-- annonse --
Spillerutvikling
SPILLENDE: Rosenborg og Brann kjemper om gullet i Eliteserien. Går det an å si at det ene laget av dem er mer spillende enn det andre? Sverre Dreier trekker opp til debatt om begreper og spillestil. Foto: NTB scanpix
Gjest
Av Sverre Dreier

SverreDreierSverre Dreier• Artikkelen er hentet fra Fotballtreneren nr. 4/2018.

En av de såkalte «ekspertkommentatorer» på TV uttalte før en seriekamp i omtalen av det ene laget, at det var blitt et mer «spillende lag», som motstanderlaget. Omtalen kunne tolkes som at laget under den nylig avsatte trener var «mindre spillende». Noen konkret forklaring ble ikke gitt. Selvfølgelig dukket begrepet ballbesittelse opp i tankene da eksperten nevnte ordene «possession» og «ballinnehav» flere ganger under kampens første omgang. Ingen av lagene skapte noen nevneverdige målsjanser. Etter pausen ble det omtalte laget i sin poengnød nærmest tvunget til et mer framoverrettet og sjanseskapende spill. Kan hende var det noe i denne spillemåten som «satt igjen» fra tidligere påvirkning. På grunn av manglende avslutningsferdigheter, maktet likevel ikke laget å score før et tildelt straffespark sikret seieren. Eksperten nevnte ikke lenger ordet «possession», verken om det omtalte seirende laget eller motstanderen, som til gjengjeld måtte tåle flere balltap på sin egen banehalvdel. 

Her melder det seg flere spørsmål om hva som egentlig menes med et «spillende lag». Må laget kunne tviholde på ballen i lengst mulig prosentberegnet tid for å bli betraktet som «spillende»?   
   Kan det ikke betegnes som det «spillende» laget som først og fremst benytter den tida laget klarer å beholde ballen til å skape rom for gjennombrudd med scoringsmuligheter? Hører laget blant de «spillende», når det på grunn av godt forsvarsspill, erobrer ballen og gjennomfører hurtig kontringsspill med påfølgende gjennombrudd? 

Spørsmålene som her stilles i dagens fotball, var utfordringer allerede for 40-50 år siden. I det oppbyggende spillet gjaldt det den gang å spille de fleste pasninger til nærmeste mottaker. Scoring etter «lange» angrep med mange pasninger var mer verdt enn mål scoret etter få trekk. Lange oppspill ble ansett som mindreverdig og primitivt. 

Forsvarsspill

Med denne ballbesittende spillemåte vokste etter hvert behovet for å systematisere forsvarsspillet. Det ble stilt krav til kollektiv struktur med samstemte bevegelser fram og tilbake i dybden, og sideveis forflytninger i bredden for å oppnå og opprettholde balanse i forsvaret og hindre gjennombrudd. Ikke nok med det. Ved hjelp av tett press på ballfører skulle ballen erobres og tapt ball straks gjenvinnes, helst på gunstig sted. Den viktigste forsvarsspilleren, ballvinneren 1F, ble hovedperson 1A i angrepet som kollektivt settes i gang. Kontringen kom til å bli det viktigste angrepsvåpen. Utnyttelsen av godt forsvarsarbeid til spill i lengderetningen ble kjennetegnet til flere spillende lag. Mens forsvarsspillet ble kollektivt systematisert i denne tidsperiode, er angrepsspillet overlatt til enkeltspilleres generelle ferdigheter og kreativitet, avhengig av improvisasjonens kunst og tilfeldigheter. Strukturen begrenset seg til noen innøvde trekk i dødballsituasjoner og oppspillvarianter. 

Gjennombrudd

På 80-tallet kom dette til å endre seg. Begrepet «ballbesittelse» måtte dele plass med «gjennombruddprinsippet» med en mer «målrettet» spillestil som gikk ut på å skape og utnytte rom for å bryte gjennom et forsvar. I opplæring av yngre spillere måtte den tidligere individuelle og generelle ferdighetstrening med «øvelser» for øvelsens skyld, erstattes av øving på relasjonelle ferdigheter og kollektive samhandlinger i utvalgte situasjoner. I spill mot mål kunne angrepsspillet utvikles i takt med og i forhold til forsvarsspillet. For å kunne bli et «spillende» lag gjaldt det enkelt sagt å spille mest mulig fremover med krav til følgende kollektive ferdigheter;

  • Hurtige og samtidige bevegelser foran og bak ballfører.
  • Pasning forbi forsvarsledd (gjennom og over).
  • Støttepasning bare hvis nødvendig.
  • Medtak i rom på færrest mulig berøringer.
  • Kollektiv samhandling; 1A, 2A og 3A.
  • Første bevegelse utløser nye bevegelser.

Valg og utførelse av 1A bestemmes av bevegelsene til 2A og 3A. 

Dagens situasjon og framtida

Resultatene på flere områder fortalte at vi var inne på den rette veien her til lands. Men denne veien framover viste seg å være lengre og mer kronglete enn antatt. Ut fra «impulser» fra alle kanter, ute og hjemme, har det helt siden årtusenskiftet stadig kommet ønsker og rop om mer «spillende lag», godt understøttet av hylekoret fra fotballskribenter i media, med VG og Dagbladet i spissen, som overså helt det godt utbygde faglige nivået i landet den gang. Kanskje ble gjennombruddshissighet betraktet som en trussel mot det estetiske ved å se mange trekk og lekre finesser? Som i tidligere tider går man også i dag veien om utvalgte «øvelser» for å påvirke ferdighetene, i stedet for å gå direkte inn i situasjonen som oppstår, med utprøving og øving på muligheter og alternativer. Man glemmer at den individuelle ferdighet spesielt må tilpasses situasjonen. I dagens treningsvirksomhet kan jeg kjenne igjen generelle pasningsøvelser som man gikk bort fra på 80-tallet, fordi de øvelsene manglet mål og retning og dermed ikke var hensiktsmessige nok. 

Å gjennomføre angrepsspill mot etablert forsvar er framtidas største utfordring. Når rommene framover på banen er dekket opp av spillere som befinner seg på riktig side av ball og motstander, kan ballfører føle seg hjelpeløs uten støtte fra sine medspillere. Bevegelsene og de kollektive samhandlingene mellom spillerne i rollene 1A, 2A og 3A blir viktigere og viktigere i morgendagens fotball. I oppbygging av spill bakfra må hvert forsvarsledd bearbeides for å komme videre framover. Når bearbeidelsen starter på egen halvdel med flere unødvendige pasninger på tvers og bakover, må det stilles spørsmål om hensikten med dette. Angrepsspillere i posisjoner framme blir stående i hvilestilling i påvente av oppspill. De aner ikke når denne pasningen kommer. Dermed stopper hvert initiativ til bevegelse. Ved høyt press av flere spillere kan balldyttingen lage ris til egen bak med tapt ball allerede på egen halvdel. Framover vil et etablert forsvar gjøre det svært vanskelig for angriperne å skape «numerisk» ubalanse sentralt. Angriperne må ta omveier rundt forsvarsleddet. På kantene kan det skapes 2v1-situasjoner ved bevegelse av spillere bak som overlapper. Avslutning etter innlegg fra siden prioriteres derfor framfor gjennombrudd i midten. Her kreves det hurtige bevegelser foran og bak ballfører med direkte spill for å skape posisjonell ubalanse. For å unngå det forutsigbare trekk burde det være behov for å benytte begge måter. 

Bevegelsene foran ballfører må bli bedre enn det som er vanlig i vår toppserie. Motsatte bevegelser forekommer nesten ikke. Spillernes motsatte bevegelser aktiveres først ved gjenvinningen av tapt ball. Spillere som har inntatt sin posisjon i boksen må ikke bli så opptatt av å forberede seg på å motta innlegg, at de «glemmer» å bevege seg for å møte ballførende «innoverkant» eller medspiller som utfordrer bakfra. Samhandlingene mellom 1A, 2A og 3A må gis større oppmerksomhet i øvingssituasjonene, særlig gjelder det på siste tredjedel av banen der bevegelse er helt avgjørende for å skape scoringsmuligheter. 

Aktivitet

Skal man bli et «spillende lag» må det selvsagt også spilles mye med toppfunksjonalitet på treningene (11v11). For de yngre spillere vil det si 9v9, 7v7, 5v5 og 3v3. Keepere må alltid være med i spill for å gjøre det mest mulig realistisk. Det er nødvendig å bevege seg nedover på funksjonalitetsskalaen fra 11v11 helt ned til 3v3.                                                                                             
  Det gjelder å forenkle og bevisstgjøre 3v3-situasjonen for å klargjøre de ulike rollene.          
   Samtlige spillere må mer eller mindre være forberedt på å innta alle rollene i ulike situasjoner, der spillerens ferdigheter avgjør hvordan rollene utføres i angrep og forsvar.

Valgene Ballfører 1A foretar seg i samhandling med 2A og 3A, påvirkes best gjennom selve spillsituasjonen. Når det gjelder øving på detaljer, må det selvfølgelig trenes alene eller i små grupper utenom spillsekvensene.  Her kan det ikke bare være tale om å utføre en «øvelse», men at spilleren har tilegnet seg et klart bilde av teknikken med krav til utførelsen. Først når de individuelle, relasjonelle og strukturelle ferdigheter i laget er gode nok i fotballkampen, kan man kalle seg et «spillende lag».

-- annonse --