblåst» selvbilde og en overdreven selvtillit/selvsikkerhet som det egentlig ikke er grunnlag for. Etter hvert vil dette også kunne påvirke utviklingen av mer personlige egenskaper hos noen av spillerne, blant annet manglende solidaritet (likeverdig forståelse, anerkjenne andres verdi), rolleforståelse og ydmykhet. Og dersom disse aspektene blir for framtredende og får muligheten til å virke over tid uten korrigeringer, som ofte kan være utfordrende å få til innenfor disse selekterte miljøene hvor resultat – og prestasjonsklimaet vanligvis også blir sterkt framtredende, vil dette kunne resultere i en tildels negativ og lite jovial adferd. En personlighet som ikke er forenlig med å prestere på høyt internasjonalt nivå. Disse negative konsekvensene kan selvsagt dempes dersom spillerne har fornuftige og «voksne» personer i sin nærhet (foreldre, trenere eller andre) som kan hjelpe dem til å håndtere disse prosessene ved å sette dette uttaket i perspektiv. Men for det første kreves det iherdig innsats siden signalet er så sterkt som det er og oppleves så viktig som det gjør for de unge. I tillegg er det stadig vanskeligere å få øye på disse tålmodige og utviklingsorienterte personene i dagens prestasjonsfokuserte samfunn, som vet hva som kreves av gode verdier og iherdighet. Og muligens kan her finnes noe av forklaringen på at en i dag øyner en utvikling der stadig flere av de som tar steget opp på topp internasjonalt nivå er sønner av tidligere toppspillere. Som jo vet hva det dreier seg om, og at en toppspiller karriere ikke bestemmes i 11 – 12 årsalderen. 

Med det som utgangspunkt kunne en argumentert for at det ville vært mer gunstig og hatt en mer positiv effekt på selvverdet og selvbildet til spillerne i satsningsgruppene dersom kriteriene for uttaket i større grad var basert på mer personlige verdier og karaktertrekk, konkretisert gjennom hvordan de opptrer i relasjonene til dem man omgås. Det betyr likevel ikke at dette vil gi utelukkende positive resultater, men konsekvensene vil uansett ikke bli like negative som hvis det i all hovedsak er fotballferdighetene deres og hvor flinke de er som vektlegges, og i mindre grad hvem de er som personer, hvilke verdier, ambisjoner og/eller personlige egenskaper de besitter. 

Et annet vesentlig aspekt er at disse uttaks-situasjonene (vanligvis i form av uttakstreninger eller uttaksperiode) i seg selv også vil kunne oppleves som svært sårbare, i den forstand at dette er noe de unge føler de har liten mulighet til å kontrollere. Der framtiden og muligheten deres (på fotballbanen) i overveiende grad blir overlatt til enkeltpersoner som de har liten kjennskap til eller har fått muligheten til å føle seg trygg på. Det betyr at selv for de som går seirende ut av denne selekteringssituasjonen, så er det sådd en spire til utrygghet som de bærer med seg videre framover. De vet at de fortsatt vil bli målt hovedsakelig på bakgrunn av ferdighetene i mange år framover, en sammenligningsprosess som de også i liten grad vil oppleve å ha kontroll over siden denne i så stor grad vil basere seg på progresjonen i utviklingen til de andre spillerne de konkurrerer imot.

Når det gjelder antagelsen/påstanden om at uttak på satsningslag i tidlig alder også kan virke negativt inn på disse spillernes motivasjon, er det naturlig å vise til de tidligere nevnte studiene som forteller at belønning, som et slik uttak i aller høyeste grad vil kunne oppleves som, vil kunne begynne å stjele plassen til disse spillernes indre glød og motivasjon over tid (Skaalvik og Skaalvik, 2018). I tillegg er det også godt dokumentert at det er en nær sammenheng mellom individers selvoppfatning og motivasjon, der lav, ustabil eller «feil» form for selvoppfatning (som vist til over) da vil ha negativ innvirkning på den enkeltes drive og dedikasjon for aktiviteten. Og hvorvidt de da ønsker å videreføre aktiviteten.

Lederadferd
I tabellen ble det også spesifisert at den tidlige selekteringen med påfølgende nivå-inndelte gruppeinndeling kan ha negativ innvirkning på spillernes lederadferd og utviklingen av denne. Nå er jo deler av denne påstanden allerede belyst siden en positiv lederadferd er så tett sammenvevd med en sterk og stabil selvoppfatning som det er, og kun kan utøves av personer som selv besitter et sterkt selvverd og innehar en indre ro og trygghet som gjør at de evner å spre positivitet. Men det kan likevel være betimelig å utdype dette aspektet ytterligere siden det nå fra flere hold blir påpekt, og delvis uttrykt bekymring for, at det blir stadig vanskeligere å få øye på «typene» og lederemnene i dagens unge fotballgenerasjoner. Det vil si spillere som stikker seg ut og utviser en helt egen autoritet, som leser kampens klima, som står fram, tar ansvar og leder laget og medspillere i en positiv retning. Og som da vil kunne evne å stå imot de utfordringene og det ekstreme ytre presset som vil møte dem i spill på topp internasjonalt nivå. 

Og i dette perspektivet, der en ser på forholdet mellom tidlig selektering og utvikling av lederadferd, kan det derfor også være interessant å vise til undersøkelser innenfor fagfeltet sosial sammenligningsteori som forteller at det gir en mer positiv effekt på individets (spillerens) selvoppfatning å være en dominerende spiller i et lag («a-big-fish-in-a-little-pound» - effekten), enn det å spille på et veldig godt og velrennomert lag (satsningslag) sammen med mange andre like gode spillere («Glorie» - effekten). Og det interessante er at dette funnet er nærmest like sterkt uavhengig av om lagene vinner eller taper mye. Det er nærliggende å forklare dette med at det vil være større rom for å fremheve og utfolde seg i miljø som opererer med større innslag av heterogent sammensatte grupper, sammenlignet med de mulighetene en gis/har innenfor selekterte miljø og homogene lag hvor spillerne er tilnærmet helt like og på samme nivå. Det vil si på et lag hvor en lett reduseres til kun å være en i mengden, og slik sett blir mer «usynlig». Ofte vil det også utvikle seg, nærmest automatisk, en differensieringsbasert kultur og praksis innad i disse helhetlige og heterogene miljøene. Der det faller seg helt naturlig, ja vil være nærmest en forutsetning og et (positivt) «krav» om at de som har kommet lengst tar et større ansvar for laget. Og der de litt forsiktige spillerne vil kunne oppleve det som en trygghet og som positivt at noen av lagkompisene, gjerne bestevennene, bidrar ekstra («spiller for 2») for å «dekke over» manglene til de som ikke har kommet like langt. Og så lenge trenere unngår å falle for fristelsen til å forsterke disse ledelsesprosessene på en uheldig måte (blant annet ved å forfordele spillere med sikte på å vinne kamper), og heller lar de naturlig utvikle seg i gruppa og blant spillerne under kyndig veiledning, så vil denne skjevheten i roller og posisjon som vokser fram ikke bare bli akseptert blant spillerne, men også bli sett på som utelukkende positivt av alle spillerne. Og slik implisitt bidra til å forsterke hverandres selvoppfatning, og ikke minst legge til rette for en positiv og ønsket lederutvikling hos disse spillerne med ledelsespotensiale. Som slik vil komme både dem selv og medspillerne til gode. 

Disse betraktningene omkring lederutvikling på fotballbanen kan konkretiseres ytterligere ved å trekke fram spillerne på vårt suksessrike landslag på 90 – tallet. For det som kanskje mest av alt kjennetegnet denne landslagsgenerasjonen var at en stor andel av disse spillerne framstod som sterke personligheter som evnet å ta ansvar og opptre som ledertyper både på og utenfor banen. Flere av dem opparbeidet seg derfor også sentrale posisjoner i toppklubber de spilte for i store utenlandske ligaer. Det er nok flere grunner til dette, men det er likevel interessant å merke seg, og derfor nærliggende å diskutere om noe av årsaken kan tilskrives det faktum, at stort sett alle disse spillerne var vokst opp på mindre steder og spilte stort sett hele barne- og ungdomstiden sin (fram til 15 – 16 årsalderen) i mindre nærmiljøklubber («breddeklubber» som de gjerne betegnes som i dag). I miljøer hvor spillerne med stor sannsynlighet fikk muligheten til å trene og spille både sammen med sine jevnaldrende kompiser som ofte ikke var kommet like langt i sin fotballmessige utvikling som dem selv. Og dermed fikk høstet fruktene av en differensieringsbasert kultur som konkretisert over. Der de måtte yte ekstra og ta ansvar, og slik utvikle sjefsrollen sin når de spilte sammen med sine jevnaldrende kompiser. I tillegg fikk de sannsynligvis tilbud om å hospitere opp ett alderstrinn eller to etterhvert, der de spilte sammen med spillere på samme nivå eller sågar spillere som var kommet lengre enn dem selv. Dette gjorde at de måtte lære seg å innta ulike roller, i tillegg til at de hele tiden ble gitt et realistisk (selv-)bilde på hvor de befant seg i utviklingen, og at det fortsatt var langt igjen. De beholdt «beina godt planta i bakken», som gjorde at de utviklet den mentale robustheten sin og et sterkt og stabilt selvbilde som de fikk stor nytte av når de kom til store og anerkjent toppklubber. Også i utlandet. Da lot de seg ikke affisere av en feilpasning eller tre på rad. De visste hvor «de kom fra», hvem de var og hva de stod for. Disse (psykologiske) mekanismene er derfor ett i rekken av flere argument for å anbefale «talentfulle» spillere til å bli værende lengre i moderklubben sin (gjerne fram til 15 – 16 årsalderen), før de eventuelt går over i en større klubb for å trene sammen med flere spillere på samme nivå. 

En avsluttende oppsummering omkring selekteringsproblematikken
Utover disse to – tre argumentene som alle taler imot en praksis som baserer seg på tidlig selektering (11-12 årsalderen) i barne- og ungdomsidretten/-fotballen, er det også andre utviklingsrelaterte aspekter som bidrar til å stille spørsmålstegn ved en slik tilnærming. Det ene er det faktum at det kan være så mye som 3 – 4 års biologiske forskjeller mellom barn i 11 – 12 årsalderen. Men også det vi i dag vet om de enorme utviklingsprosessene som ungdom gjennomgår i puberteten (det vil si i perioden etter denne selekteringen), både hva gjelder fysiologi, kognisjon, emosjonelle prosesser, sosialisering, og ikke minst motoriske og koordinative prosesser med sterk innvirkning på deres teknikkutvikling (jmfr nevnte forskning som indikerer at tidsangivelsen for den «motoriske gullalderen» høyst sannsynlig bør skyves fra dagens 6 – 11 år, og til 12 – 16 årsalderen). 

Dette aktualiserer for så vidt også diskusjonen om hvilke personlighetstyper og – trekk, framtoning og holdninger en bør se etter og satse på. Og om vi i dag står i fare for å gjøre rammene for smale, og at toppsatsningstilbudet i for stor grad begrenses til de utpregede fotball – «nerdene»; de som kommer inn i ungdomsfotballen tilsynelatende utrustet med de «rette» holdningene og «tenker og lever for fotballen 24 timer i døgnet». Dette kan selvsagt være en fordel og et godt utgangspunkt for toppspillerutvikling, men samtidig kan en både spørre om en slik tilnærming kan bli for krevende over tid for mange, og slik øke sjansen for at en blir mentalt utslitt og går lei. Men også om det er tvingende nødvendig å inneha disse spesifikke karaktertrekkene i barne- og ungdomsalderen for å nå til topps. Det er sågar relevant å diskutere om det nødvendigvis er disse pliktoppfyllende «fotball-24-timer-i-døgnet» spillernes personlighet og mentalitet som er «fasitsvaret» og som vi utelukkende skal lete etter og dyrke fram. For det er også mulig å argumentere for at det er de som virkelig går med hodet og beina inn i puberteten i 11 – 13 årsalderen (når selekteringen starter), som vil komme ut igjen med de erfaringene, karaktertrekkene og den mentale robustheten som skal til for å lykkes i det svært så krevende internasjonale fotballmiljøet. Mens mange av «fotball-nerdene» har opprettholdt sin enorme interesse fordi de har styrt unna de sterkeste hormonelle og personlige forandringene, men da muligens kan ha gått glipp av andre sentrale utviklingstrekk.

Avslutningsvis kan det være interessant å problematisere den uheldige kategoriseringen av spillere som en praksis som baserer seg på tidlig selektering ofte fører med seg. For innenfor slike kulturer vil det lett oppstå kun en - 1 måte å klassifisere og skille spillerne på. Der de enten blir kategorisert som satsningsspillere som vil satse og bli så god som mulig, eller som typen breddespillere som kun spiller fotball fordi de vil ha det gøy. Og der spillerne og deres foreldre også blir ledet inn i en slik tankegang, og (altfor!!) tidig må ta et valg i forhold til dette spørsmålet, og det fordi denne klassifiseringen er den eneste som gjelder og som de har å forholde seg til. Men en slik «enten-eller» framstilling blir lett en forenkling av motivasjonelle prosesser, og barn og unges motiver for å drive idrettslige aktiviteter. For som vist til tidligere er ikke dette statiske, iboende emosjoner, men tvert imot dynamiske mekanismer som endres kontinuerlig og over tid. Eksempelvis er det store flertallet av de spillerne som blir plassert i «bare-ha-det-gøy» gruppen (bredde-lagene) så visst ikke deltagende bare for å ha det artig, i forståelsen et utelukkende sosialt aspekt og en form for «ytre» glede med hovedsakelig fokus på latter og moro (selv om dette er selvsagt også er en viktig drivkraft i barne- og ungdomsidretten, men da like viktig for alle). Tvert imot har også disse et sterkt ønske om å bli stilt krav til. Rett nok balanserte krav der de gis optimale muligheter til å utvikle seg og gjennom det holde ved like sin indre glede. Men erfaringsmessig blir mange av disse utøverne lett mistolket dithen at de ikke sterkt nok ønsker og har det som skal til for å prestere på toppnivå. Og det fordi de mange av disse ofte føler seg ukomfortabel innenfor et utpreget sammenlignings – og prestasjonsklima hvor det er lite rom for å feile og hvor resultatfokuset er sterkt og det overordnede. Flere av disse spillerne kjennetegnes derimot av en sterk solidaritetsfølelse, er opptatt av samarbeid og likeverdighet i gruppa og har forstått at egne og medspilleres feil er en viktig del av lærings – og utviklingsprosessen. Egenskaper som vi i dag vet er avgjørende i et utviklingsperspektiv på veien fram mot topp prestasjoner både på og utenfor idrettsbanen. I dette bildet er det det derfor grunn til å problematisere det faktum at det ofte er disse spillerne, de utpreget mestringsorienterte og solidariske som blir selektert ned på breddelagene i klubben, mens det er de resultatorienterte det vanligvis satses på. 

Så i den grad vi skal fortsette å kategorisere spillere så bør dette i stedet relateres til grad av mestrings – eller prestasjons/-resultat orienterte, og eventuelt plassere dem et eller annet sted på kontinuumet mellom disse to ytterpunktene i figuren på side 15/16 (om det i det hele tatt er nødvendig å gi dem en type merkelapp overhodet). Og der den ene plasseringen ikke automatisk anses som mer riktig eller mer gunstig for en framtidig toppspillerkarriere enn andre.

Avslutning

Så til tross for det faktum at det utvilsomt jobbes godt og systematisk på flere områder i norsk fotball i dag, så viser denne gjennomgangen at den nok likevel er behov både for økt pedagogisk kompetanse og sterkere/større oppmerksomhet omkring psykologiske og mentale egenskaper og prosesser ute i utviklingsmiljøene. Slik at vi evner å utvikle også disse kvalitetene hos spillerne så godt som overhodet mulig.

LasseMøllerFAKTA
LASSE MØLLER
Underviser i pedagogikk/didaktikk, pedagogisk psykologi, motorikk, ballspill ved OsloMet, Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning, ved seksjon for kroppsøving, siden 2011.

  • Spillererfaring fra 1. og 2. divisjon med FK Gevir Bodø, Bodø/Glimt, Ørn Horten og Molde FK.
  • Trenererfaring:

Assistenttrener FK Gevir Bodø 1998-199 (2. div.)
Trener barne- og ungdomsavdelingen Lyn FK 2008-2015
Trener toppidrett fotball videregående skole

  • Trenerutdanning:

UEFA B-lisens
Diplomtrener Olympiatoppen

-- annonse --