-- annonse --
Spillerutvikling
FLERE PASNINGER: – Personlig tror jeg "driblesjuken" vi ser i norsk fotball, skyldes at vi ikke har gitt spillerne nødvendig grunnutdanning. Driblingen blir spillernes løsning på en situasjon, som kunne vært løst annerledes dersom beredskapen hadde vært der, skriver Per-Einar Gjelsvik. Foto: Ivar Thoresen
Gjest
INNLEGG av Per-Einar Gjelsvik

GjelsvikPortrett2DRIBLING: Per-Einar Gjelsvik skriver om det han kaller driblesjuken i norsk fotball. Foto: PrivatDe siste årene har jeg sett mye ungdomsfotball.  I Norge er egentlig ungdomsfotballen et speilbilde av voksenfotballen. Spillestil, formasjoner, dødballer og fokusområder er ganske like. Når det er toppkamper i Champions League og lag som Barcelona, Mancehester City og Sevilla spiller den flotteste fotball, så roses spillestil og kvaliteter. Det jeg tror alle kan være enige om er at den fotballen de europeiske topplagene spiller er annerledes enn den fotballen vi spiller her i steinrøysa. Den synligste forskjellen etter min vurdering ligger i pasningsspillet, posisjonsspillet og utførelsen, forståelsen knyttet til dette. Johan Cruyff uttalte mange ganger følgende “Playing football is very simple, but playing simple football is the hardest thing there is”.
  Jeg har sett en god del kamper av 14/15/16 års-lagene til Eliteserieklubbene i Norge de siste årene, såkalte nasjonale tiltak.  Disse lagene består i all hovedsak av spillere som er langt fremme i sin utvikling. De fleste er kartlagt av Landslagsskolen. Og en god del av de spiller på våre aldersbestemte landslag.

Er det et nederlag å måtte spille en pasning?

Det som slår meg når jeg ser disse kampene er vanskelighetsgraden i det spillerne prøver på. Ekstremt mange av spillerne SKAL forsøke en dribling etter ballmottak. Disse dribleforsøkene foregår så og si over hele banen. På egen tredjedel, feilvendt med mann i rygg og tilsynelatende uten tanke for hva som kan skje ved et balltap. Min konklusjon på det jeg ser er at det også er aksept fra trenerne for å holde på slik man gjør, siden det gjentar seg over så mange kamper over så lang tid. Så vil sikkert noen poengtere at, spillerne må jo få lov å prøve, det må være lov å gjøre feil, de er jo bare 14 år. Jeg er selvfølgelig enig alt dette, men for meg er det noe fundamentalt galt med hensyn til vurdering av når man skal/bør drible og når man bør spille en pasning.  Når man ser disse kampene får man noen gang følelsen av at pasning er siste løsning som velges, etter to eller flere mislykkede dribleforsøk. Denne måten å spille fotball på får følger for hele laget. Som lag blir man veldig sårbare når man flytter spillere høyt i banen fordi man har ballen i laget og tilsynelatende har god kontroll. Man vet aldri når disse dribleglade spillerne velger pasning fremfor dribling, noe som resulterer i et stort antall overganger fra angrep til forsvar. Og som nevnt sårbarheten når backer har flyttet høyt i banen og gjerne med midstoppere som ligger med stor avstand mellom hverandre, da ligger det åpent for ubehagelige kontringer i mot. Gode driblere vinner fotballkamper for deg vil sikkert noen hevde. Ja det er et utsagn jeg langt på vei kan være enig i. Men gode spillere vet når de skal forsøke dribling fremfor å spille pasning. Så hvordan har vi kommet dit at det er et nederlag å spille pasning? Vi elsker det når Barcelona flytter ballen i laget, måten de gjør det på, enkelheten, rytmen, posisjonene som gjør det mulig, hvordan de spiller seg ut av trange situasjoner og hvordan de klarer å ”flytte” motspillerne med sitt eget spill.

Jeg nekter å akseptere at vi ikke kan implementere det meste av det de beste lagene i verden gjør.

Forutsetningen for å klare det er at vi har forståelsen, kunnskap og innsikten om hvordan det spilles. Og aller viktigst at vi har trenere som vet hva det skal trenes på for å komme dit.
  Jeg tror mange av valgene spillerne gjør om å drible handler om at de ikke er skolert om hva de skal se etter. Og når pasning spilles, så spilles ballen i retning av medspiller uten videre intensjon. Spilleren som avgir pasning har ikke ofret en tanke om hvor medspiller skal videre med ballen. Hvor mange trekk ligger våre spillere foran, sammenlignet med de beste? Har vi lært spillerne hva de skal se etter? Har vi lært spillerne at de MÅ se? Har vi øvelser gjennomgående på trening, som gjør oss bedre rustet til det vi møter i kamp?
  Hvilken beredskap har spillerne for å beherske det grunnleggende?
  Personlig tror jeg "driblesjuken" vi ser i norsk fotball, skyldes at vi ikke har gitt spillerne nødvendig grunnutdanning. Driblingen blir spillernes løsning på en situasjon, som kunne vært løst annerledes dersom beredskapen hadde vært der.
  En kar som har skjønt mye om hva det handler om er Andreas Morisbak. Jeg kan på det sterkeste anbefale hans artikkel i Fotballtreneren Nr. 1/2017 "Fotballferdighet – spesifisitet – læring".
  God lesing.

  • Artikkelforfatter Per-Einar Gjelsvik har hovedfag/master i trenerrollen fra Norges Idrettshøgskole, samt UEFA A-lisens. Jobber i dag som trener for Sørumsand G19 samt trenerkoordinator i Sørumsand. Eneste nordmann som har deltatt på TOVO academy T1 Training course i Barcelona. Trenererfaring fra 6 år til senior. Både topp og bredde.
-- annonse --