-- annonse --
Juridisk rådgiving
VIKTIG: – Nettopp fordi det er tillatt å ansette midlertidig i større grad enn ellers, er det viktig at idrettslederes stillingsvern ikke svekkes ytterligere. Det er ikke vanskelig å være enig i, skriver advokat Lise Klaveness i denne artikkelen. Foto: DIGITALSPORT
Gjest
Av advokat Lise Klaveness, Advokatfirmaet Hjort DA

De senere årene har det imidlertid vært en økende tendens til at arbeidstakere i toppidretten har stevnet sine arbeidsgivere for retten.
  Basert på de domsresultater som foreligger, er konklusjonen klar: Arbeidsmiljøloven respekteres ikke i tilstrekkelig grad av idrettsstyrene.

NFF-Dilling

Det ferskeste eksempelet i denne sammenhengen, er tingrettsdom av 13. februar i arbeidsrettssak mellom Norges Fotballforbund (NFF) og Guttorm Dilling (tidligere administrerende leder for A-landslaget). Hovedspørsmålet i saken var om NFF hadde lov til å omplassere Dilling mot hans vilje, fra rollen som administrativ leder for A-landslaget (herrer) til tilsvarende rolle for de aldersbestemte landslagene. Tingretten ga Dilling fullt medhold i hovedsaken, og i sin begrunnelse uttrykte dommerne i klare ordlag at NFFs prosess ikke hadde vært i tråd med arbeidsmiljøloven:
  ”NFF har i denne saken fremhevet at det i dette prestasjonsbaserte segmentet må forventes prestasjonsfremmende atferd i alle ledd. Retten er enig i dette. Ryddige prosesser profesjonelt utført i samsvar med arbeidslivets spilleregler vil berede grunnen for det. Etter rettens syn innebærer den mangelfulle og uryddige prosessen i forbindelse med omplasseringsbeslutningen, at omplasseringen også av denne grunn ligger utenfor styringsretten.”

NFF har anket saken, så det ligger nå an til at sakskomplekset skal underlegges ny, full behandling i lagmannsretten.
  Det ble reist spørsmål i denne saken som er interessante for idrettsarbeidslivet generelt. NFF hevdet at arbeidsgivere i toppidretten må ha en videre styringsrett enn i det øvrige arbeidsliv. Det ble vist til de særlige endringsbehov som følger toppidrettens tøffe prestasjonskrav, herunder at det er vanlig praksis i internasjonal fotball at hovedtrenere selv må få bestemme hvem som skal inngå i A-lagets støtteapparat. Ettersom tingretten fant at omplasseringen av Dilling ikke knyttet seg til en bred og sportslig begrunnet omorganisering, men snarere til en konflikt mellom Dilling og landslagsledelsen, kom ikke disse spørsmålene på spissen i rettens begrunnelse.

Midlertidig ansettelse av idrettsledere

Det er ikke vanskelig å være enig i at det gjelder tøffe prestasjonskrav i toppidretten. Likevel må rekken av domstolsnederlag de senere årene sees i lys av at arbeidstakere i idretten i utgangspunktet har et svakere stillingsvern enn de fleste andre ansatte. I motsetning til i andre bransjer, er det i den organiserte idretten en generell adgang til å ansette idrettsledere midlertidig (”unntaksregelen”).
  Unntaksregelen ble innført i 1997 under spesielle omstendigheter og gjennomgikk ikke det normale løp for lovendringer. Utgangspunktet i 1995 var at Kommunal- og regionaldepartementet vurderte å foreslå en endring i arbeidsmiljøloven som åpnet for at det skulle vedtas en egen forskrift som regulerte midlertidig ansettelse av blant annet idrettsutøvere, trenere og kunstnerisk personale. Dette forslaget ble sendt ut på høring til en rekke relevante foreninger, herunder NFT. I sin høringsuttalelse ga NFT følgende innspill:
  ”NFT viser til at det innen idrettssektoren har vært uoversiktlige forhold, og ser det som nyttig at forskriftsforslaget avklarer spørsmålet om lovligheten av tidsbegrensede trenerkontrakter. NFT påpeker imidlertid at forslaget innebærer en innskrenking i trenernes stillingsvern i forhold til gjeldende regler og er derfor opptatt av at likevekten i partenes rettigheter og plikter opprettholdes.”

Departementet kom imidlertid til at arbeidstakergruppene var så ulike at det ble for vanskelig å fastsette en felles forskrift. Forslaget fra regjeringen til stortinget gikk derfor ut på at partene skulle gis en rett til å avtale slik midlertidig ansettelse i tariffavtaler. Helt på tampen – når lovforslaget skulle behandles i Stortinget i desember 1996 - kom det imidlertid inn et forslag om at det burde gjelde en generell adgang til å ansette idrettsledere midlertidig. Stortinget vedtok endringen uten at ordlyd og innhold hadde vært gjenstand for noen høringsrunder eller annen behandling av departementet. Det er høyst uklart hvorfor dette forslaget først kom opp under sluttbehandlingen i prosessen.
  Konsekvensen av dette er uansett at forarbeidene, dvs. dokumentene som gir uttrykk for avveiningene som er gjort i forkant av et lovvedtak, sier svært lite om hvordan bestemmelsen skal forstås, herunder hvilke avgrensinger som gjelder. Dette er et paradoks når en tar i betraktning at det er snakk om en betydelig svekkelse av stillingsvernet sammenlignet med andre ansatte. Se bare hvilket engasjement det er rundt nåværende regjerings forslag om å utvide adgangen til å ansette midlertidig i andre bransjer. De manglende avveiningene og føringene medfører at en rekke spørsmål står ubesvart.
  Hovedbegrunnelsen for regelen er at det gjelder et særlig behov for fornyelse blant idrettsledere. For A-lagstrenere og profesjonelle spillere er behovet tydelig. Men hva med keepertrenere, talentutviklere og juniortrenere? Er behovet for fornyelse like sterkt overfor disse? Hva med stillinger som er kombinert administrative og sportslige? Kan den sportslige delen begrunne at hele stillingen gjøres midlertidig?

Manglende likevekt

Det kanskje viktigste uavklarte forholdet er nettopp det NFT løftet frem i sin høringsuttalelse i 1995. Hvordan skal likevekten mellom arbeidsgivere og arbeidstakere i toppidretten sikres? Svaret per i dag, i hvert fall for toppfotballens vedkommende, er at det ikke er noen slik likevekt. Tvert i mot eksisterer det en betydelig ubalanse til fordel for arbeidsgiverne ved at trenere og idrettsledere kan ansettes midlertidig, mens idrettslederne selv er i de fleste tilfeller avskåret fra å si opp avtalen underveis i perioden.
  Og med dette som utgangspunkt, har domstolenes tale vært klar i en rekke saker: nettopp fordi det er tillatt å ansette midlertidig i større grad enn ellers, er det viktig at idrettslederes stillingsvern ikke svekkes ytterligere.
  Det er ikke vanskelig å være enig i. 

-- annonse --