-- annonse --
Spillerutvikling
REFLEKSJON: Frode Thomassen håper norsk fotballs utvikling kan preges av ledere og trenere som ser verdien av en kompetanse- og kunnskapsbasert miljøer, med oppgave- og mestringsklima. Foto: IVAR THORESEN
Gjest
Av Frode Thomassen

Dette er ikke en forskningsartikkel, men utelukkende en refleksjon om sentrale forhold som ferdighetsutvikling, kompetanse og ledelse i norsk fotball. Målt etter de aller fleste parameter har kvaliteten på norsk fotball vært svak de siste årene. Høsten har imidlertid gitt noen resultater for våre fremste flaggskip, som kan gi håp om en noe lysere fremtid. Selv om noen få gode sportslige resultater alene (i september 2015) ikke gir grunnlag til å konkludere med at norsk fotball er på riktig vei. Nasjonens evne til å forbedre sin posisjon vil i første rekke handle om vår evne til å utvikle flere og bedre spillere over tid. Sett i lys av dette er det egentlig oppsiktsvekkende å observere i hvor liten grad viktige elementer som ledelse, kompetanse og innhold på spillerutviklingsarbeidet blir gjenstand for grundigere diskusjon.   

Det er i dag svært liten oppmerksomhet på hva som skal til for å være gode utviklingsmiljøer i norsk fotball. Gode utviklingsmiljøer vil bl.a. innebære at klubber, kretser og forbund arbeider kontinuerlig med å være lærende organisasjoner. For mange vil lærende organisasjoner være et diffust begrep, men en definisjon kan være:  

En lærende organisasjon er en organisasjon som har en kultur, systemer og lederstil som motiverer sine medarbeidere til å lære av sine handlinger, dele lærdommen med andre og bruke den til å løse fremtidige problemer og utfordringer på et strategisk-, taktisk- og operativt nivå (Kunnskapssenteret).

I hvilken grad er klubbmiljøene i norsk fotball å forstå som lærende organisasjoner og i hvilken grad, og på hvilken måte, bruker vi eksisterende og ny kunnskap for stadig å kunne forbedre vår praksis som trenere? Jeg tror de fleste vil være enig med meg i at dette er viktige spørsmål, og at det er på treningsfeltet, i møtet og kommunikasjonen mellom treneren (som profesjonsutøver) og spilleren (med ulik alder og nivå), at klimaet for læring og utvikling etableres og foregår. I en klubb må imidlertid dette arbeidet være satt i system. Det kan ikke være tilfeldig hvordan den enkelte trener utøver sin praksis og hvordan tilnærmingen til den enkelte spiller foregår. Det vil være avgjørende at lederne og trenerne ser verdien av å skaffe seg kunnskap, og å være i et faglig godt fellesskap, hvor utviklingen av klubb, trenere og spillere ses sammenheng. 

Å gi en entydig beskrivelse av spillerutviklingsarbeidet i norsk fotball er selvfølgelig ikke mulig. Det vil nødvendigvis variere klubbene imellom, og det vil også være variasjoner hva gjelder kretsenes involvering og rolle. Fra mitt ståsted er det noen åpenbare svakheter og mangler ved spillerutviklingsarbeidet i Norge, som vil kreve større reformer, dersom man skal kunne skape nødvendig kraft i arbeidet med å løfte kvaliteten på norsk fotball. 

Spillerutvikling

Spillerutviklingsarbeidet i barnefotballen (6-12 år) i Norge
I NFFs handlingsplan (2012 – 2015) heter det at spillerutvikling i NFF foregår i all fotballaktivitet. I toppfotballen defineres spillerutvikling til å være aktiviteten knyttet til aldersbestemte landslag og i utviklingsarbeidet mellom krets og toppklubb. Det øvrige spillerutviklingsarbeidet i norsk fotball vil av dette måtte forstås å foregå i det som defineres som breddefotball, og da organisert i klubb og ved egenaktivitet. I barnefotballen finnes det heller ikke et nasjonalt, målrettet og systematisk utviklingsarbeid. For barnefotballen er målet uttalt på følgende måte;
  Å gi så mange barn som mulig et godt fotballtilbud og gode fotballopplevelser. NFFs utvidede breddeformel gir klubbene føringen: Trygghet + Utfordringer + Mestring = Trivsel og Utvikling   

I norsk fotball reflekterer debatten i første rekke en opptatthet av jevnbyrdighet og differensiering, noe som de fleste fotballfaglige vil mene er et naturlig og nødvendig verktøy i trening og kamp. Langt mer sjeldent føres en diskusjon om premissene for et godt læringsmiljø. Har vi de riktige trenerne, er kompetansekravene til trenerne tilstrekkelig, hvordan omsette ny, og eksisterende kunnskap til god praksis på treningsfeltet, og hvordan systematiserer og organiserer vi et godt utviklingsarbeid basert på gode relasjoner mellom trenere og spillere?  

Det er min erfaring at barnefotballen i de aller fleste klubber drives innenfor selvgående foreldredrevne treningsgrupper, og hvor klubbene ikke evner å ta rollen som en lærende organisasjoner, hvor erfaring og kunnskap utvikles, deles og formidles på en formålstjenlig måte, slik at praksis på treningsfeltet kan være i stadig positiv utvikling. Det eksisterer således i svært begrenset grad klubber som har en effektiv og god spillerutviklingsmodell for aldersgruppen 6 – 12 år, og hvor det her er en fornuftig og gjennomtenkt sammenheng mellom mål, planer, aktivitet, læring (på individ og organisasjonsnivå), evaluering og jevnlige justeringer av struktur og innhold i arbeidet. Det eksisterer riktignok haugevis med dokumenter, planer og øvelser, men hvordan dette foredles til en god trenerpraksis, og hvordan praksisen på treningsfeltet på feltet utøves, får forsvinnende liten oppmerksomhet og oppfølging. I Magasinet (Dagbladet 26. september 2015) siteres Åge Hareide på følgende måte:
  Her i Sverige har de en grunnleggende opplæring av spillere. På Island også, med lønnende barnetrenere. Det er for lite kunnskap i norske fotballklubber, det er litt tilfeldig om noen spillere blir gode.  

Det burde være en viktig erkjennelse at læringsmiljøet, innholdet og kvaliteten på treningsarbeidet i barnefotballen faktisk er mer avgjørende for fremtiden til norsk fotball enn resultatet for det respektive A-lag kommende søndag. 

Spillerutviklingsarbeidet i norsk fotball (13 – 16 år og 17 – 21 år)      
Norges fotballforbund har «klokelig» nok ikke definert en nasjonal spillerutviklingsmodell. NFFs spillerutviklingsmodell, er definert som et redskap, som skal bidra til bedre spillere, resultater og kvalitet i landslagspyramiden. Min påstand i denne artikkelen er at det sterke og ensidige fokuset på å utvikle aldersbestemte landslagsspillere (til fremtidige toppspillere) har uheldige sidevirkninger, som fører til tidlig selektering, og at vi utvikler færre gode og potensielle toppspillere i norsk fotball enn hva som kunne vært tilfelle. Dette vil etter mitt skjønn over tid forringe kvaliteten på Tippeligaen, Toppserien og OBOS-ligaen som produkt, og samtidig bidra til færre seniorspillere.  
  NFFs spillerutviklingsmodell rammer tidlig (13-års alderen) inn de «talenter» som identifiseres gjennom krets-, sone- og regionstiltak. Her selekterer norsk fotball ut det som defineres som nasjonens fotballtalenter, og NFFs spillerutviklingsmodell bygger opp med struktur, kompetanse og spesifikke tiltak for de unge spillerne som går gjennom «nåløyet». 
  På hvert alderstrinn eksisterer det imidlertid åpenbart langt flere potensielle toppspillere, enn de plasser som modellen er konstruert for å ivareta, og som da ifølge NFF er fremtidens toppspillere. I denne selekteringen ivaretas også fotballpolitiske hensyn slik at det ikke blir en overrepresentasjon av spillere fra større kretser eller enkelte toppklubbmiljøer i regionene.  

Skal man heve kvaliteten på norsk fotball må man sikre at flest mulig spillere driver lengst mulig, for å bli best mulig. I så måte har dagens NFF modell sin klare begrensing og blir fattig og lite fremtidsrettet, da det ikke eksisterer noen plan B for de unge spillere som ikke blir identifisert og utviklet som aldersbestemt landslagsspiller (som da også oftest er de som tidlig defineres som fremtidige tippeligaspillere). Det er i så måte grunn til å dvele litt ved et av sitatene fra tidligere nummer av bladet (Fotballtreneren nr. 3, 2015):   
  Spillere som blir identifisert som talent får ekstra oppmerksomhet, bedre oppfølging og mer kamptid. Dermed får disse spillerne økt selvoppfatning, ferdighetsnivå og motivasjon, mens det motsatte skjer hos de som ikke oppfattes som et talent. Vi får på den måten gode og onde sirkler som bekrefter trenernes valg (ref. Y. Ommundsen, 2009 – Hvem er talentene, må vi spesialisere tidlig, og hva er en god trener?).

NFFs har sterk oppmerksomhet på de spillerne som befinner seg på aldersbestemte landslag. Toppklubbene har størst oppmerksomhet på de samme spillerne, gjennom sin toppspillerutvikler, og det er da disse spillerne som oftest er de som hospiterer inn i treningshverdagen til A-lag, og som får kamptilbud med klubbens 2. lag. Gjennom dette systemet har de fleste unge, talentfulle spillere (i alderen 17-20 år) kun en treningshverdag med rollen som sparringspartnere for de spillere som forbund, krets og toppklubb allerede tidlig har definert som sine (eller våre) fremtidige toppspillere. I aldersgruppene under (13-16 år) inngår de såkalte talentene ofte i permanente hospiteringsordninger hvor trenings- og kamphverdagen foregår i aldersgruppene over egen alder. I så måte er det igjen fristende å sitere Åge Hareide fra Magasinet (Dagbladet 26. september 2015);
  ..vel så viktig er det å holde en ungdomsgruppe sammen. Det har større verdi enn å produsere fotballspillere. Da skaper du en snekker, en politiker, en brannmann, og kanskje en fotballspiller – fordi trygghet i et miljø betyr så mye. Spm journalist: Men får vi gode fotballspillere av det? Svar: Ja. Å vokse opp i et trygt miljø skaper vinnere. 

Mange av de unge spillerne som befinner seg i skyggenes dal (altså ikke tidlig identifisert) vil kunne ha et vel så stort potensiale for å blomstre i overgangen til seniorfotballen, men har på ingen måte de samme, ei heller gode, vekstforhold. I forhold til all eksisterende forskning er dette et paradoks, da det er et faktum at de aller færreste 17-18 åringer, er på et tidspunkt i sin utvikling, som tilsier at de er fysisk og mentalt klar for seniorfotball. Igjen er et sitat (Holm Carlsen/Heggdal) fra forrige nummer av bladet Fotballtreneren (nr. 2, 2015, s. 89) relevant:

Ulikheter i prestasjonsnivå på et gitt tidspunkt kan like godt reflektere ulikt erfaringsnivå, ulik fysiologisk modning eller ulik treningsmengde. Noen blomstrer tidlig og andre sent, og ulik modningshastighet kan gi opphav til talenteliminering snarere enn talentutvikling.

Reformbehov:

  1. I barnefotballen (6-12 år) må fremtidens fotballspillere møte kompetente, profesjonelle trenere. Forbund, klubber og kretser må arbeide for å styrke trenerkompetansen for disse målgruppene, noe som i praksis vil det måtte innebære en omlegging av barnefotballen fra et frivillig, foreldredrevet segment i norsk fotball, og til et område hvor man i langt større grad drar veksler på høyt kompetente, profesjonelle trenere. 
  2. Norsk fotball må evne å ta vare på langt flere talent enn hva tilfellet er i dag. Dette vil måtte innebære en gjennomgang og omlegging av arbeidet i klubber, samt innretningen og arbeidet på kretsnivå. Kompetansedeling, organisering av treningshverdag, individuell oppfølging av langt flere spillere, et bredere spekter av nasjonale og regionale tiltak, samt en omlegging av organiseringen av kamphverdag vil være nødvendig.
  3. Norske fotballklubber må motiveres til i større grad å fremelske kollektive kulturer spillere i mellom (holde ungdomsgrupper sammen) og mellom ledere og trenere. Spillerutviklingsarbeidet i barne- og ungdomsfotballen kan ikke alene være basert på et lotteri i forhold til kunnskap og kompetanse hos treneren, og sosial stigmatisering av hvem som er talent eller ikke gjennom permanente hospiteringsordninger ungdomsårene igjennom.  

Kompetanse
I vedtektene til Norsk Fotball-Trenerforening heter det bl.a. i § 1.2: Norsk fotballtrenerforening skal arbeid for å styrke trenerutdanningens og treneryrkets stilling på linje med tilsvarende utdanninger og yrker i offentlig og privat virksomhet. 
  Dette er et ambisiøst mål sett i forhold til dagens posisjon. Innenfor de fleste samfunnsområder oppfattes det som en klar sammenheng mellom kompetansenivå (utdanning eller relevant yrkeserfaring) og kvalitet i yrkesutøvelsen. Umiddelbart er det imidlertid vanskelig å se hvilke andre tilsvarende utdanninger dette skulle være. Dette fordi vi I norsk fotball omtaler kurs på et fåtall timer, og med begrensede samlinger, som utdanning. I så måte lever norsk fotball i sin «egen boble» hvor det ikke finnes noen klar, god og felles forståelse av kompetansebegrepet, som gir gjenklang i samfunnet for øvrig.  

Det er også ganske så uforståelig at vi ikke «utdanner» flere trenere enn det vi gjør i dag i regi av NFF. I den grad vi kan enes om at kompetanse er viktig for å sikre kvalitet på treningsfeltet, burde jo langt flere gis mulighet og motiveres til trenerutdanning. Dette vil aldri kunne skje ved begrensede opptak av kursdeltakere per år, slik tilfellet er på de høyeste nivåene. Norsk fotball har ikke råd til å verne om de nærmeste eksklusive titlene som UEFA A-lisens og Pro-lisens gir med dagens system. Prisnivået for deltakelse på disse kursene er dessuten så høyt at de i seg selv er ekskluderende.      

Det finnes faktisk ingen stillinger i det norske samfunn som stiller lavere formalkompetansekrav enn det som er tilfelle i norsk fotball. Ved rekruttering til stillinger i offentlig virksomhet må man som oftest, som et minimum ha en bachelorgrad. I norsk fotball stilles det imidlertid ingen krav om høyere utdanning fra universitets- eller høgskolenivå. Faktisk er det slik at en bachelorgrad (et 3-årig trenerstudie) ved eksempelvis Norges Idrettshøgskole må vurderes av NFF med tanke på innpasning i deres kurshierarki. Innenfor de fleste (om ikke alle) samfunnsområder er det slik at kompetanse og kvalitet i utdanning gis og sikres av egne institusjoner (universitet og høgskoler), men ikke innenfor idretten og fotballen. I den grad vi ønsker at unge mennesker skal ta en lengre trenerutdanning ved universitet- og høgskoler, og at treneryrket skal styrke sin posisjon og status, så må denne utdannelsen være gjenstand for langt større annerkjennelse enn hva tilfellet er i dag. 

Det kan virke som om man i norsk fotball ser på en lang og god spillerkarriere som den viktigste «utdanningsveien» for å kunne bli en god fotballtrener. Tilsynelatende er dette det viktigste rekrutteringskriteriet for å få innpass på de øverste trenerutdanningskursene til NFF, og mange klubber rekrutterer tidligere spillere direkte inn i sentrale trenergjerninger. Det kan være grunn til å dvele ved det «gamle» sitatet til Tom Nordlie; «du trenger ikke å ha vært hest for å bli en god jockey» Det er faktisk slik at det i svært begrenset grad foretas utlysning av trenerstillinger hvor kompetansekrav (knyttet til utdanning og yrkeserfaring) er fremhevet som sentralt.  

Hvis treneryrket skal være en profesjon som gir samfunnsmessig status og posisjon, og norsk fotball skal styrke kvaliteten på aktiviteten som utøves så må det åpenbart satses langt sterkere på utdanning. Etter mitt skjønn trenger man faktisk en større reform hvor det skapes et nærmere samarbeid med relevante institusjoner i universitets- og høgskolesektoren og hvor utdanning vektlegges like sterk og på samme måte som innenfor samfunnet for øvrig. Det er faktisk interessant å observere at mange (nesten alle) av de trenere (Nils Arne Eggen, Ronny Deila, Per Mathias Høgmo, Egil «Drillo» Olsen, Nils Johan Semb, Åge Hareide m.fl.) som har lyktes i norsk fotball over tid har en høyere og/eller relevant utdanning med seg i sekken. I så måte er kanskje lærerutdanningen den mest relevante utdanningen for den som har som mål å bli en god profesjonsutøver som trene. I en slik utdanning vektlegges viktigheten av fagkunnskap på områder som skal undervises, evne til å skape gode læringsmiljø, relasjonskompetanse lærer/elev og erfaring fra praksisfeltet (ikke erfaring som elev, men erfaring som lærer). I så måte er det grunn til å reflektere over at norske myndigheter faktisk stiller krav om en 5-årig masterutdanning for å kunne virke som lærer i fremtidens norske skole. Det er et tankekors at omfanget av hele utdanningspyramiden til NFF kanskje representerer et årsstudium på universitets- og høgskolenivå.

I et slikt perspektiv er det åpenbart at det trengs radikale grep knyttet til innsatsen og innretningen på utdanningspyramiden for fremtidens norske fotballtrenere – i hvert fall dersom man fortsatt skal mene at det er en sammenheng mellom utdanning, kompetanse og kvaliteten på det arbeid som gjøres i forbindelse med trening og kamp. Det er også nødvendig dersom det fortsatt skal være et mål å styrke trenerutdanningens og treneryrkets stilling på linje med tilsvarende utdanninger og yrker i offentlig og privat virksomhet.  

Reformbehov:

  1. Norsk fotball må få en bedre, og felles, forståelse av innholdet i kompetansebegrepet og betydningen av kompetanse som selve grunnlaget for kvalitet i arbeidet. 
  2. Norsk fotball må tilnærme seg samfunnet for øvrig hva gjelder kompetansekrav. Dersom norsk fotball ønsker at treneryrket skal styrke sin posisjon, og det skal bli flere jobber hvor treneryrket fremstår som en profesjon, må man aktivt arbeide for en sterkere kobling til universitets- og høgskolesektoren, og samtidig bidra til at det er flere jobber å gå til for nyutdannede.
  3. Norsk fotball må bidra til at det blir flere faste stillinger som trenere i samfunnet. Det er eksempelvis ingen grunn til at spillerutviklere ikke skulle ha faste ansettelsesforhold i sine respektive klubber. Midlertidige ansettelser bidrar til usikkerhet, lavere anseelse av treneryrket og manglede kontinuitet. Det trengs flere sterke fotballfaglige miljøer i Norge.
  4. Norsk toppfotballsenter har etter mitt skjønn vært en sterk berikelse av den norske fotballfamilien de seneste år. Denne måten å arbeide på bør kunne videreutvikles med regionale sentra, som sikrer nærhet til klubbene i de forskjellige regioner. I dette arbeidet bør man kunne se på kretsenes fremtidige rolle, kompetanse knyttet til disse, og virksomhetsområder på en ny måte. I dag virker det som organisasjonsstrukturen i norsk fotball er gitt for evig tid.  

Ledelse – Fokus på kortsiktige resultater eller å bidra til lærende organisasjoner

Norske fotballklubber har en tendens til å bli målt på de resultater som skapes på søndag av klubbens A-lag. Dette avgjør ofte byens, eller lokal samfunnenes, oppfatning av om ledere og trenere gjør en god jobb. En spillerutvikler, i den grad hun eller han har ansvar for et alderstrinn, blir ofte på samme måte vurdert etter resultater i kamper og turneringer. Dette resultatfokusets tyranni vil etter min oppfatning kunne ødelegge de muligheter og forsøk som eventuelt gjøres i en klubb for å skape gode prestasjons- og utviklingsmiljøer. Eller mer presist slik det ble henvist til i bladet Fotballtreneren (nr. 3, 2015 av Holm Carlsen og Heggedal) at det kan skilles mellom et oppgave- eller mestringsklima versus et prestasjons- eller resultatklima. I nevnte artikkel ble det referert til følgende kjennetegn:

Et oppgave- og mestringsklima referer bl.a. til:
1) fremgang, innsats og læring
2) å gi alle likeverdig annerkjennelse og oppmerksomhet uavhengig av ferdigheter og prestasjoner
3) å gi spillerne valg og innflytelsesmuligheter
4) å se på feil som en nødvendig del av læringen   

Et prestasjons- og eller resultatorientert klima referer bl.a. til:
1) fokus på å vinne, resultater og sosial sammenligning
2) Størst oppmerksomhet til de som mestrer best, og å sette sammen ferdighetsbaserte grupper
3) å gi lite rom for medbestemmelse, og prøving og feiling
4) å koble feil og mangler til manglende kompetanse og ferdighet

I samme artikkel blir det referert til at mange forskere understreker betydning av å tilrettelegge for et mestrings- og oppgaveorientert læringsklima. Dette fordi et slikt klima bl.a. gir:

  • Bedre ferdighetsutvikling
  • Mindre frafall
  • Mer effektive læringsstrategier
  • Høyere målsettinger: indre motivasjon, innsats, «utholdenhet» og vilje
  • Høyere trivsel

Gitt ovennevnte kunnskap burde det være åpenbart at det man bør etterstrebe i norske fotballklubber var mer et oppgave- og mestringsklima i klubber og lag. Min erfaring tilsier at både NFF og toppklubbene i langt større grad bidrar til et prestasjonsorientert- og resultatorientert klima rundt spillerutviklingsarbeidet. I plandokumenter vil en nødvendigvis finne de «riktige formuleringene», som man kan dekke seg bak, men i praktisk handling og ute på treningsfeltet finner man dessverre et stort innslag av handlinger som bekrefter at miljøene mer er å forstå og oppfatte som prestasjons- og resultatorienterte.

I inngangen til denne artikkelen pekte jeg på viktigheten av det som skjer på treningsfeltet i møtet mellom treneren som profesjonsutøver og den enkelte spiller. Det er åpenbart at den gode treneren må ha et mangfold av kompetanse med seg ut i sitt virke. Fire forhold fremstår som helt sentralt:

  • Idretts-/fotballspesifikk kunnskap (innsikt og forståelse av spillets kompleksitet, individets fysiologiske utvikling og kunnskap om trening/treningslære)
  • Kunnskap om hva som kjennetegner gode læringsmiljøer, og evnen til å skape slike.
  • Relasjonskunnskap (skape et godt og tillitsfullt forhold mellom trener og spiller)
  • Organisasjonskunnskap (se seg selv i helheten i klubb og bidra i fellesskapet)

Jfr. det jeg tidligere har pekt på omkring kompetanse, vil det være avgjørende og viktig at trenerutdannelsen gir treneren kunnskap, forutsetninger og forventninger om ovennevnte forhold. I organisasjoner som arbeider med læring og ferdighetsutvikling vil det være svært viktig at man til enhver tid er opptatt av å forbedre og utvikle seg, og hele tiden etterstrebe det å skape best mulig læringsmiljø. Skoleverket består av slike virksomheter, på samme måte som norsk fotball består av klubber, som vil kunne ha glede og nytte av denne type tenkning. 

Norsk fotball mye å lære av de utviklingsprosesser som nå foregår i skolene. Dette utviklingsarbeidet, som har som mål å styrke og videreutvikle læringsmiljøene/kulturen i det enkelte klasserom, bygger bl.a. på en evaluering som ble foretatt av NTNU (E. Irgens m.fl. 2013). Her påviser man store forskjeller skolene i mellom i Norge:
• Store forskjeller på hvordan man jobber internt i skolene.
• Store forskjeller på evne til å få til gode utviklingsprosesser/læringsprosesser. 
• Store forskjeller på rektorer i måten de utøvde ledelse
• Store forskjeller på hvordan skoler/rektorer arbeidet opp mot kunnskapsmiljøer
• Store forskjeller mellom lærere på den enkelte skole i forhold til profesjonsholdninger, ulike syn på betydningen av å være en del av en utviklingsprosess. 
• Det fastslås at rektor har stor betydning for skolenes utviklingsmiljøer

Det er også slik at forskning viser at ledelse er svært viktig for å skape gode læringsmiljøer. Det er noe underlig, fra en utkikspost i nord, å observere at selv med all den kunnskap som etter hvert er ervervet og tilgjengelig gjennom erfaringer og forskning, ikke minst gjennom Norsk toppfotballsenter, så virker de sentrale aktører i norsk fotball (les: NFF og mange toppklubber) å være tilfreds med dagens NFF modell og måten som spillerutviklingsarbeidet drives på. Et godt spillerutviklingsarbeid kan ikke måles i om man tar opp en ung, egen utviklet spiller hvert år i klubbens A-stall. Dette er i beste fall matematikk. Et godt spillerutviklingsarbeid bør ha som mål å få flest mulig, lengst mulig i forhold til eget potensiale. 

I den forskning som er gjort i Norge vedrørende skoler viser det seg at de gode skolene kjennetegnes ved samarbeid, struktur og tydelige lærere. Det er i denne sammenheng at ledelse fremtrer som særlig viktig. På samme måten som i skolene, vil dette i norsk fotball handle om ledelse. Ledelse i klubb gjennom styreledere, klubbdirektører og trenere (som tydelige kampledere og ledere av treningsøkta). Det er disse som bærer ansvaret for utviklingen av fremtidens norske fotballspillere. 
  Vi trenger altså ikke å gå lenger enn til de norske skolene for å finne forskning og kunnskap som kan inspirere og videreutvikle oss i den norske fotballfamilien. Nå i august var jeg så heldig å få overvære et foredrag av professor Eirik Irgens ved NTNU i Trondheim. Tema for foredraget var: Å lykkes med skoleutvikling – gode enkeltspillere på et godt lag med god organisering. Foredraget hadde et innhold som har klar relevans for mange andre samfunnsområder.  Et sentralt spørsmål er: Hvordan kan vi klare å omsette de gode intensjoner som vi finner i strategier og plandokumenter, til organisatorisk kunnskap som får konsekvenser for den aktivitet og det treningsarbeid som utføres daglig. I den forbindelse fant jeg den 5-trinnsmodell for læringsprosessen (Irgens, Eirik J. (2007). Profesjon og organisasjon. Bergen. Fagbokforlaget) som Irgens presenterte som svært inspirerende:

figurFrode

Modellen beskriver hvordan læringsprosessen i en organisasjon kan forstås i 5-trinn. Vi har alle vært på et kurs eller et etter- og videreutdanningstiltak hvor eksempelvis ny kunnskap ble presentert. Noe av utfordringen vil alltid være hvordan slik kunnskap omsettes til praktisk anvendelse på treningsfeltet og blir en del av en felles klubbkultur.  

Påvirkning: Etter- og videreutdanning/opplæring, kurs, prosjektdeltakelse
Innlæring: Lære nye ord og modeller
Kunnskapsutvikling: Overføre til egne kunnskaper, erfaringer og utfordringer
Kunnskapsanvendelse: Konsekvenser for lærernes (les: trenernes) praksis og resultater hos spillerne
Organisatorisk læring: Konsekvenser for kollektiv praksis – bærekraftige resultater

Irgens påpekte i denne sammenheng at man må være oppmerksom på de «filter» som eksisterer i en organisasjon, og som kan motvirkede intensjoner som en klubb/skole har, og som gjør det vanskelig å skape en god helhetlig, lærende og sammenhengende organisasjon. Følgende spørsmål ble i den forbindelse stilt:

• Hvordan er holdningen til læring og ny kunnskap hos deg og dine kollegaer?
• Er vi villige til å bruke krefter på å ta til oss ny kunnskap?
• Setter vi oss inn i ny fagkunnskap om hva som kjennetegner god læring og gode utviklingsmiljøer?
• Har vi et felles profesjonelt fagspråk og felles forståelse av begreper?
• Hvordan er holdningen til felles refleksjon, samtaler, diskusjon om egen/felles praksis?
• Bruker vi fellestid (til refleksjon, planlegging, evaluering) effektivt og lærende?
• Utfordrer vi hverandre?
• Er det en systematikk/plan for hvordan vi jobber med utvikling?
• Har vi nok fokus på trening i vår rolle som trener?
• Har vi et opplegg for kollegaobservasjon og – veiledning, og for å dele erfaringer?
• Er vi gode på å følge hverandre opp?
• Hvordan tar vi vare på kunnskap?
• Hvordan husker vi fra år til år?
• Har vi gode rutiner/prosedyrer/planer/instrukser, og brukes de?

For de som har lest denne artikkelen håper jeg de siste spørsmålene kan bidra til refleksjon omkring arbeidet i egen klubb – og eget utviklingsmiljø. Jeg er optimistisk på vegne av norsk fotball – for vi lever da tross alt i et kunnskapssamfunn. Norsk fotball trenger ledere og trenere som ser verdien av en kompetanse- og kunnskapsbasert utvikling av norsk fotball – det er kanskje her vårt størst fortrinn vil kunne være i forhold til de vi konkurrerer med.  

-- annonse --