-- annonse --
Spillerutvikling
BELGIA: Kris van der Haegen er ansvarlig for trenerutdanningen i Det belgiske fotballforbundet og medlem i UEFAs Jira Panel. På UEFA-seminaret i forbindelse med Supercupfinalen i Trondheim i august snakket han om tanker og trender for belgisk spillerutvikling.

Kris van der Haegen er ansvarlig for trenerutdanningen i Det belgiske fotballforbundet og medlem i UEFAs Jira Panel. Under et trenerseminar arrangert i Trondheim i forbindelse med supercupfinalen ga han et spennende og konkret innsyn i det Belgiske Fotballforbundets visjon, tankesett og noen av prosessene de har gjennomført med stort hell de siste 10─15 årene.

Progresjon og konsekvente læringsprinsipper

En svært viktig årsak til Belgias evne til å utvikle internasjonale toppspillere, er det belgiske fotballforbundets utviklingsplan, som Van der Haegen har vært sentral i utformingen av.
  Helt fra belgiske spillere er 3 år (!) og frem til de blir seniorspillere, har Fotballforbundet lagt klare retningslinjer for type aktivitet som spillerne skal eksponeres for, og fra de er 7 år gamle har man klare retningslinjer for hvilken formasjon som bør brukes i kampsammenheng:
  • 3-5 år - Multimove: Wide Basic Locomotor formation: Spillform 1v1
 
• U6-U7 - Me and the ball (exploration): Spillform 2v2
 
• U7-U10 - Collective game ”short range”: Spillform 5v5 i diamantformasjon (1-2-1). Denne formasjonen valgt fordi den inviterer til 1v1 dueller over hele banen.
  • U10-U13 - Collective game (mid-long): Spillform 8v8 i formasjonen 1-2-1-2-1 som i praksis blir at man hekter på en diamant til og dermed får en naturlig progresjon.
  • >U14 - Collective game ”long range”: Spillform 11v11 med formasjon 4-3-3 (med to indreløpere og to vinger)

Innenfor dette rammeverket er Van der Haegen svært opptatt av det han kaller ”konsekvente læringsprinsipper”, og det aller viktigste prinsippet kaller han ”reality-based learning”, altså at man uansett alder skal øve seg i spillsituasjoner.
  Oppsettet de kaller sin ”progressive metode” følger denne malen:

  • Warm Up -> Match Form 1 -> Match Form 2 -> Match Form 3
    der et U11-lag eksempelvis kan starte med 2v1 i begynnelsen av økten, deretter gå over til 3v3 før man avslutter med 5v5.

Alle spillformene bør inkludere mål, retning og motspill, og igjen spør Van der Haegen svært entusiastisk: «Fotball er et spill som handler om å score mål og å hindre motstanderen fra å gjøre det samme. Så hvis vi skal øve på å spille fotball, hvorfor trenger vi å ta bort hele konseptet med spillet først?!»

Her det imidlertid både viktig og interessant å merke seg at Van der Haegen også påpeker behovet for noe teknisk trening uten motstand.
I pausene i mellom hver av de tre kampene legges det opp til at man kjører noen pasningsøvelser eller annen form for teknisk trening uten motspill. På den måten får spillerne øvd ekstra på utvalgte tekniske ferdigheter på litt lavere intensitet, og får samtidig hentet seg inn igjen rent fysisk slik at man kan opprettholde høyt tempo og kvalitet når man spiller.

«Fokuser på enkeltspilleren først!»

Et annet viktig læringsprinsipp handler om at man skal sette fokuset på enkeltspilleren først. Van der Haegen peker på at dersom man velger å fokusere på laget først, vil det rent fysiologisk være svært vanskelig for spillerne å lære seg de tekniske ferdighetene som kreves på toppnivå på et senere tidspunkt.
  Han forteller her at man har brukt mange år på å få til en holdningsendring, der belgiske ungdomstrenere har gått fra å bry seg mer om laget sitt og lagets resultater, til å sette enkeltspilleren i fokus og legge opp økter utfra hver enkelt spillers behov.
  Her løfter Van der Haegen også frem en av fordelene ved at man har fått på plass en såpass klar felles forståelse for spillformer og formasjoner som bør benyttes på de ulike alderstrinnene, i tillegg til en relativt bred[ABB1] oppfatning om hvordan man skal spille fotball. Det gjør det enklere for trenere på alle nivåer og vite hva man bør la hver enkelt spiller øve på, og hvilke rollekrav man jobber mot.

«If they don´t feel that you love them, the doors for learning are closing fast»

Van der Haegen forteller at et svært høyt prioritert område i landets trenerutdanning for øyeblikket er trenernes evne til å knytte sterke bånd til spillerne, og gjennom disse relasjonene skape et godt læringsmiljø. Han beskriver trenerens kunnskap om spillerens personlighet, motivasjon og kunnskap om spillet som grunnsteinen i et godt læringsmiljø.
  Samtidig anerkjenner han at man i dag vet altfor lite om dette området[ABB2], og at det er et aspekt som har blitt underprioritert i lang tid. Det belgiske forbundet setter derfor i disse dager i gang et prosjekt over fire år for å lære mer om hvordan den belgiske trenerutdanningen kan forbedre seg på dette området.

«We never lose or win, we learn»

En grunnpilar i den nasjonale utviklingsplanen er fokus på læring ─ i seg selv ikke veldig kontroversielt.
Van der Haegens påfølgende utsagn;
   ”We never lose or win, we learn” og ”to progress is more important than winning” ER imidlertid kontroversielt, fordi mange helt sikkert vil mene at det ikke er noe motsetningsforhold mellom disse to tingene. Da Van der Haegen startet å jobbe i forbundet, reiste han mye rundt og bet seg merke i at mange belgiske ungdomstrenere ikke ønsket at lagene sine skulle spille seg ut bakfra fordi det var for risikabelt. Spørsmålet han stilte seg da var: ”Hvis de ikke skal øve seg på å spille seg ut bakfra når de er 13 år, når skal de da gjøre det? Er konsekvensene mindre når de er 17─18 år?” spør han retorisk.
  Dette er en lang og viktig debatt, men her er det tydelig at det belgiske forbundet har tatt et klart standpunkt og sagt: ”Dette er vår visjon, og dette er det vi står for”.

Stor skepsis blant trenerne – lang prosess

Det er likevel lett å tro på Van der Haegen når han sier at forbundet ble møtt med stor skepsis da de presenterte dette tankesettet utad. Mens det naturligvis var relativt enkelt for forbundet å få trenere på aldersbestemte landslag til å følge den nye modellen (”Vi kvittet oss med de som ikke var enige, og fikk inn folk som støttet planen”), var det verre å overbevise klubbtrenerne om å slutte opp om det nye tankegodset og den nye metodikken. 
  Van der Haegen forteller at det tok 6─7 år å overbevise klubbene om å støtte dette tankesettet og modellen, og det måtte ulike tiltak til for å lykkes med dette.
  Et viktig grep var å arrangere workshops som man inviterte klubbtrenere til, hvor man snakket sammen og diskuterte fordeler og ulemper ved eksempelvis å bli enige om en felles spillestil. I tillegg åpnet man opp alle treninger for de aldersbestemte landslagene slik at andre trenere kunne komme å se hvordan den nye planen fungerte i praksis ute på feltet. Det var nesten ingen trenere som var interessert i å komme på disse øktene i starten, men etterhvert som spillerne ble merkbart bedre da de kom tilbake til sine respektive klubber, og begynte å snakke med sine lagkamerater i garderoben om hvor bra treninger de hadde med landslaget, endret dette seg.
  I dag har forbundet et svært tett samarbeid med toppklubbene, som illustreres ved at man den første mandagen i hver måned samler akademisjefene fra toppklubbene og forbundet for å diskutere hvordan man kan bli bedre sammen.

-- annonse --