-- annonse --
Spillerutvikling
VM-TENDENS: Andreas Morisbak har sett en tendens i VM til at «underdoger», som Sverige, her ved kaptein Andreas Granqvist, har forsvart seg godt og kontret seg til resultater. Men i kvartfinalen mot Harry Kane og England ble det stopp for svenskene. Foto: NTB scanpix
Andreas Morisbak
Andreas Morisbak

905 28 903

Som fotballentusiast og pensjonist er det en gunstig kombinasjon å kunne observere det aller meste av VM-fotballen på TV. Skjønt «observere» er vel et noe for pretensiøst begrep i denne sammenhengen. Det riktige er vel at jeg «ser» på kampene, blir tatt av spenning i forhold til resultat, gleder meg over gode enkeltprestasjoner og god samhandling i bevegelse og pasninger. Ja, godt forsvarsspill individuelt og kollektivt, må en jo også gi fortjent anerkjennelse til, selv om det går utover det en helst vil se mer av. Og så kjenner jeg at jeg ergrer meg over ufornuftige valg i enkelte situasjoner – og det skjer også på dette nivået. Det hele oppleves som et følelsesmessig engasjement i ulike varianter – og absolutt ingen nøktern analyse.

VM-observasjon

Men før, i min aktive tid i NFF, er det hyggelig å tenke tilbake på at jeg fikk anledning til å være til stede og observere kamper i samtlige VM- og EM-sluttspill «live» fra 1978 til 2008. Enkelte ganger i nordiske observatør-team, men flest ganger med egne norske team der antall observatører varierte noe i antall etter hvor langt unna mesterskapet fant sted.

Vi observerte og skrev rapporter på hvert eneste lag vi hadde muligheter til å overvære. Våre notater fulgte de samme holdepunktene alle disse årene: Kamputvikling. Systemer/formasjoner (som ble illustrert med skisser for utgangsposisjoner og stiplede piler for hovedsakelige bevegelser for enkeltspillere. Forsvarsspill (presshøyde, press aggressivitet, kvalitet i presset). Angrepsspill (etablert, kontringer, mønster og kvalitet i pasningsspillet. Avslutninger/mål (hvert mål beskrevet). Dødballer (frispark, hjørnespark, straffespark, eventuelle spesielle innkast). Spillerpersonligheter (spesielle ferdigheter). Spillestil (grader av «possession» orientering). Konklusjon.

Disse rapportene, som ble trykket opp i hefter og kompendier og distribuert til kursinstruktører og trener på det øverste kurset, gir et fint grunnlag for å se utviklingstendensene i spillet på ypperste nivå over 20 år.

VM 2018

Som TV-titter på årets VM er det en spesiell tendens som går igjen i mange av kampene, for ikke å si de fleste. Kampbildet er gjerne slik at det ene laget er i besittelse av ballen i store deler av kampen mens det andre «lainer» opp sine forsvarsrekker godt samlet bakover på banen, gjør det vanskelig for det andre laget å trenge gjennom, mens det forsvarende laget jakter ballbrudd med etterfølgende muligheter for hurtige kontringer.

Dette ser en tydeligst når de presumptivt beste lagene med de beste ferdighetene møter lag som er vurdert dårligere ferdighetsmessig, men som kompenserer dette med god organisering med korte avstander mellom leddene, aggressivitet i presset og en enestående arbeidsevne og moral.

At såpass mange topplag har bukket under for «underdogen» grunnet dette kan en kanskje betrakte som en ny tendens i fotballverden. De nordiske lagene, både Sverige, Danmark og Island, har vært gode representanter i dette.

Den samme tendensen har vi sett hos «nye» Norge i årets privatkamper. Og dette er nok den mest effektive måten å benytte seg av for å komme i kapp med motstanderlag som har spillere med høyt ferdighetsnivå.

Fotballferdigheten

Den nå igjen, er det nok noen som tenker, og det er bare å erkjenne at jeg har vært innom den ganske ofte i mine mange skriblerier opp gjennom årene, men hvorfor et fokus på den enda en gang? Jo, fordi mange av de som bedriver fotballaktivitet og fotballopplæring bortover enten ikke forstår hva fotballferdigheten egentlig innebærer eller de tar ikke skikkelig konsekvensen av hva som bør vektlegges i stor grad i fotballaktiviteten. Jo tettere situasjonene blir, med voksende tidsnød grunnet god organisering og oppofrende løpskapasitet blir riktig ferdighetspåvirkning enda viktigere – og den må begynne tidlig i opplæringen.

Hvordan det skal gjøres – og hvor – er det forskjellige meninger om. Noen er overbevist om at utenlandske modeller der til og med «akademi»-betegnelsen er overført til Norge – og tendenser til å innhente gode spillere tidligst mulig til storklubbene.

Pengeproblematikken i tilknytning til dette går jeg ikke nærmere inn på.

NFF er klare på at alle som har lyst til å spille fotball ideelt sett skal få et aktivitetstilbud med en trivselsatmosfære rundt. Retningslinjene for barnefotball skal følges, men det er flere måter å følge disse opp på ved hjelp av å differensiere virksomheten og aktivitetene ved hjelp av ulike organiseringsformer og i forhold til ferdighetsnivå – men altså ingen plassering i «elite»-grupper for tidlig.

I vårt langstrakte land er det fotballaktivitet i klubb og lag i hver eneste krok og krik i landet – og en god fotballspiller kan komme fra et hvilket som helst slikt sted. Årsaken? En stor mengde fotballaktivitet fra unge år, først og fremst sammen med kamerater der iver og entusiasmen fører til mer aktivitet fordi dette er så engasjerende og moro. Og kanskje en trener/leder for laget som tilrettelegger for riktig aktivitet på lagstreningene og som ser og oppmuntrer alle. Dette er grunnlaget for interesse- og ferdighetsutvikling videre.

I mitt arbeid både nasjonalt i NFF og internasjonalt i UEFA-regi har jeg hatt anledning til å treffe gode fotballpersonligheter og fotballspillere. Da var jeg nysgjerrig på i hvilken grad de drev fotballaktivitet i ung alder. Jeg forventet jo hva svaret ville bli, men ønsket bekreftelsen: Det var fotball det dreide seg om tidlig og seint, gjerne timevis hver eneste dag. Det er altså grunnlaget som må være der for å bli god, men mengden fotballaktivitet drives av glede og entusiasme. ikke av noe man må. Og dette kan på ingen måte erstattes med to-tre treninger i uka i klubbregi.

Noen har gjort foreldretrenere til en sentral årsak for formangelfulle kunnskaper for å gi god nok fotballopplæring. La det være sagt med en gang: At foreldre som stiller opp og bidrar i stort monn på ulike lag over det ganske land – fortrinnsvis i barnefotballen – er et meget stort og viktig aktivum for å holde den omfattende virksomheten i gang. Norsk fotball kan ikke eksistere uten dem.

NFF legger til rette for at flere skal ta kurs som kan gi god hjelp til riktig fotballaktivitet, men ikke alle ønsker å gå på kurs – og en må nok dessverre konstatere at mange av dem setter i gang en del  aktiviteter som ikke akkurat fremmer læringen i fotball.

Hvordan kan vi hjelpe disse og gjerne slik at en sikrer at alle unge fotballmiljøer i landet beskjeftiger seg hovedsakelig med en relevant fotballaktivitet som gir den ønskelige ferdighetspåvirkning?

Dere som leser denne artikkelen får i det følgende et enkelt, riktig og viktig svar på dette. Praktiser rådene og spre dem gjerne videre!

Og da må jeg igjen først – jeg vet ikke for hvilken gang – understreke det sentrale grunnlaget for fotballaktivitet og ferdighetsutvikling:

  1. Spesifisitet – du lærer det du gjør, og akkurat det du gjør om og om igjen ofte over tid.
  2. Fotballferdighet – fotballens kjerneverdi og det viktigste grunnlaget for god fotballutøvelse i fotballspillets mange forskjellige situasjoner der valg og teknisk utførelse er en helhet.
  3. Konsekvensen er at det mest mulig må trenes i spillsituasjoner der helheten i punkt 2 er til stede.

Men hva er det dessverre jeg altfor ofte ser i organisert fotballaktivitet for unge spillere? Jo,  en masse øvelser der bare teknikkdelen av ferdigheten er til stede, men da øver en ikke hva en skal beherske – hva en skal gjøre i de enkelte situasjonene. Og teknikken får skylden når det gjøres feil, mens det er manglende øving i å velge agering i situasjonen som er problemet.

En ytterligere presisering av dette fant jeg i boken «Se på spillet!» - en bok om spilleforståelse av forfatterne Andreas Alm og Johan Fallby (norsk utgave, Akilles 2012).

De hevder – og med rette – at vi i stor grad oppdrar spillere til ballkikkere. Fotballspillere glor på ballen for ofte og for lenge. De er ballkikkere fordi de er oppdradd til det fra barnsben av. Innlæringen begynner i 6-årsalderen – i stor grad med forskjellige teknikk- og pasningsøvinger som læres i detalj gjennom mange repetisjoner – og med troen på at denne læringen skal følge spilleren inn i spillet både i trening og kamp. Men spesifisitetsprinsippet motbeviser jo dette! For disse øvelsene har en gigantisk mangel: De oppdrar altså spillerne til ballkikkere – og ikke til å se omgivelsene rundt seg i de mange forskjellige situasjonene i spillet. En ballkikker ser ned i bakken etter ballen og mister oversikten rundt seg.

Dette gjelder det derfor å endre på: Vi må lære spillerne til å se spillet! Men da må de jo også være i spillet i en eller annen form og mest mulig. Og øve på å flytte blikket i større grad bort fra ballen og over på omgivelsene på banen, mot med- og motspillere – virkeligheten i fotballspillet.

Og dermed mener jeg å ha klargjort og begrunnet betydningen for at en viktig aktivitets-endring – og prioritering må finne sted fra tidlig alder av, nemlig mer spillrelatert aktivitet i en eller annen form.

Oppfølging i praksis

Dersom alle fotballmiljøer i klubber og lag med sine trenere og ledere kunne ta konsekvensen i praksis av foranstående uangripelige læringsteori, så ville det være et formidabelt utviklingssteg for fotballidretten.

Og oppskriften er såre enkel: Konsentrer og prioriter i mye større grad aktiviteter mot virkeligheten i fotballspillet, situasjoner med med- og motspillere, retningsbestemt mot ett og to mål, der valg knyttes til plassering, bevegelse og teknisk utførelse og der spillerne oppmuntres til å se mer på omgivelsene rundt seg i stedet for å opptre som ballkikkere.

Og et utvalg spillaktiviteter kan da være som følger:

  • Spill mot ett må med keeper: 2 mot 1, 3 mot 1, 3 mot 2, 4 mot 2, 5 mot 3, 6 mot 4.
  • Spill mot to mål med keepere: 2 mot 2, 3 mot 3, 4 mot 4, 5 mot 5, 6 mot 6, 7 mot 7.

Kjente aktiviteter altså, men poenget er at de må bli brukt mye mer på hver eneste trening –til fortrengsel av rene teknikkøvelser som kan brukes til oppvarming eller pauseaktivitet mellom spilløktene. I tillegg til å få opp frekvensen på denne type aktiviteter, er det selvfølgelig viktig å variere vanskegraden i dem etter modenhet og ferdighetsnivå samt stigning i å se mer av spillet for å få til fornuftige handlinger i situasjonene.

Jeg håper at alle klubber som har en velutdannet trenerkoordinator eller trenerveileder i sin ungdomsavdeling prioriterer dette og i tillegg kommer med tips om sentrale læringsmomenter.

I klubber og lag som mangler veiledere, bruk overnevnte aktiviteter som vil gi læring i den sentrale virkeligheten i fotballspillet – og det er jo det som er moro – å spille spillet!

-- annonse --