-- annonse --
Spillerutvikling
MILJØER FOR UTVIKLING: – Ettersom få med stor grad av sikkerhet klarer å predikere hvilke spillere som klarer å ta steget blir det rasjonelt å hjelpe så mange som mulig ut ifra deres forutsetninger og evner, uten at det betyr at man skal stille noen snillere krav den den grunn, skriver Stig Arve Sæther i denne artikkelen. Foto: Ivar Thoresen
Gjest
Av Stig Arve Sæther Førsteamanuensis Idrettsvitenskap, Institutt for sosiologi og statsvitenskap Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU)

• Artikkelen er hentet fra NFTs medlemsblad Fotballtreneren, nr. 4/2019.

Mens man tidligere i større grad var mest opptatt av den enkelte spiller og kriterier for identifisering av de beste spillerne, ser stadig flere betydningen av utviklingsmiljøet sin betydning også på individuell utvikling. Hvorfor dette fokuset på utviklingsmiljø?

De siste årene har vi ved NTNU idrettsvitenskap gjennomført flere prosjekter som har sett på holistisk utvikling av spillere og spesielt ulike psykologiske ferdigheter påvirker både individuelt og gruppen spilleren er en del av. Disse prosjektene har sett på mannlige profesjonelle klubber i alderssegmentet fra 15-19 år og spesielt overgangen fra talentfull juniorspiller til seniorfotballen. I denne artikkelen ønsker jeg å beskrive mange av funnene fra disse prosjektene og hvordan de samlet, kan gi oss en forståelse av hvordan mange av faktorene henger sammen, og ikke minst hvordan de påvirker spillerutviklingsprosessen. 

Hvilke faktorer kan være avgjørende for utviklingsmuligheter i klubben?

Motivasjon
Motivasjon har ofte blitt betegnet som en helt avgjørende faktor for å kunne maksimere den enkelte spillere sitt potensial som fotballspiller. Denne faktoren har derfor ofte blitt begrenset til spilleren og hans eller hennes motivasjon (styrke og retning). I forskningen skiller man mellom flere forskjellige typer motivasjon, og spesielt det grunnleggende skillet mellom indre og ytre motivasjon. Spillernes personlige motivasjon kalles: orientering, og skiller mellom ego-orienterte og oppgave-orienterte spillere. Ego-orienterte spillere søker stadig etter bekreftelser på at de har bedre ferdigheter enn andre (sosial sammenligning med jevnaldrende) og bruker seier som den ultimate bekreftelse på dette. Spillere med denne orienteringen vil prøve å kamuflere manglende kompetanse, og redusere innsats og betydningen av konkurransen om man er på vei til å tape. Oppgave-orienterte måler sin utvikling og suksess i lys av egen utvikling og nedvurderer betydningen av seier til fordel for utviklingsprosessen og oppgavene som spilleren skal løse. Vår forskning har vist at når vi sammenlignet juniorspillere i henholdsvis 3 eliteserieklubber og 3 obosliga klubber, svarte begge gruppene høyt på begge orienteringene (Engan & Sæther, 2018). En studie av 3 fotballakademier i Eliteserieklubber viste at spillerne rapporterte en høyere oppgaveorientering enn egoorientering, selv om de også rapporterte en høy egoorientering (Nerland et al 2016).

Læringsklima
Læringsklimaet er i større grad miljøet som trenere og ledere (og foreldre) legger til rette for og ikke minst bidrar til å motivere spillerne med tanke på styrke og retning. Man skiller mellom to ulike typer læringsklima som trenere kan legge til rette for; Prestasjonsklima og Mestringsklima. I et prestasjonsklima legger treneren opp til konkurranse og at det meste blir sett i lys av prestasjonene og aller mest resultatet. Mestringsklimaet legger i større grad til rette for at spillerne skal utfordres ut fra sine forutsetninger, slik at spilleren har progresjon i sin utvikling. Betydningen av resultater er av mindre verdi, men man er i stor grad opptatt av prestasjonen og utviklingen til spilleren. Vår forskning har vist (forrige nevnte 3 vs 3 klubber), at spillerne i Eliteserieklubbene oppga et signifikant høyere mestringsklima og et likt prestasjonsklima som obosliga spillerne (Engan & Sæther, 2018). Studiet av 3 fotballakademier i Eliteserieklubber viste at spillerne rapporterte et høyere mestringsklima enn prestasjonsklima i disse klubbene (Nerland et al 2016). 

Feedback
Feedback er veldig enkelt definert tilbakemelding på basis av utføring av en oppgave eller prestasjon. Denne feedbacken kan være alt fra veldig generell til ytterst spesifikk, og vil i mange sammenhenger avhenge av kompetansen til den som gir tilbakemeldingen, oftest en trener (men kan også komme fra foreldre, lagkamerater) i en fotballsammenheng.  Som fotballspillere som i alle andre situasjoner ønsker man tilbakemelding på sin innsats, prestasjon og utvikling, og hvor man naturlig nok ønsker at denne tilbakemeldingen skal være konstruktiv og realistisk/reel, men gjerne også positivt orientert. Vår forskning har vist at når vi sammenlignet både når og måten feedback ble gitt til juniorspillere var det store forskjeller mellom en Eliteserieklubb og en 3. divisjonsklubb. På basis av 8 økter (537) observasjoner viste funnene at trenerne i Eliteserieklubben brukte mer tid på hver feedback, og at denne feedbacken var mer individuell, mer positiv, mer konstruktiv og oppfordret mer til refleksjon, selv om vi ikke fant forskjeller i antallet tilbakemeldinger som ble gitt (Lagestad et al 2017).

Stress
Stress er en annen faktor som i mange sammenhenger oppfattes som noe negativt og som har en negativ påvirkning på utvikling. Definisjonen av stress er noe enkelt forklart; forholdet mellom de forutsetningene du har for å håndtere situasjonen du står ovenfor. Dersom du føler at du ikke har forutsetninger for å håndtere situasjonene vil du bli stresset. Vår forskning har vist at (tidligere nevnte studie Engan et al 2018), rapporterte signifikant høyere Evaluerings-, Prestasjons-, og Utviklings-stress blant junior obosliga spillerne sammenlignet med junior eliteserie spillerne. En studie av akademispillere i tre Eliteserieklubber viste at spillerne som vurderte seg selv til å ha lavere ferdighetsnivå (lavt vs høyt) enn medspillerne rapporterte et signifikant høyere prestasjons-stress (Sæther et al 2017). En studie av 3 juniorlag i Eliteserieklubber viste at spillerne som spilte få kamper (få vs de fleste vs alle) rapporterte et signifikant høyere Evaluerings-stress, sammenlignet med de som spilte alle kampene, og et signifikant høyere prestasjons-stress sammenlignet med både de som spilte alle og de som spilte de fleste kampene (Sæther et al 2016). I en studie av det samme fotballakademiet i en Eliteserieklubb over en 3 årsperiode, rapporterte den yngste gruppen (12-13 år) med spillere et signifikant høyere evaluerings-stress sammenlignet med den eldste gruppen (både 14 år, og 15-16 år) av spillere (Sæther 2018). Videre fant man at de spillerne som hadde vært en del av akademiet i hele perioden rapporterte signifikant lavere Evaluerings- og Utviklings-stress, sammenlignet med spillerne som kom inn i akademiet i løpet av perioden. 

Perfeksjonisme
Mange vil assosiere det å være en perfeksjonist med gode prestasjoner og kanskje noe man må være for å bli en profesjonell fotballspiller. I forskningslitteraturen skiller man imidlertid på hva som er kilden for behovet om å være en perfeksjonist, hvor man skiller mellom adaptiv og maladaptiv perfeksjonisme. Adaptiv perfeksjonisme er den positive og selvstyrte perfeksjonismen som handler personlige standarder, altså at du stiller krav til deg selv og din innsats, vilje og krav til deg selv og din utvikling. Den maladaptive perfeksjonismen kommer utenfra og er relatert til enten; trenerens forventninger eller foreldrenes forventninger om at spilleren skal være en perfeksjonist. Vår forskning har vist at juniorspillere i henholdsvis 3 eliteserieklubber og 3 obosliga klubber, hvor vi sammenlignet spillerne etter trenernes vurdering av deres ferdigheter, så rapporterte de spillerne som ble vurdert som i den beste gruppen at de hadde en høyere personlig standard (Klund & Sæther, 2017). Spillerne som ble vurdert som i den svakere gruppen rapporterte et signifikant høyere press fra foreldre og trenere. En studie av 3 fotballakademier i Eliteserieklubber viste at spillerne rapporterte høyest på personlige standarder og lavere på foreldrepress og trenerpress (Nerland et al 2016). 

Hvordan henger funnene sammen?

Så hvordan henger da disse funnene sammen? Vår forskning (uten å vise kausalitet) tyder på at toppklubbene (Eliteserieklubbene) tilbyr miljø med fokus på mestringsklima mer enn prestasjonsklima, og hvor spillerne er kjennetegnet av en sterkere oppgaveorientering enn egoorientering. Vi har også funn som viser at spillerne blir gitt positiv, reflekterende og individuell feedback, som gjør at de i større grad kan reflektere og bidrar til sin egen utvikling. På grunn av dette er spillerne mindre stresset med tanke på sine kortsiktige prestasjoner og utvikling. Som igjen gjør at spillerne kan ha en adaptiv form for perfeksjonisme, hvor de selv er arkitektene bak sin egen satsning på å nå så langt som mulig som fotballspiller. I sum gjør dette at trenerne og miljøene de representerer, i samarbeid med spillerne bidrar til et godt utviklingsmiljø, i lys av seneste forskning på feltet. Det er imidlerti verdt å merke seg at man skal være observant på de svakeste spillerne i enhver utviklingsgruppe, som i større grad er stresset nettopp på grunn av sine manglende ferdigheter, sammenlignet med spillerne med gjennomsnittlige ferdigheter eller bedre (se resultatene fra studiene). Husk at dette vil gjelde uavhengig av nivå på laget, da de samme mekanismene vil være tilstede uansett om vi snakker om det beste eller dårligste f.eks. G14 laget i landet. Disse funnene kan videre tyde på at nivå 2 klubbene har noe å strekke seg etter med tanke på å legge til rette for et bedre utviklingsmiljø for spillerne. Så blir det åpenbare spørsmålet til den enkelte leser; hvilket utviklingsklima tilbyr trenerteamet/klubben du er en del av? 

Spillerutvikling; et talentbegrep til besvær!

Disse funnene må kobles/sees i sammenheng med forståelsen av talentbegrepet som i enkelthet kan deles inn i det dynamiske og det statiske talentbegrepet (Abbott & Collins, 2004). Mens det statiske talentbegrepet definerer spillerne som talentfulle eller ikke, og hvor man ikke kan gå fra å være ikke talent til å være et talent. Mens det dynamiske talentbegrepet er i større grad opptatt av prosessen, og hvor man på et gitt tidspunkt kan definere noen som mer talentfull enn andre, men at dette kan endre seg på basis av trening og utvikling. Utfordringen med det statiske perspektivet i et spillerutviklingsperspektiv er at ego-orienterte spillere fort vil «miste» sin motivasjon for å satse om de opplever at andre spillere har bedre ferdigheter enn de selv, for dette kan de ikke gjøre noe med i lys av den statiske forståelsen som betyr at det er andre som er mer talentfulle enn dem selv, og sånn vil det være også for framtiden. Trenerne er på mange måter døråpnere eller dørlukkere i denne sammenhengen, ettersom de kan bygge opp under en av disse forståelsene ved måten de motiverer, gir feedback, gjør spillerne mer eller mindre stresset og hvilken type perfeksjonisme man bygger opp under.

Trenere som legger vekt på et mestringsklima vil ta utgangspunkt i spillernes individuelle utvikling. I Norge er det vanlig med bruk av hospitering (opp i alderskull) (Sæther, 2017), mens man i utenlandske klubber har flere eksempler på hospitering ned i alder på grunn av senere biologisk utvikling, hvor to eksempler som nevnes i en ny bok om sport science in football er Jesse Lingard og Marcus Rashford (Witts, 2019) (anbefales sterkt for alle som er interessert i hvordan europeiske toppfotballklubber benyttet forskning som del av sin utvikling i sin hverdag). Dette er et eksempel på at man ikke avskriver unge spillere, men gir de individuell tilpasning ut fra deres forutsetninger og utvikling. 

Konklusjon: Take home message! 

Læringsklimaet trenere legger opp til gjenspeiler forståelsen av utviklingsmiljøet og faktorer som; stress, feedback og perfeksjonisme. I toppklubbene, og spesielt eliteserieklubbene, er konkurransepresset og forventningene så høye at man må hjelpe spillerne å håndtere situasjonen. Toppklubbene ønsker naturligvis at spillerne skal lykkes og da må de bidra til utviklingen av spillerne og det gjør de best ved å bidra med et mestringsklima, som gjenspeiles i måten de motiverer, gir feedback, reduserer stressnivået til spillerne og hvilken type perfeksjonisme spillerne utvikler. Deres forståelse av talentbegrepet legger sterke føringer for hvilket talentutviklingsmiljø de legger til rette for, med et optimistisk dynamisk perspektiv eller et mer pessimistisk statisk perspektiv. Ettersom få med stor grad av sikkerhet klarer å predikere hvilke spillere som klarer å ta steget blir det rasjonelt å hjelpe så mange som mulig ut ifra deres forutsetninger og evner, uten at det betyr at man skal stille noen snillere krav den den grunn (Abbott & Collins, 2004, Sæther, 2017, Witts, 2019). 1 av 200 (0,5 %) 8 årige spillere i engelske fotballakademier ender opp som profesjonelle spillere (Witts, 2019). Men jo mer vi definerer utviklingsprosessen som en prosess for vi og oss (trenere og spillere) jo bedre er sannsynligheten for at vi «lykkes», og om vi ikke «lykkes» i fotballen, så har vi man vært en større del av prosessen og lært mer underveis. 

Referanser

  • Abbott, A. & Collins, D. (2004) Eliminating the dichotomy between theory and practice in talent identification and development: considering the role of psychology, Journal of Sports Sciences, 22, 5, 395-408.
  • Klund, F. & Sæther, S. A. (2017) Relationships Between Perfectionism, Training Load and Elite Junior Football Players’ Self-Assessed and Coach-Assessed Skills. The Sport Journal.
  • Lagestad, P., Sæther, S. A. & Ulvik, A. (2017) Differences in coaching feedback between coaches of junior elite soccer players and junior amateur soccer players. Journal of Physical Education and Sport, 17,3, 2049-2058.
  • Nerland, E. & Sæther, S. A. (2016) Norwegian football academy players – Players self-assessed competence, Perfectionism, Goal orientations and Motivational climate. Sport Mont Journal, 2, 7-11.
  • Engan, C. & Sæther, S. A. (2018) Goal Orientations, Motivational Climate and Stress Perception in Elite Junior Football Players: A Comparison of Club Levels. Journal of Physical Education and Sport,1, 107-113.
  • Sæther, S. A. (2017) De norske fotballtalentene. Hvem lykkes og hvorfor? Universitetsforlaget: Oslo. 
  • Sæther, S. A. (2018) Stress among Talents in a Football Academy. Sport Mont Journal, 16, 2, 3-8.
  • Sæther, S. A. & Aspvik, N. P. (2016) Norwegian junior football players - player´s perception of stress according to playing time. Sport Science Review, 1-2, 85-96.
  • Sæther, S. A, Aspvik, N. P. & Høigaard, R. (2017) Norwegian football academy players – players’ characteristics, stress and coach-athlete relationship. The Open Sports Sciences Journal, 10, 141-150.
  • Witts, J. (2019) Training secrets of the world´s greatest footballers. How science is transforming the modern game. Bloomsbury Sport: London.

FAKTA
Stig Arve Sæther
Stig Arve Sæther er forfatter og førsteamanuensis i idrettsvitenskap ved NTNU. Han forsker på talentutvikling i fotball og har gitt ut bøkene; Trenerroller (2015) og De norske fotballtalentene (2017).

 

-- annonse --