-- annonse --
Juridisk rådgiving
IDRETTENS STRAFFESYSTEM: Notatet fokuserer på saksbehandlingsreglene for disiplinærrettslige reaksjoner som kan iverksettes overfor trenere og vi vil i det følgende avgrense mot øvrige straffereaksjoner og sanksjonsmuligheter. Foto: Ivar Thoresen
Gjest
Av Advokatfirmaet Hjort DA v/advokatene Claude Lenth og Kristin Moum Kvithyll

1. INNLEDNING

Norsk Fotballtrenerforening (NFT) ønsker en kort redegjørelse for idrettens straffesystem og regelverkets praktiske betydning for fotballtrenere. Notatet fokuserer på saksbehandlingsreglene for disiplinærrettslige reaksjoner som kan iverksettes overfor trenere og vi vil i det følgende avgrense mot øvrige straffereaksjoner og sanksjonsmuligheter.

I punkt 2.1 og 2.2 nedenfor foretar vi en gjennomgang av de involverte partene og det rettslige rammeverket og de mest sentrale saksbehandlingsreglene for disiplinærreaksjoner. I punkt 2.3 ser vi på særlige relevante saksbehandlingsregler og i punkt 2.4 redegjør vi for hva regelverket innebærer i praksis og hva fotballtrenere burde være særlige oppmerksomme på i saksbehandlingen, herunder ved en eventuell anke. I punkt 2.5 gjengis noen korte relevante punkter om ankeadgangen over disiplinærreaksjoner. 

2. MULIGE DISIPLINÆRRETTSLIGE REAKSJONER OVERFOR TRENERE

2.1 Det rettslige rammeverket

Norsk Fotballforbunds (NFF) lov kapittel 11 angir reglene for reaksjoner som kan tildeles trenere i den utstrekning og innenfor de rammer som følger av Norges Idrettsforbund lov kapittel 11, reglene i Norsk Fotballforbunds lov kapittel 11 og regelverk vedtatt av forbundstinget og forbundsstyret. I tillegg til «straff [og] sanksjoner» inkluderer slike reaksjoner:               

«alminnelige disiplinærforføyninger, beslutninger i protestsaker og karantene som følge av advarsler (gule kort), utvisninger (røde kort) og bortvisninger av trenere og ledere samt for overtredelser begått i tilknytning til kamp uten at det ledet til utvisninger eller bortvisning.»

Reglene om alminnelige disiplinærforføyninger er videre angitt i lovens § 11-7. Herav fremkommer at ulike disiplinærforføyninger kan tildeles for brudd på regelverk, vedtak eller alminnelig god oppførsel.

2.2 Partene

Disiplinærforføyninger kan tildeles dem som omfattes av virkeområdet for straffebestemmelsene, inkludert trenere.

Det er disiplinærutvalget som vurderer de konkrete sakene om disiplinærreaksjoner i sakene innenfor nærmere angitte divisjoner og mesterskap, herunder 0, 1, 2 og 3 divisjon for menn og 0. og 1. divisjon for kvinner.  Disiplinærutvalget behandler saker om advarsler, utvisninger og bortvisninger, samt saker om andre overtredelser begått i tilknytning til kamp etter reaksjonsreglementet etter NFFs reaksjonsreglement § 4-24 flg.

Så snart forbundsstyret har mottatt kamprapport med opplysning om at spiller er utvist eller trener/leder bortvist, skal kamprapporten oversendes til disiplinærutvalget som på eget initiativ skal reise sak om hvor lang karantene som eventuelt skal ilegges.

Disiplinærutvalget kan selv fatte avgjørelse i saker der det finner at det skal ilegges fem eller færre kampers karantene. Dersom disiplinærutvalget finner at overtredelsen bør sanksjoneres strengere, skal saken sendes tilbake til påtalenemnda som skal gis en mulighet for å vurdere saken på nytt, før den oversendes til doms- og sanksjonsutvalget enten som straffesak eller sanksjonssak. Det er altså påtalenemda som bestemmer hvilke saker som skal påtales til doms- og sanksjonsutvalget som overtredelser av straffebestemmelsene i NFFs lov kapittel 11, og som sanksjonssaker etter reaksjonsreglementet. Det avgrenses imidlertid i det følgende mot doms- og sanksjonsutvalgets kompetanse og saksbehandling for straffe- og sanksjonssaker.

Disiplinærutvalget kan også etter påtale fra påtalenemnda behandle saker om andre påståtte overtredelser begått i tilknytning til kamp uten at det ledet til utvisning eller bortvisning. Det er kun overtredelser som normalt vil medføre minst to kampers karantene som kan følges opp på dette grunnlag. Disiplinærutvalget kan også, etter påtale fra påtalenemnda, behandle saker om upassende opptreden, herunder upassende uttalelser til media eller i andre sammenhenger. Disiplinærutvalget kan i slike tilfeller ilegge inntil fem kampers karantene og inntil 5 000 kroner i bot.

2.3 Saksbehandlingsregler

Når disiplinærutvalget behandler et forslag om disiplinærreaksjon overfor en trener, er utvalget forpliktet til å følge de saksbehandlingsreglene og rettsanvendelsesprinsippene som fremkommer av det til enhver tid gjeldende regelverket.

2.3.1 Hensynet til kontradiksjon

I NFFs lov § 11-7 andre avsnitt fremkommer det at alminnelig disiplinærforføyninger ikke må tildeles uten at saken er:

«undergitt en forsvarlig saksbehandling, hensett til forseelsens art og alvorlighet, graden av skyld og reaksjonens strenghet.» (vår uthevning)

Det fremkommer videre av lovens § 11-8 første avsnitt som er en fellesbestemmelse for reaksjonsreglementet at:

«[r]eaksjoner skal ikke ilegges uten at saken er undergitt en forsvarlig saksbehandling. Hensynet til kontradiksjon og betryggende muligheter for å overprøve avgjørelsene skal ivaretas.» (vår uthevning)

Et hovedprinsipp for saksbehandlingen er altså at den må gjennomføres på en måte som er forsvarlig. Herunder er det fremhevet som et sentral prinsipp at treneren skal gis mulighet til å gi sin versjon av den aktuelle hendelsen og forsvare seg mot anklager som blir rettet mot ham/henne (kontradiksjon).

I lovens § 11-8 andre avsnitt henvises det videre til NFFs «Reaksjonsreglement» som altså gir utfyllende regler om behandlingen av disiplinærreaksjoner.

I Reaksjonsreglementet kapittel 4 fremkommer reglene som gjelder for karantene som følge av advarsler (gule kort), utvisninger (røde kort) og bortvisninger av trenere og ledere, samt for overtredelser begått i tilknytning til kamp uten at det ledet til utvisning eller bortvisning. Dette er de mest sentrale disiplinærreaksjonene.

Av § 4-27 fremkommer blant annet følgende saksbehandlingsregler for disiplinærutvalgets behandling av sakene:

(1) En utvist spiller eller bortvist trener eller leder som ønsker å gi sin forklaring, må uoppfordret sende denne per e-post eller på annen etterviselig måte til disiplinærutvalget innen 24 timer etter kampens slutt. Gjøres ikke dette, kan disiplinærutvalget fatte beslutning på grunnlag av dommerens rapport alene.

(2) Når påtalenemnda oversender en sak til disiplinærutvalget i medhold av § 4-25 skal den samtidig gi den saken gjelder beskjed om at vedkommende innen 24 timer fra beskjeden er gitt kan sende sin forklaring til disiplinærutvalget per e-post eller på annen etterviselig måte.

(3) Dersom disiplinærutvalget finner det påkrevd, kan det i alle tilfeller innhente ytterligere forklaringer fra dommeren, spillere eller andre.»

Hensynet til kontradiksjon, som er henvist til i NFFs lov § 11-8 nevnt ovenfor, er altså her tilsynelatende ivaretatt ved at den personen disiplinærreaksjonen retter seg mot gis anledning til å forklare sin versjon av en konkret hendelse innen en fastsatt frist. Dersom dette ikke gjøres, vil beslutning i saken fattes kun basert på dommerens rapport. Fristen er kort og gjelder generelt.

Forutsetningen må da være at treneren får oversendt dommerrapporten og på denne måten får anledning til å imøtegå eventuelle beskyldninger som er fremsatt mot ham/henne i rapporten. Dersom dette ikke gjøres taler dette for at saksbehandlingen ikke oppfyller kravet til kontradiksjon.

Dersom det skulle komme etterfølgende opplysninger om situasjonen eller den saken gjelder fra andre forklaringer som blir innhentet i anledning saken, vil kravet om kontradiksjon tilsi at slike opplysninger også må fremlegges treneren, slik at han/hun gis muligheten til å kommentere også disse opplysningene.

Det kan diskuteres om en frist på 24 timer er rimelig og tilstrekkelig til å ivareta hensynet til kontradiksjon. Det vil også kunne være relativt stor variasjon i de typer saker som behandles av disiplinærutvalget hvor enkelte saker nok vil kreve lenger tid. Trenerne kan selvsagt be om å få lengre tilsvarsfrist, men må som hovedregel forholde seg til fristen på 24 timer.

2.3.2 Rimelig tvil skal komme den saken gjelder til gode – bevisregler

I tillegg til reglene om kontradiksjons og tilsvarsfrist, inneholder regelverket også nærmere regler for disiplinærutvalgets bevisvurdering (bevisregler). Det følger av NNFs lov § 4-27 at:

«(4) Reglene i § 3-6 og § 3-10 gjelder tilsvarende ved disiplinærutvalgets behandling av saker etter dette reglement.»

Henvisningen til de øvrige saksbehandlingsreglene i lovens § 3-6 innebærer at bestemmelsen også gjelder ved disiplinærutvalgets behandling av saker. Av § 3-6 syvende avsnitt fremkommer følgende:

«Avgjørelsesmyndigheten fastsetter ved en fri bevisvurdering det saksforhold avgjørelsen skal bygges på. Enhver rimelig tvil skal komme den saken gjelder til gode.»  (vår uthevning)

Reglementet legger her til grunn den bevisvurderingsnorm som gjelder for alminnelige straffesaker, den er streng og i trenernes favør. Til forskjell fra en sivilrettslig vurdering, hvor den som dømmer i saken skal legge til grunn det faktum som fremstår mest sannsynlig, innebærer den strafferettslige vurderingsnormen at skyld må være bevist ut over enhver rimelig tvil.

2.4 Hva innebærer regelverket i praksis?

Som redegjørelsen i punkt 2 ovenfor viser, har NFF fastsatt tydelige og strenge saksbehandlingsregler for disiplinærutvalgets håndtering av disiplinærreaksjoner overfor trenere.

Utgangspunktet er at disiplinærreaksjoner ikke kan ilegges uten at det er gjennomført en forsvarlig saksbehandling. For å oppnå en slik forsvarlig saksbehandling fastlegger regelverket for disiplinærreaksjoner at den disiplinærreaksjonen retter seg mot får muligheten til kontradiksjon og at enhver rimelig tvil skal komme vedkommende til gode.

Praksis fra NFFs fotball- og sanksjonsforbund viser imidlertid at det ofte ikke blir foretatt en omfattende og omstendelig bevisvurdering ved vurdering av disiplinærreaksjoner. Praksis tyder også på at de ovennevnte saksbehandlingsreglene ikke nødvendigvis blir lagt til grunn ved behandlingen av den enkelte sak.

I praksis vil nok disiplinærutvalget som et utgangspunktet eksempelvis legge til grunn at dommerens forklaring, som en uavhengig tredjepart på banen, er mer troverdig enn en treners forklaring av en konkret hendelse. Konsekvensen vil derfor typisk bli at utvalget (bevisst eller ubevisst) tillegger dommerens versjon mer vekt i saksbehandlingen. En trener vil nok lettere kunne oppfattes som mer engasjert på egne vegne i en spillesituasjon og dermed også i mindre kontroll over egne holdninger, uttalelser og handlinger i denne perioden.

Det er imidlertid ingenting i regelverket som åpner for at dette skal være utgangspunktet for vurderingen. Disiplinærutvalget har derfor ikke noen rettslig adgang å legge større vekt dommerens uttalelse, dersom treneren forklarer seg på en annen måte og det ikke foreligger øvrige forhold som svekker trenerens forklaring eller tilsier at den ikke er riktig. 

Dersom disiplinærutvalget skal vurdere en konkret situasjon hvor to forskjellige motstridende forklaringer er presentert og begge forklaringer fremstår som plausible, vil det som et utgangspunkt i en slik sak foreligge en rimelig tvil om hvem sin forklaring som er riktig. En slik rimelig tvil skal da komme treneren til gode. Dersom det ikke er andre forhold enn dommerens egen rapport og forklaring som underbygger avgjørelsen, er det mye som taler for at det foreligger saksbehandlingsfeil og for så vidt også rettsanvendelsesfeil idet man da ikke har fulgt de regler som gjelder for bevisbedømmelsen. Vår vurdering er således at i situasjoner hvor det er påstand mot påstand mellom en trener og dommer, vil det – i det minste som et utgangspunkt – måtte foreligge andre kilder eller omstendigheter som underbygger dommerens versjon, hvis disiplinærnemnden skal kunne ilegge treneren en reaksjon. Dette kan f.eks. være vitner som var tilstede (for eksempel andre dommere eller tilskuere), video- eller telefonopptak mv.

Dersom en fotballtrener blir ilagt en disiplinærreaksjon hvor han eller hun er uenig i den faktiske fremstillingen som disiplinærutvalget har lagt til grunn, er det viktig at treneren undersøker om det er andre forhold som kan underbygge hans/hennes versjon av den aktuelle hendelsen som (ennå) ikke er hensyntatt av utvalget. Dersom det er grunn til å tro at utvalget ikke har foretatt de nødvendige undersøkelser eller innhentet øvrige dokumentasjon/vitneuttalelser som eksisterer, må dette påpekes overfor utvalget i saksbehandlingen og anføres som grunnlag for anke av reaksjonen dersom man er uenig i det endelige utfallet.  

Det er derfor særlig viktig at trenere er oppmerksomme på reglene om kontradiksjon, forsvarlig saksbehandling og rimelig tvil-prinsippet ved behandlingen av en disiplinærreaksjon. Disse prinsippene kan fremheves overfor disiplinærutvalget både underveis i saksbehandlingen og ved en eventuell anke over en avgjørelse.

2.5 Ankeadgang

Dersom en trener bli ilagt en disiplinærreaksjon er det anledning til å anke et slikt vedtak. Ankeadgangen for slike disiplinærreaksjoner er regulert i Reaksjonsreglementet § 4-28:

(1) Disiplinærutvalgets avgjørelser kan ankes til ankeutvalget, men bare så langt anken gjelder:

  1. tolkningen av bestemmelsene i dette reglement,
  2. saksbehandlingen,
  3. eller om avgjørelsen er vilkårlig eller utslag av usaklig forskjellsbehandling.

(2) Ankefristen er tre dager fra mottakelsen av avgjørelsen.

(3) En anke har ikke oppsettende virkning.

(4) Reglene i § 3-13 til § 3-19 gjelder tilsvarende så langt de passer.

Det er altså regulert i hvilke omstendigheter man kan anke over disiplinærutvalgets avgjørelser. Henvisningen til § 3-13 til 3-19 innebærer at avgjørelsen kan ankes til NFFs ankeutvalg av den som er ilagt reaksjonen og av påtalenemda i tilfeller der sanksjon enten ikke er ilagt eller er mildere enn den som ble foreslått av påtalenemda (i det tilfellet der det er påtalenemda som har tatt ut påtale i saken, ref. punkt 2.2 ovenfor.)

Dersom man mener at det foreligger feil ved saksbehandlingen, inkludert for eksempel manglende kontradiksjon eller en uriktig eller svak bevisvurdering dersom treneren mener at prinsippet om rimelig tvil ikke er fulgt, utgjør dette grunnlag for en anke over disiplinærreaksjonen jf. første avsnitt bokstav b.

For at man skal kunne få medhold i anken er det i så fall et avgjørende første skritt at treneren merker seg og overholder ankefristen som er på 3 dager fra man mottar vedtaket. Om ikke kan anken avvises på dette grunnlaget alene jf. reaksjonsreglementet § 3-17 bokstav b. Anken skal sendes til forbundskontoret per epost eller på annen etterviselig måte, og må fremsettes skriftlig. Kvittering for ankegebyr, som per i dag er på kr 2 500, skal også sendes inn innen utløpet av ankefristen og saken tas ikke opp til behandling før gebyret er innbetalt.

-- annonse --