-- annonse --
Spillerutvikling
DELTAKER: Thomas Torgersen Bråttum har deltatt på alle utgavene av International Conference of Fotball - training methods & social issues, i regi av Universidad Catolica de Valencia og Universitetet i Sørøst-Norge. I denne artikkelen deler han sine refleksjoner etter årets konferanse. Foto: Privat
Gjest
Av Thomas Torgersen Bråttum

  • Artikkelen er hentet fra NFTs medlemsblad Fotballtreneren nr. 2/2019.

Etter tre stappfulle dager på den tredje utgaven av International Conference of Fotball - training methods & social issues, i regi av Universidad Catolica de Valencia og Universitetet i Sørøst-Norge, sitter jeg igjen med mange tanker, refleksjoner, betraktninger og ideer, hvorav noen som kanskje kan defineres som mer urovekkende enn andre. Som deltaker på de to foregående konferansene er det ikke tvil om at nivået og kvaliteten på årets konferanse, både når det gjelder organisering av arrangementet og kvaliteten og bredden på foredragsholderne, var «all time high». 

Innholdet på konferansen varierte, i tråd med arrangementets undertittel, fra rimelig spissete fysiologiske spissfindigheter, som eksempelvis Angel Aceñas «Monitoring training load & recovery in elite fotball: The case of a national team in Russia 2018 FIFA World Cup» til mer samfunnsorienterte problemstillinger, som professor i idrettssosiologi Richard Giulianotti og «Fotball, Politics and soft power» og Josimar-journalist Pål Ødegård som snakket om «FIFA under Infantino: One step forward, but two steps back». Totalt var over 200 deltakere og foredragsholdere fra 24 ulike nasjoner til stede disse tre dagene i vårblomstrende Valencia. Rammene for konferansen var derfor de beste, og det må sies at den norske Trenerforeningen (NFT) er partner til konferansen. Det kan gjerne være enda flere norske trenere på konferansen, utover studentgrupper og ansatte fra USN selvfølgelig, og denne gangen deltok en stor delegasjon fra Sogndal og deres idrettsmiljø ved Høgskolen på Vestlandet. 
Jeg har, som tidligere bachelorstudent og masterstudent ved USN, i Bø, fulgt samarbeidet mellom de to institusjonene forholdsvis tett og var ett år som utvekslingsstudent ved UCV. I tillegg til studiene var jeg heldig å ha praksis hos Levante U.D i 8 måneder. Det var derfor litt artig å avslutte studieårene med å presentere en poster av resultatene fra min masteroppgave på denne konferansen.

Identifisering og utvikling av talenter

Antonio J. Figueiredo, professor ved universitetet i Ciombra, presenterte utfordringer rundt identifiserings- og selekteringsprosessen av unge fotballspillere. Han rettet fokuset på hvordan den kronologiske - og biologiske alderen gir et falskt bilde av hva potensial og talent er. Kronologisk alder er tiden som har gått fra fødsel til dagens dato, mens biologisk alder referer til den generelle tilstanden av modning og fysiske utgangspunkt et menneske har på et bestemt punkt i sin kronologiske alder.. Utgangspunktet hans er at det er nærmest umulig å forutse hvem som blir potensielle toppspillere, noe som mange forskningsstudier de senere årene også har vist. Eksempelvis har den danske forskeren Kristoffer Henriksen synliggjort hvordan det å legge til rette for og skape gode miljøer for utvikling er faktorer og elementer som gir individet forutsetninger for utvikling. Alle spillere har sin unike lærings- og utviklingsprosess og det gjør utvelgelsesprosessen av spillere i 8-19 års alderen vanskelig. Selektering og identifisering baseres ofte på fysiske ferdigheter og spillere som blir valgt ut ifra premisset om tidlig modning vil få bedre tilbud enn spillere som er senere modnet og utviklet.
Fotballklubber som Valencia, Levante, Villarreal, Barcelona og Alaves fra Spania og Halldor Emilsson fra Island og Stjarnan FC holdt foredrag om klubbens rammeverk, metodikk og tanker om utviklingen av spillere. Grunntankene var å utvikle bedre mennesker, gi spillerne autonomi, lære dem å selv-regulere og legge til rette for refleksjon før og etter kamp, og som alltid i spansk fotball, bruke «spillet som læremester». Sammenlikner man de spanske klubbene med Stjarnan FC på Island så er det klare likheter i et tydelig rammeverk og ideer om hvordan organisere en klubb, og i alle disse klubbene består utviklingsavdelingen av trenere med UEFA B- eller UEFA A-lisens (i spanske klubber også pro-lisens). Det vil si at spillere i 6-årsalderen får trenere som er profesjonelle og dyktige til å tilrettelegge og skape gode og trygge utviklingsmiljøer, uansett hvilket ferdighets- og modenhetsnivå spilleren er på. Rammeverket, verdiene og standardene som blir satt innad i de spanske klubbene/akademiene har som mål å utvikle profesjonelle fotballspillere, men samtidig som de vektlegger de menneskelige aspektene ved alt utviklingsarbeidet. Med det ønsker de at spillerne skal utvikle og lære fotball gjennom en tydelig metodikk. Inntrykket, spesielt det de spanske klubbene gir, er at jeg sitter igjen med oppfatningen av et profesjonelt, strukturert organisert og langsiktig utviklingsarbeid, men for hvem, kan man jo kanskje spørre? 

Trene på hva som kan skje

FC Barcelona startet foredraget sitt med et sitat som tydelig beskriver hvordan klubben jobber i treningsarbeidet: «tren ikke hva som skjer, men tilrettelegg for hva som kan skje». Oppgaver/betingelser/momenter skal «snakke» til spillerne gjennom hva som kan skje, ikke hva treneren tror kan forekomme. Eksempelet til Isaac Oriol Guerrero fra Barcelona «score flere mål enn motstanderen», er umulig å mistolke. Med det som utgangspunkt må spillerne prøve og feile for å komme frem til mulige svar. En slik betingelse er (kanskje) tydelig og (kanskje) konkret og lar (kanskje) spillerne selv finne løsninger. De ønsker at spillerne skal være seg selv og utforske og utfolde sin naturlige atferd - men samtidig skal de jo forholde seg til medspillere og hva de - og dermed også (Barca) systemet - forventer hva de skal gjøre i en bestemt situasjon, skal de ikke? I La Masia (akademiet til Barca) framhever de dog at enhver situasjon er forskjellig, så kanskje klarer de å etterleve denne idelogien til fulle?
Levante UD praktiserer, som for to år siden, konseptet «From the game, to the player, for the team», for å synliggjøre sin lærings- og utviklingsfilosofi. Tanken bak begrepet er for å på best mulig måte strukturere fotballens kompleksitet gjennom tydelighet i utviklingsarbeidet og treningsplanlegging. Med førstehåndskjennskap til Levante U.D sitt akademi gjennom 8 måneders praksis i klubben, på U12- og U14-lagene, gjenoppfrisket foredraget at tankene fortsatt er de samme. I en region med tre store La Liga klubber er Levante lillebror. Klubben bygger på en stram og strukturert tilnærming som setter laget fremfor individet. For at de skal kunne vinne har de erkjent at spillerne og lagene må være strukturerte og sterke fysisk. Og tilnærmingen her gjenspeiles i treningsmetodikken. Metodikken er god, med solide retningslinjer og skolerte trenere på alle alderstrinn. Spillere allerede i 10-årsalderen var «profesjonelle», og arbeidet som ble lagt ned av klubb, av trenere og spillere var for å de en gang skal spille på førstelaget. 
Både Valencia CF og Villarreal CF fremhevet hvor viktig det var å sette spilleren i sentrum og at utvikling er non-lineær og uforutsigbar. Valencia understreket atferd, miljø og en langsiktig utviklingsplan som det fundamentale i sitt arbeid med spillere. Elementært i den langsiktige utviklingsplanen var fokuset på individets styrker, både på og utenfor banen. De mente at et fokus på spillerens styrker ville skape en mestring - og trygghetsfølelse. Villarreal CF trakk blant annet fram at de ønsker å utvikle mennesker fremfor å utvikle «fotballspillere». Argumentet var at forskning viser at under 1% blir profesjonelle fotballspillere, og med bakgrunn i det skal trenerne være guider og tilretteleggere i treningsarbeidet for å skape gode mennesker med et godt sett verdier som hjelper andre og sitt lokalmiljø. Derav ble det vist eksempler på hvordan Villarreal-spillere i ulik alder arbeider med ulike frivillige tiltak for mennesker som har behov og støtte utover det normale, og dette fremstår som en viktig del av klubbens arbeid for lokalsamfunnet. Kanskje forståelig med tanke på at Villarreal er en liten by i spansk målestokk, med litt i overkant av 50 000 mennesker. 

Individualiteten - og gleden …

Halldor R. Emilsson, fra Stjarnan FC, presenterte barne- og ungdomsfotballens organisering på Island generelt og Stjarnan spesielt, med ekstra vekt på trenerens rolle og påvirkning på spillerens utvikling og læring. Emilsson framhevet, noe som er vanskelig å kopiere og reprodusere - om enn kanskje ikke så vanskelig for oss nordmenn, de sosiale og kulturelle verdiene som den islandske fotballen implisitt og eksplisitt bygger. Stjarnan var opptatt av at rammeverket, metodikken og tilnærmingen ble bygd på en sterk individuell tilpasning, der sosialitet, positivitet, glede, samarbeid og allsidighet var i sentrum. På meg virket det som de var opptatt av å oppfordre barna i klubben til å drive med flere idretter samtidig, slik at det ikke ble en for tidlig spesialisering innenfor en bestemt idrett - og at det var et godt samarbeid mellom de ulike idrettene for de medlemmene som ønsket å drive med ulike aktiviteter. Innleggene klubbene hadde varte mellom 30-45 minutter, og som nevnt tidligere snakkes det om autonomi, selvregulering og det å tilrettelegge og skape gode miljøer for hver enkelt spiller. I etterkant av foredragene føles det veldig inspirerende og kan oppfattes som «ikke rart spanske klubber har utviklet mange gode spillere gjennom årene, og at norske klubber og trenere har mye å lære» Etter å ha lyttet og sett foredragene til alle de spanske klubbene er det like fullt påfallende hvor like tilnærmingene og perspektivene til de ulike klubbene er. Nærmest ensartet og basert på mye av de samme (og politisk riktige) perspektivene. Det er da tankevekkende at ingen av de spanske klubbene nevnte eller snakket om glede, positivitet, og rett og slett at fotball skal være gøy ... Er dette noe som ikke er viktig i internasjonal fotball lenger? Alle de spanske klubbene hadde foredrag før Stjarnan FC. Det første som ble trukket fram som viktig og avgjørende for islandsk fotball var ordet «Enjoyment». Grunnideen er at glede, positivitet og at fotball skal være gøy. Hvis ikke, er det ingen hensikt å spille fotball.  Spørsmålet en kan stille seg er om fokuset på struktur, organisering og profesjonalisering, teknologi, forskning og teoretisering har blitt viktigere enn å skape glade og et langsiktig engasjement.

Et paradoks

Undertittelen på konferansen, «training methods & social issues», er i seg selv kanskje et paradoks? Deltagelse i idrett skal (i utgangspunktet) bidra til å utvikle sosiale ferdigheter, selvtillit, selvdisiplin, gode verdier og andre kvaliteter som er nødvendig for å delta og bidra i et moderne sosialt liv, i tillegg til at idrett selvfølgelig innebærer et tydelig konkurranseelement. Dagens fokus handler kanskje i for stor grad om konkurransen - og dermed også seleksjonen - i ung alder. Ulike studier påpeker at konkurranse er med på å bidra til frafall i idrett på grunn av prestasjonspress og prestasjonsangst som en følge av for ensidig fokus på resultat og prestasjon. Flere studier rundt barns deltagelse i idrett fremhever glede, autonomi, være med venner, samarbeide med lagkamerater, lære nye ferdigheter, og et miljø som gir muligheter til å teste ferdighetene som er vesentlige for - og i - videre deltagelse. Treningsmetodikk og rammeverk i seg selv bør ikke være noe negativt. Gode rammeverk og metodikker kan bidra til å skape gode verdier og tydelige rammer for atferd, oppførsel og respekt, men det må ikke gå utover sjansen til å prøve og feile og muligheten til å lære nye ferdigheter. Struktur, organisering og «profesjonalisering» må ikke komme på bekostning av gode verdier, anstendig oppførsel og medbestemmelse ... 

Mange såkalte «talentutviklingssystemer» bruker enorme ressurser og tiltak for å tilrettelegge, skape og etablere gode miljøer og standarder for å gjøre veien for unge barn så enkel og problemfri som mulig og nøytraliserer de naturlige hindringene og utfordringene et barn og idrettsutøver trenger i sin utvikling. Fornuften kan si at et miljø som er bekvemt, trygt og støttende minimerer bekymringer, vanskeligheter og uroligheter i en persons liv og gjør det enklere å beholde motivasjon og ha 100% fokus på idretten for å «ta det neste steget». Likevel er det en erkjennelse at barn/ungdom/idrettsutøvere trenger utfordringer som en del av utviklingen og læringen. For å illustrere de naturlige utfordringene og hindringene en møter for å lære vil en analogi av hvordan man lærer å sykle være passende. Når man skal forsøker å sykle uten støttehjul for første gang vil barnet kjempe for å holde balansen mens man løper ved siden av og prøver å forhindre det nesten uunngåelige, nemlig fallet. Holder man seg hengende på og holder sykkelen stabil forblir man trygge, men lærer aldri å sykle

Blir glede og positivitet underkommunisert, glemt og oversett i alt det «andre» som oppfattes som nytenkende og akademisk viktigere enn gleden av å spille fotball? Skal alt handle om å bli den beste fotballspilleren og ikke et godt og genuint menneske? Skal ikke fotball tilrettelegge, skape og etablere et langsiktig engasjement innen fotball for resten av livet? Er det trenere, foreldre og «eksperter» som ødelegger fotball fordi vi ønsker så mye? Ønsker vi det samme som barna? Barn har ikke et bevisst forhold til fotball tidlig i sin «karriere», de spiller det fordi det er morsomt.

Institusjonaliserte modeller er ikke nødvendigvis assosiert med fremtidig suksess. Å systematisere, strukturere og profesjonalisere talentutviklingen vil ikke nødvendigvis føre til flere og bedre spillere. I et lite land, med relativt få innbyggere, kan ekskludering og selektering føre til at færre får sjansen og mulighet til å ha det gøy med fotball. Målet bør være å skape og tilrettelegge for et miljø hvor individet har glede, trygghet og mestring. I Norge har vi i mange år basert utviklingsarbeidet på «flest mulig - lengst mulig - best mulig», allsidighet og frivillighet, noe som kanskje stadig er det viktigste for en langvarig utvikling og langvarig suksess - ikke hoppe bukk over disse verdiene for å oppnå kortsiktige resultater i barne- og ungdomsfotballen. 

-- annonse --

Cron Job Starts