-- annonse --
Nyheter
MORGENDAGENS HELTER: Til sjuende og sist handler mye om treneren når det skal vurderes om norsk spillerutvikling er en suksess eller fiasko. Derfor er det avgjørende med en ambisjon om en trenerutdannelse i verdensklasse. Trenerne i barne- og ungdomsfotballen er nøkkelen når morgendagens helter skapes. Foto: Ivar Thoresen
Ivar Thoresen
KOMMENTAR. Av Ivar Thoresen
Redaktør/Journalist Fotballtreneren

907 40 551
  • Artikkelen er hentet fra Fotballtreneren nr. 3/2021. Dette er en kommentar. Innholdet står for skribentens regning.

Det er lett å støtte Terje Liverød i mange av de poengene han bringer til torgs med sin 50 siders rapport om «rikets tilstand» i norsk fotball.
  Som for eksempel at nivået i norsk toppfotball med stor sannsynlighet blir høyere om antallet lag i Eliteserien og OBOS-ligaen reduseres til ti i begge divisjonene.  

Men når han spissformulerer konklusjonene blir det fort litt endimensjonalt og i overkant skråsikkert fra Liverøds side.
  Til Dagens Næringsliv i sommer sa han:
  – Utviklingen av norske spillere har aldri vært dårligere. Den norske fotballindustrien er helt og holdent kaputt og akterutseilt. Over tid kan ikke dårlige resultater bortforklares. Tiden er overmoden for å gjøre opp ærlig status i norsk toppfotball, med ditto fundamentale endringer i strategi, filosofi og ledelse. 
  I VG nylig gikk han enda hardere til verks:
 – Ser man på Eliteserien, er det bare søppel. Og det blir bare dårligere og dårligere fordi man spiller med så mange dårlige spillere.

Mer makt til toppklubbene

Liverød vil ha mer makt til toppklubbene, at den profesjonelle fotballen skal få styre seg selv. Og mindre makt til Norges Fotballforbund. Han vil konsentrere toppfotballen rundt det han kaller kraftsentre – tilsynelatende i de store byene, og helst på Østlandet.
  – Bodø/Glimt er nummer én, men ingen vil flytte til Bodø. Du må true spillere dit. Molde er nummer to, og det er det samme – 25 000 mennesker mellom bakkar og berg. Lillestrøm på tredje er en bondebygd. Og Kristiansund på fjerde er et fiskevær. Dette er toppen av Eliteserien. Si meg ett fotballand hvor dét er tilfelle, sier Liverød til VG og svarer selv:
  – Ingen.

En snodig uttalelse, spør du meg. Og på grensen til en fornærmelse mot den langsiktige og gode jobben som gjøres både med spillerutvikling og bygging av toppfotballkultur i mange miljøer. Ikke minst i Bodø, Molde og Kristiansund.
  Det må lov å være dyktig og å utvikle gode fotballspillere, uavhengig av postadresse. Det kan ikke være forbeholdt noen få – som skal ha førsterett bare fordi de holder til der de gjør, ikke fordi de nødvendigvis er dyktige i jobben. 
  Et argument for å opprettholde antallet lag i de to øverste divisjonene har vært at det skal være toppfotball over hele landet – det inspirerer, motiverer og skaper vekstvilkår for god spillerutvikling. Det er mye mulig ligastrukturen kunne vært spisset ytterligere, men å gjøre det så drastisk som Liverød foreslår, både når det gjelder antall og geografi virker ikke spesielt fornuftig. Når Bodø/Glimt, Molde, Lillestrøm og Kristiansund er best i Eliteserien er det fordi de har gjort ting bedre enn andre. De har de plasseringene de har gjort seg fortjent til, og skal selvsagt da være der. 

Lære, men ikke kopiere

Liverød mener Norge må lære av andre land. Land som får det til, og land Norge kan sammenligne seg med. Belgia og Nord-Makedonia er to av landene som er brukt som eksempel i debatten.
  Det er et blindspor å hevde at norsk fotball ikke lærer av andre, at det ikke hentes referanser og kunnskap om hva andre driver med. Norsk Toppfotball gjorde blant annet en omfattende kartlegging i forarbeidet til Akademiklassifiseringen. Også i forbindelse med de høyeste trenerutdanningene i NFF, hentes det internasjonale impulser og referanser.
  Norsk Fotballtrenerforening har hatt med norske trenere på studiereiser og trenerturer i over 20 år. Vi har vært i England, Tyskland, Italia, Frankrike, Nederland, Spania og Portugal. Besøkt de største klubbene. Fått følge de beste utviklingsmiljøene på nært hold.

Alt dette er med på å høyne standarden i norsk fotball – både når det gjelder spillerutvikling og toppfotball. Norsk fotball vil lære. Norsk fotball har lært, men vil som alle andre fortsette å lære enda mer.
  Ikke dermed sagt at vi skal kopiere det de gjør i Nord-Makedonia. Eller i Belgia. Selv om mye er likt, er ingenting direkte overførbart. Vi må oversette kunnskapen og sette den i relevant kontekst for vår hverdag.
  Det som funker i Sporting Lisboa eller Real Madrid, er nødvendigvis ikke riktig medisin for Lillestrøm eller Kristiansund. Men det finnes alltid elementer å ta med seg. Og det er alltid lurt med et åpent sinn.  

Spillerutvikling i toppklubb

Den norske modellen for spillerutvikling – og strukturene som er bygd opp gjennom Kvalitetsklubb, Landslagsskolen og Akademiklassifiseringen, i samarbeid mellom NFF, NTF, fotballkretsene og toppklubbene – har Terje Liverød liten tro på. Han mener toppklubbene skal ha all makt når det gjelder toppspillerutvikling, og gjøre det slik de vil.
  Da kan det være verdt å minne om de beste unge spillerne i Norge allerede utvikles i toppklubb. Om Liverød hadde tatt seg bryet med å sjekke Norges G15 landslagstropp i august, ville han sett at 18 av 20 spillere hører hjemme i klubber som spiller i Eliteserien eller OBOS-ligaen.

Den gode treneren – over alt, hver dag

Til sjuende og sist handler mye om treneren når det skal vurderes om norsk spillerutvikling er en suksess eller fiasko. 
  Selv om Terje Liverød mener det er surrealistisk av NFF å snakke om en trenerutdanning i verdensklasse, finnes det ikke en grunn i verden til å senke ambisjonene på dette området. 
  Den første treneren er viktig. Trenerne i barne- og ungdomsfotballen det samme. Trenere som skaper så god aktivitet at det eneste spillerne vil når økta er ferdig er å dra hjem og trene mer. Enten de er på Nadderud eller i Vadsø. Det er der morgendagens helter skapes. Det er der reisen starter. Alt kan ikke måles i penger.
  Det må vi aldri glemme. 

-- annonse --