-- annonse --
Trenerutvikling
THE SPECIAL ONE: Cliff Mallett er skeptisk til lederskap hvor treneren setter seg selv over laget – slik det kan oppfattes at José Mourinho har gjort ved å kalle seg selv «The Special One». Foto: DIGITALSPORT
Ivar Thoresen
Ivar Thoresen
Redaktør/Journalist Fotballtreneren

907 40 551

Cliff Mallett er tidligere elitecoach, nå professor og forsker innen lederskap ved University of Queensland i Australia og var i høst invitert til Sverige for å snakke om forskning om lederskap.
  – Ordvalg er viktig når vi kommuniserer. Slik er en enkel tanke om lederskap; det viktigste ordet er vi, ikke jeg sier Mallett i foredraget, som er gjengitt i det svenske fagtidsskriftet Idrott & Kunskap.

The Special One

Dermed kommer han raskt inn på et klassisk eksempel på det motsatte – The Special One, nåværende Manchester United-manager José Mourinho.
  – Det har jo vært diskutert om det var han selv som sa det der eller ikke. Uansett: Som leder å si at det er jeg som er spesiell – ikke du – du vinner bare takket være meg. Hvordan tror du det oppleves for en spiller? Jeg tror ikke spillerne vil støtte en slik person om det senere begynner å gå dårligere.
  – Det forekommer i blant at trenere tar æren for ting de ikke burde. Jeg har i blant spurt coacher om hvor stor betydning de tror de har for det de har oppnådd. Noen har da svart: 100 prosent. Da har jeg tenkt for meg selv: OK, dette handler altså bare om deg.

To lederfilosofier

Mallett gir ikke inntrykk av at hans tanker rundt lederskap er bedre enn alle andres, og snakker om at det i Australia snakkes mye om to ulike lederfilosofier – den vertikale hierarkiske modellen eller den flatere, der følgerne har innflytelse.
  Mallett peker på at fortsatt – i 2017 – har den hierarkiske lederstilen, der lederen forteller medarbeiderne hva de skal gjøre og overbeviser dem om at han kan lede dem til målet med sine helt spesielle egenskaper, en sterk posisjon.
  En leder – resten følger. Det er eksempler på det både fra næringslivet, idretten og politikken.
  – Men det finnes ingen bevis for at det vertikale lederskapet skal være spesielt fremgangsrikt. Forskningen tyder tvert i mot på at er mer delt lederskap vil gi bedre resultater for gruppen. Det gir også bedre helseeffekter. Folk har det bedre på veien, sier Mallett.
  – Det er laget som er spesielt, ikke lederen, slik Mallett ser det.
  Men han understreker at det er lederens oppgave å sørge for at laget blir spesielt.
  – Det er ikke bra med ensidig fokus på lederen. Du kan ikke snakke om lederskap uten samtidig å snakke om følgeskap. Det handler aldri om makt over, men makt gjennom. For at du skal bli en virkelig effektiv leder må dine følgere se deg som en av dem. Når folk synes at du oppfører deg som at det handler mer om deg enn om den gruppen du representerer, befinner du deg som trener i risikosonen, sier den australske professoren videre.

Knekte koden

Han trekker fram eksempelet med Australias fotballandslag – som har hatt mange ulike landslagssjefer med oppgave om å løfte den australske fotballen.
  – Den eneste gangen vi nådde et VM-sluttspill var da vi ansatte nederlandske Guus Hiddink. Det som var spesielt med ham, var at han forstod den australske mentaliteten. Han ville ikke endre noe, og sa flere ganger til meg: «Jeg trenger å bli australsk – spillerne trenger ikke å bli hollendere».
  – Hadde Hiddink prøvd å selge inn den nederlandske modellen, ville han aldri ha lykkes. Han fikk innflytelse fordi han ville være en av dem han ledet. Fordi han først og fremst ville forsterke det australierne allerede var gode på - «The-never-say-die-attitude». Du er en av oss. Du gjør det for oss. Grunnprinsippene for lederskap og følgeskap er almenn-menneskelige og gjelder også utenfor idretten.

Alltid i endring

Cliff Mallett peker på at bedrifter, organisasjoner, idrettslag og politiske parter befinner seg i konstant endring. En leder kan plutselig oppdage at den kontekst han eller hun virker i har endret seg.   
  – Man kan jo undres over hvorfor Winston Churchill – en av verdenshistoriens største ledere – var helt sjanseløs i den britiske innenrikspolitikken etter andre verdenskrig. Han tapte i to valg etterpå. med nye tider følger i blant helt nye vurderinger.

Styrken i VI

Mallett snakker stadig om styrken i ordet VI, og trekker fram New Zealands rugbylandslag – All Blacks – som er blitt verdensberømt for sin sterke sosiale gruppeidentitet. De som ennå ikke har sett deres krigsdans «The Haka» anbefales å gjøre det – for et lynkurs i praktisk idrettspsykologi.
  – Sannheten er at spillerne fram til 1987 ikke helt forstod hvorfor de gjorde dette. De utførte dansen, men den hadde ingen mening for dem. De måtte lære opp spillerne slik at de forstod sin historie og kjente sine røtter, og hva dansen betydde for deres identitet som gruppe. Senere ble de veldig opprørt da andre landslag i andre idretter tok i bruk «The Haka» - den er jo vår, mente de.
  Mallett forteller videre at i All Blacks er det lagkapteinen som rydder garderoben og svabrer gulvet.
  – Lagkapteinen er også en leder. Dette gjør han for samtidig å forsterke at han er en av spillerne, sier han og fortsetter:
  – Forskning på lagkapteiner viser at sjelden at den utvalgte kapteinen er den som har størst innflytelse på laget. For hvem er det som gjør kapteinsvalget? Jo, det er oftest treneren. Jeg mener spillerne bør bestemme hvem som skal være lagkapteiner, det er jo de som senere skal følge dem. Men først må du forklare spillerne hva rollen innebærer før de avgir sin stemme.

AllBlacksHakaPRAKTISK IDRETTSPSYKOLOGI: «The Haka» er krigsdansen som har gjort New Zealands rugbylandslag verdenskjent. Chris Mallett kaller det for et lynkurs i praktisk idrettspsykologi. Foto: DIGITALSPORT

Åpne spørsmål

Mallett snakker varmt om et lederskap som bygger mye på åpne spørsmål.
  – For ofte tror trenere at de sitter inne med alle svar. Men i selve prosessen kommer ulike kreative løsninger gjerne fra spillerne sjøl, poengterer han.
  – Som trener må du hele tiden evaluere deg selv. Hvorfor er jeg egentlig trener? Personlig tror jeg på et «servant leadership» - at jeg som trener er her for å hjelpe deg som utøver. Det handler om å hjelpe utøverne til selv å finne svarene. Hvordan hadde du tenkt å gjøre det? Med et slikt spørsmål overlater jeg som trener ansvaret for innlæringen til utøveren. Neste viktige spørsmål blir da: Hvordan vil du at jeg skal hjelpe deg?

Player Leadership Groups

Cliff Mallett forteller videre at det i Australia har blitt populært med såkalte «Player Leadership Groups». Ett lag innførte det med suksess, og konseptet ble dermed kopiert av mange andre lag, uten at Mallett er sikker på om det automatisk innebærer et effektivt lederskap.  Rett og slett fordi ikke alle forstår hvorfor de gjør det og hvordan de kan få maksimalt ut av denne typen lederskap.
  – I utgangspunktet liker jeg ideen om at spillerne selv tar ansvar. Men det krever en balanse. Jeg synes det høres litt ekstremt ut og noen vil kanskje si det ligner «Laizzes-faire», la-det-skure-og-gå-filosofi, sier Mallett.
  Avslutningsvis spørres han om det er noe man som trener kan gjøre for at flere spillere skal kunne aksle rollen som formelle eller uformelle ledere i en gruppe.
  – Du kan gjøre mye med unge mennesker i denne sammenhengen. Coaching er for meg å skape et miljø av innlæring der de aktive får skinne. Det oppnås ved at man stiller spørsmål i stedet for å gi ferdige svar – for de går uansett rett gjennom. Jo tidligere vi gjør det, jo mer nysgjerrighet kan vi lære dem. Det kan høres enkelt ut, men å stille de rette spørsmålene er ikke enkelt, avslutter Cliff Mallett.

  • Kilde: Idrott & Kunskap nr. 5/2017
-- annonse --