-- annonse --
Spillerutvikling
ALDERSJEVNBYRDIG: – Uavhengig av geografiske og demografiske størrelser, bør man se etter tilpassede modeller for å i sterkere grad fremme aldersjevnbyrdig differensiering tidligere i utviklingsløpet enn det som er normen de fleste steder i dag, skriver Øyvind Iversen i denne artikkelen.
Gjest
Av Øyvind Iversen, klubbutvikler sport, Norsk Toppfotball

• Artikkelen er hentet fra NFTs medlemsblad Fotballtreneren, nr. 4/2019.

La det så være krystallklart at argumentasjonen som følger på ingen måte kan tas til inntekt for de som måtte mene at det er legitimt å toppe lag i barnefotballen.  Barn som er med på kamper og reiser på turnering skal ikke oppleve vesentlig mindre spilletid enn kameratene. Ferdig snakket. Topping av lag i barnefotballen er en vederstyggelighet som i undertegnedes forståelse burde forfølges strafferettslig.

Og for å legge den andre ballen død med en gang. NFFs visjon er ikke omskrevet fordi artikkelforfatteren ikke mener lengst mulig er et viktig perspektiv. Tvert imot. Jeg synes det ambisjonen «lengst mulig» bærer bud om er så viktig at den i enkelte sammenhenger både tåler og bør, løftes ut og stå alene.

Nå har vi også lykkes veldig godt med både «flest mulig» og «lengst mulig» i Norge. Andelen fotballspillere i befolkningen er høyest i verden. Best mulig har vi for å si det forsiktig, strevd noe mer med. Og det bør være legitimt - at vi etter 20 år uten å kvalifisere oss til mesterskap på herresiden - tør å stille oss spørsmålet om det er noe vi gjør annerledes enn andre som lykkes bedre enn oss? Og i så fall hvorvidt disse forskjellene kan være med på å forklare hvorfor vi underpresterer med tanke på å utvikle toppspillere? 

Det er en internalisert feilslutning at «Bredde skaper topp» og «Topp skaper bredde». Det er ingen automatikk i det. Det er ikke en nødvendighet at flest mulig skal holde på lengst mulig for å utdanne elitespillere. Men god bredde er selvsagt et konkurransefortrinn, dersom man i tillegg trener like smart som konkurrentene. Det er like lite en nødvendighet at det utdannes verdensklassespillere i Norge, for at flest mulig skal holde på med fotballaktivitet lengst mulig. Men det er helt avgjørende at fotballen har ambisjon om å lykkes med begge deler.

Spesifisitet med utgangspunkt i rette referanser

Én ting vi gjør annerledes er at vi er senere ute enn mange andre, når det kommer til å systematisk etablere egne treningsgrupper med treningsøkter for de fotballspillerne som er kommet lengst i yngre aldersklasser. Men er det slik at det å sette sammen treningsgrupper tidligere er den eneste måten man kan drive tilpasset opplæring for fotballspillere på? Selvsagt ikke. Det er flere måter man kan gjøre det på. Men det er vanskelig å se hvordan vi kan komme utenom den delen av den tilpassede opplæringen som handler om å eksponere spillerne for en tilstrekkelig relevant spillkontekst. Og det kan argumenteres for at denne ikke kan skapes av hvem som helst i en hvilken som helst heterogent sammensatt treningsgruppe.

Spesifisitetsprinsippet handler om at man må øve på det man skal bli god til. Fotballferdigheten, beskrevet som samspillet mellom handlingsvalg og handling, er godt forstått blant norske trenere. Fotballferdigheten som spillerens evne til å løse spillsituasjonen. Noe som fremstår mindre forstått er hvilke karakteristika – eller krav om du vil – som må kjennetegne spillet, dersom man skal kunne si at man driver relevant spesifikk øving i adekvate spillsituasjoner. Selvsagt forutsatt at hensikten er å sette spillerne i stand til å spille det spillet som spilles internasjonalt. For det er forskjell på ludo og sjakk, selv om begge er brettspill. Og det er forskjell på 3. divisjon og Champions League, selv om begge spilles med to lag, 11 mot 11 og med en ball som skal i kassen.

Internasjonal toppfotball spilles: med høy presisjon, på fot og i rom, i et vekslende tempo som tidvis er veldig høyt, under pressede tid og romforhold, særlig i avgjørende spillsituasjoner. Og dersom man tror på prinsippet om spesifisitet, altså at man må øve på det man skal bli god til, - så er man da også nødt til å sette sammen treningsgrupper hvor spillerne får øvd på å spille fotball med høy presisjon, på fot og i rom, i et vekslende tempo som tidvis er veldig høyt, under pressede tid og romforhold, særlig i avgjørende spillsituasjoner. 

Hvis vi ikke gjør det, - så øver vi ikke på det spillet vi skal bli god til. Spillerne vil da ikke oppnå høy nok grad av øving på å plukke opp og reagere rett på de stimuli som gjelder, i en tilstrekkelig relevant spillkontekst. Fravær av en mulighet for de fremste, til å få utfordringer i spillsituasjoner som står i forhold til ferdighetene de besitter, er det motsatte av tilpasset opplæring. Det er systemforklart understimulering.

Ulike forutsetninger og ferdigheter er helt naturlig

Det ligger i sakens natur at alle mennesker er ulike, med ulike forutsetninger for absolutt alt. Noen finner sin godfot på skolen, andre finner den i musikken og noen finner den på fotballbanen. Spillerne kommer alltid til å være forskjellige. De kommer også til å lære fotball i ulikt tempo. 

Prinsippet om tilpasset opplæring er sentralt i norsk skole. I Opplæringslovens § 1-3 står det at opplæringen skal tilpasses elevenes evner og forutsetninger. Tilpasset opplæring bør også gjelde for fotballspillere. Tilpasset opplæring er et virkemiddel for at alle skal oppleve økt læringsutbytte. Flere mener det absolutt er grunn til å stille spørsmål ved i hvilken grad den tilpassede opplæringen for de fremste spillerne i alderen 9-12 år gjennomgående har vært godt nok lagt til rette for. 

En innvending mot å sette sammen treningsgrupper i yngre aldersklasser, basert på ferdighetsnivået der og da, er at det er umulig å vite hvem som blir best til slutt. Dette argumentet har utelukkende gyldighet dersom man definerer det «å treffe» på seleksjonen som det aller viktigste. Dersom man har et annet utgangspunkt, hvor man tenker at tilpasset opplæring er viktig i seg selv. At det at spillerne reelt sett gis muligheter til å få utfordringer som stimulerer innsikten i spillet og ferdighetsregisteret sitt, - uavhengig av hvor langt han eller hun er kommet i dag, - da blir det å legge til rette for dette viktig uansett.

Det ligger i sakens natur at enkeltspillere vil utvikle seg til dels vesentlig raskere enn laget hvor de starter å spille som 6-åring. Det betyr selvsagt ikke at de må forlate laget med kompisene sine når de er 9 år, men de er avhengige av at de samtidig tilbys en arena hvor de også i spillkontekst blir utfordret mer enn hva lagskonteksten i klubben kan tilby.

De fleste klubber praktiserer differensiering gjennom for eksempel hospitering oppover i aldersklassene internt i egen klubb, nettopp i den hensikt å tilpasse opplæringen for sine spillere. Dette kan være et utmerket virkemiddel for noen. Men det kan argumenteres godt for at man like godt kan gjøre spillere en bjørnetjeneste ved for utstrakt bruk av dette virkemiddelet. Jeg våger påstanden at for flertallet så vil aldersjevnbyrdig differensiering treffe bedre. 

Jeg slutter meg dermed til flere av Per-Einar Gjelsviks blikk i artikkelen «Hospiteringshysteriet», publisert i Fotballtreneren 7. august 2018. Perspektivet om at spillere som tidlig hospiterer mye opp i aldersklassene også «tilpasser spillet sitt» på en måte som kan være kontraproduktiv for dannelsen av det repertoaret som kreves for å spille internasjonalt som seniorspiller, har da også blant andre Kris van Der Haegen, (Fagsjef for trenerutdanningen i Belgias fotballforbund) argumentert opp med tyngde. «The best environment is without any doubt to make them play, against the best of their own age group». Tydeligere kan det knapt formuleres fra fagsjefen for trenerutdanningen i nasjonen som har flyttet seg fra 66. til 1. plass på FIFA rankingen.

Aldersjevnbyrdig differensiering kan skje på flere måter. Den mest kjente strukturen vi har som forfølger dette prinsippet er selvfølgelig Landslagsskolen, med sin sone- og kretsstruktur. Vi har også eksempler på at det etableres bylagsgrupper hvor spillere møtes til trening og i noen tilfeller også kamper på tvers av klubbtilhørighet. Dette gir – forutsatt at trenerne som organiserer aktiviteten vet hva de holder på med – gode forutsetninger for å stimulere de fremste spillerne i et spill som kan ha noen flere nødvendige karakteristika oftere på plass enn tilfellet er i klubbhverdagen. Dette følger da også i noen grad naturlig av at man samler de fremste for å trene og spille sammen.

Avslutningsvis kan man spørre hvorvidt tidligere aldersjevnbyrdig differensiering er et tilstrekkelig grep for at Norge igjen skal utvikle spillere som skal kunne konkurrere mot de beste? Svaret på det er nei. Man kommer ikke utenom at de som bryter lydmuren har lagt ned et vanvittig høyt timetall på egenhånd i ung alder. Vi kommer ikke utenom eierskap til egen utvikling. Vi kommer ikke utenom betydningen av samhold og trivsel for å skape et godt læringsmiljø. Alt dette teller. Alt dette må vi ha trenere som er dyktige til å skape.

Det mange opplever som krevende med aldersjevnbyrdig differensiering er at arenaen bare i begrenset grad kan etableres i klubben. Det krever med andre ord samhandling mellom flere for å skape denne muligheten. Og ofte samhandling på tvers av klubber. Hvordan dette kan eller bør legges til rette, finnes det åpenbart ikke ett svar på i et langstrakt land. Det er opplagt at dette bør løses ulikt i Oslo og på Sunnmøre. Men uavhengig av geografiske og demografiske størrelser, bør man se etter tilpassede modeller for å i sterkere grad fremme aldersjevnbyrdig differensiering tidligere i utviklingsløpet enn det som er normen de fleste steder i dag. Om disse øktene organiseres i en sonemodell, kretsmodell, akademiet til den lokale toppklubben eller andre samarbeidsmodeller på tvers av klubbene, - det er selvsagt uvesentlig. Poenget er at disse øktene finnes. 

-- annonse --