-- annonse --
Nyheter
FOTBALLPÅSKE: Øyvind Larsen skriver om fotballpåsken med favorittlaget Sheffield United. Foto: Privat
Øyvind Larsen
Øyvind Larsen
Utviklingsavdelingen barn og ungdom, NFF

952 41 127

Denne fortellinga handler om drømmer, kjærlighet, lidenskap, nedturer og en sjelden gang oppturer. Hovedpersonen i fortellinga er – etter hvert – er Sheffield United. Ramma er seint seksti- og tidlig syttitallet. Fortellinga er en kjærlighetshistorie. Mellom meg og Sheffield United. Kjærlighetshistorier kan ha ulikt utfall. Lykke, ekteskap, tragedie, skilsmisse og død. Jeg kan allerede nå røpe utfallet av denne. Vår kjærlighetshistorie vil alltid ende lykkelig. Uavhengig av vær og vind. Uavhengig av årstider. Uavhengig av natt eller dag. Uavhengig av utfallet i kamper eller sesonger. Uavhengig av alt. Historia gjør noen omveier. Det får dere tåle. Omveier har jeg sjelden tatt. Her var det nødvendig.
For We are Going Up.

Kapittel 1: Fotball – mer enn et spill

«Av alle uviktige ting i verden er fotball den viktigste»
Pave Paul Il

Flott uttalelse. Overraskende verdslig fra en pave å være. Var pinadø opptatt av folks ve og vel. Ikke bare det mellom himmel og jord. Allikevel - jeg mener bestemt at Paven tok feil. Han tok ikke nok i.
  For meg har fotballen vært noe langt mer enn det viktigste av det ikke-viktige. Fotballen og idretten har nær vært det viktigste. Og for mange flere enn meg. Nicolai Johansen – NFFs generalsekretær i 20 år – slo fast om fotballinteresse blant den mannlige befolkning – på søttitallet:
  «Seksti prosent av alle gutter og menn har spilt fotball. 30 prosent er interessert i fotball. Den siste ti prosentene – som sier de ikke er interessert - juger».

Tenk om Nikken hadde levd i dag. Da hadde han hatt med jentene. Fotballjentene er klart størst av alle jenteidrettene i Norge. Hvem skulle trudd det, da de kjempa seg inn i fotballen i 1976. Motkreftene var mange. Gutta på taburettene mente det ville ende med en katastrofe. Klubbhusa hadde for få toaletter!
Jentene har klart seg godt med de toalettene som var og er. Og er. I dag er jentene en maktfaktor i norsk fotball.

Fotballen – mer enn et spill

Fotball er ikke bare 4-4-2, taklinger, offside, vristspark, gule kort, veggspill, ekstraomganger og mål. «De flyr jo bare etter en ball», sa en kar til meg. Satte meg ned. Fortalte min historie. Manges historie: Om laget mitt. Om oppvekst. Om felles opplevelser. Om kameratskap. Om livslangt vennskap. Om vennskap over generasjoner. Om identitet. Om patriotisme. Om oss og dem. Med ballen - hånd i hånd. Akkurat som med bikkja di. Din beste venn. I tykt og tynt.

Lidenskapen

Denne ramma rundt en ball, rundt en bane, rundt et lag gir en brusende udefinert følelse. En følelse av tilfredshet, tilhørighet og lojalitet. Summen blir lidenskap. Tilstanden bli en del av din egen identitet. Jo tidligere den kommer – jo dypere sitter den i deg. Jo flere gode og trygge opplevelser du får på og rundt banen, jo flere tilbakeslag tar du. Jo flere gode og trygge opplevelser du får på og rundt banen, jo flere trøkker tåler du. Jo lenger blir du i fotballen, jo lenger beholder du lidenskapen. Jo lengre lever du. Lykkelig.

Paradokset

Du trenger ikke å være kanongod i fotball for å få denne lidenskapen til å bli en del av deg. Du trenger slettes ikke å være stjerna. Men som guttunge, som jentunge, som ungdom må du ha følt deg velkommen, blitt sett, fått skryt, kjent kameratskap. Her mister vi mange fotballspillere, potensielle trenere, lagledere, tillitsvalgte, pølsekokere, vaffelsteikere. Her mister vi mange med en potensiell lidenskap. Her mister vi mange ihuga supportere. Her mister vi mange som hadde fulgt laget «sitt» i tykt og tynt. Til de som kunne hatt denne iboende lidenskapen.
  Det er et paradoks. Det er et tankekors. Til trenere som ikke ser alle. Til klubber som ikke har tilbud til alle. Til klubber som selekterer bort. Til idretten som ikke klarer å spre sitt fokus.

Nær kjærligheta

Å være nær den du er forelska i - gir gåsehud. Å være nær den du elsker – er toppen av lykke. Å være nær den du er gla´ i – gir varme og trygghet. Sånn er det med fotballen åsså. Du er så fordømt nær den du er gla´ i. Banen, ballen, taklinga, spilleren, scoringa, målscoreren, jubelen. Du er DER. Etter hvert – også når du ikke sjøl er med. Tredjeperson entall bli til førsteperson flertall. Han blir til VI. Hu blir til VI. Klubben blir til VI. Og vi blir til OSS.

Avstandsforelska

Så langt unna
Likevel så nært

Sier VI om laget sitt
Lever med
Lever for

Kan stå helt aleine
Samtidig
Med de elleve

Og de 10.000 rundt
Eller de 1.000
Eller de 100

Kan stå sammen med
Le og gråte
Bli forbanna
I takt – i flokk

Dette forunderlige
Der 1 + 1+ 1 + 1 + 1 + 1 + 1 + 1 + 1 + 1 + 1
Blir noe langt mer enn elleve

Avstandsforelskelse
Langt unna
Likevel så nært

Tru, håp og Kjærlighet

Langtidshukommelsen finnes ikke

Tilgivelse er en flott sak. Uten tilgivelse hadde det gått rett til helvete. Alle går vi på blemmer. Alle går vi på trøkker. Alle går vi på tap. Uten tilgivelse hadde vi vært fortapt. Dog må hukommelsen – innimellom - være der. Så vi lærer av feiltrinn. I fotball finnes ikke langtidshukommelse. Nær sagt hukommelse – i det hele tatt. Jeg tenker ikke på Ikke på managerne, trenerne og spillerne der hukommelse, seinere erfaring er en forutsetning for kløkt og framgang. Men på oss andre: vi som holder med, vi som er på tribunen. VI glømmer nesten fortere enn hendelsen har skjedd. Baklengs er glemt etter scoring. Tap er glemt etter seier. Nedrykk er glemt etter opprykk. Dette er egentlig et helt fantastisk fenomen. Og gjør at en tribune aldri blir tom. Glissen kan tribunen bli, men aldri tom.

Tru, håp og kjærlighet

Tru er en forutsetning for kjærligheta. I gode og i onde dager. I fotballen er trua sterk. Tru gir håp. Om det er svarte som natta. Når opprykk er lengre unna enn månen på himmelhvelvet. Her dukker faktisk hukommelsen opp. Langtidshukommelsen. «Husker du» - hukommelsen. Husker du da vi snudde det? Husker du opprykket? Gamle spillere blir som nye. Drømmer fra gammel moro dukker opp. Gammel storhet blir godt å holde i. Gammel kjærlighet ruster ikke.

Meningers mot

Å ha lidenskap til fotballen gir rett til å mene. Å være fotballtilhenger gir rett til å mene noe om klubbdrift, laguttak, spiller salg og spillerkjøp. Du har rett til å mene – uten å ha peiling. De som er nøytrale har ikke peiling. De som holder med et annet lag er partisk og har slettes ikke peiling. De som har peiling blir forståsegpåere. Det er sånn at de som kan minst – ofte – utaler seg mest. Det er greit. Du trenger ikke CV. Du har rett til å mene. Stand og stilling har ingen verdi. Inngangsbilletten er å mene noe. Inngangsbilletten er å møte opp. Møte opp regelmessig. Inngangsbilletten er å være tro. Trofast.
  En fotballtilhengers sesong varer hele tida. Før sesong. I sesong. Etter sesong. Før kamp. Under kamp. Etter kamp. En tro fotballtilhenger tar aldri ferie.

Å ha lidenskap til to

Å være glad i flere blir ofte krøll. Å ha et kjærlighetsforhold til flere er dømt til å mislykkes. I fotball er dette lov. Det er lov til å være gla´ i to. Helst moderklubben og en toppklubb. Helst den lokale klubben og en toppklubb. Noen er så heldige at moderklubben er toppklubben. Det er få forunt. Forutsetningen for å kunne være gla´ i to - er ikke å være gla´ i tre.    Forutsetningen for å kunne være gla´ i to er ikke å skifte. En fotballtilhenger kan ikke skifte partner. En fotballtilhenger kan ikke skifte klubb. Da er du ikke fotballtilhenger. I Norge er det vanlig å være gla´ i en norsk klubb og en utenlandsk klubb. Det er et forholdsvis nytt fenomen. Den utenlandske klubben er i de fleste tilfeller fra England.

Bølge én: Da engelsk fotball kom – sjøveien – til Norge

Fotballen kom fra England. Fotballen kom fra England sjøveien. Til hele verden. Derfor heter det Engelske Fotballforbundet bare Fotballforbundet. The Football Association. Alle andre forbund må ta med navnet på landet. Det Norske Fotballforbundet. NFF. Til Norge kom engelskmenna med fotballen seint på attenhundretallet. Christania Footballclub blei stifta i 1885. Norges fotballforbund i 1902. Resten av historia kan vi. I dag er 370 000 spillere aktive i fotballen. 112 000 av dem er jenter. Vi har 30 000 lag fra 1900 klubber utpå banen i sesongen 2019.
- Norge er det landet i verden som har flest fotballspillere i forhold til innbyggertall.
- Norge er det landet i verden som har flest fotballtilhengere i verden i forhold til innbyggertall.
- Norge er det land i Europa – sammen med Sverige – som har flest frivillige i idretten. Tall fra hele verden finnes ikke.
Den norske fotballhistoria er en eventyrhistorie. Mange veit ikke om det.

Bølge to: Da engelsk fotball kom – via VM 66 – til Norge

Det går et skille. Det går et skille i vårt forhold til fotballen. Til vårt forhold til engelsk fotball. Til vår måte å holde med. Til å være fotballtilhenger. Jeg sto midt i det skillet. Uten å vite noe om det.
  Det skillet går i to etapper.
  Før 1966 så vi på England som fotballens far. Som fotballens grunnlegger. Som fotballens opphav. Vi så på England med takknemlighet. Med beundring. Men vi undra litt. De fikk det ikke helt til. Landslaget vant ikke VM. De gikk på smell etter smell. I 1950 gikk de ut med bravur. Tapte for USA! I 1954 gikk de ut for Uruguay. I 1958 gikk de ut for Sovjetunionen. I 1962 for Brasil. Innimellom dette blei de ydmyka to ganger. Av Ungarn. 6- 3 på Wembley i 1953 og 7-1 borte i 1954. Ungarn kom for første gang i en 4–2–4, mens England kom med det tradisjonelle trebacksystemet. Ungarn kom i tillegg med helt nye lette fotballsko. Og drakter som pusta.
 England måtte gjøre noe. De måtte se utenfor sin egen navle. I 1962 tok Alf Ramsey over laget. Det første han gjorde var å kaste ut «The Selection Committee» på 14 medlemmer. Ingen under søtti. Han ville ene og aleine bestemme hvilke spillere han skulle bruke. Det hadde ikke vært tilfellet før. Da var treneren kun en kampleder! Det ble innført moderne treningsprinsipper. Han satte opp laget i en 4–3–3 formasjon. England vant VM på hjemmebane i 1966. 4-2 over Tyskland i en høydramatisk finale. Her kobler jeg inn meg sjøl, TV, storpolitikk og det meste, for å lage tidsbildet anno 1966:

«30. juli 1966 var jeg inne i mitt sjuende år. Skulle bynne på skolen i august. På denne dagen var ikke skolestarten i mine tanker. Det var VM-finale på Wembley. England–Tyskland. Endelig var fotballens hjemland i en VM-finale. Etter sju forsøk var de der. Ingen visste da at tolv forsøk i etterkant ennå ikke har ført til en gjentakelse. Nok om det.
Kampen gikk på TV. Sendinga starta to timer før. Mesteparten med fantastisk korpsmusikk fra Dronning Elisabeths stauteste militære garde. Jeg la mest merke til hodeplaggene. Ligna på pingviner i hvitt, rødt og blått. Bruttern marsjerte. Muttern åsså. Fattern gikk nærmest inn i en kombinasjon av transe og andaktsstemning.
Og hvilke ramme! Erkefiendene fra siste verdens-krig der «The Battle Field» var flytta fra slaget om Atlan-terhavet, slaget om El Alamein, slaget om Normandie, slaget om Stalingrad, blitzkrig mot London, Coventry, Sheffield og Liverpool, slaget om Berlin – til slaget om Wembley.
På tribunen – blant 94 000 tilskuere – fantes savnet etter far, mor, besteforeldre. Minner om bombe-rom, om hjem i ruiner. Om håpløshet. Men – til slutt – på det ene sida. Om seier.
På den andre sida: minnet om nederlag, om ruin, tapt ære og ikke minst fortielse. Ikke nok med det.
Denne smeltedigelen av følelser fra 2. verdenskrig var flyttet 21 år fram – til fotballen, til Wembley, til en VM-finale. Ikke ante jeg om ramma. Fattern visste. Kampen blei en av mange hendelser som førte til et liv i fotballen – for meg.

Den ene linjemannen var fra Sovjet. Sovjet – den aller viktigste britiske allierte – for seieren i Europa.

Kampen på TV – i Vårveien 33 på Åssia – gikk i mange repriser. Både på Jordet: vårt Wembley 20 meter unna blokka. Drilleparti. Der vi var Gordon Banks, Bobby Moore, Jackie Charlton, Martin Peters, Bobby Charlton, Geoff Hurst, Alan Ball og Nobby Stiles. Jeg var alltid han. Samme spillestil. Og begge hadde tenna på tørk. Ingen ville være Beckenbauer, Weber, Overath, Seeler eller Schnellinger. Men vi måtte – på rundgang.
Men kampen gikk også i reprise. Billedlig, men sant, i Bomberommet i kjellern på blokka. Fattern var lærer, leia kampen via Statens Filmsentral. Tjuvlånte filmframviseren fra Strømsøskolen. Jeg var billettsjef. Lånt konduktørlue med stiv skjerm fra Johansen i Vår-veien 35. Jobba på trikken. «Femåsjueøre!» To forestillinger hver kveld. Fire kvelder på rad. Åtte julekvelder på rad – for meg og oss.
Tilbake til kampen. Dramatikk som gjenspeilte krigsdramatikken. Tyskland i tet. England utligna for så å gå opp i ledelsen i det 78. minutt. Men Tyskland ga seg ikke og scora i det 90. minutt. Ekstraomganger – som det var mange ganger av – under krigen. Første gang i VMs fotballhistorie.
Det er her vi må koble storpolitikken inn – igjen. Da Tyskland satte i gang «Operasjon Barbarossa», overfallet på Sovjetunionen 22. juni 1941 var hensikten todelt: knekke Den røde armé for å unngå en tofrontskrig i Europa. Samt å få tilgang til de enorme naturressursene som fantes. Blant annet olje. Olje fantes i Sovjet – spesielt i området rundt Baku, nå hovedstaden i Aserbajdsjan. Baku blei tatt. Da verdens blodigste slag (Slaget om Stalingrad) fant sted i 1942–43, jobba Den røde armés partisanere bak linjene. Ikke minst med sabotasje mot den tyske oljeproduksjonen rundt Baku. Represalier i form av henrettelser og massakre florerte. Ikke minst var dette tilfellet – rundt Baku – ved Tysklands retrett fra Østfronten. Dette satt i ryggmargen i det sovjetiske folket. Den Store Fedrelandskrigen ble ofrenes og heltenes krig.
Vi er tilbake til kampen – igjen. Fem minutter ute i ekstraomgangene får Geoff Hurst ballen, tverrvender og banker ballen i tverrliggern. Ballen lander på streken og ut. Ballen var aldri inne. England jubler. Tyskland prote-sterer. Dommern løper til linjemannen. Linjemannen er ikke i tvil. Mål. Peker mot midten. Tar rennafart mot midten.
3–2 til England. Seinere blir det 4–2. England vinner og blir verdensmestre. Tilstandene ligner frigjøringsdagen.
Linjemannen het Tofiq Bahramov. Russisk topp-dommer. Fra Baku. Familien likvidert under Den Store Fedrelandskrigen. (Kilde: Fattern. Han er død, men å stole på når der gjalt idrettshistorie). Bahramov er død. Bahramov blei helt i Sovjetunionen. Bahramov er helt i Baku. Bahramov er helt i Aserbajdsjan.

Den nye nasjonale fotballstadion i Baku og Aser-bajdsjan blei åpna 12. august 2012. Tilstede var Sepp Blatter, Michel Platini og helten sjøl, Geoff Hurst. Arenaen fikk navnet Tofiq Bahramov Republican Stadium. Stadion bærer navnet til en linjemann!»
( Fra Larsen, Øyvind (2017): Å fa´n – er´e deg ´a?)

For en liten gutt var kampen England–Tyskland 30.07.66 mer enn et minne. For livet. Det var starten på et fotballliv. Starten som spiller. Starten som fotballtilhenger. Starten som fotballtrener. Starten som tillitsvalgt. Starten som fotballleder. Starten på et yrke. Starten på forstå at fotball er mer enn et spill. Fotball kan være storpolitikk.

«Football is Comming Home» er en betegnelse britene bruker på VM 1966. Britisk fotball invaderte samtidig Norge. Nok en gang.

Bølge tre: Da engelsk fotball kom – via Tippekampen – til Norge

Jeg er oppvokst med Tippekupongen. Tolv kamper. Hjemme – uavgjort – borte. Halvgardering. Helgardering. Ti riktige gav premie. Elleve også. Tolv riktige kunne snu opp ned på alt. Engelske kamper. Norske kamper om sommeren. Har spilt mange Tippekamper sjøl. I sommerferien fikk vi premie – for å delta. Har ei sølvskje – fortsatt. Klubben fikk penger.   Tippekupongen prega nyhetsbildet på lørdagene og søndagene. I radio og TV. Kamp nr. en: Coventry – Wolverhampton, 1-0. Hjemmeseier. Heimesiger med Sølve Grotmol.
  Og ikke minst: forhåndstipsa i Sportsrevyen fra Billy Wright. Fast innslag. Hver søndag kveld. Alle så på. Stopperlegenden fra England og Wolverhampton. Flest kamper av alle. 105 landskamper. Slo Tippen Johansen med en kamp. 490 klubbkamper for Wolverhampton. Forhåndstipsa til Billy gikk sjelden inn. Blei kalt Billiy Wrong på folkemunne. Han «helgarderte» også litt sjøl. Spesielt de norske kampene: «Match number seven: Tornado – Spjelkavik. I go for a draw». Tippinga og fotball var genialt. I et større perspektiv. Norsk Tipping var statseid. Er det ennå. Er trua av storkapitalen. Og EØS. En tredjedel av inntekten gikk og går tilbake til idretten. Til anlegg. Tippinga har bygd idrettsanlegg – Norge. Ære være. Ære være framsynte politikere. Fotball – Mer enn et Spill. Igjen.

Kloke hoder kom sammen igjen. NRK, SR og DR så sammenhengen mellom å vise fotball live på TV og tipping. En hadde sentt den enorme populariteten TV-sendte FA-cupfinalene ga. I tillegg: Tippekupongen var allerede en del av den norske befolkning.
  Tippekampen var født.

Første kamp: 29.11.69: Wolves – Sunderland. Direkte fra England. Samtidig blei seerne oppdatert med stillingen i de resterende elleve kampene på tippekupongen. «Plinget» ble født. Lyden da scoringer kom i kampene. Født ble også tidenes TV – suksess. «Folketomme gater lørdag kl. 16.00» meldte VG og Einar Munthe – Kaas i VG. fra 1969 til 1995 ble det vist 370 tippekamper. Arne Scheie kommenterte 123 av dem.
  I starten ble det kun overført kamper fra BBC Midlands. Vi blei fora med Nottingham, Coventry, Leicester, Wolverhampton, Birmingham og Derby om en annen. Kenny Hibitt, Archie Gemmill, Trevor Francis, Peter Shilton, Cyrille Regis, Roy McFarland, Kevin Hector, Jimmy Hill, David Wagstaff, Derek Dugan og en haug andre ble lag og navn vi «kunne». Vi blei kjent med søla på banene: Molneux, Baseball Ground, Highfield Road, St. Andrew. Og managere som Brian Clough, Dave Mackay, Ron Saundersog Colin Addison bli fulgt med argusøyne.
Seinere blei det vist kamper fra flere distrikt. Vi blei kjent med flere lag, flere spillere og flere managere.

Tippekampene blei en viktig del av den fotballinteresserte av Norge. På tvers av generasjoner. Far og sønner satt klistra foran TV-skjermen. Seertall matcha Kruttrøyk, Titten Tei og Erik Bye.
  Samtidig blei vi fora med britiske TV-serier som Onidin Line og The Family at War med The Ashton Family som hovedpersoner. Hadde Norge vært anglofilt med krig, allierte og kongefamilie fra før, kunne vi ta ti- gangen nå.

Ungdomskultur

Framveksten av en egen ungdomskultur er sentral når sekstitallet blir analysert. Dette var et nytt fenomen. Opprør mot det bestående gjennom popkultur representert med Elvis, Beatles, Rolling Stones, Patty Smith, Bob Dylan, Janis Joplin. Flower Power og politisk engasjement nevnes som ungdomskulturens viktigste elementer.

«Nei til atomvåpen. Nei til EF, Ja til abort, Nei til porno, Ja til fri sex, Ja til atomvåpen, Nei til USA, Ja til Mao og Kina, Nei til utbygging av Bardøla, Ja til vern av Hardangervidda, Ja til hasj, Kvinnesak, Ja til kvinner i Holmenkollsstafetten, Nei til utbygging av Altavassdraget. La ælva leve!. Kledd i T-skjorter, flanell, palestinaskjerf, slengbukser, Flower Power-skjorter og -kjoler. Og strikka tilbehør. Dette blei rett og slett en ellevill kulturkrasj – med Dylan, dynamisk skattepolitikk, Popol Vuh, AUF, AKP ml versus Høyre, Jethro Tull, Gro og Kåre, Rolling Stones, konservatisme mot radikalisme, Frank Zappa, kvinnekamp mot Høyrekvindene: Rock ´n´ roll for alle penga».
(Fra Larsen, Øyvind (2017): Å fa´n – er´e deg ´a?)

I tillegg endrer tematikken litteratur og film ham. Ungdomskulturen blir sentral i innholdet.

Ungdommens undergang ble de voksnes konklusjon på utviklinga. Hasj og narkotika dukka opp. Det gjorde dommedagsprofetiene enda dystrere. Her er mitt Drammen og narkotikaen:

«Narko´n kom inn sjøveien – på midten av seksti-tallet. Med Danskebåten og med kurerbåter. Dumpa i sjøen. Henta inn. Hasjeimen lå tjukt over Horten. Jeg var der på flere kretslagssluttspill og landslagssamlinger på midten av søttitallet. Vi fikk streng beskjed å holde oss inne om kvelden. Og aldri gå aleine. Det var nye toner – for meg. Som hadde vært på sykkel´n – virrende rundt på Åssia – fri som en fugl – før jeg snakka reint.Eimen spredde seg raskt til Drammen. Det tok helt av. Tidlig på åttitallet blei det begått flere kriminelle handlinger i Drammen enn i Chicago. En kveld var det 19 bilinnbrudd og 5 biltyverier rundt kinoen i byen. Det var helt Texas. Narkospanere fra Oslo fikk bakoversveis da de var med på aksjoner».
(Fra Larsen, Øyvind (2017): Å fa´n – er´e deg ´a?)

Et element er borte i sosiologenes, historikernes og samfunnsviternes analyse av ungdomskulturen. For oss blei engelsk fotball og England en viktig del av vår ungdomskultur. Analysen har ett svart høl. Fotballen mangler. Engelsk fotball mangler.

Kapittel 2: Min historie

Min historie er ikke viktig. Men viktig. For å beskrive en gutt til ungdom gjennom 60 – og 70-tallets sammensurium av krefter. Har jeg tatt meg min ungdoms røde tråd inn i voksenlivet.
Sånn er det for mange. Alt det før dere har lest – er bakteppet. Til det som kommer.
Fotballen er tema. Det var mye annet åsså. Det lar jeg ligge. Og godt er det.

Oppvekst

Vår oppvekst var prega av idrett: friluftsliv og full trøkk på mange idrettsarenaer. Fotballen dominerte. Og etter hvert bøker. Fatter´n var mer enn interessert i begge deler. Muttra åsså.
Fattern hadde etter hvert «litteratur» som yrke. Litteraturkritiker og forfatter. Tematikken tok ofte utgangspunkt i idrett. Eller rettere sagt idrett og samfunn. Det er her jeg har «Fotball – Mer enn et Spill» fra. Samfunnsengasjementet gjennom idrett åsså.
  Fattern var redaktør for bladet «Fotball». Det var NFFs offisielle organ på den tia. Han snudde opp ned på det. Fra tradisjonell sportsjournalistikk til fotball og samfunn. Til og med Fotball og litteratur var temavalg i tidsskriftet.
  Åsså så vi mye fotball. På 60-tallet var landskampene høydepunktet. Faste plasser ved siden av Book Jensen. Jeg sang – om kapp - «Ja vi elsker». Han smilte etterpå. Hver gang. Den første husker jeg lite av. Men lest mye om den etterpå. Norge – Jugoslavia 3 – 0. Norge var gode i kval mot VM i England. Var nær ved å lykkes.
  Privatlandskampen mot England på Ullevaal husker jeg godt. Ikke fordi resultatet blei 1-6. Fordi vi så Bobby Moore, Nobby Stiles, Jackie Charlton og broren – selveste Bobby på nært hold. Og Jimmy Greaves, som scora fire. Han var ikke med i VM. Skada. Å beundre motstandernes spillere har for øvrig vært en sykdom. Hos oss. Hos norske lag. Ikke før i Drilloperioden – blei fotografiapparatene lagt igjen. Hjemme.
  Den flotteste kampen jeg «så» på 60 – tallet var Frankrike – Norge borte i 1968. Vi «så» den på radio:

«Husker det som det var i dag. Hele familien er samla foran TV. Det er landskamp. Det er småkaker på salong-bordet. Det er Simpson gul saft i glasset. Det er nesten julaften. Det er høytidsstund. Norge mot Frankrike borte i Strasbourg 16.11.1968. VM-kvalik. Kommentator Bjørge Lillelien tar lagoppstillinga:
1 Svein Bjørn Olsen 2 Jan Sverre Rodvang 3 Tor Otto Spydevold 4 Nils Arne Eggen
5 Arild Mathisen, Åssiden IF

De andre spillerne blir ikke nevnt med klubbnavn. Arild blir det: Åssiden IF. Han spiller ikke for Åssia. Han spiller for Vålerenga. Allikevel. Bjørge Lillelien, fra Slemmestad, synes det er så flott og godt gjort at lands-lagets faste høyreback var fostra opp av Åssia. Derfor blei det «Arild Mathisen, Åssiden IF.»
Vi hjemme – i stua – nærmest besvimer. Vi flyr ut i blokkoppgangen: «Åssia er på TV!» Han sa Åssiden IF. Vi fikk ikke med oss resten av lagoppstillinga. Bjørge Lillelien bruker Åssiagutten Arild Mathisen gjennom hele kampen. At resultatet blei 1–0 til Norge. At Odd Iversen scora. At Ola Dybwad Olsen slo Iversen gjennom. At Iversen scora med venstra. At kampen blei feira som en av landslagets store prestasjoner gjennom tidene, husker jeg knapt. Det jeg husker er «Arild Mathisen, Åssiden IF».
(Fra Larsen, Øyvind (2017): Å fa´n – er´e deg ´a?)

Frankrike – Norge blei et minne for livet. Ellers forblei høydepunktet ofte «Ja vi elsker» med «Bokken». Kampa endte ofte med tap.
  Fotballinteressen blei enda sterkere og sterkere da jeg begynte å spille sjøl. For mitt kjære Åssia IF. Trur ikke vi tapte en kamp før på småguttelaget. Etter det – få da åsså. Før vi kom på A-laget. Da jevna det seg ut. Fatter´n forsatte å forsterke interessen. Han oppdaga og fikk oversatte «The Glory Game». Skrivi av Hunter Davis. En fantastisk bok om en sesong i Tottenham Hotspurs. En helt ny sjanger. Forfatteren fikk lov å følge laget og spillerne helt inn «i garderoben». Boka var rå, den er fortsatt rå.
  Fatter´n ga i tillegg ut romaner der fotballen var ramma i våre liv: ungdomslivet. Ungdomsbøker der vårt miljø var utganspunket. Jeg og bruttern, muttra, blokka, venner, typer i vi kjente, replikker, laget og motstanderlaga. Alle kjente seg igjen. Hele Norge. Bøkene om «Siggen på midtbanen» blei braksuksess.

Drammen og Omegn

På slutten av seksti- og langt ut på søttitallet blei Drammen og omegn fotballens navle. I Norge. Strømsgodset og Mjøndalen var i toppen. På toppen. Det ga Europacupkamper med storfint besøk. Cardiff og storhetene Arsenal, Leeds og Liverpool kom og vi var ringside stjernegaleriene. Glemmer aldri da Arsenal kom ut på Ullevaalmatta. Mot Strømsgodet. For noen drakter og for et lag. Bob Wilson, Pat Rice, Frank McLintock, George Amstrong, George Graham, Ray Kennedy og Peter Story og Alan Ball. Faaen – så bra.
  Så fant vi ut – i drømme – at vi var like gode som Arsenal! Asenal hadde slått SIF 1-0. Vi hadde slått SIF 6-0. Vi var klart best. Enkel matematikk.
  Det var først da Tippekampa kom inn i TV-stua det tok helt av. Vi fikk favorittlag. Før hadde fotballfolket beundra Real Madrid, Manchester United, Puskas og Bobby Charlton. Nå holdt vi med. På liv og død. I tykt og tynt. Allefall de fleste. Noen bytta lag etter vinden. Dødssynd mente vi andre. Fotballhorer blei de kalt – seinere. De fleste valgte de beste laga. Leeds, Arsenal, Manchester United, Liverpool, Chelsea og Tottenham. Men mange «valgte» lag som ble vist hyppig på TV. Derby, Leicester, Wolverhampton, til og med Coventry.

Hvorfor Sheffield United?

Jeg blei Sheffield United-fan. Jeg er Sheffield United-fan. Tro til Dovre faller. Tro til torva tar meg. Hvorfor? Nesten - ene og alene grunna Tony Currie. Denne fantastiske spilleren – med langt flagrende hår. Nr. 10 på ryggen. Slo søttimeters pasninger uten tilløp. Avslutter, dribler og gutt med smilet på lur. Rebell – på linje med Charlie George, Brian Birchenall, Stan Bowles og Alan Hudson. Spillere som var mer enn spillere. De var entertainere. De blei for mye for landslagstrener Don Revie. Tony Currie fikk allikevel landskamper. 13 på U-landslaget, 17 på A-landslaget. «A Quality Goal from a Quality Player» sitter ennå fastspikra på netthinna. Sheffield United var også gode. Da som nå. Gikk opp 70/71. Nr. seks i Ligaen i 74/75. 4 poeng bak Derby. 

Sheffield United blei ikke ofte vist på Tippekampen. Yorkshire var feil distrikt. Jeg søkte andre kilder. Fotballbladene Shoot og Goal blei kjøp hver fredag på Haugern. Lagt av. Frk. Jansen passa på at Larsen fikk sine favorittblader. BBC blei lytta på. Radio Luxemburg blei lytta på. I ukedagene. Under dyna. Måtte ikke vekke resten. Da blei radioen konfisert. Midtukeresultatene kom der. Søndag kveld satt vi på bussen ned til Jernbanestasjonen. Da kom engelske aviser. News of The Word var favoritten. Da kunne vi kombinere det med 3. sides pupper. De var goe å ha. Resten av uka.
  Idrett, politikk og klasse
  Det var også andre grunner til at Sheffield United blei valgt. Har kom fatter´n inn i bildet. Fotball var politikk hjemme hos oss. Real Madrid var Francos Lag. Barcelona var folkets lag. Chile mot fasist Pinochet. Glasgow Rangers var Dronningas og maktas lag. Celtic av folkets og de undertrykte irenes og katolikkenes lag. Fotballspillet var folkets spill. Sheffield United var reinspikka arbeiderklasse. Sheffield var stålindustri og kniver. Sheffield redda England, oss og de allierte under krigen. De blei bomba sønder og sammen. Men fortsatte og produsere stål. Til Churchill. Til krigsmateriell på land, til vanns og i lufta. «Without Sheffield We had not Won the War».
  Sheffield er fotballhistorie. Fantastisk fotballhistora. Sheffield er fotballens vugge. De første fotballreglene kom derfra: «The Sheffield Rules» i 1857. Verdens eldste klubb blei stifra der i 1857. Verdens nest eldste lag blei stifta der i 1860. Hallam FC. De spiller fortsatt på verdens eldste bane. Den første turnering blei spilt der i 1867. Bramall Lane er verdens eldste bane der det fortsatt spilles profesjonell fotball. Åpna i 1852. Da som Cricketbane. Fra 1862 som kombinert Cricket og fotballbane. Verdens første flomlyskamp blei spilt på Bramall Lane. Her snakker vi. Ikke rart at et lite fotballhistoriehjerte banka for Sheffield United.
  Dessuten – rivaliseringa mellom Shefield United og Sheffield Wednesday mer enn fasinerte meg. En av de største derbies i England. Arbeiderklassen mot borgerskapet.

Er det noe rart!

Nedturer og noen få oppturer har følgt Shefield United og min vei - sammen. Det tenner meg. Underdogs mot eliten. Sheffield United mot Liverpool, Manchester United og Arsenal. Som mitt andre fotballliv: Åssia IF mot Strømsgodet og Mjøndalen.

Er det noe rart!

Nå var jeg der igjen. Nær et under. Fem år på nivå 3 er forvandla til «And We are Going Up». To kamper fra Premier League. Trenger tre poeng. Et lag med en av de laveste budsjett i Championship. Med en manager født i Sheffield, spelt i Sheffield. Med et lag av spillere fra amatørliga og fra de to laveste divisjoner. Faan meg et under.
  Skapt gjennom arbeidsklassens idealer: Effort, Commitment, Effort, Character and Togetherness.

Er det noe rart!

You fill up my senses
Like a gallon of Magnet
Like a packet of Woodbines
Like a good pinch of snuff
Like a night out in Sheffield
Like a greasy chip butty
Like Sheffield United
Come fill me again
Na na na na na...Ooooohh!

-- annonse --