-- annonse --
Spillerutvikling
SMÅLAGSSPILL: Artikkelforfatter Lasse Møller stiller spørsmål ved om det spilles med for få spillere på for små baner for lenge i norsk fotball. Foto: Ivar Thoresen
Gjest
Av Lasse Møller

  • Et sammendrag av denne artikkelen ble publisert i Fotballtreneren nummer 2/2020.

LasseMøllerLasse MøllerDet er naturlig nok stor interesse, mange meninger og bred debatt innad i fotballmiljøet om årsakene til at norsk klubb- og landslagsfotball fortsatt henger såpass langt bak de beste nasjonene, og videre hva en konkret kan og bør gjøre i forsøket på å ta igjen dette forspranget. Ulike aspekter som trenerkompetanse, organisering av barne- og ungdomsfotballen hva gjelder topp-bredde tilnærming og tidspunkt for selektering, og nå sist også kunstgressbanenes inntog og mulige ulemper er noen tematikker/temaer som har blitt løftet fram i et forsøk på å finne forklaringer på nåsituasjonen og mulige forbedringsområder. 

Det til tross er nok treningsinnhold i form av øvelsestyper og tilrettelegging det som likevel diskuteres aller mest både i faglitteraturen, på trenerseminar og ellers hvor fotballfolk møtes. Og det enkelt og greit fordi disse valgene vil ha så stor betydning for hvilke ferdigheter og kvaliteter spillerne vil utvikle og dermed hvilke spillertyper en dyrker fram. I tillegg er dette utfordringer som trenere i barne- og ungdomsfotballen møter til daglig når de planlegger dagens økt innenfor den stramt tilmålte treningstiden de vanligvis har disponibel for sitt lag.

Øvelsestyper og spillform

Fotballforbundet opererer i sin faglitteratur (bl.a. i treningsøkta.no) med 4 forskjellige øvelseskategorier når det gjelder trening for barn og unge; sjef over ballen (1), spille med og mot (2), scoringstrening (3) ogsmålagsspillaktivitet (4), der de også kommer med (prosentvise) anbefalinger i forhold til hvor mye av treningstiden som bør benyttes på de ulike typene. Dette kan for så vidt være nyttige inndelinger og anbefalinger for trenerne siden disse hver for seg vektlegger/framhever sentrale elementer i fotballspillet. Men for å sikre oss at spillerne våre gis optimale muligheter til å utvikle de kvalitetene som i dag framheves som spesielt viktig for å hevde seg på topp internasjonalt nivå så vil det muligens være enda viktigere og helt nødvendig å utarbeide konkrete anbefalinger for de øvelseskategoriene som på sett og vis befinner seg på nivået over disse. Det vil si de to hovedtypene del-øvelser og hel-øvelser (spill-øvelser), med hver sine to underkategorier isolerte teknikkøvelser og situasjonsspesifikke valgøvelser (del-øvelser), og småspillaktivitetog fullskalaspill (-lignende) øvelser (hel-øvelser). 

LMfigur1A

Det kan sågar være relevant å diskutere/problematisere om noe av årsaken til norsk fotballs manglende framgang de siste 30-40 årene kan være å finne i vår (den norske fotballkulturen sin) praksis hva gjelder bruk av forannevnte øvelsesformer og fordeling av treningstiden dem imellom. 

  Nå sitter vi jo ikke på noe datagrunnlag som kan gi oss et eksakt svar på hvordan denne fordelingen har sett ut i perioden fra rundt 1970 – tallet, som vanligvis regnes som oppstarten av den seriøse satsningen innenfor barne- og ungdomsidretten, og fram til i dag. Men samtidig kan vi sies å være i besittelse av et såpass bredt erfaringsgrunnlag at det er mulig å tegne et generelt bilde av hvordan denne praksisen har utviklet seg i den nevnte perioden. Og de par første tiårene var det nok øvelsestype 1a) og 2b) som utgjorde det aller meste av treningstiden i barne- og ungdomsfotballen, der omtrent halvparten av treningen ble brukt til typen isolerte teknikkøvelser, mens den andre og vanligvis avsluttende halvparten bestod av en enkel spillaktivitet hvor man delte de spillerne som var på trening i 2 lag som spilte mot hverandre på det man anså som en passe stor bane.

  De siste 20-30 årene har vi sett en utvikling der de situasjonsspesifikke valg-øvelsene har bredd om seg også nedover i de aldersbestemte klassene, og da fortrinnsvis i ungdomsfotballen (jfr. øvelsesbanken i boka Ferdighetsutvikling i fotball, Bergo et al, 2002). Og det i den hensikt å styrke, eventuelt forsøke å bane («automatisere») spillernes evne til å foreta hensiktsmessige handlingsvalg i det som anses å være sentrale (kampavgjørende) spillsituasjoner. I samme periode har etter hvert småspilløvelsene også opparbeidet seg en sentral posisjon, og opptar i dag altså en relativt stor plass i treningshverdagen i den norske barne- og ungdomsfotballen. Det ble jo spilt litt «five-a-side» på treningene på 70-, 80-, og 90-tallet også, men det er først de senere årene at disse har begynt å få sin egen, og relativt store øvelsesbank. Disse øvelsene anses som spesielt gunstige både fordi hver spiller vil få flere ballinvolveringer enn hva de oppnår i fullskalaspill-lignende øvelser, med dertil positive konsekvenser for deres ball-tekniske utførelse og repertoar. I tillegg forenkles også spillets kompleksitet når en reduserer antall spillere involvert i spilløvelsen. Det betyr at det blir enklere for spillerne å persipere og orientere seg i spillsituasjonen, samtidig som de også blir stående overfor færre handlingsalternativer og -valg. Og dette antas å være gunstig i en utviklingsfase siden spillerne da vil oppleve større grad av mestring i forbindelse med valg og handlinger. Den faglige begrunnelsen er at det er nødvendig å tilpasse spillet/aktiviteten til spillernes forutsetninger, det en gjerne betegner som deres modenhetsnivå. I tillegg framheves disse øvelsene også som spesielt positive fordi de bidrar til å påvirke spillernes persepsjon, antesipasjon, relasjonelle forståelse og spillforståelse, og slik sørge for at de utvikler en betraktelig mer funksjonell teknikk enn hva en oppnår gjennom isolerte teknikk-øvelser.
  Som nevnt sitter vi altså ikke på data som forteller noe om bruken av disse øvelsene og fordelingen av treningstid dem imellom ute i den norske fotballhverdagen i dag. En skal derfor være forsiktig med å presentere udokumenterte framstillinger, men likevel kan det se ut til at ulike former for småspillaktivitet i dag godt overstiger 50 % av treningstiden i mange miljøer. Samtidig er det også tegn som tyder på at utviklingsmiljøene på generell basis sliter med å følge de faglige anbefalingene som har blitt gitt de senere årene om å redusere bruken av del - øvelsene, og da spesielt de isolerte teknikk øvelsene. Disse øvelsene som jo småspillaktivitetene i realiteten var ment å erstatte med mål om å gjøre både trening av teknikk og handlingsvalg mer funksjonell. Mens det altså kan tyde på at det faktisk er fullskalaspill aktiviteten som har gått tapende ut av denne kampen og er de som har måttet vike plassen for småspill aktiviteten. Og opptar muligens bare et sted mellom 10 – 30 % av den totale treningstiden i dag. Også dette er det nok sannsynligvis flere grunner til, men har nok en klar sammenheng med at denne spilleformen (fullskalaspillet) kommer dårligere ut enn småspill aktiviteten på flere av de forannevnte elementene, siden den både gir hver spiller relativt få ballinvolveringer, og i tillegg kan framstå som (for) perseptuelt komplisert for spillerne i og med at de må forholde seg til så (for) mange spillere (både medspillere og motspillere) samtidig på et relativt stort område.

Spillform

Parallelt med denne utviklingen på øvelsesfronten, og høyst sannsynlig som en konsekvens av denne, har det også funnet sted relativt omfattende endringer hva gjelder konkurranse-/kamp-formene (de aldersbestemte overgangene mellom 5`er, 7`er, 9`er og 11`er fotball.) i norsk fotball de par-tre siste tiårene. Mens vi som var unge på 70- og 80- tallet startet med 11`er fotball allerede fra 6-7 årsalderen, har vi sett en gradvis utvikling med stadig færre spillere på banen i de yngre årsklassene; fram til at det i dag spilles 5`er fotball fram til og med det året ungene er 10 år, 7`er fotball når de er 11 og 12 år, 9`er fotball når de er 13, og 11`er fotball først når de er 14 år. Formålet med og begrunnelsene for disse endringene har i all hovedsak fulgt samme sporet som for økt bruk av småspillaktivitet, det vil si et ønske om flere ballinvolveringer og forenkling av kompleksiteten. Men i denne debatten har også modningsargumentet kommet enda tydeligere til uttrykk, det vil si at det er nødvendig å tilpasse aktiviteten til de unges fysiologiske, motoriske og kognitive/perseptuelle (modenhets-)nivå på gjeldende tidspunkt. Og slik unngå å tilrettelegge aktiviteter som spillerne, det vil si organismen deres, ikke er moden for ennå. Og dermed ikke vil mestre. Forminskning av spillområdet begrunnes da med at en mener dette er nødvendig for å redusere både de fysiske (fortrinnsvis utholdenhets-) og de perseptuelle kravene i aktiviteten. 

Foreløpig oppsummering

Til tross for de gode intensjonene og faglige begrunnelsene som har ligget til grunn for disse endringene så er det likevel høyst relevant å problematisere om fokuset på (antall) balltouch og et ønske om å redusere kompleksiteten og forenkle spillet nå har blitt for sterkt. Det vil si om pendelen har bevegd seg for langt over på småspillets banehalvdel både hva gjelder treningspraksisen og kampformer, og det til tross for de ubestridte positive effektene ved småspillaktivitet. Og dermed resultert i en praksis som i sum kan gi negative konsekvenser for utviklingen av andre sentrale ferdigheter som spillerne er avhengige av å tilegne seg for å bli en topp internasjonal seniorspiller i dag og i framtiden. Som eksempelvis persepsjon, fotballforståelse og evne til å ta de gode valgene både med og uten ball i det komplekse miljøet som en fullskala 11`er kamp vitterlig er. I tillegg til lagtaktisk forståelse og evne til å spille sammen med andre spillere som et lag, der elementer som samtidige bevegelser (flere løp samtidig) og spill på 2. og 3. manns bevegelser løftes fram som helt essensielle ferdigheter innenfor moderne fotball. Og sist, men ikke minst deres fysiologiske, fotballspesifikke utholdenhet og løpskraft (antall høyintensitive løp og spurter). Ferdigheter som fra flere hold både blir trukket fram som de mest sentrale i moderne toppfotball i dag, og som interessant nok ofte også er de som blir nevnt først når en diskuterer norske spilleres største mangler sammenlignet med internasjonale toppspillere. Poenget er at ved å stadig utsette den aldersspesifikke overgangen til 11`er fotball (og de andre kampformene), og ved å bruke så vidt mye tid på småspill aktivitet (og for så vidt ulike former for del – øvelser) og desto mindre tid på fullskalaspill(-lignende) aktivitet i barne- og ungdomsfotballen, så er det en fare for at miljøet ikke blir komplekst nok til å gi spillerne de perseptuelle og fysiologiske utfordringene de både er avhengige av for å maksimere utviklingen sin og som organismen deres også er kapabel til å prosessere (takle). Og da til å utvikle de kvalitetene som vist til over.
  For å kunne gi et fullverdig og faglig forankret svar på disse problemstillingene er det nok nødvendig å dukke ned i noen av de sentrale elementene innenfor modningsperspektivet, og dets fokus på forenkling og tilpasning til spillernes forutsetninger. Dette som har utgjort essensen i begrunnelsene for de endringene i treningsaktivitet og kampform som har funnet sted i de senere år.

Modningsargumentet og småspillaktivitet

Ideen og argumentene om å tilpasse aktiviteten i forhold til ungenes modenhetsnivå har naturligvis noe for seg, og er både riktig og viktig. Dette aspektet kommer også til uttrykk gjennom det vi etter hvert kjenner som den probabilistiske epigenese (Sigmundsson og Pedersen, 2000) som er betegnelsen som brukes på den framstillingen en i dag mener gir det korrekte bildet på den menneskelige organismens utviklingsprosess.

LMFigur1FIGUR 2: Den probabilistiske epigenese (Sigmundsson og Pedersen, 2000)

At de to siste pilene går i begge retninger forteller at utviklingsprosessen er et samspill mellom arv og miljø, det vil si en interaksjon mellom gener, nervesystem, adferd og omgivelser. Og tydeliggjør med det at individets muligheter for utvikling også påvirkes (begrenses) av ens forutsetninger (modenhetsnivå) på gjeldende tidspunkt, noe som betyr at den gir faglig støtte for en praksis med en viss grad av forenkling og tilpasning. Samtidig viser pilene pekende mot venstre til at utviklingen av både nervesystemet og det fysiologiske systemet kan påvirkes og framskyndes gjennom ytre påvirkning. Dette i motsetning til den deterministiskeepiginesen som var den forståelsen som rådet fram til rundt 1970 – 80, der pilene kun pekte mot høyre og indikerte at det derfor ville gi begrenset (om noe) utbytte å utsettes organismen for påvirkning som den enda ikke er moden for (Denne tilnærmingen har fremdeles en misjon i forhold til å forklare organismens utvikling de første 2 – 4 leveårene). 
  Men i dag regnes det som ren allmennkunnskap at trening og ytre påvirkning har sterk innvirkning på, ja er sågar en nødvendig betingelse for, individets utviklingsprosesser. Kort oppsummert illustrerer bildet på den probabilistiske epiginesen på forrige at utfordringen (til eksempelvis trenere) er å finne den ideelle balansen mellom hensyntagen til individets forutsetninger og det å pushe organismen i tilstrekkelig grad for å optimalisere utviklingen. Og det på en slik måte at en unngår å gjøre tilpasningen så markant at det ender med å redusere spillernes muligheter til å utvikle seg på vesentlige områder. 

Det er naturligvis umulig å komme med noe eksakt svar på spørsmålet om hvor dette balansepunktet befinner seg, i hvert fall med dagens teknologi og kunnskapstilgang. Dette som på alle andre områder hvor genetikk og miljø står opp imot hverandre. Men teknologiutviklingen de senere årene har likevel bidratt med ny innsikt innenfor nevrobiologi og fysiologi som kan antyde noe om hvordan styrkeforholdet mellom disse pilene til høyre og venstre utvikler seg. Forskning innenfor nevrobiologi viser blant annet at hjernen og nervesystemet er enda mer dynamisk og plastisk (påvirkelig), og dermed mer tilpasningsdyktig og mottakelig for påvirkning, enn man tidligere har trodd. Og videre at graden av plastisitet ikke ser ut til å avta like sterkt i takt med den biologiske alderen som en også har antatt, men er en kvalitet ved den menneskelige organismen som ser ut til å vedvare i langt større grad. Disse funnene bidrar dermed til å utfordre en for utpreget trappetrinn-aktig tilnærming, slik deler av idrettsundervisningen i dag blir kritisert for å være bærer av (eksempelvis ved utbredt bruk av del-øvelser og en svært lang og gradvis vei fram mot 11`er fotballen), nettopp fordi det vil kunne virke mot sin hensikt og bidra til å begrense individets utviklingsmuligheter. Dette samsvarer også med den kunnskapstilgangen som har funnet sted innenfor nevropedagogikk de senere tiårene der synaptisk vekst (læring) og myelinisering (forbedring) nå er de nevrologiske mekanismene som forklarer utviklingen av kunnskaper og ferdigheter. Begrepet synapser brukes om kontaktområdet mellom nervecellene, og deres oppgave er å sørge for signaloverføringen mellom cellene og at denne blir så god og hurtig som mulig (dette er prosesser som foregår i brøkdeler av et sekund). Nye synapser (synaptisk vekst) oppstår når vi opptrer i nye situasjoner (gjør noe nytt), men det forutsetter samtidig at de signalene som sendes er sterke nok til at de gir et varig «avtrykk» i organismen vår. Som betyr at vi har lært noe nytt, og som enkelt forklart vil si at det har blitt lagret i langtidshukommelsen vår (enten den eksplisitte eller implisitte). Myelinisering viser til en prosess der det dannes et isolerende hvitt (fett-)stoff rundt nervecellene når disse aktiviseres. Dette stoffet virker sånn at jo tykkere dette hvite laget er jo kjappere går de elektriske signalene i cellen, noe som vil ha en positiv effekt på hastigheten og kvaliteten på de (motoriske) bevegelsene (og de perseptuelle og kognitive prosessene) som individet til enhver tid utfører. Tykkelsen på myelinet avgjøres av hvor ofte de spesifikke nervecellene aktiveres, det vil si hvor ofte personen utfører den konkrete bevegelsen (teknikken), og hvorvidt denne bevegelsen vurderes som positiv av organismen. Det blir for omfattende her å gå nærmere inn på de prosessene som bestemmer hvorvidt organismen vurderer bevegelsen som positiv eller negativ (henviser videre til relevant faglitteratur). Uansett er det nettopp den økte kunnskapen rundt disse to utviklingsprosessene som har bidratt til at spesifisitetsprinsippet har inntatt en så sentral rolle i idrettsundervisningen de siste årene. Dette prinsippet som altså så sterkt understreker betydningen av å trene på det man skal bli god på, det vil si å la treningen ligge så nært opp til konkurranse-/kampsettingen som overhodet mulig. Og det er med det som utgangspunkt at det er mulig å diskutere og eventuelt trekke den slutning at det vil være formålstjenlig å gjøre treningsaktiviteten nærmest så kompleks som mulig så tidlig som mulig så lenge en forholder seg til spesifisitetsprinsippet. Men dette inntil et visst punkt selvsagt. En slutning som i neste omgang tvinger fram spørsmålet om hvor stor nytte spillerne vil få av den synaptiske veksten og myeliniseringen de utvikler i småspillaktiviteten og i 5`er og 7`er fotball når de går over i fullskalaspill og det komplekse 11`er spillet med alle dets variasjoner. 

Disse betraktningene kan også sies å være i samsvar med framtredende synspunkter innenfor fagpedagogiske miljøer i dag hvor det advares mot en for enkel (smal) forståelse av begrepet mestring. Og der en bredere tilnærming kort fortalt kan forstås dithen at treneres oppgave er å sette spillerne i situasjoner og gi de utfordringer som de ikke nødvendigvis får til eller løser umiddelbart. I mestringsbegrepet ligger det altså at spillerne må lære seg å mestre også det å ikke lykkes med aktivitetene med en gang. Men at aktiviteten og oppgaven er av en sånn art og såpass utfordrende at det trigger dem, eller for så vidt organismen deres da på et mer implisitt nivå, til å jobbe videre med oppgaven eller aktiviteten fram mot en form for mestring (at de opplever å lykkes) innenfor et visst tidsrom. For å konkretisere dette ytterligere betyr dette eksempelvis at kamper i barne- og ungdomsfotballen i all hovedsak må sees på som lærings- og utviklingssituasjoner. Og ikke som en test – eller konkurranse situasjon hvor det først og fremst handler om å vise fram at en mestrer, og der hovedmålet er å vinne den forestående kampen gjennom nærmest perfekte prestasjoner. Vi må altså kunne «tåle» å se at ungene våre strever og ikke får det helt til både på trening og i kampsituasjon, og at de føler seg noe utilpass (inntil en viss grense, selvsagt).

Noe av den samme kunnskapsutviklingen finner vi/sted også innenfor muskulære og kardiovaskulære (utholdenhetsmessige) mekanismene der vi i dag vet at prepubertal alder, det vil si i perioden mellom 8 – 13 år, er en meget gunstig periode for utvikling og påvirkning av anaerob kapasitet (Baquet et al, 2004, Rostein et al, 1986). Og at den påvirkningen som skjer i denne alderen også viser seg også å være av relativt varig karakter og nærmest umulig å oppnå i voksen alder (Tonkonogi et al, 2013). Dette betyr at perioden fram til 14 – 15 årsalderen blir svært sentral når det gjelder å trene opp spillernes anaerobe kapasitet, og evne til å utføre det antall kvalitetsmessige spurter og høyintensitive løp som kreves på topp internasjonalt nivå i dag. Når nyere forskning i tillegg utfordrer og imøtegår tidligere «sannheter» om at den aerobe utholdenheten til prepubertale barn og unge ikke/i svært liten grad er trenbar og mulig å påvirke, forteller dette at barn og unge i 10 – 13 årsalderen høyst sannsynlig også har betraktelig større kapasitet til å løpe rundt og dekke rommene ute på en 11`er bane enn det vi har hatt for vane å tro eller frykte.

I sum er det derfor vanskelig å konkludere annerledes enn at argumentet om å forenkle og tilpasse aktiviteten til den enkeltes modningsnivå har tapt seg i styrke de senere årene. I det bildet er det faktisk betimelig å spørre om de endringene som er blitt gjort i norsk fotball de siste årene hva gjelder småspill aktivitet (økt), fullskalaspill (redusert) og forskyvningen i alder hva gjelder kampform (med 7 – 8 år siden 1980 tallet) har gått på tvers av hva den faglige utviklingen skulle tilsi i den samme perioden. Det vil si om IPA – teoriene og dens framstilling av utviklingsprosessene fortsatt har for stor innflytelse på den norske fotballundervisningen, og/eller om praksisen i for stor grad henger igjen i en deterministisk forståelse. Og gjort at vi er for trappetrinn-aktig og modningsbasert i vår tilnærming, og eventuelt undervurderer organismens (ungenes/spillernes) perseptuelle og fysiske kapasitet og dens evne til å utvikle seg og tilpasse seg de utfordringene den blir stilt overfor. Med det resultat at en er blitt for opptatt av å forenkle spillets kompleksitet for spillerne og gått for langt i retning av «å tilpasse aktiviteten til spillerne» (sine forutsetninger), som har vært et av de sentrale slagordene fra forbundshold de senere årene. Med dertil negative konsekvenser for spillernes muligheter til å utvikle kvaliteter som persepsjon og fotballforståelse, fotballspesifikk utholdenhet og løpskraft, og evne til å forholde seg til komplekse situasjoner og gjøre lagtaktiske vurderinger og valg i det komplekse (både perseptuelle, kognitive, motoriske og mentale) miljøet som råder i en topp internasjonal 11´er kamp.

Den enkle fotballferdighetsdefinisjonen og de isolerte teknikkøvelsene

De isolerte teknikkøvelsene har vært under angrep de siste 15-20 (30) årene i både nasjonal (blant annet i boken Flest mulig – lengst mulig – best mulig), og internasjonal ballspillitteratur. Både på grunn av sin lave grad av funksjonalitet, men også for sin manglende evne til å skape mening for spillerne og dermed styrke deres motivasjon (Thorpe, Bunker og Almond, 1986 og Strean og Holt, 2000). Det til tross er det tegn som tyder på at disse fortsatt utgjør en relativt stor andel av treningstiden ute i klubbmiljøene. Sannsynligvis kan deler av dette forklares ved at ideen om automatisering av bevegelser (og derfor behov for et visst antall repetisjoner) og betydningen av bevisst kroppsbruk (dvs. kognitivt fokus ved innlæring av bevegelsen og forståelse for hva som skal til for å utføre den «korrekt») fortsatt virker å stå sterkt ute i praksismiljøene. Og at disse øvelsene anses som gunstige for å oppnå dette. Og det til tross for at Ronglan (2008) viser til at begge disse aspektene ved læringsprosessen blir sterkt imøtegått i dag av nyere teoretiske retninger innenfor både idrettspsykologi og -pedagogikk.

Men utover disse mulige årsakene er det også reelt å diskutere om den noe enkle definisjonen på fotballferdighet vi tradisjonelt opererer med, som sier at Fotballferdighet er hensiktsmessige handlingsvalg og handlinger for å skape og utnytte spillsituasjoner... (God fotballferdighet, side 63), kan ha bidratt til at disse lavfunksjonelle øvelsene fortsatt innehar en relativt sterk posisjon i treningsverdagen. Og det fordi denne ikke i sterk nok grad bidrar til å gi et helhetlig og komplekst nok bilde av fotballferdigheten. For i det man utelater, og dermed står i fare for å «glemme», de underliggende komponentene innenfor det helhetlige ferdighetsbegrepet (se figuren under) så er det en fare for at en mister av syne den enorme kompleksiteten forbundet med eksempelvis pasningsferdigheten og dribleferdigheten. Med den konsekvens at en reduserer disse til hovedsakelig å dreie seg om den motoriske utførelsen av bevegelsen(e), som en da lett kan tenke seg vil kunne forbedres i disse isolerte settingene. En mer helhetlig framstilling av fotballferdigheten, som figuren under er et forsøk på, vil både kunne bidra til å endre denne oppfatningen og til å redusere anvendelsen av disse øvelsene ytterligere.

LMFigur2FIGUR 3: Den helhetlige fotballferdigheten.

Oppsummering og konsekvenser

Dette viser at det er gode faglige argumenter for å snu/reversere utviklingen både hva gjelder tidsbruk på smålagsspill vs fullskalaspill i treningsaktiviteten, og de aldersbestemte overgangene mellom spill-/kampformene (5´er, 7´er, 9´er og 11´er). Dette både fordi det vil være mer i samsvar med kunnskapsgrunnlaget i dag, men også for å optimalisere spillerutviklingen vår. Med større innslag av fullskalaspill aktivitet og tidligere overganger til de ulike spillformene vil spillerne både bli «presset» til å gå på flere og lengre høyintensitive løp og spurter og slik utvikle de fysiologiske (utholdenhetsmessige) egenskapen sine. I tillegg gis de også bedre forutsetninger til å utvikle sin persepsjon og opptre og fungere i det komplekse fullskalaspillet som jo er det vi alltid trener fram mot. Blant annet vil dette gi spillerne økte muligheter til (å øve på) å «ombestemme» og gjøre om på valgene sine i kamplike og realistiske (hva gjelder tidsperspektivet) situasjoner, som er en egenskap som den senere tiden er blitt løftet fram som et sentralt kjennetegn ved på topp internasjonale spillere. Hermetegnene er benyttet for å vise at dette med all sannsynlighet er en form for intuitive, implisitte prosesser, som betyr at de foregår på et annet bevissthetsnivå enn det vi vanligvis forbinder med bevisste (og «ubevisste») bestemmelses (og da ombestemmelses) prosesser. Men det betyr at spillerne dermed er avhengige av å settes i nok situasjoner (på trening), der de blir stilt overfor disse komplekse valgprosessene, og kan få muligheten til å ombestemme seg. Kort oppsummert er dette en praksis og tilnærming som i større grad lever opp til den probabilistiske forståelse der fokuset vil være rettet mot å stresse og utvikle organismen. Dette fremhever dermed en tilnærming som i betraktelig større grad vektlegger betydningen av/søker å tilpasse spillerne til aktiviteten (det vil si fullskalaspillet) framfor ideen om at det fortrinnsvis er aktiviteten som skal tilpasses spillerne(s modningsnivå). En slik dreining i tankesett og treningspraksis vil sannsynligvis være helt nødvendig dersom vi skal klare å minske forspranget til de beste nasjonene når det gjelder de forannevnte kvalitetene (fotballspesifikk utholdenhet, spillforståelse og lagtaktiske innsikt), og det å kunne fungere i det komplekse (både perseptuelle, kognitive, motoriske og mentale) miljøet som råder i en topp internasjonal 11´er kamp.

Anbefalt fordeling av treningstid på ulike øvelsestyper

Den enkle konklusjonen går dermed i retning av å redusere innslaget av både småspilløvelser og del-øvelser, med denne sistnevnte øvelsetypen sågar til et minimum. Mens fullskalaspill lignende øvelser bør innta en betraktelig større plass i treningsaktiviteten. Og vi ender opp med følgende konkrete anbefaling:

  • Del-øvelser: 0-20 %
    1. Isolerte teknikkøvelser (uten motstand) - barnefotballen: 0-10 %
    2. Situasjonsspesifikke (valg-)øvelser – ungdomsfotballen: 0-20 %
  • Smålagsspill-øvelser: 30-50 %
    1. Smålagsspill
    2. Småområdespill
  • Fullskalaspill: 40-50 %
    1. Total (så langt det går)
    2. Tilnærmet, eksempelvis angrep mot forsvar

Disse anbefalingene og denne praksisen vil naturlig nok redusere noe på antall ballinvolveringer for den enkelte spiller. Men samtidig er det et faktum at hver spiller har ballkontakt i snitt kun 3-4 % av den effektive spilletiden i en kamp. Det betyr at spillerne stort sett beveger seg uten ball ute på banen, og at de bevegelsene og valgene de foretar i denne tiden er minst like viktig for lagets evne til samspill som det en eventuelt foretar seg som ballfører. Det betyr at dersom denne evnen til å lese spillet og bevege seg uten ball ikke er godt nok utviklet hos spillerne vil det ikke komme mange nok fornuftige (basert på perseptuelle og lagtaktiske evner) og/eller helhjertede (som fordrer god nok fotballspesifikk utholdenhet) løp der en gjør seg spillbar for ballføreren på eget lag. Som igjen betyr at spillerne da vil ha begrenset utbytte/nytte av det ball tekniske repertoaret en eventuelt skulle ha opparbeidet seg gjennom utpreget bruk av småspillaktivitet.

En relevant innvending mot den relativt høye andelen av fullskalaspill som her blir anbefalt er at dette er utfordrende å få til på grunn av banekapasitet. Deler av denne problematikken kan likevel løses ved at klubben tilrettelegger en optimal struktur for fordeling av treningstid, og samtidig legger opp til relativt korte, men svært så effektive treninger på 60 – 75 minutter. Dette er mer enn nok dersom trenerne samtidig sørger for (blir «presset» til) meget god planlegging og stram organisering av økten der ingen tid går til spille (se senere i artikkelen under Momentum, intensitet, kvalitet og treningsmengde/-hyppighet for ytterligere konkretisering av dette elementet). Og der en er innforstått med og enige om at det faktisk er bedre (gir bedre læringsutbytte) med en 60 minutters økt hvor en har tilgang på tilnærmet full bane i minst 30 av disse minuttene (og eventuelt en ganske så liten del den resterende halvtimen), enn å ha tilgang på kun en halv bane gjennom en hel økt, sågar på 75 – 90 minutter. I tillegg så ligger det jo fortsatt en del ledige gress-sletter rundt omkring da, også i tilknytning til klubbens treningsanlegg.
  Ellers vil noen muligens oppleve det som unødvendig, og sågar påtrengende å få «tredd» en slik prosentfordeling av treningstid mellom de tre – fire hoved-øvelsestypene nedover hodet på seg. Både fordi en vil kunne føle at en fratas noe av valgfriheten og mulighetsrommet som trener, men også fordi disse tallene vil kunne variere noe fra lag til lag (og alderstrinn) alt etter hvor de befinner seg i sin utviklingsprosess. Dette er forsøkt fanget opp ved å gjøre intervallene ganske så vide. Men samtidig er det verdt å understreke at hovedformålet med en slik detaljert framstillingen er å skape økt oppmerksomhet om hva som er de mest sentrale ferdighetene for fotballspillere og hvordan sikre at spillerne gis optimale muligheter til å utvikle disse. Og ikke at en trenger å følge disse prosenttallene slavisk. Dette aspektet framheves ytterligere i en tabell senere i artikkelen under overskriften Justere antall spillere involvert, hvor det presenteres en enda mer detaljert modell over anbefalt prosentvis fordeling av treningstid på de ulike kompleksitetsnivåene innenfor hver årsklasse. Det vil si hvor mange spillere som totalt sett er involvert i de spillsettingene en legger til rette for.

De aldersbestemte overgangene mellom kampformene

Disse faglige betraktningene utfordrer dermed også modellen vår hva gjelder (de aldersbestemte overgangene mellom) kampformene, og de vurderingene som sannsynligvis har ledet fram til denne. En modell som kan virke å være et resultat av at en har konkludert med/ment/antatt at det har vært nødvendig og riktig å suksessivt skyve på den aldersbestemte overgangen til 11`er fotball (og for så vidt de andre overgangene mellom kampformene) når vi mener å ha observert at gjennomsnittsspillerne øyensynlig ikke mestrer godt nok, og derfor ikke er moden for, det komplekse og krevende 11`er-spillet enda. Der intensjonen har vært å forsøke å treffe det oppfattede modningsnivået til de ulike årskullene. Men med utgangspunkt i et sterkt probabilistisk perspektiv kan 11-, 12- og 13-åringenes utfordringer med denne spillformen forklares med at de rett og slett aldri har spilt 11`er fotball før. Organismen deres har aldri blitt utsatt for denne påvirkningen tidligere, og de(n) vil da naturlig nok bruke litt tid i starten før de (les; organismen deres) har fått tilpasset seg denne nye virkeligheten. Det betyr at det da også er faglig belegg for å snu argumentasjonsrekken og konkludere med at vi heller bør framskynde disse overgangene i stedet for å stadig utsette dem. Det betyr ikke at vi skal tilbake til 70-tallet med oppstart av 11`er fotball i 6-årsalderen, men dette viser at det er faglig gode argumenter (psykologisk, nevrologisk, fysiologisk) for at vi bør bevege oss noe i motsatt retning også på dette området for slik å gi spillerne optimale muligheter til å utvikle seg. Vi ender opp med følgende anbefaling:

LMFigur4FIGUR 4: Forslag til alternative aldersoverganger og spillformer.

Og selv om man skal være forsiktig med å trekke inn egne erfaringer i en fagtekst er det likevel fristende å vise til at undertegnende har klare minner om spennende og spillemessig gode 11`er kamper mot by-rivalen allerede i 11-årsalderen. Noe som i hvert kan være en indikasjon på at vi som startet med 11`er da vi var 6, mestret dette fullskalaspillet, med dens kompleksitet og fysiske utfordringer, i god tid før vi var 14 år. Sannsynligvis allerede i 10-11-årsalderen. Denne praksisen resulterte selvsagt i at hver enkelt av oss ikke fikk en like stor andel balltouch i kampsituasjon. Men det blir likevel for enkelt å konkludere at dette var hovedårsaken, eller i det hele tatt noe av grunnen, til at vi også den gangen hang etter de beste internasjonale miljøene hva gjaldt individuelle ferdigheter og teknikk. Mer om disse årsakene en annen gang.

Det er faktisk også flere gode grunner for å vurdere innføring av 8`er fotball som erstatning for 7`er og 9`er fotball. Kort oppsummert vil det kunne være gunstig for ungene med færre spillformer og overganger å forholde seg til. Dernest gir 7`er fotball også noen problemstillinger og utfordringer i forbindelse med formasjonsvalg hva gjelder vinkler, breddefokus og/eller spill med 3 «fulltallige» og hensiktsmessige ledd. Valgene en står mellom er i realiteten enten 2 – 2 – 2, 3 – 3, 2 – 3 – 1 eller 3 – 2 – 1. Og ingen av disse er egentlig optimale. I den første formasjonen (2 – 2 – 2) mister en bredde – og vinkel perspektivet og er egentlig uaktuell, mens den andre (3 – 3) er uheldig siden en opererer med kun 2 ledd. Da gjenstår en med de to siste, men også disse har sine negative sider/begrensninger. I den ene står man uten en sentral spiller i forsvar (2 – 3 – 1), mens man i en 3 – 2 – 1 formasjon mister både en sentral spiller på midtbanen, i tillegg til bredde perspektivet. En løsning som nærmer seg den optimale er å kjøre en litt mer sammensatt formasjon som vil være 1 – 2 (backer) – 1 – 2 (vinger). Men problemet er at man da altså «mangler» en spiller, det vil si spissen. Og således ville det vært veldig gunstig med en ekstra spiller i denne strukturen, det vil si 8`er fotball med 7 utespillere, slik at vi endte opp med følgende formasjon: 1 – 2 – 1 – 2 – 1. Dette er en oppstilling som gir meget gode forutsetninger for å jobbe med både bredde, dybde og gode vinkler; elementer som det vil være svært nyttig at spillerne tilegner seg så tidlig som mulig. Og som spillerne også vil kunne bli introdusert for i 5`er fotballen gjennom diamantformasjonen 1 – 2 – 1. Det som nok likevel taler mest imot 9`er fotballen er det faktum at arealtrengsel har gjort at langt de fleste 9`er kamper har blitt avviklet på en halv 11`er bane, dette som i utgangspunktet skulle være en reserveløsning. Dette er en løsning som har flere uheldige aspekter ved seg for 13 – åringer, blant annet ved at det blir mangel på rom til å gå på de sugende løpene og slå de gode gjennombrudds-pasningene. 

Denne utfordringen hva gjelder arealmangel vil jo ikke bli noe mindre dersom en følger anbefalingene og framskynder overgangene til 7`er, 9`er (eller 8`er) og 11`er fotball. Det betyr i realiteten bare at vi blir nødt til å foreta et valg hvor/prioritere i en situasjon der ulike hensyn og formål må veies opp imot hverandre. Og dersom vi legger de faglige betraktningene i denne artikkelen til grunn omkring spesifisitet, funksjonalitet og optimal toppspillerutvikling så vil konklusjonen og det enkle svaret bli at det gir et bedre læringsutbytte med 10 kamper i året på et optimalt læringsfremmende areal enn 20 kamper på et for lite område. I tillegg ligger det som tidligere nevnt også en god del ubrukte gressletter der ute som kan gi mer enn godt nok læringsutbytte (om ikke enda bedre?) så lenge spillerne får store nok rom å boltre seg i. Sannsynligvis vil spillerne streve litt mer på disse slettene og det visuelle «finspillet» altså være vanskeligere å få øye på, men høyst sannsynlig betyr det bare at læringseffekten øker tilsvarende. Såfremt sletta er noenlunde spillbar da.

Uansett hvilken av disse alternative tilnærmingene en skulle lande på så vil det med stor sannsynlighet gjøre at kampene tidvis kan framstå som noe mer ustrukturerte og problematiske for spillerne. Men til grunn for disse anbefalingene ligger en intensjon om at kampene i større grad skal være en utviklingsarena hvor spillerne får muligheten til å utvikle de forannevnte ferdighetskomponentene. Vi må både tåle, leve med og ønske at de strever og sliter, og at «finspillet» kanskje ikke sitter like bra som vi voksne ofte har et ønske om. Men gevinsten vil være at spillerne med stor sannsynlighet vil mestre 11` er betraktelig tidligere enn nå, noe som sannsynligvis vil være av stor betydning slik som internasjonal fotball utvikler seg i dag. Og sist men ikke minst så oppfyller begge de foreslåtte strukturene ungenes sterke og indre ønske om å få spille «ordentlig» fotball, slik som stjernene deres og de «store gutta» gjør, i god tid før de beveger seg inn i puberteten.

Innhold, oppbygging og gjennomføring av treningsøkten – og øvelser

Formålet med disse faglige analysene og diskusjonene omkring øvelsestyper, og i hvilken grad de oppfyller spesifisitets – og funksjonalitetskravet, er naturligvis at dette vil få innvirkning på praksisen på treningsfeltet. Det gjelder både treningsøktens oppbygging og innhold, men også hvordan en kan tilrettelegge, tilpasse og gjennomføre den enkelte øvelsen i et forsøk på å optimalisere læringsutbyttet. De forslagene og anbefalingene som presenteres utover i teksten vil således kunne sees på og fungere som utgangspunkt for videre faglige diskusjoner rundt sentrale didaktiske tematikker innenfor idretts- og fotballundervisningen.

Oppbygging av og innhold i treningsøkten

Basert på disse faglige betraktningene er det blant annet mulig å konkretisere en ramme for treningsøkten i forhold til innhold, struktur og intensjon.  

  1. For å effektivisere tidsbruk kan det være hensiktsmessig å starte oppvarmingen i forkant av den oppsatte treningstiden, slik at en er klar til å gå rett i gang når tiden er inne. Denne kan enten være i form av løpsaktivitet uten ball, men kan med fordel også gjøres så spesifikke som mulig ved at spillerne bruker ballen underveis dersom det er mulig, i hvert fall i deler av denne.
  2. I det vi entrer banen vil det være anbefalt å gå rett i gang med type småspill-øvelser som vektlegger spesifikke ferdighetskomponenter (20 – 30 minutter). Dette kan enten være i form av mer individuelle ferdigheter som eksempelvis pasningsspill, duellspill, orienteringsevne, hurtig ballbehandling, bredde og dybde. Men også spilløvelser som styrker spillernes spillforståelse og relasjonelle ferdigheter, i betydningen samtidige bevegelser og spill på 2. og 3. manns bevegelser. Hvordan disse øvelsene kan og bør tilrettelegges og tilpasses blir belyst litt senere i artikkelen under oppbygging og gjennomføring av spilløvelser
      I flere av disse øvelsene er det både mulig og sterkt anbefalt å tilrettelegge for differensieringsbasert undervisning på gruppenivå. En slik tilnærming fordrer samtidig et visst bevissthetsnivå siden dette er en metodikk som innehar noen fallgruver en må styre unna for å unngå at resultatet blir mer negativt enn positivt. I korte trekk handler det om en balansert bruk av differensiert gruppeundervisning der tommelfingerregelen er at denne praksisen ikke bør overstige 50 % av den totale treningstiden en bruker på disse øvelsene innenfor en viss periode. Dette først og fremst på grunn av at en ikke må frarøve spillerne det læringsutbyttet som ligger i å trene sammen med spillere som befinner seg på ulike trinn i utviklingsstigen. Videre må en hele tiden sørger for en viss rullering mellom de differensierte gruppene, og i tillegg helt unngå bruk av differensiert praksis i den avsluttende fullskalaspill aktiviteten (som jo kan være en aktuell problemstilling i de miljøene som følger de anbefalte og faglige retningslinjene med store felles treningsgrupper for hele eller deler av kullet).
  3. Deretter kan det være tid for en relativ kort sekvens med isolerte lavfunksjonelle teknikkøvelserdersom det er behov for det (maks 5 – 10 minutter). Denne øvelsestypen innbefatter også den type sammensatte pasningsøvelser hvor spillerne eksempelvis jobber i noe større grupper og de pasningene skal slås i forhold til medspilleres (fastbestemte) bevegelser. 
      Ellers er også dette øvelser hvor det både vil være mulig og hensiktsmessig å drive differensiert undervisning. Der de som fortsatt har behov for å øve på motoriske bevegelser (teknikker) i isolerte settinger uten motstand involvert får noe tid til dette, mens de som har utviklet en hensiktsmessig motorisk utførelse for den aktuelle teknikken (pasning/medtak, pressteknikk, dribling/finting, skudd) kan i stedet øve på disse i enkle småspill settinger (1 – 1, 2 – 1, 3 – 1, 2 – 2, 4 – 2). Senere i artikkelen under kapitteloverskriften gjennomføringen av de isolerte teknikkøvelsene presenteres enkle virkemidler en kan benytte for å søke at disse øvelsene utføres med så høy kvalitet og intensitet som mulig, tilpasset alder og utviklingsfase. Der nok det viktigste av disse kvalitetstiltakene likevel vil være å unngå å bruke særlig mer enn 10 minutter på disse øvelsene i snitt på hver trening.
  4. Neste, og ofte siste post på planen er spillsekvenser på et så høyt funksjonalitetsnivå som mulig ut ifra hva spillernes ferdigheter tilsier. Dette vil i praksis si 1 – 3 fullskalaspill (lignende) øvelser hvor formålet er å styrke lagdelers og lagets samspill (samtidige bevegelser) og spillefilosofi (30 – 40 minutter).

Denne øktoppbygging følger i stor grad retningslinjene for den undervisningsmodellen som innenfor fagmiljøet i dag er kjent under betegnelsen teaching games for understanding (TGFU). Denne modellen vektlegger i første rekke spillforståelse, funksjonalitet og spillsentrert aktivitet, og har i dag opparbeidet seg en sentral posisjon også i praksisfeltet.
  Når det gjelder strukturen på økten og rekkefølgen på øvelsestypene er det selvsagt mulig å gjøre visse tilpasninger så lenge endringene gir mening og den røde tråden i økten opprettholdes. Og at den totale tidsbruken på de ulike øvelsestypene ikke fravikes nevneverdig fra anbefalingene. Blant annet er det ingenting i veien for å innlede økten med en tilnærmet fullskalaspill aktivitet der denne brukes til å skape forståelse og mening (og dermed motivasjon) for dagens økt. Samtidig advares det imot å legge de isolerte teknikk øvelsene til oppstarten av økten, slik det har vært en viss tradisjon for. Det begrunnes med at det er krevende å frambringe den kvaliteten i disse øvelsene som er nødvendig for å opprettholde kvalitetsfokuset utover resten av økta. Spesielt når disse kommer så tidlig i økten. Undersøkelser viser at spesielt oppstarten av treningsøkten er svært avgjørende for kvaliteten på resten av treningen. Det er her en skal «samle» spillerne og sette standarden for resten av økten. Kommer en skjevt ut og «mister» spillerne her, er det krevende å samle de igjen og få den intensiteten og det fokuset en trenger.

Agility - øvelser

Det er også verdt å påpeke at det ikke er satt av plass til såkalt agility trening i denne øktstrukturen som er en treningsform som har til hensikt å styrke spillernes løpshurtighet og løpsstyrke, og det gjennom spesifikke løpsøvelser, fortrinnsvis uten ball. Dette er øvelser som er blitt relativt populære også i den norske barne- og ungdomsfotballen de senere årene, og det sannsynligvis nettopp fordi undersøkelser viser at norske spillere på generell basis fortsatt ser ut til å score relativt lavt på antall spurter og høyintensitive løp, og kvaliteten på disse. Men til tross for at disse øvelsene muligens kan gi noe effekt i enkelte grupper, er det likevel både motivasjonelle og spesifisitetsrelaterte argumenter som taler imot utstrakt bruk av disse for barn og unge. Hva gjelder motivasjon så kommer ikke ungene på fotballtrening med det formål å løpe uten ball. Så selv om mange av dem muligens opplever dette som spennende i starten og viser stor iver de første ukene, og der de aller ivrigste nok også holder «dampen oppe» betraktelig lengre fordi de blir fortalt at dette er svært viktig trening for de som ønsker å ta steget, er dette likevel aktivitet som i det lange løp vil tære på den indre gleden og lidenskapen som de er avhengige av for å nå til topps.
  Utover det er det også slik at uansett hvor kamplik vi prøver å gjøre disse øvelsene vil de slite med å oppfylle spesifisitetskravet siden de alltid vil mangle de sentrale aspektene som spillerne møter i kampsituasjonen. For faktum er at dersom disse øvelsene skal ha noen effekt (være spesifikk nok) betinger det spillerne yter opp imot 90 – 100 % når de gjennomfører disse. Men sannsynligvis er dette å stille for høye krav til utøvere som har valgt en aktivitet der de fleste nettopp trigges av, og kanskje er avhengige av, den knivingen de opplever i spillsituasjonen for å yte opp imot sine 100 %. 
  I dette perspektivet vil en plausibel konklusjon kunne være at det er mer hensiktsmessig å tilrettelegge for spill – aktivitet som gir spillerne den fotballspesifikke utholdenheten de er avhengige av. Som blant annet betyr at spillområdet må være stort nok, og at det heller ikke er så mange spillere på banen i forhold til spillområdet slik at det blir store og mange nok rom å bevege seg/løpe i. Hvordan en konkret kan gå fram for å utarbeide, tilrettelegge og gjennomføre disse respektive øvelsestypene, det vil si både småspillaktivitet, del-øvelser (fortrinnsvis isolerte teknikk øvelser) og fullskalaspill lignende aktiviteter, blir belyst videre utover i artikkelen. Men først noen ord om gjennomføringen av økten.

Momentum, intensitet, kvalitet og treningsmengde/-hyppighet

For å kunne oppnå maksimal læringseffekt betinger det at treningsøkten også er stramt organisert med en god og naturlig flyt mellom øvelsene, dette som på fagspråket gjerne kalles momentum. Dette fordrer gode og detaljerte planleggingsprosesser der en bestreber seg på at det ikke skal gå bort noe unødvendig tid verken på å tilrettelegge og forklare øvelser, til å sette ut utstyr og hente baller (en av trenerens viktigste oppgaver under spillaktiviteten er faktisk å være ballhenter slik at det ikke går bort dyrebar tid på at spillerne må gjøre det), eller til uhensiktsmessig og overdreven bruk av verbal instruksjon og veiledning. Hensikten er å sørge for maksimal utnyttelse av den tilmålte treningstiden en har til rådighet, der all oppmerksomhet er rettet mot å holde på og styrke spillernes konsentrasjon og fokus og intensitet. 
  For å styrke momentumet ytterligere og øke læringsutbyttet vil det også være formålstjenlig å gjennomføre treningsøkten så tilnærmer lik konkurransesituasjonen (kampen) som mulig. Helt konkret vil det vil si å organisere økten i 2 tilnærmet like bolker (omganger) på 25 – 35 minutter, og der hver av disse gjennomføres som tilnærmet sammenhengende aktivitet, kun avbrutt av små pauser på 0,5 – 1,5 minutt til enten bytte av øvelse (kan selvsagt være flere øvelser i hver av bolkene) eller til aktiv refleksjon rundt gjennomføringen av øvelsen så langt, enten individuelt eller i grupper/laget. Med utgangspunkt i øktoppbyggingen over vil den første bolken på 20 – 25 minutter naturlig settes av til ulike former for småspill aktivitet. Og der disse ligger gjennomsnittlig noe lavere i intensitet, men kanskje også med et større variasjonsspenn, det vil si mellom 70 – 95 % av maks. Dernest vil det kunne være aktuelt med en kort sekvens med isolerte og lav-intensitive teknikk øvelser, eller en litt lengre refleksjons – og drikkepause, på 5 – 8 minutt. Før en så avslutter med 30 – 35 minutt med fullskalaspill (eller tilnærmet) aktivitet med høy intensitet, det vil si 85 – 100 %. Der også denne sekvensen kun blir avbrutt av små pauser. Dette gir en treningsøkt nært opp til kampstrukturen bestående av 2 * 25-35 minutt, og vil dermed gi spesielt gode vilkår for å styrke spillernes fotballspesifikke utholdenhet og deres evne til å gjennomføre høy-intensitive løp og spurter. 
  Siden en slik struktur mest sannsynlig vil resultere i økt effektivitet og læringsutbytte på hver enkelt trening vil den også kunne påvirke behovet for antall fellestreninger (klubbtreninger) i uka. Dette konkretisert ved at 3 treninger i uka a 60 – 75 minutter med forannevnte stramme gjennomføring faktisk kan gi mer utvikling og en bedre treningseffekt for 12 – 16 åringen enn eksempelvis 4 (og sågar 5 eller 6) økter i uka a 90 minutter i en noe slakkere utgave hvor forannevnte elementer ikke er bevisstgjort. For enkelte miljøer vil dette kunne bety en reduksjon på 1 – 3 felles-/klubbtreninger i uka, alt etter hvor stor treningsfrekvensen er i dag. 
  Denne reduksjonen vil kunne ha flere fordeler. For det første vil det bidra til å øke spillernes muligheter til å være fysiologisk og mentalt uthvilte nok når de kommer på fellestreningene til at de evner å yte de 80 – 95 % som kreves for å påvirke det fysiologiske og nevrologiske systemet i positiv retning og slik maksimere læringsutbyttet. For dersom intensiteten blir liggende vesentlig under dette i lengre tidsrom (det være seg både på den enkelte trening og/eller i en lengre treningsperiode), noe vi vet kan bli resultatet idet antallet fellestreninger øker og blir noe vesentlige høyere enn 3 ganger i uka for 12 – 15/16 åringer, vil det være en reell fare for aktiviteten/utførelsen blir liggende så langt borte fra de kravene spillerne møter i konkurransesituasjonen (kampen) at spesifisitetsprinsippet blir utfordret. Rent konkret betyr det at påvirkningene (på organismen) enten ikke blir sterk nok til at det vil forekomme nevneverdig synaptisk vekst og/eller myelinisering, i hvert fall ikke i den grad vi ønsker og som en kan forvente ut ifra den treningstiden en legger ned. Eller at den påvirkningen som forekommer altså ikke er spesifikk nok og noe spillerne vil få nytte av i stadig mer intensive og krevende konkurranse-/kampsituasjoner. 
  Videre vil reduksjon i antall felles-/klubbtreninger gjøre at spillerne opplever en reell med – og selvbestemmelse der de får større kontroll over egen treningshverdag og utvikling, med de positive konsekvensene vi vet det vil ha på deres indre motivasjon, selvoppfatning, selvregulering og dermed evne til å ta ansvar for egen utvikling. Ved å pålegge spillerne 5 – 6 fellestreningsøkter i uka gir klubb og trenere tvert imot uttrykk for begrenset tillit til spillerne, og et ønske om å kontrollere dem og deres utvikling fullt og helt. Med dertil negative konsekvenser for forannevnte egenskaper (mer om disse mentale og psykologiske prosessene en annen gang).  
  Sist men ikke minst vil målet om å maksimere utbyttet av den tilmålte treningstiden, som igjen gjør at vi altså kan redusere antall fellestreningsøkter med god samvittighet, også kunne bidra til å løse utfordringen med arealtrengsel. En problemstilling som naturlig nok vil kunne forsterkes ytterligere dersom en øker innslaget av fullskalaspill aktivitet på trening og framskynder de aldersbestemte overgangene mellom kampformene. Slik som det er argumentert for tidligere i artikkelen. Men færre og strammere treninger vil i sum gi mer areal på hver trening og kamp, og dermed økt læringsutbytte.

Oppbygging og gjennomføring av spilløvelsene

Både nasjonale og internasjonale ballspillmiljø vektlegger i dag betydningen av å benytte diverse tilretteleggingstiltak i forbindelse med ballspillundervisning, og da spesielt i spillaktiviteten. Intensjonen med disse er å forsterke spesifikke momenter som en ønsker vektlagt i den enkelte øvelsen eller økten, eksempelvis bredde og dybde i spillet, orienteringsevne og hurtig ballbehandling, pasningsspill eller duellspill osv.

En form for tilpasning som gjør at aktiviteten i seg selv gir spillerne den påvirkningen vi ønsker. De ytre rammer vi kan justere i denne sammenheng kan konkretiseres i følgende kategorier: 

  • Spillflaten(banen) - størrelsen og form
  • Spillereog lag – antall lag og antall spillere på hvert lag
  • Ball – type ball og tilpasning av denne
  • Mål/poeng
    • Størrelse på målene - med eller uten keeper. 
    • Antall mål - plassering av disse 
    • Spill uten mål 
      • andre måter å score poeng på (eks antall pasninger i posession spill)
      • spill uten fokus på mål/poeng 
    • Betingelser og spesifikke reglersom løfter fram bestemte moment
      • Lengden på spillsekvensene 
      • Touchbegrensninger

Dette er dessuten de samme redskapene en benytter når en utarbeider og bygger opp en hvilken som helst spill-øvelse. Det betyr at så lenge man kjenner og har lært seg å benytte disse elementene i det en kaller ball-hjulet/spill-hjulet (Halling et al, 2011) er det egentlig ikke behov for en felles nasjonal (øvelsesbank) som eksempelvis treningsøkta.no og som vi ellers finner i boka Ferdighetsutvikling i fotball (Bergo et al, 2002). For noe av aberet med disse sentralt styrte øvelsesbankene er at en litt for enkelt ender med å plukke øvelser som ser gode og eventuelt morsomme ut, uten at en er nok bevisst på hvor godt de matcher de læringsmålene en ønsker å jobbe med i økta. Men ved å utarbeide og tilpasse øvelsene i større grad selv vil dette nærmest automatisk øke bevissthetsnivået omkring dette aspektet, og gjøre at sjansen er større for at en treffer med øvelsen. 
  I denne gjennomgangen av spilløvelser er det først og fremst de uthevede kulepunktene som vil bli belyst noe grundigere. Når det gjelder balltype og eventuelt tilpasning av den ballen en benytter, vil dette være et aspekt som blir nærmere belyst senere i artikkelen i forbindelse med de isolerte teknikk øvelsene og eksemplifiseringen på hvordan en spesifikt kan jobbe med innøving av vristskuddet. Noen av de elementene som trekkes fram der vil jo også kunne være overførbart til selve spillesekvensen, spesielt hva gjelder størrelse og hardhet på ballen. Ellers vil det også være naturlig å knytte dagens praksis hva gjelder de aldersbestemte overgangene mellom bruk av 3`er ball, 4`er ball og 5`er ball til tilsvarende diskusjon tidligere i artikkelen omkring de aldersbestemte overgangene mellom kampformene. Men det er der ikke gitt at det vil være fornuftig å følge den nye anbefalte strukturen for de aldersbestemte kampform også hva gjelder ballstørrelse, slik at 3`er ballen kun brukes i 5`er fotball (5 - 6 år), 4`er ballen på 7`er og 9`er fotball (7 – 10/11 år) og 5`er ballen fra 11/12 år og oppover i 11`er fotballen. Slik det vel praktiseres i dag. Sannsynligvis kan det være fornuftig å skyve innføringen av større ball med et år, eventuelt to for noen av overgangene.

Justere størrelse og form på spilleflaten

Ved å justere størrelsen og formen på banen så kan en både forenkle og for så vidt komplisere spillet, og ikke minst forsterke spesifikke moment. Eksempelvis trenger spillere på lavere nivå ofte mer rom og bedre tid, og dermed større spillflate for å mestre medtak- og pasningsferdigheter enn de på høyere nivå (forenkling). Ved å minske banen vil en automatisk stille større krav til orienteringsevne og hurtig ballbehandling hos spillerne (forsterkning), noe som da vil være aktuelt for de viderekommende og etter hvert som spillernes ferdigheter øker. En liten bane vil også gi flere drible - og duellsituasjoner, mens en større bane vil øke muligheten for og innslag av høyintensitive løp og spurter. For å optimalisere dette elementet ytterligere og skape enda bedre forutsetninger for å styrke spillernes løpskraft og anaerobe utholdenhet vil det også være formålstjenlig å tilrettelegge spillområder som både er større enn hva de møter i kampsituasjon på det respektive alderstrinnet (også i forhold til den alternative kamp-strukturen), og dermed også proporsjonalt større enn hva antall spillere i aktiviteten vanligvis skulle tilsi. Dette aspektet er forsøkt fanget opp i tabellen på neste side for eksempelvis 12 – og 15 – åringene der disse har noe spillaktivitet på et område som er større enn antall spillere skulle tilsi. Videre vil en ved å anlegge en lang, smal bane med relativt få spillere (forenkling) sørge for at dybde-aspektet komme sterkere til syne og bli forsterket, samtidig vil en oppnå at det oppstår flere situasjoner hvor vending med ball er det naturlige og «riktige» å gjøre for enkeltspillere. Jobber man med bredde i spillet så vil det være naturlig å lage en forholdsvis bred og litt kortere bane som vil bidra til å framprovosere flere muligheter for vending av spill, innlegg og skudd/avslutninger.
  Argumentet for å basere idrettsundervisningen på slike miljø-rettede tilpasninger, og la dette erstatte en stor del av den verbale veiledningen idrettstrenere tradisjonelt har benyttet seg av, er at spillerne her lærer seg å handle ut ifra hva som (for dem) framkommer som det «mest» fornuftige i situasjonen. Og ikke ut ifra trenerens ønsker eller, for så vidt ofte velmente, direktiver om hva spillerne skal gjøre og ikke gjøre i den konkrete situasjonen. Direktiver som i mange tilfeller heller ikke er «riktige» i forhold til helheten i den konkrete situasjonen, ei eller til framtidige lignende situasjoner. For faktum er at alle situasjoner i en fotballkamp er forbundet med såpass store variasjoner at det er ytterst tvilsomt om på-forhånd-bestemte-løsninger er det som gir best utvikling for spillernes forståelse. Som vist til i del 1 er det også grunn til å anta at en tilnærming som baserer seg på bruk av miljøtilpassede tilpasninger vil gi en kraftigere synaptiske vekst og myelinisering hos spilleren (organismen deres) enn gjennom verbal veiledning, og det selv hvor sterkt en søker å involvere spillerne og skape bevisst refleksjon gjennom spørsmål og utfordringer.

Justere antall spillere involvert 

Gjennom å justere og variere antall spillere involvert i de ulike spilløvelsene har en også muligheten til å aktivt styre kompleksitetsnivået som spillerne utsettes for. I tabellen under er det gjort et forsøk på å konkretisere og tydeliggjøre viktigheten av dette aspektet ytterligere ved å presentere en anbefalt prosentvis fordeling av treningstid på de ulike kompleksitetsnivåene innenfor hver årsklasse. Det vil si hvor mange spillere som er involvert i spillsettingene.

LMFigur3FIGUR 5: Totalt antall spillere i spillaktiviteten.

En slik framstilling og disse anbefalingene har altså til hensikt å forsøke å finne den optimale balansen hva gjelder behov for forenkling og antall balltouch med mål om å styrke spillernes nærteknikk og hurtig ballbehandling på den ene siden, og behovet for mer helhetlige og sammensatte situasjoner som stresser (utvikler) det perseptuelle og fysiologiske systemet deres på den andre siden. Modellen bidrar således til å aktualisere spørsmålet som har blitt belyst tidligere i artikkelen om hvor stor nytte spillerne vil ha av den synaptiske veksten og myeliniseringen de (organismen deres) bygger opp gjennom de pasningene, driblingene, valgene, bevegelsene osv de blir «tvunget» til å utføre i de mindre settingene (småspilløvelsene), når de kommer i større og mer reelle settinger. Og da ikke minst i spillformen 11 mot 11 som jo i realiteten er den vi trener fram mot, selv om ikke alle spillerne nødvendigvis blir å fortsette så lenge. Det forekommer selvsagt ganske så mye småspillaktivitet på mindre flater også i 11`er spill, men likevel er nok eksempelvis kortpasningsspillet i 11`er fotball betraktelig mer komplekst og stiller helt andre krav (spesielt perseptuelle) enn hva som forekommer i småspillaktivitet på små flater.
  Prosenttallene og anbefalingene i modellen baserer seg naturlig nok på de faglige betraktningene tidligere i artikkelen, der det spesielt har blitt advart imot å gjøre treningene og øvelsene for enkle for spillerne. Det vil si at de blir utøvd på et for lavt kompleksitetsnivå med for få spillere involvert i forhold til alder og det organismen deres har mulighet til å prosessere (tilpasse seg). Av den grunn vil det ikke være unaturlig om en rent umiddelbart synes at prosenttallene i tabellen er høyere enn hva en forventer og er vant med for de mest komplekse spillformene i forhold til aldersgruppen. Samtidig må det også presisere at det som kjent kan være store variasjoner i barns utviklingsnivå innad i samme årsklasse. Undersøkelser viser at det kan være opp imot 4 års forskjell i biologisk utvikling hos jevnaldrende barn i alderen 9 – 13 år. Dette er et element en alltid må være oppmerksom på og ta høyde for i arbeidet med spillere som er like gammel. Denne tabellen og en slik framstilling kan likevel ha sin misjon ved å bidra både til økt oppmerksomhet rundt dette aspektet. Og på den måten bidra til å gjøre spill – og treningspraksisen enda bedre og mer tilrettelagt organismens fysiske og psykologiske/perseptuelle evner, og dennes (organismens) muligheter til å utvikle seg. 
  Samtidig er det viktig å understreke at tallene i tabellen ikke fullt ut oppfyller kravene til faglighet, det vil si at de ikke er basert på holdbar forskning innenfor barn og unges perseptuelle og fysiologiske utvikling. Det er også grunnen til at denne ikke er fullstendig utfylt. Poenget er at det kreves enda mer innsats fra fagmiljøene i arbeidet med å finne de optimale prosent-fordelingene for de ulike aldersgruppene. I tillegg til å knytte dette enda sterkere til en enda mer detaljert konkretisering av banestørrelse for hver av spillformene, slik de blå tallene er ment å illustrere.

Justere regler og innføre betingelser

Utover disse elementene innbefatter jo ballspill også en del andre regler og eventuelle betingelser som konstituerer og definerer det aktuelle spillet. Men disse er det jo selvsagt også mulig å tilpasse og regulere i treningssammenheng for å få fram eller forsterke sentrale elementer. Av regler er det jo egentlig bare fantasien som setter begrensninger for hva en kan justere. Det er likevel viktig at de tilpasningene en gjør må ha en klar intensjon, og påse at de ikke bidrar til å gjøre spillet kunstig eller beveger aktiviteten bort ifra spillets egentlige formål. Og slik bryte med spesifisitetsprinsippet. I denne omgang er det kun den litt enklere, men likevel så virkningsfulle, praksisen med å justere lengden på spillsekvensene som blir belyst, og hva en kan oppnå ved å bruke dette elementet på en gjennomført måte.
  Eksempler på spesifikke betingelser er at ballen må ut i «korridor» på sidene før avslutning (tvinge fram bredde), at alle spillerne må være borte i ballen før det kan avsluttes (forsterke pasningsfokus og lagfølelse), at ballen alltid må trilles ut ifra keeper (forsterke spilloppbygging) eller bruk av touchbegrensninger (stresse orienteringsevne og hurtig ballbehandling). Selv om alle disse betingelsene har sine gode intensjoner er det likevel elementer ved dem som kan ha visse negative effekter, og gjør det nødvendig å ha et reflektert forhold til disse. Det mest problematiske er nok at flere av disse bidrar til å innskrenke spillernes frie valg og handlingsmuligheter, og «tvinger» dem til å gjøre valg og handle på en måte som ikke nødvendigvis er den mest optimale løsningen i situasjonen.  Dette til forskjell fra justeringene vist til på forrige side (baneform og – størrelse) hvor spillerne hele tiden får muligheten, og blir oppfordret, til å handle «riktig» ut ifra hva den enkelte (tilpassede) situasjonen tilbyr. Og dermed vil ha en positiv innvirkning på utviklingen av spillernes spillforståelse. Siden touchbegrensninger nok er den mest brukte av disse betingelsene i den norske fotballhverdagen, og kanskje også den metodikken som er forbundet med flest utfordringer og problemstillinger, er det gode grunner til å se nærmere på nettopp denne praksisen, og det med et sett kritiske briller/med et kritiske blikk.  

Lengden på spillsekvenser

Justering av lengden på spillsekvensene vil kunne brukes aktivt til både å påvirke konsentrasjonsevnen til spillerne, men også utviklingen av deres fotballspesifikke utholdenhet. Når det gjelder førstnevnte egenskap så forteller faglitteraturen at barn og unge i 8 – 12 årsalderen har begrenset kapasitet hva gjelder å være oppmerksomme og konsentrerte, og at forutsetningene for å styrke disse utvikles kun gradvis gjennom puberteten. Det må ikke tolkes dithen at trenere og andre ikke har mulighet til, og dermed ikke skal forsøke, å aktivt påvirke utviklingen av denne egenskapen (jmfr den probablistiske epiginese og hjernens plastisitet). Tvert imot. Likevel er det viktig å være bevisst disse begrensingene hos barn og unge slik at det ikke stilles for høye krav og forventninger til spillerne om dette («nå må dere snart lære dere å følge med på det som blir sagt!»). Men at en heller har fokus på de virkemidlene en har til rådighet som trener for å hjelpe spillerne til å utvikle og styrke og (påvirke/stresse organismen deres) denne egenskapen. Ved siden av å sørge for at treningen er stramt organisert (og slik begrense spillernes muligheter til å «flyte ut») og tilrettelegge aktiviteter som oppleves som meningsfulle og givende for SPILLERNE, vil regulering av lengden på spillsekvensene være et virkemiddel som kan bidra positivt i disse utviklingsprosessene. Blir spillsekvensene for lange i forhold til (gjennomsnitt-)spillernes kognitive oppmerksomhetskapasitet på gjeldende tidspunkt, vil intensiteten og læringsutbyttet falle drastisk når denne grensen overskrides. Løsningen er å finne det tidsintervallet hvor spillerne fungerer optimalt, og så hele tiden pushe denne grensen gradvis (innenfor et probabilistisk perspektiv).
  Hva gjelder fotballspesifikk utholdenhet er tendensen den at spillet beveger seg i en retning hvor det stilles stadig større krav til spillernes anaerobe utholdenhet gjennom økt innslag av høyintensitive løp og spurter. Dette må derfor også få konsekvenser for hvordan treningen blir lagt opp. En litt enkel analyse er at halvlange spillsekvenser, det vil si et sted mellom 4 – 8 minutt, lett kan ende med å hovedsakelig påvirke den aerobe utholdenheten. Og det fordi sekvensene vil være såpass korte at spillerne greier å ligge på et ganske høyt intensitetsnivå, men samtidig blir disse ofte så intense at spillerne gis begrensede muligheter til å ta pauser og få nok hvile mellom løpene, og dermed vil ha problemer med å yte maksimalt i hvert av løpene. Dette som er kravet for at disse løpene vil kunne komme i kategorien spurter eller høyintensitive løp (anaerob utholdenhet). Spillerne blir i disse settingene derfor gjerne liggende på rundt 70 – 80 % av maks intensitet, som er et intensitetsnivå som de sjelden befinner seg på i dagens toppfotball som i stor utstrekning består av relativt mange stopp i spillet (frispark ol – kun 50 – 60 minutt effektiv spilletid), kortere perioder med lavt intensitetsnivå («hvile med ballen i laget», «lete etter åpninger», «hvile på rett side av ballen»), før det eksploderer enten i et offensivt gjennombrudd eller med knallhardt defensivt press. Begge situasjoner hvor det stilles krav om maksimal intensitet på 100 %.  Dette utholdenhetsaspektet er derfor et annet, av flere kritiske innspill som kan rettes imot den klassiske og svært så utbredte (i det norske fotballmiljøet) 4 – 4 øvelsen på en relativt kort bane og med spillsekvenser på 4 – 6 minutter. Denne øvelsen som i boken ferdighetsutvikling i fotball noe misvisende blir løftet fram og beskrevet som grunnspilløvelsen. Ved siden av at kompleksiteten altså blir for liten, rommene for små og at spillet i denne øvelsen blir liggende for langt unna det ferdige spillet en trener fram mot (som gjør at spillerne dermed blir stilt overfor en mengde situasjoner som de svært sjelden vil møte i kampsituasjon, eks 2 mot 1 i angrep og 1 mot 2 i forsvar), så er det altså en fare for at det aerobe utholdenhetsarbeidet også blir for framtredende i aktiviteten. Løsningen vil dermed være å enten ha lengre og mer kamplike spillsekvenser og det gjerne på en relativt stor bane der spillerne både får rom til å løpe i og tid til å ta seg inn igjen mellom løpene. Og der en eventuelt legger inn korte, kamplike pauser på mellom 0,5 – 1 minutt når det eventuelt skulle være nødvendig, det vil si dersom det ikke skjer av seg selv i spillsekvensen. Alternativet er kortere spillsekvenser på mellom 1 – 3 minutt med ca 1 minutters pause, der hver spiller vil ha muligheten til å gjennomføre et sted mellom 1 – 3 høyintensitive løp. 

Touchbegrensninger

Den mest brukte touchbegrensningen er at hver enkelt spiller kun får lov til å berøre ballen maksimalt to ganger hver gang de har ballen. Alternativt brukes også tvungen ett touch, men begrensninger oppad til 3 eller 4 touch er heller ikke uvanlig. Intensjonen med disse begrensingene er først og fremst å stresse spillernes evne til å orientere seg tidlig og hurtig, og til øke tempoet med ball i beina. Egenskaper som utvilsomt er helt nødvendige innenfor dagens toppfotball. Og like selvfølgelig er det at disse egenskapene isolert sett vil kunne bli positivt påvirket ved bruk av disse begrensningene. Men det til tross er det flere elementer ved disse som gir grunn til å reflektere over om de er så hensiktsmessig og uproblematisk som en kan få inntrykk av, og om det gir de resultatene en er ute etter; spesielt når en jobber med unge og uferdige spillere. 
  For det første kan det påpekes at disse begrensningen naturlig nok vil føre til at spillernes oppmerksomhetsområde vil snevres inn i alle de respektive situasjonene de er involvert i. Dette vil gjøre at spillerne blir gitt mindre øving i å lese situasjonene i sin helhet og får dermed reduserte muligheter til å utvikle sin persepsjon og fotballforståelse i de øvelsene hvor disse begrensningene benyttes. Det kanskje mest betenkelige er likevel at bruk av to-touch spill vil kunne «presse» spillerne til å gjøre en mengde «feil» - valg. Valg som for så vidt kan virke gode nok («riktige») innenfor en setting hvor de bare har to touch til rådighet, men hvor situasjonen (medspilleres og motspilleres plasseringer og bevegelser) egentlig innbyr til helt andre og «bedre» løsninger gitt at de hadde hatt flere touch å benytte seg av. Disse begrensningene vil altså gjøre at spillerne i en rekke tilfeller ikke får muligheten til å gjøre det som ville vært det mest «fornuftige» eller «riktige» å gjøre i den helhetlige og konkrete situasjonen. (Det er valgt å sette hermetegn rundt «fornuftig»/«riktig valg» fordi hva som bestemmer dette er et krevende og nærmest filosofisk spørsmål, og fordrer derfor en dypere analyse og gjennomgang som det ikke er plass til i denne artikkelen. Mer om dette en annen gang). For eksempel å ta med seg ballen i fart framover og utfordre, og eventuelt gå av en spiller eller to, før hun/han spiller fri lagkompisen eller avslutter selv på mål. Eller rett og slett at man har behov for ett eller to ekstra touch for å legge ballen til rette for en god gjennombruddspasning, som er optimalt timet i forhold til medspillerens løp. Også medspillernes (uten ball) utviklingsmuligheter hva gjelder å lese spillet og ta de optimale løpene i situasjonen vil bli redusert i disse settingene siden ballfører vil ha begrensede muligheter til å oppdage, og i hvert fall sjelden utnytte disse løpene. Dermed vil disse initiativene (løpene) naturlig nok ganske kjapt reduseres betraktelig.
  Utover disse innsigelsene som baserer seg på spesifisitetsprinsippet så er det også et par- tre andre aspekter som bidrar til å problematisere og utfordre bruken av touchbegrensninger. Det ene er at disse kan bidra til at spillerne blir for bevisst sine egne handlingsvalg og handlinger ved at de blir tvunget til å måtte tenke og vurdere handlingene sine i større grad enn det som er naturlig og ønskelig i kampsituasjon. Dette vil kunne forstyrre konsentrasjonen og oppmerksomheten deres, og dermed evnen til å tre inn i sonen hvor de bare flyter med i spillet. Utøvere på toppnivå viser til at de presterer på sitt beste når (de opplever at) de vurderingene og avgjørelsene (og handlingene) de foretar i aktiviteten blir gjort i en mental tilstand som ikke innebefatter det vi vanligvis anser som «bevisste» og/eller refleksive vurderingsprosesser. Men hvor de nettopp bare flyter-inn-i-spillet og oppfatter og handler i en og samme prosess. I realiteten er det mer nærliggende å si at de befinner seg på et annet bevissthetsnivå, siden Messi og co selvsagt er alt annet enn «ubevisst» der de herjer rundt ute på matta.  
  I tillegg er det en fare for touchbegrensningene kan virke negativt inn på spillernes selvoppfatning og mestringsforventning (selvtillit), der sistnevnte kan begrep kan defineres som troen på og/eller forventningen om å lykkes i en nært forestående situasjon (med pasningen, skuddet, osv). Og det enkelt og greit fordi disse begrensningene lett kan gjøre at utfordringene og vanskelighetsgraden blir for store i forhold til spillernes ferdighetsnivå, spesielt i de settingene hvor det er likt antall spillere på de to lagene. Og dermed gjøre at spillerne bringes ut av det vi kjenner som flytsonen. Tidligere i artikkelen ble det vist til det utvidede mestringsbegrepet som vektlegger at spillerne også må stilles overfor utfordringer som de ikke umiddelbart lykkes med. Dette er vesentlig for at de ikke skal falle ut av (under) flytsonen, der aktiviteten oppleves for enkel og dermed meningsløs og kjedelig. Men vel så viktig er det å unngå at aktiviteten blir for vanskelig og framprovosere for mange feil, siden det lett kan føre spillerne opp over flytsonen, i området der usikkerheten og (for høy grad av) spenning og nervøsitet råder. Med de negative konsekvenser det vil kunne gi for spillernes selvtillit, og da spesielt troen på det å kunne spille ballen hurtig i trengte posisjoner
  Ved siden av at prestasjonene synker, fører disse innskrenkningene svært ofte til at intensiteten i spillet også svekkes merkbart. Dette både fordi egne løp med ball er utelukket, men også på grunn av at ballfører har begrenset med tid til å se og utnytte de eventuelt gode løpene som skulle komme. Den høye vanskelighetsgraden som disse begrensningene medfører gjør også et en oftere vinner ballen ved motstandernes feilpasninger enn ved at man selv vinner den gjennom godt press. Heri ligger altså en fare for feillæring, eller muligheter for å «jukse» i presset, og intensiteten vil kunne gå ned.
  Avslutningsvis kan det også problematiseres om denne læringsmetodikken, der spillernes tvinges til å redusere touchene sine og spille ballen hurtig (fordi de må) og ikke fordi de selv ser og har forstått at det er den riktige handlingen, i sterk nok grad forholder seg til moderne konstruktivistiske læringsteorier. Teorier som vektlegger at den varige og grunnleggende utviklingen kun skjer når individet selv konstruerer og virkeliggjør sin kompetanse, og opplever seg som fullt ut ansvarlig for handlingene sine. Disse åpner for at vi kan (bør!) skape settinger som leder vei, og til en viss grad pushe spillerne i ønsket retning, men stilles seg kritisk til bruk av denne type forsterkningstiltak (tvang), også fordi de vil kunne ha en hemmende effekt på utviklingen av fotballforståelsen deres. Dette elementet kan utdypes videre ved at det faktisk også kan være en reell fare for at det forplanter seg en «ubevisst» (implisitt) negativ opplevelse hos spillerne omkring kravet om få touch og hurtig ballbehandling dersom spillerne i for mange situasjoner opplever at de kun har to touch til rådighet, mens de selv ser og opplever at det mest fornuftige hadde vært å bruke flere. I verste fall kan dette resultere i en indre, implisitt motstand (som de ikke er seg bevisst) hos spillerne mot å spille ballen hurtigst mulig i senere situasjoner, der ett og to touch spill ville kunne vært hensiktsmessig. Denne opplevelsen og indre motstanden kan også bli ytterligere forsterket når spillerne ser og opplever at touchbegrensningene ofte fører til at de presterer dårligere i aktiviteten (flere feilpasninger, ballmiss) enn hva de gjør uten disse begrensningene. 
  Kort oppsummert er det derfor flere utfordrende aspekter ved at bruk av touchbegrensninger siden disse vil kunne virke negativt inn på flere aspekter ved spillernes utviklingsprosesser. Dessuten kan dette kritiseres for å være et forsøk på å forenkle læringsprosessene og bruke en undervisningsmetodikk som innenfor en pedagogisk praksis i dag kan sies å grense til «juks» i forsøket på å styrke spillernes utvikling. Som vist til på sidene foran har en flere andre og bedre virkemidler enn touchbegrensninger, som justering av spillområde og antall spillere involvert i spilløvelsen, å benytte seg av i arbeidet med å stress og styrke spillernes orienteringsevne og hurtige ballbehandling.

Gjennomføring av de isolerte teknikkøvelsene

Til tross for de kritiske og faglige innspillene mot typen isolerte, lavfunksjonelle teknikk øvelser som ble presentert tidligere i artikkelen, så er det likevel argumentert for at en innimellom bør sette av litt tid til også disse øvelsene på lagets fellestreninger. Men for å kunne forsvare denne tidsbruken betinger det at de gjennomføres på en måte som gjør at de i størst mulig grad oppfyller spesifisitetskravet, der kvalitet, hurtighet og funksjonalitet vil være helt sentrale stikkord. Men dette er elementer som i første hører hjemme i videreutviklingsfasen, det vil si fase 2. Men trenere har selvsagt også en svært viktig funksjon i forbindelse med innlæringen av disse teknikkene. 

  1. I innlæringsfasen (som for de mest sentrale teknikkene er i 6 – 9 årsalderen for de fleste fotballbarn, men kan også være i 10 – 13/14 årsalderen) skal treneren hjelpe spillerne til å overvinne de koordinative utfordringene forbundet med den enkelte/respektive teknikken. Det vil si å legge til rette øvelsen og aktiviteten på en slik måte at den enkelte spillere har muligheten til å mestre de mest sentrale motoriske momentene hun/han trenger for å utføre teknikken. I denne prosessen vil tilpasning og manipulering av det ytre miljøet og av oppgaven være helt sentrale virkemidler. Det vil si type constraints som er benevnelsen som benyttes innenfor en moderne økologisk teoritradisjon med hovedvekt på dynamisk systemteori, hvor spillerens kroppsliggjorte kunnskap og indre tilbakemeldinger framstår som helt sentralt. Trenerens oppgave vil være å gi ungene noen hjelpemiddel som de kan få bruk for, og benytte seg av i prosessen med å terpe og utvikle disse teknikkene så bra, i betydningen funksjonell, som mulig på egenhånd. 
    Hvordan en helt konkret bør gå frem i denne prosessen ved å justere enten miljøet (eksempelvis ballen) eller oppgaven blir for omfattende å gå inn på i denne artikkelen (og dette blir dessuten grundigere utdypet i en senere artikkel). Men helt kort vil innlæring av vristpasning/-skudd (som kanskje er den mest krevende motoriske bevegelsen innenfor alle former for ballspill) handle om så enkle ting som at man benytter riktig type ball (størrelse, tyngde, skinntype), og at denne har en optimal hardhet, som vanligvis betyr mindre luft enn vanlig. Videre at øvingen legges til et område hvor ballen kommer raskt tilbake og ikke forsvinner, f.eks mot et stort nett (som omkranser de fleste nye baner i dag) eventuelt mot et stort nok mål om en har det tilgjengelig. Tilpasningen av oppgaven kan gjøres ved at spillerne tidlig i innlæringsfasen begynner med å holde ballen i hånda, slipper den ned og lar den sprette en gang eller to før de så skyter med vrista mens ballen fortsatt er i lufta og gjør det enklere for dem å få foten under ballen og strekke vristen, som jo vanligvis er den store utfordringen ved denne teknikken. Selv om denne tilnærmingen gjerne vil medføre en tilleggsutfordring for spillerne i forhold til å time spretten på ballen, vil dette likevel kunne oppveies med fordelene det gir i forhold til å tørre å strekke vristen. I tillegg er jo evnen til å time ballen også en viktig egenskap å trene på. Neste steg i denne innlæringsprosessen vil være å la noen andre (helst treneren/en voksen person) gi spillerne en sprette-ball der denne kommer i enklest mulig/optimal vinkel imot spilleren. Når det begynner å sitte kan en gå over til å gi spillerne en trille-ball langs bakken imot spilleren i riktig vinkel. Av erfaring er dette en tilpasning som gjør det enklere for spillerne å få lagt kraft i skuddet. Når dette begynner å sitte så er neste (og siste) steg at spillerne øver videre i de mest funksjonelle settingene ved at de selv fører, dribler og skyter fra ball som ruller fra seg selv (se under - punkt 2).
  2. Når selve innlæringsfasen er over, og spillerne er kommet i videreutviklingsfasen og skal begynne å optimalisere teknikkene sine, vil trenerens ansvarsområde utvides og innbefatte to hovedmål. 
    1. For det første vil det være trenerens oppgave å påvirke spillerne til å gjøre også de isolerte teknikk – øvelsene mest mulig kamplik, slik at teknikkene øves på i så funksjonelle settinger/øvelser som mulig. Et enkelt eksempel på dette er at de hovedsakelig øver på skudd der ballen triller fra dem, i stedet for at den triller imot eller ligger stille, som er det spillerne erfaringsmessig ofte gjør dersom de ikke får innspill om dette. 
    2. Men vel så viktig er det at treneren bidrar til å skape en mentalitet/holdning hos spillerne som gjør at når de først øver på disse teknikkene i de isolerte settingene, så utføres disse med det tempo, den kvalitet og det mentale fokuset som kreves av disse teknikkene i kampsituasjon. En enkel metodikk for å oppnå dette ved eksempelvis utføring av innside – og langpasningen der to og to jobber sammen uten motstand, er å benytte seg av tidsintervaller der spillerne teller antall pasninger de greier i løpet av f.eks 45 sekunder (men der dette ikke legges opp som en konkurranse mellom de ulike parene !! – Viktig). Enkel bruk av poeng giving som konkret feedback på gjennomføringen deres er også et nyttig virkemiddel, så lenge dette innføres med omhu og ikke oppleves som en konkurranse mellom spillerne. Ved enkel skuddtrening, der de slår opp (til trener) og får ballen lagt tilbake før de tar den med seg på et 1 – 2 touch og avslutter, kan dette eksempelvis fungere ved at de får ett poeng for tempo i gjennomføring, ett poeng for fornuftig plassert skudd og ett poeng dersom de scorer. Det vil si maks 3 poeng, men der en kan gi alt fra 0 – 3 poeng for hvert skudd (kanskje også noen halvpoeng dersom det er behov).
        Dette skaper både fokus og sørger for kvalitet som spillerne forhåpentligvis vil ta med seg når de skal øve på disse teknikkene på egenhånd, utenom fellestreningen. 

For poenget er at den nødvendige terpingen på teknikken(e) i mer isolerte settingene (øvelser) som spillerne «må gjennom» dersom de skal nå opp på fotballbanen, må de hovedsakelig stå for selv når de, enten alene eller sammen med kompiser (foreldre) drar bort på løkka i fritida. Men da er det helt avgjørende at treneren gjennom sin aktivitet på fellestreningene har sørget for at spillerne har tilegnet seg den kvalitative mentaliteten og kunnskapen til å gjøre disse øvelsene så spesifikk og funksjonell som mulig.

Hva bør en trene på og hvordan jobbe med ferdighetsmomentene i praksis 

Så langt har fokuset vært rettet imot hvordan en skal trene med tilhørende faglige anbefalinger om hvilke øvelser en bør benytte, hvor mye tid en skal bruke på hver av disse og hvordan de bør tilrettelegges og gjennomføres. Men avslutningsvis kan det også være interessant å reflektere litt rundt hva en skal trene på, i betydningen hvilke momenter en skal fokusere på og hvordan jobbe med disse. I idrettsundervisningen, i hvert fall innenfor ballspill, har en gjerne blitt anbefalt å kun konsentrere seg om ett (maks to) tema og/eller moment (mål) i hver treningsøvelse og på hver trening. Dette er en tilnærming som også forfatterne av boken Ferdighetsutvikling i fotball (Bergo et al, 2002) sterkt oppfordrer til:

…Det kan være greit å jobbe med et tema i en periode, for så å skifte til et nytt tema. 

… Det som er viktig når man spiller, er å holde fokus på det som er dagens tema. 

… Treneren bør knytte all sin kommunikasjon med spillerne til temaet. Spillerne får da gunstige vilkår for å forbedre seg på en gitt del av spillet, og det er jo det vi ønsker å oppnå! (side 250 – 251) 

Denne praksisen baserer seg på en tradisjonell hel – del – hel metodisk tilnærming, som kan sies å ha vært et sentralt prinsipp i den norske idrettsundervisningen de siste 40 – 50 årene, hvor filosofien er at det generelt sett er mest hensiktsmessig å trene på en og en (del-) ferdighet/et moment av gangen. Og at en ved å sette sammen disse del – ferdighetsaktivitetene vil kunne få et optimalt helhetlig resultat til slutt. Dette er en ikke så unaturlig tilnærming dersom en eksempelvis forholder seg til den samme bokens (Bergo et al) nærmere 30 temaer og momenter som de anbefaler at trenere skal jobbe seg systematisk «gjennom» i løpet av en bestemt periode, eksempelvis ett år. Disse som er i formen å

  • gi spillerne øving i å oppfatte ledige rom og vurdere størrelsen på disse 
  • gi spillerne øving i å oppdage, skape og utnytte overtallssituasjoner
  • la spillerne øve på hvordan de kan hindre mål 

I praksis vil et det bety at hvis temaet for økten eksempelvis er vendingsteknikk eller skape og utnytte to mot en – situasjoner i angrepsspillet (relasjonell ferdighet, samspillsevne), så blir trenere anbefalt å coache på og forsterke kun dette ene momentet gjennom hele treningsøkten. Dette også i spillaktivitetene hvor spillerne da blir oppfordret til å se etter og utføre disse momentene så mye og så ofte som mulig. Og det ofte uavhengig om det aktuelle momentet er den mest hensiktsmessige løsningen i situasjonen eller ei. 
  Det er flere spørsmål som også melder seg omkring en slik praksis. Når det gjelder sistnevnte er det betimelig å reflektere over hvilken innvirkning det vil kunne ha på utviklingen av spillernes fotballforståelse når de kan ende med å gjøre «feile» valg i spillsituasjoner fordi de blir oppfordret til å følge trenerens anvisninger og forsterke kun det ene aktuelle ferdighetsmomentet for dagens økt. Men utover det kan en argumentere for at fotballspillet både er for omskiftelig og sammensatt (sannsynligvis det mest sammensatte og komplekse av alle ballspillene, ja kanskje også av all type aktivitet som mennesket beskjeftiger seg med…?) til at det vil være hensiktsmessig å dele spillet opp i slik små bestanddeler og trene på dem en etter en. Denne enkle tilnærmingen vil sannsynligvis gjøre at aktiviteten ikke oppfyller spesifisitetskravet, som viser til at spillerne må bli gitt muligheten til å trene mest mulig på den virkeligheten som møter de i kampsituasjon. Der de altså hele tiden må bestrebe seg på å mestre flere, ja ofte nærmest alle momenter i løpet av en kortere spillsekvens (2 – 3 minutter). I tillegg vitner en slik praksis om den samme undervurderingen av den menneskelige organismen og dens evne til å tilpasse seg og operere i komplekse og sammensatte miljø/settinger, (som jo en fullskala fotballkamp er), som ble vist til under diskusjonen omkring modningsargumentet i del 1. Det er også dette aspektet Ronglan (2008) går til angrep på når han viser til at den tradisjonelle analytiske og strengt rasjonelle tilnærmingen ikke holder mål når du beveger seg ut på lagspill-banen. I dag er mer helhetlige tenkemåter framtredende i teoridanningen, der både hjernens unike evne til helhetsoppfatning og den kroppslige kunnskapens egenart i større grad trekkes inn (side 100). Og at vi dermed gjør spillerne våre (organismen deres) en stor urett dersom vi tror at de, uansett om de er 5, 8, 12, 20 eller 30 år, ikke skulle kunne fokusere på og utvikle/jobbe med mer enn ett tema/en ferdighet og noen få momenter om gangen.

FAKTA
LASSE MØLLER
Underviser i pedagogikk/didaktikk, pedagogisk psykologi, motorikk, ballspill ved OsloMet, Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning, ved seksjon for kroppsøving, siden 2011.

  • Spillererfaring fra 1. og 2. divisjon med FK Gevir Bodø, Bodø/Glimt, Ørn Horten og Molde FK.
  • Trenererfaring:

Assistenttrener FK Gevir Bodø 1998-199 (2. div.)
Trener barne- og ungdomsavdelingen Lyn FK 2008-2015
Trener toppidrett fotball videregående skole

  • Trenerutdanning:

UEFA B-lisens
Diplomtrener Olympiatoppen

-- annonse --