-- annonse --
Spillerutvikling
HOSPITERING: Det er mange myter om hospitering i aldersbestemt fotball, mener artikkelforfatter Per Einar Gjelsvik. Foto: Ivar Thoresen
Gjest
INNLEGG Av Per-Einar Gjelsvik

peg2PER EINAR GJELSVIKNår leste du sist en artikkel som henviste til empirisk forskning om at hospitering er veien til evig frelse? Det er klart at når G/J15-spilleren(gutt/jente), kommer tilbake fra landslagssamling med klar beskjed fra landslagsledelsen at de MÅ hospitere med eldre lag, så er det vanskelig å komme med motargumenter. Denne hospiteringen er avgjørende for at du skal få nok «TRØKK» i spillet ditt er beskjeden. En annen interessant observasjon jeg har gjort gjennom et langt liv i fotballen er at mye av hospiteringen er foreldrestyrt/-initiert. Dette gjelder i toppklubb så vel som bredde. Ved å gjøre et raskt søk på nettet på hospitering fotball, finner man eksempler fra en rekke klubber som har laget regler og rutiner for hvordan hospiteringen skal håndteres.
  Norges Fotballforbund (NFF) definerer hospitering på følgende måte:
  «Hospitering er et eksempel på differensiering der spillere i perioder får trene og spille på lag på høyere årstrinn, i tillegg til sitt opprinnelige lag.» Altså i tillegg til, underforstått at vi ikke snakker om permanent oppflytting til eldre lag som tydeligvis er noe annet.

Flere spillere har blitt ødelagt av hospitering

Muligens en dristig påstand som heller ikke er forskningsbasert forankret. Men jeg velger å stole på det jeg ser. Hva er så problemet slik jeg ser det med hospiteringen? Vel, først vil jeg benytte muligheten til å legge inn et sitat fra den sveitsiske filosofen Jean-Jackes Rousseau, som levde på 1700 tallet.
  Sitat: «Nature decrees that children should be children before they become adults. If we try to alter this natural order, they will reach adulthood prematurely but with neither substance nor strength.»

Det jeg ser er at gode spillere hospiterer med eldre lag, 15/16-åringer spiller permanent med G/J19-lag eller seniorlag i 2./3./4. div. Det som får meg til å stoppe opp og spørre om dette er riktig er når jeg ser hvilke valg spillerne tar underveis i kampene. De spiller støttepasninger, de spiller fra seg ballen før de blir taklet, de går knapt i nærdueller, de dribler sjelden, de dominerer ikke kamper, de kommer sjelden til avslutninger slik de gjorde på sitt eget alderstrinn. Disse observasjonene blir bekreftet når «talentet» en sjelden gang spiller med sine jevnaldrende i «viktige» turneringer eller enkeltkamper. Plutselig er spilleren ikke til å kjenne igjen. Spilleren som var en markant ledertype virker nå usikker med ball, ukomfortabel i avslutningssituasjoner, spiller fra seg ballen uten intensjon om videre handling.  Da spør jeg meg selv, er dette på grunn av hospiteringen?
  Det er nærliggende å trekke den konklusjonen.
  Spilleren har altså tilegnet seg en måte å spille på som ikke er utviklende hverken for enkeltspilleren eller laget. Siden gutten/jenta i sin trenings- og kamphverdag hele tiden må strekke seg, spille med og mot større og sterkere spillere, så gjør det noe med valgene som etter min oppfatning påvirker negativt. Ja, men alle som har blitt gode har jo hospitert med eldre lag! Selvfølgelig har de det, vil jeg svare.
  Og jeg vil legge til: Tenk hvor gode de kunne blitt hvis de hadde spilt mer med jevnaldrende ... oftere!

Dette med hospitering blir altså en selvoppfyllende profeti! Og vi fortsetter å tro på det fordi det alltid har vært slik og ikke minst fordi erfarne og dyktige fotballtrenere og fagpersoner sier at slik skal det være.
  STOPP! Vi stille spørsmål. Det er min jobb som trener og pappa å stille spørsmål ved det etablerte. Jeg aksepterer ikke lurvete forklaringer uten innhold. Det er ikke nok med en begrunnelse om at vi alltid har gjort slik.

Den beste spillerutviklingen finner sted i gode lag

Jeg er lei alt snakket om at enkeltspilleren skal settes i sentrum. Sist jeg sjekket var fotball et lagspill. Hva skjedde med å jobbe langsiktig med laget? Gjennom året, gjennom uka, etter siste kamp. Kampforberedelser, individuelt og kollektivt. Når du har den samme spillergruppen over tid kan man virkelig drive spillerutvikling. Jobbe med temaer fra siste kamp. Forberede spillerne til neste kamp. Månedssyklus, ukesyklus, periodisering, individualisering, visualisering.
  Tenk deg at laget ditt må vinne de fem siste kampene for å bli seriemester. Hvilket fantastisk utgangspunkt for spillerutvikling. Hvis vi aldri skal prioritere laget, fordi enkeltspilleren er så forbasket viktig, tror jeg vi er på ville veier. Det er faktisk en kvalitet du kan utvikle, å vinne fotballkamper, som det faktisk handler om. Lag som har god ledelse med gode spillere driver hverandre fremover, gode spillere med ambisjoner som spiller sammen med andre som har ambisjoner er bra for hverandre. Min erfaring er at de spillerne jeg har trent har tatt størst steg når laget har fungert og vi har hatt en stabil treningsgruppe som også spiller kamper sammen over tid.

Jeg synes Viggo Strømme hadde en god artikkel i desember 2017, her påpeker Strømme noe som alle som jobber med unge spillere burde reflektere over.
  Strømme sier følgende, sitat: «De aller færreste blir veldig gode. Oslo Fotballkrets er landes beste. Fra hvert kull i Oslo er det sjelden mer enn tre til fire spillere som etablerer seg i Toppserien for kvinner eller Tippeligaen for menn. For de aller fleste unge fotballspillere blir ikke drømmene oppfylt. Derfor er det så viktig at klubben og lagene blir driftet etter så gode og sunne verdier som mulig. I denne sammenheng er lagledere, trenere og fotballforeldre sine holdninger, kommunikasjon og væremåte veldig viktig. De aller fleste foreldre gjør en formidabel innsats med å kjøre til turneringer, treninger og kamper, vaske klær, lage matpakker og stille på dugnad for laget og klubben. Det er vi helt avhengig av for å få klubbhjulene til å gå rundt», sitat slutt.
  Altså, de aller færreste blir veldig gode. Og min påstand er at de som blir veldig gode hadde uansett blitt det. Så med dette som bakteppe er det kanskje på tide å tenke nytt angående hospitering. Som et siste innspill har jeg også registrert at flere og flere klubber internasjonalt ser ut til å legge hospiteringshysteriet dødt. Man ser altså verdien i å beholde årskull og treningsgrupper samlet fremfor å flytte de som er best i øyeblikket opp. Dette finner jeg svært interessant!

  • Artikkelforfatter Per Einar Gjelsvik har hovedfag/master i trenerrollen fra Norges Idrettshøgskole, samt UEFA A-lisens. Jobber i dag som trener for Sørumsand G19 samt trenerkoordinator i Sørumsand. Eneste nordmann som har deltatt på TOVO academy T1 Training course i Barcelona. Trenererfaring fra 6 år til senior. Både topp og bredde.
-- annonse --