-- annonse --
Juridisk rådgiving
Gjest
Av advokat Lise Klaveness. Advokatfirmaet Hjort DA

LiseKlavenessLise KlavenessI følge førsteamanuensis Jan Ketil Arnulf ved Handelshøgskolen BI viser resultatene riktignok at klubber som sparker treneren sannsynligvis vil oppleve at det går bedre i de fem første kampene etterpå. Det som imidlertid er verdt å merke seg er at studiet viser at akkurat den samme medvinden vil inntreffe også for de klubber som ikke kvitter seg med treneren i motgang. Forskerne i studiet mener å kunne dokumentere at fotballag som beholder sjefen etter en tung periode gjør det like bra, og faktisk bedre på sikt.

Rettslig betydning

I denne artikkelen er spørsmålet om det har noen rettslig betydning, og i så fall hvilken, at det kan dokumenteres at resultatene ikke blir bedre av å sparke fotballtreneren.
  Etter det vi kjenner til, foreligger det bare én dom hvor temaet har vært sakligheten av en fotballtreneroppsigelse. Dommen det refereres til ble avsagt av Jæren tingrett den 17. februar i år; arbeidstvist mellom Mathias Haugaasen og Bryne FK, hvor Haugaasen fikk fullt medhold i at oppsigelsen ikke var saklig begrunnet. Ettersom tingretten fant at oppsigelsen var begrunnet i klubbens svake økonomi (og ikke resultater) behøvde domstolen imidlertid ikke å ta stilling til om dårlige sportslige resultater var saklig grunn til oppsigelse.
  I utgangspunktet vil ikke vurderinger av den typen som dokumenteres i studiet ha noen innvirkning på klubbers rettslige adgang til å si opp en fotballtrener. Dette fordi det allerede i utgangspunktet kun vil høre med til de sjeldne tilfeller at en treneroppsigelse begrunnet i de sportslige resultatene alene vil være saklig.
  Utgangspunktet er at trenere nyter det samme stillingsvernet gjennom arbeidsmiljøloven som andre arbeidstakere, og at en oppsigelse begrunnet i trenerens eget forhold må være saklig bygget på at treneren/trenerne har misligholdt sin arbeidskontrakt. En vurdering av om en trener kan sies opp grunnet eget forhold kan ikke basere seg på en objektiv og isolert vurdering av resultatoppnåelse, men avhenger av om de svake resultatene skyldes trenerens mislighold av arbeidskontrakten. Vår erfaring er at trenere sjeldent vil kunne holdes ansvarlige for klubbens resultater da resultater normalt beror på en rekke faktorer og omstendigheter som ikke treneren kan holdes ansvarlig for.

Mulige årsaker til klubbenes praksis

Til tross for dette rettslige utgangspunktet, er det en kjensgjerning at norske toppklubber ofte tyr til oppsigelse av trenere når det butter i mot sportslig. I løpet av tidsperioden for ovennevnte forskning, perioden 1995-2006, har 86 hovedtrenere i eliteserien måttet gå.
  Utgangspunktet er altså at det på den ene siden sannsynligvis ikke er rettslig adgang til å si opp en trener alene på grunn av svake sportslige resultater. Videre kan det på den annen side dokumenteres at slike oppsigelser ikke lønner seg for klubbenes resultater. Tatt dette i betraktning er det betimelig å spørre seg hvorfor slike oppsigelser likevel skjer i stort omfang.
  I følge førsteamanuensis Jan Ketil Arnulf ligger årsaken til praksisen i en feilslått forventning om at trenere kan påvirke resultatene umiddelbart og i et overdrevet press mot klubbens ledelse om å utvise handlekraft i motgang:
  ”- I det øyeblikket naget starter, og folk rundt begynner å klage og gi treneren skylda, blir syndebukkpresset stadig vanskeligere å stå imot, både for treneren selv og for styret og klubbens ledelse.
  - Å bli tatt i krise uten å gjøre noe, framstår antakelig som mye verre i folks øyne. Da kan slike situasjoner ende i en slags selvoppfyllende profeti. ” [2]

Fast ansettelse av fotballtrenere

Et kanskje enda viktigere spørsmål enn hva som er årsaken til klubbenes praksis, er om noe kan gjøres for å endre praksisen slik at omfanget av oppsigelser reduseres i fremtiden.  
  Når en trener blir sagt opp, kan han/hun enten velge å godta oppsigelsen eller å bestride den ved å ta ut søksmål. I mange tilfeller bestrider treneren oppsigelsen umiddelbart, men praksis viser at partene ofte kommer frem til en minnelig løsning som innebærer at treneren mottar økonomisk kompensasjon og søksmålet trekkes. I slike tilfeller er det formelt sett ikke snakk om noen oppsigelse, men en frivillig avtale om fratreden. Tatt i betraktning at det rettslig sett antageligvis ikke er adgang til å si opp en trener basert på svake resultater alene, og videre at slike oppsigelser i de fleste tilfeller heller ikke vil gi den ønskede effekten ift. forbedrede resultater, er det enkelt å konkludere med at flere saker burde prøves for norske domstoler. På denne måten kunne man fått presedensvirkninger som kunne staket kursen for fremtidige vurderinger. Rettssaker kan imidlertid medføre betydelige kostnader, både på det personlige og det økonomiske plan, og forståelig nok er dette noe trenere forsøker å unngå. 
  Et annet interessant tema i denne forbindelsen er adgangen til å ansette fotballtrenere midlertidig. Utgangspunktet i norsk arbeidsrett er at arbeidstakere skal ansettes fast og det er en ganske snever adgang til å gå til midlertidige ansettelser. I arbeidsmiljøloven § 14-9 er det imidlertid gjort et generelt unntak for ”idrettsutøvere, idrettstrenere, dommere og andre ledere innen den organiserte idretten”. Begrunnelsen for at det er gjort unntak for idrettstrenere beskrives i forarbeidene til loven. Her heter det:
  ”treneren spiller en meget viktig og sentral rolle for utviklingen og prestasjonene i et idrettslag eller for de individuelle utøverne. Behovet for kreativitet, nytenkning, sportslig fornyelse og utvikling er fremtredende. Denne type stilling har et individuelt tilsnitt som gjør at behovet for fornyelse er særlig stort.” [3]

Uttalelsene fra forarbeidene er knappe og fremstår som basert på en praksis som egentlig aldri har vært kvalitetssjekket ordentlig. Legger man til grunn resultatet fra ovennevnte forskning utført ved Handelshøyskolen BI i Oslo er uttalelsen dessuten gal.
  Det å ansette trenere fast er en fremmed tanke i den norske toppfotballen. Praksisen med å ansette trenere midlertidig, og i tillegg å vurdere oppsigelser når resultater uteblir, er så innarbeidet i miljøet at veien frem til faste ansettelser av trenere i toppfotballen kanskje virker lang. I lys av nevnte forskningsstudie er det dog på tide å løfte frem diskusjoner knyttet til hvorfor kontinuitet, trygghet og varig kompetansebygging ikke skulle være like viktige suksessfaktorer i fotballen som i andre bransjer.

 • Fotnoter

1. Jan Ketil Arnulf, John Erik Mathisen og Thorvald Hærem. Is firing a football coach the wrong treatment? Rationality, decision making and noise-signal ratio. Presentert 15. august 2010 på den årlige konferansen til American Psychological Association, San Diego, USA. Ved selve presentasjonen var tittelen på sammendraget Does Changing the Coach Help Performance? A Counterfactual Approach.

2. http://www.forskning.no/artikler/2010/september/265186

3.  Jf. Ot.prp.nr.49(1995-96) kapittel 3.1.1

 

-- annonse --