-- annonse --
Nyheter
SKEPTISK: – Med litt research ville Toppfotballsenterets folk lett kunne finne gode grunner til å moderere begeistringen for Jim Collins arbeider, skriver Hallgeir Gammelsæter i denne artikkelen. Foto: Høgskolen i Molde
Gjest
Av Hallgeir Gammelsæter, professor avdeling for økonomi og samfunnsvitenskap, Høgskolen i Molde

  • Dette er et innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Med hyperkommersialiseringen av fotballen, særlig etter Bosman-dommen i 1995, har unge talentfulle gutter blitt toppfotballens gull. I 1995/96-sesongen var det 1,151 internasjonale spilleroverganger. I 2019 registrerte FIFA 18,047 overganger. Den systematiske jakten på og utviklingen av talentene er kraftig intensivert, og stadig flere gutter begynner å bygge seg en profesjonell identitet lenge før de er ferdige med barneskolen.  

Etter å ha etablert Toppfotballsenteret (nå NTF Sport) i 2008 kunne Norsk Toppfotball i 2017 lansere sin modell for klassifisering av klubbenes talentutvikling, publisert i akademiklassifiseringsrapporten 2017. Modellen motiverer toppklubbene i herrefotballen til å innrette spillerutviklingen etter et insentivsystem som lover både bedre talentutvikling og økonomisk belønning, og som frister klubbene til å hente spillere ned i 11-12 års alder, om ikke før.  

Selv om dette berører et konflikttema i norsk fotball, skal jeg ikke her diskutere selve modellen. Derimot vil jeg rette søkelyset mot hvordan den legitimeres. Måten akademiklassifisering er bygget opp på hevdes nemlig å være fundert på empiriske studier. Både 2017- og 2019-rapporten viser til en omfattende datainnsamling hos norske og internasjonale klubber, nasjoner og andre miljøer som er besøkt i oppbyggingen av systemet. I tillegg promoterer rapportene uforbeholdent fire bøker av den amerikanske forfatteren Jim Collins, som danner grunnlaget for den metodikken analysene tilsynelatende bygger på. 

Det er to grunner til å bruke «tilsynelatende» om denne forskningsforankringen. Den første er at «forskningen» som NTF Sport selv har gjort ikke er dokumentert og publisert. Iallfall henvises det ikke til slik dokumentasjon. Rapporten inneholder mye statistikk, men det finnes knapt noen redegjørelse for teorien og metodikken som er brukt. Da vet vi heller ikke hva som er gjort, og om det er godt gjort. 

Den andre grunnen er bruken og omtalen av Collins. For en som studert organisasjon og ledelse i over 30 år vekker det nysgjerrigheten når en ukjent forfatter innen feltet hevdes å ha gjort «Kanskje verdens grundigste studie av kontrastene mellom suksess og fiasko». Jeg leser at det handler om «den amerikanske Forskeren Jim Collins sine fire studier av suksessrike virksomheter. Collins tar for seg bedrifter som har gått fra å være gode til å bli fremragende (Good to Great) …..». «Metodikken for NTF-Sports referansearbeid» er hentet fra denne forskningen (Alle sitatene er fra side 11 i Akademiklassifiseringsrapporten 2019).

Nysgjerrigheten blir ikke mindre når det viser seg at Fotballtreneren.no har publisert et sammendrag av Jim Collins bøker (Johansen m.fl., 2017) «om hva som kjennetegner flere av verdens ledende bedrifter og virksomheter. Hvordan drives disse? Hvordan ledes de? Hvilke prosesser har de iverksatt for å bli blant de aller dyktigste? Hva har de gjort for å gjenskape de gode resultatene og befeste sin posisjon som verdensledende? Og hva har skjedd i de tilfellene hvor virksomhetene har opplevd stagnasjon og tilbakegang?» 

Ifølge omtalen fra NTF Sport har «Collins og hans forskerteam (bestående av rundt 20 personer) … brukt snart 20 år(!) på å finne svar på disse spørsmålene. Arbeidet er det grundigste og mest omfattende i sitt slag.» Åtte år tidligere uttrykte to av senterets sentrale aktører seg på omtrent samme måte: «Collins er hovedmannen bak den i særklasse største, og kanskje beste, studien i verden på det som kreves i store omstillingsprosesser» (Olafsen og Jordet, 2009, s. 16). 

Slik nesegrus beundring vekker skepsis hos en forsker. Innad i forskningsmiljøer er det ingen forunt å bli satt på pidestall uten forutgående kritisk vurdering. Og er det noe som mangler i omtalen av Collins bøker, så er det kritiske spørsmål. Det stilles ikke en gang spørsmål ved overføringsverdien fra amerikansk næringsliv til utviklingen av unge talenter i norsk fotball. Det burde være sentralt.

Hvis Collins forskning var så grundig og omfattende som det påstås så skulle den 1) ha bygget på tidligere forsking og 2) ha gjennomgått det som kalles blind fagfellevurdering. Men det viser seg umulig å finne forskningsartikler av Collins i fagtidsskrifter der slik forskning publiseres. Collins har unndratt seg forskersamfunnets kritiske vurdering, og det store forskningsteamet hans viser seg å være studenter han selv velger ut. 

Med litt research ville Toppfotballsenterets folk lett kunne finne gode grunner til å moderere begeistringen for Collins arbeider. I to publiserte studier som har ettergått Collins forskning i Good to Great (Niendorf & Beck, 2008; Resnick & Smunt, 2008) påpekes det flere svakheter. Det konkluderes f.eks. med at bare ett av de 11 selskapene Collins påstår er fremragende (av 1,435) kan sies å være det, selv når man bruker Collins egne utvelgelseskriterier. Det statistiske arbeidet bak utvelgelsen av selskaper er altså omstridt. Forskningen hans viser heller ikke at de fem egenskapene han påstår gjør selskaper fremragende, faktisk forklarer suksess. Han dokumenterer nemlig ikke at disse egenskapene kun finnes i de selskapene som har langvarig framgang. 

Det er lett å reise kritiske spørsmål til ideene i Good to Great, f.eks. prinsippet om hvor viktig det er å velge de rette folkene i organisasjonen, temaet for bokens kapittel 3. I Johansen m.fl. (2017) refereres dette på følgende måte: «La oss gjøre det klart at hovedpoenget med dette kapittelet ikke bare er å samle det rette teamet – det er ikke noe nytt. Hovedpoenget er å få de rette menneskene om bord (og de feil menneskene av) før man bestemmer hvor man skal.»

Alle er vel enig i at man ønsker å ha de rette menneskene, men hvem er de, hvordan finner man dem, hvor tilgjengelige er de og har klubb X råd til å ansette dem? Og ikke minst, er de menneskene som skal finne og ansette de rette folkene i norsk fotball og i norske klubber selv de rette folkene? Er fotballpresidenten den rette? Er NTFs direktør den rette? Er menneskene i NTF Sport de rette? Hvis det er noe sted de «rette» folkene ansettes og avsettes i høyt tempo er det vel nettopp i toppfotballen? Skal dette prinsippet kunne gjennomføres kreves det en øverste leder med superevner.

Et annet eksempel beskriver Johansen m.fl. (2017) som å «Konfrontere de brutale fakta (men aldri miste motet)». Dette illustreres med et sitat fra Winston Churchill: «Den verste feilen som finnes i offentlig styre og stell er å holde frem falske håp som snart blir feid vekk». Collins påpeker her «viktigheten av å forholde seg til fakta istedenfor til drømmer, og mener at veien til dette er at ledelsen skaper et klima hvor sannheten høres, diskuteres, håndteres og legger premissene for den retning virksomheten tar. Ingenting feies under teppet.»

Hvis fakta, sannhet og diskusjon er så viktig, hvorfor unngår Collins selv forskningens kanaler der hans forskning kan diskuteres og rettes opp? Og hvorfor er følgerne hans så ukritiske? Er det ikke nettopp falske håp og drømmer han tilbyr? 

Collins bøker er solgt i millionopplag. Han gjør det utvilsomt godt som forfatter og konsulent, men i likhet med mange andre ledelsesguruer ser han ut til å feile på vitenskapelige krav til både metodikk og teori (Collins, 2000). Bør systematisk talentjakt og spillerutvikling legitimeres på et slikt grunnlag?

Olafsen og Jordet (2009) har rett når de hevder at «Vi bør øke takhøyden på FAG med mangfoldige meter! Flere diskusjoner, flere krangler og flere vanskelige spørsmål. Slik vil vi sammen lære og sammen utvikle oss.» (side 17). Hvis NTF Sport sine folk fremdeles mener dette, bør de begynne med å stille kritiske spørsmål til Collins og den suspekte forskningen de selv lovpriser. Og alle som ikke er overbevist om akademiklassifiseringens fortreffelighet kan med frimodighet fortsette å stille kritiske spørsmål. Det fortjener det store flertallet av talentfulle spillere som tross iherdig innsats ikke blir profesjonelle.  

Referanser:

  • Collins, D. (2000). Management Fads and Buzzwords: Critical-Practical Perspectives, London: Routledge
  • Johansen, P.A. m.fl. (2017). Sammendrag av Jim Collins´ bøker. Fotballtreneren.no https://www.fotballtreneren.no/nyheter/sammendrag-av-jim-collins%C2%B4-b%C3%B8ker
  • Niendorf, B. & Beck, K. (2008). Good to Great, or Just Good? Academy of Management Perspectives, November, 13-20.
  • Olafsen, E. & Jordet, G. (2009). Kan norsk fotball gå fra bra til fremragende? Fotballtreneren nr. 5, 16-17.
  • Resnick, B.G. & Smunt, T.L. (2008). From Good to Great to . . . Academy of Management Perspectives, November, 6-12.


FAKTA

HALLGEIR GAMMELSÆTER
Professor i Samfunnsendring, organisasjon og ledelse, Høgskolen i Molde.
Underviser i sport management, Høgskolen i Molde
Forfatter av bøkene Kampen uten ball (2002, med Frode Ohr), The Organization and Governance of Top Football in Europe (med Benoit Senaux) og Poeng, penger og politikk (2016) samt en rekke artikler om fotball i mediene, tidsskrift og artikkelsamlinger.
  Les mer om Hallgeir Gammelsæters bakgrunn og arbeider her

-- annonse --