-- annonse --
Nyheter
TAPTE STYGT: Jo Inge Berget og Norge tapte stygt for Joshua Kimmich og Tyskland i Stuttgart. Foto: DIGITALSPORT
Gjest
Av Torgeir Hoås

TorgeirHoasTORGEIR HOÅSHer kommer mitt engasjement. Jeg skal i denne teksten forsøke å komme med konkrete tiltak som gagner utviklingen av fremtidens toppspillere i Norge. Denne teksten handler ikke om «kunstgress eller gress», «7er eller 9er», «allsidighet eller spesifisitet» eller «4er-ball eller 5er-ball» i barnefotballen. Jeg skal forsøke å få frem mer «overordnede» rammer for å bedre betingelsene for alle som er involvert i aktiviteten.

I denne artikkelen tar jeg som en forutsetning at vi ønsker å legge forholdene til rette for å utvikle best mulig spillere (og dette behøver ikke å gå på bekostning av «flest mulig» og «lengst mulig» - fordi vi kan ha ulike tilbud).

Hvor er vi?

Vi er i Norge. Et av de mest velstående landene i verden. Valgmulighetene for dagens barn og unge er flere enn de noen gang har vært. På godt og vondt. Flere har, i media og sosiale medier, etterlyst løkkefotballen. Hvorfor er ikke barna på «løkka»? Bildet er ikke så «svart – hvitt», men alle er vel enige om at løkkefotballen har sett bedre dager. Men få sier noe om hvorfor det er slik, og hva vi kan gjøre med det.

Man kan anta at det er i alle fall to potensielle årsaker til dette. For det første kan det være at dagens barn og ungdom har er gjennomorganisert hverdag. Timeplanen er «smekkfull» fra vekkerklokken ringer, til mobiltelefonen skrus av for siste gang. Dette fører til liten fritid, som videre fører til lite løkkeaktivitet. For det andre, og mest sannsynlige, kan det være at man, i dag, har for mange mer behagelige, og mindre fysisk krevende, fritidssysler. Her tenker jeg først og fremst på teknologiske aktiviteter som mobil, data, etc. («Funfact»: E-sport har blitt en idrettsgren). Forskning har jo lenge vist at mennesket ofte tar kortsiktig nytelse fremfor langsiktig belønning. Derav er det lett å forså at de «letteste» formene for fritidsaktivitet blir å foretrekke, dersom barna får bestemme selv. Lignende vil være for foreldre i barneoppdragelse. Kortsiktig nytelse før langsiktig belønning. Fullt forståelig, men blir de kortsiktige nytelsene for mange, og for ofte, så går vi jo glipp av den langsiktige belønningen. Det er prisen å betale.

Uansett årsak tror jeg alle er enige om at barn og unge er mindre fysisk aktive nå enn tidligere. Ikke mindre organisert idrett, men mindre uorganisert. Dette blir selvsagt en utfordring for «helse-Norge», og i denne sammenheng for norsk toppfotball. Vi har ikke like mange innbyggere som mange av landene vi konkurrerer mot, og derfor har vi ikke råd til at det generelle aktivitetsnivået til barn og unge er så lavt.

NFF har presentert en tabell som viser hvor mye trening (organisert og uorganisert) en må ha for å «bli toppspiller» (se figur 1).

HoasFigur
Figur 1: Hentet fra: www.fotball.no

Som man ser ut i fra denne tabellen, så skal en 10-åring trene 600 timer egentrening og 120 timer organisert trening i løpet av året. Det betyr to timer trening hver eneste dag, gjennom hele året. Hvor mange 10-åringer gjør dette i dag? Jeg blir positivt overrasket om det er mange.
  Tabellen over kan være noe utdatert. Likevel er det vel ingen uenighet om at man bør trene mange timer for å bli god.
  Med synkende egentrening som bakteppe, er det relevant å spørre:
  Kan det være vi må, i lys av overstående tekst, organisere aktiviteten enda mer?

Hva kan vi gjøre?

Dette er et mer krevende spørsmål, og det finnes nok flere svar. I en tidligere artikkel kom jeg med forslag om at foreldre kunne sette restriksjoner for bruk av disse mer behagelige fritidssyslene. Skal jeg tenke realistisk, så tror jeg ikke dette er gjennomførbart nok til at det får en positiv effekt på norsk talentutvikling. I videre tekst vil jeg forsøke å fremme realistiske og, forhåpentligvis, konstruktive tiltak for å bedre norsk utvikling av toppspillere.

Om barnefotballen

I Norge starter vi ikke med organiserte aktiviteter før vi er fem-seks år. Hvorfor ikke?  Vi vet jo at barn er veldig «tilpasningsdyktige» og at de lærer fort i denne alderen. Egentlig hele veien frem til puberteten. Hvorfor kan vi ikke utnytte denne perioden fullt ut? Noen barnehager (såkalte idrettsbarnehager) tilbyr fysisk aktivitet i barnehagealder. Kanskje dette skulle vært normen for alle barnehager? Om ikke de blir idrettsutøvere (som de mest sannsynlig ikke blir), gir vi i alle fall barna en gave i form av en god helse.

Et virkemiddel som jeg er rimelig sikker på vil hjelpe er om regjerningen innfører daglig fysisk aktivitet i grunnskolen. På den måten vil man, med et godt opplegg, kunne utvikle fysiske (og mentale) egenskaper som barna/ungdommen vil ha nytte av i fremtiden. Man kan få utviklet en god base, som senere kan formes til en toppidrettsutøver. Er basen for dårlig, vil heller ikke sluttproduktet bli bra nok. Trøbbelet (for politikerne) er at de ikke vil se effekten før vi har nytt stortingsvalg. Så her bør noen kunne tørre å tenke litt langsiktig. Dette vil gagne Norge både samfunnsøkonomisk (færre livsstilssykdommer), skolefaglig (klar sammenheng mellom fysisk aktivitet og læring), samt sportslig (ved at barna får vært i aktivitet som utvikler deres fysiske og mentale ferdigheter). I tillegg vil det bidra at de økonomiske forskjellene i idretten vil kunne bli redusert. 

På toppen av disse godene, tror jeg også at forslaget vil gjøre spranget fra grunnskolen til toppidrettslinje (videregående skole) mindre, som videre kan føre til færre belastningsskader i overgangsfasen fra grunnskole til videregående skole. Dette kommer jeg tilbake til.

Nasjonal utviklingsplan

Et annet tiltak er å utvikle en nasjonal utviklingsplan for barnefotballen. Hva skal man øve på til hvilken alder? For å få en god nok effekt av et slikt arbeid, tror jeg det er avgjørende at denne planen er så enkel som mulig. Planen kan for eksempel bestå av 5-10 økt-planer som hvem som helst kan gjennomføre. Jeg vet at flere klubber har gode sportsplaner, og at NFF (via kvalitetsklubb) fokuserer på dette.

Hva om NFF hadde laget 5 kvalitetsøkter tilpasset ulike alderstrinn? Disse økt-planene kunne alle klubber fått tilgang til, og gjerne med en visuell gjennomgang av gjennomføring (for eksempel en videolink). Jeg tror det kunne løftet det generelle nivået på øktene i barnefotballen rundt om i landet. Som videre kan føre til at flere barn har et godt nok «fundament» til å bli en toppfotballspiller.

Tilpasset hvert behov

Et tredje tiltak er at vi må kunne tilby spillerne våre utfordringer som passer den enkeltes behov. På lik linje med faglige utfordringer på skolen, bør dette gjøres med idrettslige utfordringer på banen. En pluss en er av og til kjedelig når du har lært deg gangetabellen. Enklere forklart, så bør de beste av og til spille med og mot de beste, og de svakeste med og mot de svakeste. På den måten får alle passende utfordringer, samt mulighet for positive mestringsopplevelser.

Som man vet så spiller mange barn fotball for å være med vennene sine. Derfor er det ikke behov for å «dele» gruppen, men heller ha det i bakhodet under spill – motspill-situasjoner. Dette vil jeg anta at klubben og trenerne løser på en smidig måte.

I tillegg til differensiering i treningshverdagen, vil det samme være gunstig i kampen. Jevnbyrdighet og utfordringer på eget nivå.

Over til ungdomsspilleren

Nå er jenta/gutten klar for videregående skole. Og det er her vi, visstnok, trener for mye. For her begynner man på toppidrettslinje. Trener vi egentlig for mye? Eller har vi trent for lite før vi begynner her? Eller er overgangen fra lite trening til mye trening for brå? Kanskje er svaret et sted imellom?

Det eneste som vi er helt sikre på, når det gjelder talentutvikling, er at man MÅ trene mye for å bli god. Hvem tror egentlig at Ada Hegerberg eller Ronaldo har trent mindre enn Norges ungdom? Ikke jeg. For øvrig vet jeg at Ada «bodde» på Sande 2 (treningsbanen til Sunndal IL). Hun, søster, far og mor var alltid der når jeg syklet forbi. Fullt fokus hver gang. Med kvalitet.

Det er tydelig at vi kan gjøre mye bedre også i denne alderen. For eksempel vet jeg at belastnings-styring ofte kan være en utfordring i den videregående skolen (toppidrettslinjer). Dette fordi skole og klubb ikke er samkjørte nok. Kommunikasjon mellom skole og klubb vil være avgjørende for å kunne tilpasse aktivitet til den enkelte spiller/elev. Er ikke kommunikasjonen god nok, vil spilleren/eleven bli dratt i ulike retninger, som videre kan føre til en «lapskaus» av treningspåvirkning. Dette er ikke toppidrett.

Hva kan toppidrettslinjene tilby? Jeg mener at toppidrettslinjer er en fantastisk mulighet til «suppleringstrening». Her bør man, etter min mening, jobbe med skadeforebyggende trening, styrketrening (av tilpasset karakter), mental trening, holdningstrening, individuell teknisk trening (gjerne ut i fra rolle), samt aktivitet ut i fra spillerens/elevens egne utviklingsmål. All denne aktiviteten bør planlegges sammen med klubbene spilleren er aktiv i.

Med dette som utgangspunkt tror jeg vi får mindre skader, mer tilpasset treningsopplegg og på sikt bedre spillere. Ingen «lapskaus».

Oppsummering

Og til deg som leser denne nå, og tenker at dette er nok en artikkel som kritiserer norsk spillerutvikling, så har jeg (eller du) bommet. Jeg har forsøkt å få frem tre-fire tiltak vi kan gjøre, som jeg mener vil løfte nivået vårt. For å gjøre dette tydelig oppsummerer jeg med følgende:

  • Fysisk aktivitet hver dag i barnehage og skole (hva med valgfag fotball – som kan erstatte løkkefotballen?).
  • Klubber, med støtte fra NFF, utarbeider økt-planer tilpasset barnefotballen (lett gjennomførbare og tilgjengelige).
  • Bedre differensiert tilbud (for at alle skal få mest mulig tilpasset utfordringer)
  • God kommunikasjon mellom klubb og videregående skole (for å samkjøre treningspåvirkning).

Vi må starte med å fokusere på hva som gjører i barne- og ungdomsfotballen, før vi snakker om hva som skjer på «toppen». Fremtiden er i barna og ungdommen.

Kommentarer (0)

There are no comments posted here yet
-- annonse --