-- annonse --
Nyheter
EVENTYR: Island i VM-kvalifisering hjemme mot Finland – landslaget som virkelig har skrevet fotballhistorie. Foto: Hans Hognestad
Gjest
Av Frode Telseth, Idrettsvitenskap Høgskolen i Sørøst-Norge

• Artikkelen stod først på trykk i Fotballtreneren høsten 2016.

Og om det er noe å lære for oss nordmenn.
  Sannsynligvis er svaret nedslående for oss alle. I hvert fall for de som ønsker kjappe løsninger. Det er overhodet ikke noe revolusjonerende bak de islandske resultatene. Det er heller et resultat av en fotballmessig evolusjon, hvor ulike faktorer for å skape gode prestasjoner har sammenfalt samtidig, godt hjulpet av en svenske og en tannlege som var de riktige personene til riktig tid. Ifølge øyfolket selv handler det mest av alt om diffuse ting som karakter og identitet, ispedd enn liten dose tilfeldigheter og kanskje også litt flaks ... 

Laugardalsvöllur, torsdag 6.10.2016
Island er klare for sin første hjemmekamp etter Euro 2016. Flomlysene som omkranser en strøken gressmatte på den utsolgte hjemmearenaen Laugardalsvöllur - tre kilometer øst for sentrum av Reykjavik - danner en flott ramme for det helnordiske oppgjøret mot Finland. Den nordiske forbrødringen toppes eller utfordres - alt etter hvordan man ser det - av den norske dommerkvartetten med Svein Oddvar Moen i spissen. Islands nasjonalstadion har en kapasitet på 9 800, men både til denne kampen og de siste par årene kunne de uten problemer fylt stadion med det dobbelte. Høyst respektabelt for en by med drøye 120 000 innbyggere, selv om Reykjavik med sitt nærområde huser to tredjedeler av den islandske befolkningen på om lag 330 000. Planene om utbygging av Laugardalsvöllur har i etterkant av suksessen i europamesterskapet i Frankrike selvfølgelig blitt aktualisert, og vil nok, hvis landslaget fortsetter å produsere gode resultater fram mot VM i Russland 2018, sannsynligvis også med tid og stunder bli realisert.

Kampen starter med et islandsk lag som naturlig nok tar føringen og som virker i overkant komfortable med å være det styrende laget. Finnene, med rutinerte Hans Backe som hovedtrener, legger seg lavt og kompakt, i en 5-3-2 formasjon. Island kommer til noen sporadiske innleggsmuligheter, men hverken innleggene - eller spillet for øvrig - utfordrer den kompakte finske femmeren. Finland tar mot spillets gang, men etter et godt oppbygd angrep, ledelsen på en strålende heading av Teemo Pukki. Island svarer ved Kári Árnason, som header inn utlikningsmålet etter corner og dårlig keeperspill 15 minutter senere.
  Dette skjer kort tid etter kampens første Thunderclap. Tordenklappet har blitt en signatur for islandske supportere og Island etter sommerens EM, men ifølge The Guardian-journalist Simon Weaver kom «skikken» til vulkanøya etter at Stjarnans tilhengere adopterte det fra Motherwells supportere etter en kvalifiseringskamp til Europa League i juli 2014.

IslandJubelJUBEL: Det har vært mye å juble for med Islands landslag i det siste. Her jubles det for utligning til 2-2 mot Finland i siste minutt. Seks minutter på overtid ble det enda mer jubel. da kom seiersmålet. Foto: Hans Hognestad

Men igjen framstår det islandske laget som for komfortable, og umiddelbart etter hjemmelagets utligning står Robin Lod for alt på egenhånd, og Finland tar igjen ledelsen. En ledelse som overlever alt - der alt kort fortalt er en islandsk heading fra seks meter som den finske keeperen mirakuløst redder, en straffebom fra Gylfi Sigurðsson, et stolpeskudd fra samme mann, et overveldende islandsk ballinnhav i andre omgang og seks islandske cornere og et drøss med innkast – helt fram til ordinær tids siste minutt.
  Da sover det finske laget på et islandsk hjørnespark og gir hjemmelaget muligheten til å ta en kort corner. Gylfi Sigurðsson tar vare på muligheten og serverer Alfreð Finnbogason perfekt på bakre stolpe, 2-2. Dommer Moen legger til minimum fire minutter, fire minutter som fortoner seg som like kaotiske som et supersalg på Ikea. Kaoset blir komplett når Island får pirket inn seiersmålet ved Ragnar Sigurðsson seks minutter på overtid, igjen etter en dødball.
  De finske spillerne flokker seg som blodtørstige jegere rundt Moen, og atter en gang havner en norsk dommer i begivenhetenes sentrum i en internasjonal kamp, men ut fra TV bildene i etterkant ser det ut som de norske kamplederne vurderer situasjonen korrekt.

Island scorer tre mål etter tre dødballsituasjoner. Den eneste store målsjansen de skaper i åpent spill er Gylfi Sigurðssons stolpeskudd. Kampen mot Finland viser et islandsk lag som foruten Gylfi Sigurðsson, kaptein Aron Gunnarssons lange innkast og dødballer for øvrig ikke har all verdens individuelle kvaliteter offensivt. Kampen viser også en ny situasjon for det islandske laget. De er nå en europeisk fotballnasjon alle tar på alvor, og som spesielt på hjemmebane må forvente å bli sett på som store favoritter og dermed vil møte lag som opptrer som det finske. Defensivt orienterte, ligger lavt med hele laget og som for all del ikke vil gi Island gode overgangsmuligheter. Hvordan det islandske landslaget takler slike kampbilder vil bare fremtiden vise. Samtidig viser kampen mot Finland atter en gang det islandske lagets karakter når det gjelder. En mentalitet som viser at de aldri gir opp, de spiller med hjertet og blør for drakta, for å bruke de utslitte flosklene fra idrettsspråket.

Barn, ungdom, trenerutdanning … og karakter

IslandVelkommenVELKOMMEN: Artikkelforfatter Frode Telseth i samtale med Dagur Sveinn Dagbjartsson i KSI. Foto: Hans Hognestad

Dagur Sveinn Dagbjartsson ser litt tomt ut i rommet - sannsynligvis fordi han som ansvarlig for trenerutdanningen i Det islandske fotballforbundet (KSI) har fått dette spørsmålet altfor mange ganger de siste månedene - før han noe programmert svarer:
  – First, I think the success of Icelandic football is about the basic structure among children and youths. Everyone gets the same amount of training and can practice together with their friends, ability based from they are under eight (U8). The main point with differentiate the training like this is to help the individual to grow as a player and person through appropriate challenges. They compete with equals. These combined with our coach education, where everyone need to have completed at least half of the UEFA B-licence course, gives us a good basic for our player development.
  Selv om Dagur Sveinn nok har sagt akkurat dette mange ganger de siste ukene og månedene, oppleves det som han tror på det han sier. Det andre han sier om hvorfor de opplever en bemerkelsesverdig suksess er også troverdig: – Hard working players, mental strong, fighters, captains, good team players.
  Dagur Sveinn er også tydelig på at islandsk fotball er først og fremst opptatt av å drive med spillerutvikling basert på den enkelte spillers styrker. Med så få spillere som de totalt har på øya, ca. 22 000, kan de ikke trykke spillerne inn i en bestemt formasjon eller spillestil. Han gir tydelig uttrykk for at deres tilnærming er individualistisk.
  – We had been a terrible version of Spain or Germany. We have to play on our strengths. We cannot try to be someone else. 
  Dagur Sveinns uttalelser støttes også av samtlige andre vi snakker med på vår fem dagers lange islandsturne. Vår kollega ved Háskóla Íslands (University of Iceland), sosiologen Viðar Halldórsson, uttaler også at fokuset på trenerutdanningen i islandsk fotball er av stor betydning for at kvaliteten i treningsarbeidet har bedret seg betydelig de siste årene. Viðar har i sitt sosiologiske virke først og fremst forsket på, med utgangspunkt i islandske utøvere og lag, hvordan - og i hvilken grad sosiale og kulturelle elementer påvirker idrettsprestasjoner. Han arbeider for tiden med et bokprosjekt omkring islandsk landslagssuksess i ballidretter, og snakker derfor naturlig nok med et sterkt engasjement om fotballandslagets suksess.

På bakgrunn av sine studier trekker Viðar Halldórsson opp av hatten et annet sentralt element ved islandsk idrett. Den er særdeles sterkt lokalt forankret. Selv på de mest folkerike stedene på Island, som i sentrum av Reykjavik, i Kópavogur eller i Garðabær rett sør for Reykjavik eller fra Akureyri nord på Island, så har seniorspillerne tradisjonelt sett også vært kjøpmannen eller fiskehandleren på den lokale butikken, eventuelt barnet til en av dem, sønnen til presten, lærerens yngste datter, eller i det minste så kjente du noen som er i familie med noen på laget.
  Derfor er både Viðar, og flere som vi møter på vår reise, bekymret for hva profesjonaliseringen av fotballen på øya medfører knyttet til den lokale identifiseringen. I år har det vært i overkant 70 utenlandske spillere i Pepsi deildin, som er navnet på den islandske toppdivisjonen bestående av tolv lag.

Det ble oss fortalt at misnøyen blant islendingene var stor når utenlandske spillere fikk spilletid fremfor lokale spillere, så sant de ikke var betraktelig bedre enn «nabogutten». Et eksempel som ble dratt frem i denne sammenheng var Íþróttabandalag Akranes (IA Akranes), hvor det i en periode hadde vært for mange ikke-islendinger i troppen, noe som medførte både dårligere resultater og misnøye i lokalbefolkningen.
  Viðar Halldórsson uttrykte dette som at når et lag har for mange utenlandske spillere, som ikke har i seg den islandske mentaliteten, så endres lagets karakter og en mister nødvendig konkurransedyktighet for å vinne kamper. Det fremstår plutselig klart for oss at denne såkalte islandske mentaliteten er vi nødt til å finne nærmere ut av, men hvordan kan en finne frem til denne i løpet av fem dager på sagaøya? Første steg er å leie bil, komme seg ut av byen, kjøre vestover til Akranes, hvor Viðar hadde ordnet oss en avtale med klubben dagen etter.

Déjà vu, kulturell produksjon og nærhet til elementene

IslandFørFØR: Akranes tidligere treningsbane i vinterhalvåret – stranda. Foto: Hans Hognestad

Akranes er en forholdsvis stor islandsk by med ca. 6 800 innbyggere som ligger en 45 minutters kjøretur - også med en Chevrolet Spark - nord for Reykjavik. Akranes er stedet du skimter mellom Reagan og Gorbatsjov i det velkjente bildet av de to statslederne fra Höfði huset i Reykjavik, hvor forhandlingene mellom de to stormaktene pågikk for 30 år siden. Og, ja, tiden går fort, kanskje gjorde den også det for IA Akranes? Den siste ligatittelen for laget var i 2001. De femten siste sesongene har vært magrere, med både nedrykk og spill på andre nivå. 2017 blir deres tredje strake sesong i Pepsi-ligaen og de hadde akkurat avsluttet årets sesong på en 8. plass. Optimismen er tilbake i klubben, noe både fasiliteter og antall aktive spillere bekreftet. Det er i dag i overkant av 600 fotballspillere i klubben og IA Akranes har egen hall med fullskala kunstgressbane, det ligger to skoler, som har egne kunstgressflater, et steinkast fra en sjarmerende stadion med naturgress, idrettshall og svømmehall og et stort treningsfelt også med naturgress.

Og la det være sagt med en gang. Islendingene er klare på at fotballkamper skal spilles på naturgress. Kunstgresset er til for å få trene mer og med bedre kvalitet i barne-, ungdoms- og seniorfotball. Det samme gjelder for de sju fullskala innendørshallene på Island, hvor av den ene altså er på Akranes, og de tolv andre hallene i mindre banestørrelse som du finner rundt om på øya. Fasilitetene for trening har bedret seg betraktelig de siste femten årene. Det er bare minnene igjen fra den tiden da lagene på Akranes trente på stranda nedenfor stadion i vinterhalvåret!

For en utflytta - og utvatna - sunnmøring var ankomsten til Akranes og stadionområdet der med havet i bakgrunnen et déjà vu til gamle Høddvoll. Igjen slo følelsen av at utviklingen av fotballspillere og prestasjoner først og fremst er et kulturspørsmål inn i ryggmargen, og selv om hjemlengselen til sunnmørske fjell, fjorder og hav ble særdeles påtrengende, ble kullturbetydningen ytterligere forsterket av noe vår islandske kollega Viðar hadde sagt dagen i forveien:
  – Success in Icelandic sport is a cultural production.
  Det gir også mening til frasen «suksess avler suksess», men hvorfor mistet vi det da i Norge etter gode resultater på 90-tallet og hvorfor mistet de det på Akranes etter 2001? I årene 1976-2004 ble over 30 spillere fra Akranes profesjonelle spillere i utlandet, deriblant Teitur Thordarson, Bjarni Sigurðsson, Bjarki Gunnlaugsson og Siggi Eyjolfsson, som alle bør være kjente navn for fotballinteresserte nordmenn. Det er mer enn én spiller pr. år! Det var altså ikke tvil om at vi befant oss på et sted og i en klubb hvor det i hvert fall hadde vært en sterk kultur for å utvikle profesjonelle fotballspillere. «It takes a whole village to raise a child», og det var nok også helt klart et tilfelle for klubben og byen Akranes i oppdragelsen og utviklingen av gode fotballspillere. 

IslandFuretVærbittFURET, VÆRBITT: Akranes stadion med naturgress og fullskalahallen med kunstgress til venstre. Foto: Hans Hognestad

Jón Þór Hauksson er den som i dag er ansvarlig for å føre denne arven videre. En sympatisk kar i sin beste alder - det vil si under 40 - som både er assistenttrener på A-laget og koordinator for alle lagene og alle trenerne i barne- og ungdomsavdelingen. Han var selv spiller da klubben tok sitt siste ligagull i 2001.
  Jón Þór delte gledelig sine bedriftshemmeligheter med oss, selv om han måtte steppe inn for en syk J14-trener, passe på sin egen seks år gamle sønn, som akkurat var ferdig med sin første fotballtrening for uka og hjelpe den nyansatte klubbsekretæren med jobben. Hallen på Akranes bar preg av å være godt brukt, hadde en sparsom tribune og et forholdsvis slitt dekke. Jón Þór forteller oss at seksåringene kommer tre dager i uka, tirsdag, onsdag og torsdag, rett etter skolen for å trene. Og slik er treningsstrukturen. Tre dager i uka fra seks års alder og treningene er ferdighetsdifferensiert fra samme alder. Spillere fra ungdomslagene i klubben er med som assistenttrenere på de yngre lagene, slik at det er mulig å følge tett nok opp alle spillerne, uavhengig av ferdighet. Det er viktig for klubben Akranes, som det er for alle islandske klubber, at alle blir sett og at alle får utfordringer til sitt nivå.

Også dette er kulturelt betinget. Når du bor på et lite sted med noen få tusen eller ofte også mindre enn det, har du ingen å miste. Når du er så få som du er på Island, trenger du å ha med alle som er interesserte (… it takes a whole village …). Hvis en ikke differensierer treningsarbeidet, får en ikke utviklet «alle» og da har en til slutt ingen å spille verken med eller mot. Eksempelvis kan ikke barn og unge på Heimaey på Vestmannaeyjar, en egen øygruppe sør for Island med 4 200 innbyggere, bare velge å dra til en annen klubb. De må spille i sin lokale klubb IBV, og det er imponerende at klubben og øya klarer å ha et lag i Pepsi-ligaen og produsere profesjonelle toppspillere basert på 4 200 innbyggere i et lite øysamfunn. Det er altså mulig for andre steder enn Sogndal å ha potensiale til å være «verdas einaste Tippeligabygd». Eller rettere sagt er vel Heimaey på Vestmannaeyjar «verdens eneste Pepsiligaøy». 

Jón Þór trekker også frem utdannede og lønnede trenere som et suksesskriterium ved islandsk fotball. Trenernes lønn i IA Akranes, som i de andre islandske klubbene, er finansiert av medlemskontingent og treningsavgift. I motsetning til de fleste klubber i Norge er de islandske klubbene i den heldige stillingen at kommunene bygger, eier og til dels også drifter idrettsanleggene. Dette gjør det mulig å lønne trenere i mye større målestokk enn her hjemme. For å spille i IA Akranes koster det 70 000 islandske kroner, noe som tilsvarer ca. 5 000 norske. Prisen kan reduseres ved å bidra med ulikt frivillig arbeid, som i Norge eksempelvis å selge toalettpapir. Fotballforeldrene på Akranes kunne slippe unna med 30 000 IKR i året, altså rett i overkant av 2 000 norske kroner. Det nærmer seg altså en gjennomsnittlig pris for hva det koster å være et fotballspillende norsk barn. Men de trener mer på Island og de har bedre utdannede trenere, og slik sett betaler du nok likevel betraktelig mindre pr. time - spesielt i barnefotballen - enn hva du gjør her til lands.

Talentfabrikken Breiðablik

IslandFulltHusFULLT HUS: Høy aktivitet i Breiðablik-hallen en vanlig ettermiddag. Et kjent bilde i islandsk fotball. Foto: Hans Hognestad

På vei tilbake til Reykjavik kjører vi innom en av de andre seks hallene med full banestørrelse på vulkanøya, nemlig Breiðabliks hall i Kópavogur, Reykjaviks største forstad - og Islands nest største by - med drøye 32 000 innbyggere. Breiðablik har ca. 1 500 aktive fotballspillere og er i dag Islands største idrettslag, hvorav de andre idrettene klubben tilbyr er basketball, friidrett, kampsporter, svømming, ski og sjakk. Aktiviteten i hallen kl. 17.30 på en tirsdagskveld er også på linje med supersalg på Ikea. I hovedsak er det de yngre årsklassene som er i aktivitet, og det myldrer med gutter og jenter under ti år, trenere av begge kjønn og i nesten alle aldre, men også en overraskende stor samling med foreldre.

Inne i hallen møter vi nyutnevnt koordinator for klubbens barne- og ungdomsfotballavdeling Hákon Sverrisson, som i tillegg til å ha 270 kamper for Breiðablik i en årrekke har virket som trener for barn og ungdom i klubben. I likhet med veldig, veldig mange islandske trenere har han pedagogisk utdanning med lærer- og idrettsutdanning. Dette viser også Hákon til fulle i arbeidet med de yngre spillerne. Han svetter mer enn samtlige spillere og har et engasjement i barna og i treningen som vil glede enhver fotballpedagog. Han gir av hele seg og litt til. Det er like fullt en bemerkelsesverdig disiplin blant de unge spillerne.  Han forteller at disiplin er en nødvendighet når en har mellom 50 og 80 spillere fra hver aldersgruppe på feltet samtidig. Det differensieres også her i klubben fra seks års alder, det trenes tre dager i uken fra samme alder, og klubben benytter seg mye av stasjoner i treningsarbeidet helt til og med U12.

En annen interessant observasjon i Breiðablik-hallen var bruken av korridorer i ballbehandlingsøvelser for de yngste. Føring av ball for eksempel inn mot avslutning på mål skjedde i en oppmerket korridor. Bruken av en korridor å føre ballen i er mer effektivt med tanke på å unngå kø enn hvis du dribler mellom kjeglene. Med de minste hoper det seg da opp og det blir lite flyt i øvelsene. I en overbefolket hall gjelder det å være plass- og tidseffektiv. Samtidig gir det større utfordringer for fem-seksåringer å ha kontroll på ballen når du fører den i en smal korridor enn fritt innenfor et større område. Det er verdt å merke seg at ifølge Hákon er minimum 60 % av treningstiden i yngres avdeling teknisk trening. Slik var det også i IA Akranes. Her bemerket Jón Þór Hauksson at trening på taktiske dimensjoner først kom inn i utviklingstrappa fra ni års alder.

På vei ut av hallen igjen stopper vi for å se klubbens seniorlag for kvinner forberede seg til kamp mot FC Rosengård og brasilianske Marta i Champions Leagues sekstendelsfinale. En kamp Breiðablik tapte 0-1, og med 0-0 borte en uke senere ble klubbens CL eventyr stoppet for denne gang. Klubbens seniorlag på herresiden tok sølv i fjorårets serie, mens sesongen 2016 ble skuffende for klubben med en femteplass, dog bare fire poeng bak Stjarnan på sølvplass, men hele ni poeng opp til seriemester FH Hafnarfjörður. Det er likevel ikke tvil om at vi har besøkt en klubb som nærmest på løpende bånd produserer gode spillere og potensielle toppspillere. I følge Siggi Eyjólfsson, tidligere ansvarlig for trenerutvikling i KSI og som nylig avsluttet sitt assistenttrenerengasjement i Lillestrøm, var det 19 spillere fra Breiðabliks ungdomsavdeling i årene 2005-2015 som gikk fra Breiðablik til profesjonelt spill i utenlandske ligaer. Den mest kjente av disse er det islandske landslagets ledestjerne Gylfi Sigurðsson, som først gikk til Reading, senere til Tottenham og nå befinner seg i Swansea. 

Om timing, tilfeldigheter og fremtiden

Med besøk i fotballforbundet, idrettsforbundet, hos flere kollegaer på universitet, IA Akranes og Breiðablik var det på sin plass å ha en lang formiddag å få reflektert over alle inntrykkene så langt. Denne refleksjonen gjorde vi hos Viðar Halldórsson, som hadde lagt til rette for - og ordnet alle våre klubb- og forbundsbesøk. Nå virker dette å være en enklere sak på Island enn i de fleste andre land, fordi «alle kjenner (til) alle». Noe som ikke er så rart med tanke på at folketallet bare er om lag 330 000. Det at alle kjenner alle er selvfølgelig også en interessant faktor med tanke på å klare og skape en kultur for prestasjoner. «Alle» vet hvem som har relevant kompetanse på det du trenger kompetanse på. Det gjør at veien for å samarbeide er kort, og oftest er det lettere å samarbeide med noen du kjenner, og som du i tillegg vet kan gjøre en god jobb på det du har behov for kompetanse på. God kjennskap til gode folk gir nok også en større form for trygghet om at en jobber i riktig retning. Er dette det enkle grunnen til at de islandske landslagene både i fotball, basketball og håndball er kjent for å være sterke kollektiv, der alle kjemper for hverandre?
  – Gylfi Sigurðsson is the star player in the Icelandic team, but he is also the player who works hardest, uttalte både Dagur Sveinn Dagbjartsson og Viðar Halldórsson. Kanskje henger altså dette «alle kjenner alle - fenomenet», sammen med den bemerkelsesverdige omfattende bruken av begrepet karakter?

Dagen før vi ankom Reykjavik hadde Viðar Halldórsson gjennomført et seminar, med blant annet idrettsforbund og fotballforbund, rundt et nytt konsept han sammen med en kollega ved universitetet er sterkt involvert i, som på islandsk har fått navn «sýnum karakter» (vis karakter). Hovedmålet med prosjektet er å stimulere trenere og idrettslag for å legge mer vekt på å bygge karakter hos sine utøvere. Det vektlegges at det er mulig å trene - og styrke også psykologiske og sosiale ferdigheter i tillegg til de tekniske - og fysiske ferdigheter. Den primære målgruppen for prosjektet er trenere for barn og unge. I etterkant slår det oss at det kan være at det norske begrepet helhetlig talentutvikling, som er minst like diffust, er et begrep som faller nært islendingene sin bruk av karakter? Uansett om det gjør det eller ei, handler begge begrepene om at prestasjon i idrett er mer enn bare tekniske og fysiske ferdigheter, og dette mer er også noe som kan trenes. 

Alle islendinger vi snakket med var bekymret for om kunstgressbaner, innendørshaller og en stadig økende profesjonalisering ville svekke den islandske mentaliteten. De spillerne som er kjernen i landslaget i dag vokste tross alt opp uten idrettshaller og kunstgress. Som en av våre «informanter» uttalte angående det islandske fotballandslagets suksess, «you know, for sure, this will not last.»  
  Denne bekymringen for fremtiden sammenfalt også med en usikkerhet om forholdet mellom profesjonalitet og amatørisme ville bevege seg i en uheldig retning for islandske utøvere. Ifølge islendingene selv er deres utøvere stadig i en kontekst der de er venner fremfor kollegaer, de leker i like stor grad som de presterer, de har en sterk indre motivasjon fordi de gjør det fordi det er gøy, ikke fordi de må etc.

Det trekkes frem at den islandske fotballsuksessen kom akkurat nå fordi de hadde en gruppe bra spillere, fikk en landslagstrener i Lars Lagerbäck utenfra som var god på struktur og som kunne få det beste ut av gruppen, samtidig som de hadde en trener i Heimir Hallgrímsson (the dentist) som behersket «stammespråket». Denne dynamikken i den islandske fotballen, mellom impulser utenfra og forståelse innenfra, mellom profesjonalitet og amatørisme, lek og alvor, vennskap og kollegaskap er en spennende dialektikk å undersøke nærmere.
  I følge Viðar Halldórsson er det i islandsk fotball i dag en likevekt i det potensielle motsetningsforhold som eksisterer mellom disse begrepsparene. Dette kan forklares som tilfeldighetene som gjør at Island har opplevd suksess akkurat nå. På spørsmålet om suksessen også skyldes at en har hatt litt flaks, svarer Dagur Sveinn Dagbjartsson at
  – We probably got lucky on our way, but you create your own look, so …

Så får tiden vise om islandsk fotball stadig kan eksistere i en slik likevektstilstand, som fremviser deres ekte islandske mentalitet, deres karakter, på en slik måte at de fortsatt vil oppleve suksess. 

IslandGodeSamtalerGODE SAMTALER: Det ble mange gode samtaler og refleksjoner under studieoppholdet på Island. Her Hans Hognestad og Viðar Halldórsson. Foto: Frode Telseth

IslandHelterHamburgerHELTER: De islandske landslagsspillerne har naturligvis en høy stjerne på hjemmebane – her har de overtatt Hamburgerfabrikken. Foto: Hans Hognestad

-- annonse --

Cron Job Starts