-- annonse --
Nyheter
LÆRINGSMILJØ: – Jeg tror på et inkluderende læringsklima. Et læringsklima som utvikler aktive, selvtenkende og ansvarsfulle spillere, skriver Trung «Timo» Nguyen i denne artikkelen.
Gjest
Av Trung «Timo» Nguyen


Et av hovedmålene til NFF gjennom Landslagsskolen er å identifisere spillere med «eierskap til egen utvikling». Man leter etter spillere som er sine egne trenere, spillere som tenker gjennom «hva er det jeg gjorde bra, og hvorfor?» og «hva kunne jeg gjort bedre og hvordan?». Dette høres fornuftig ut og kan vise seg å predikere hvorvidt unge spillere kommer til å lykkes eller ikke, men er vi flinke nok i våre utviklingsmiljøer til å gi dem rom til å utvikle denne egenskapen eller disse «vanene» som gjør at de kan ta ansvar for deres egen utvikling?

I denne artikkelen tar jeg for meg temaet «Eierskap til egen utvikling» og begrepet «læring» i spillerutviklingen. I tillegg vil jeg koble dette temaet opp mot et av de beste utviklingsmiljøene i Spania.

Eierskap til egen utvikling som en trenbar «ferdighet»?

Utviklingen av unge fotballspillere er en svært komplisert prosess som er påvirket av multidimensjonale faktorer. Samtidig opplever man stadig at det legges vekt på mentale faktorer i spillerutviklingen. Å ha et «eierskap til egen utvikling» kan innebære at spilleren har et bevisst forhold til sin treningsprosess og i tillegg tar ansvar for den. Spilleren bør blant annet være selv-disiplinert og selv-regulere sin egen læring. Men viktigst av alt burde spilleren føle at utviklingsprosessen er hans/hennes eget prosjekt.

Mange har en tendens til å tenke at egenskapene i det å ha et «eierskap til egen utvikling» er noe man er født med. Sannheten er at mentale ferdigheter kan trenes på i like stor grad som fysiske ferdigheter. Gjennom å skape et godt læringsmiljø i klubben, kan man legge tilrette for at spillerne får et «eierskap til egen utvikling». Ikke alle miljøer legger tilrette for læring. Heller ikke alt er læring. Man ser ofte at både spillere og trenere sier eller tror de lærer, men så ser man ikke alltid en endring i atferden deres.

Læring er en indre endring over en lenger periode hos individet. For meg er det en indre bevegelse som kan pushe en til sine grenser, en bevegelse som får en ut av komfortsonen og som kanskje iblant føles ubehagelig. En spiller som gjør akkurat de samme tingene om og om igjen lærer ikke.

Jeg har ikke troen på at eksempelsvis trenere, lærere eller ledere lærer bort «noe» til andre mennesker. For meg er det ikke øvelsene i seg selv, planleggingen av øktene eller fasilitetene i klubben som skal utvikle spillerne, det er denne interaksjonen mellom trener og spiller som er helt avgjørende i denne prosessen. Ut ifra dette perspektivet, endres trenerens lederstil. Man går bort ifra denne autoritære treneren som forteller hva spillerne skal gjøre til enhver tid, til å bli en veileder som skaper et læringsmiljø og inkluderer spillerne i læringsprosessen.

Athletic Club de Bilbao: Et paradigmeskifte

Et av utviklingsmiljøene i Spania som virkelig fikk meg til å reflektere over dette, er det velkjente akademiet til Athletic Club de Bilbao på Lezama. Baskerklubben har som kjent en kontroversiell policy som sier at kun spillere med baskiske besteforeldre kan spille for dem. Dette gjør at utvikling av unge spillere i regionen får en helt annen betydning for klubben, sammenlignet med andre storklubber i Spania som kan plukke spillere fra alle verdensdeler til A-lagets spillerstall. De er også kjente for å produsere gode spillere til A-laget og er sammen med Real Madrid og Barcelona de tre eneste klubbene som aldri før har rykket ned fra La Liga.

Mangeårig leder i psykologiavdelingen til Athletic Bilbao, Maria Ruiz de Oña, har ved flere anledninger fortalt viktigheten av å inkludere spillerne i både treninger og kamper i Athletic Bilbaos akademi. Klubben ønsker bevisst å skape et læringsmiljø for å utvikle aktive, reflekterende og ansvarlige spillere som tar del i og er hovedpersonen i deres egen treningsprosess. Dette kan betegnes som det vi i Norge vil kalle spillere med «eierskap til egen utvikling».

Athletic Bilbao konstruerer en arbeidsmetode fra dette perspektivet som baserer seg på å utvikle potensialet til individet gjennom treneren. For mange år siden gikk klubben gjennom en total forvandling i utviklingsavdelingen. Man gikk inn i et paradigmeskifte, der tradisjonelle læringsmetoder ble utviklet til mer «moderne» læringsmetoder. Rollen til trenere og ledere ble endret som følge av den nye retningen klubben ville gå mot. Den viktigste verdien til utviklingsavdelingen på Lezama skulle nå være spilleren/individet, det vil si at alle avgjørelser som ble tatt i akademiet skulle være for spillernes beste. Et av de viktigste grepene klubben gjorde for spillerutvikling fra dette perspektivet, var å forme trenerne slik at de alle skulle dra i samme retning. Samtlige trenere i klubben var nødt til å forstå at laget sitt er koblet til en klubb, med dens langsiktige mål og at spillerne er inne i en skoleringsprosess for noe mye større og mer komplekst enn å vinne neste kamp på søndag.

«Hva er å vinne?», «Hva er å konkurrere?», «Hva er suksess?» og «Hva er innsats?». Dette var blant konseptene menneskene i klubben måtte reflektere over og ha en fellesforståelse for. Man redefinerte altså betydningen av å være trener på Lezama. De mest sentrale spørsmålene som trenerne skulle bruke mye tid på var «hvordan type spiller ønsker vi å utvikle?» og «Hva betyr det for rollen vår som trener i hverdagen?»

Gjennom en lang prosess skulle svarene bidra til å skape en rød tråd gjennom hele akademiet der trenerne skulle få implementert klubbens DNA. En trener i akademiet til Athletic Bilbao måtte lære seg en bestemt arbeidsfilosofi, med noen godt etablerte verdier, i tillegg til å tilpasse seg en felles metodikk. Dette førte til et samarbeid på kryss og tvers av trenere og blir beskrevet som en av nøklene til akademiets suksess de senere årene, til tross for at treneren mistet noe autonomi som en konsekvens av forandringen.

TA ansvar og FÅ ansvar, en fundamental kombinasjon.

Med denne definerte retningen klubben ønsket å gå i, var klubben nødt til å skape en egen realitet for spillerne. I denne realiteten var det en læringskultur i bunn, gjennom hele akademiet. I denne læringskulturen skapes det et klima hvor inkluderingen av spillerne både på treninger og kamper var nøkkelen. Treningene i Athletic Bilbao blir strukturert slik at det blir mye rom for refleksjon og dialog mellom spiller og trener. Man går bort fra monologer fra treneren til at spillerne styrer disse samtalene.

Før hver trening bruker trenere og spillere god tid på å snakke gjennom økten, slik at spillerne skal ha en forståelse for øvelsens hensikt. I praten før trening er det rom for at spillerne skal komme med deres meninger og kanskje til og med endre på treningene og øvelsene. Spillerne snakker om utfordringer, hva man trener på med øvelsen og hvordan dette skal hjelpe dem og deres individuelle målsettinger.

Før kampene snakker spillerne om hva de har trent på denne uken, hva som var læringsmålene til de forskjellige øvelsene, hvilke utfordringer de fikk og hvordan de skal løse dem med veiledning fra treneren. Jeg har flere ganger sett trenere som under en helt kamp ikke sier et ord til spillerne sine, da de ønsker at spillerne skal kunne ta valgene selv og i tillegg lære gjennom å evaluere lagkameratene og komme med konstruktive tilbakemeldinger.

Bruken av målsetting som et verktøy er viktig for spillerutviklingen i Athletic Bilbao. Alle spillere i akademiet skulle ha langsiktige og kortsiktige utviklingsmål som har blitt definert i samarbeid med trenere. Disse utviklingsmålene følges tett opp og blir delt med alle lagkameratene samt hengt opp i garderobene. Dette fordi man ønsker å utvikle individet i et kollektivt, noe som gjør lagkameratene til en sentral del av utviklingen til individet. De individuelle målene blir ofte diskutert spillerne imellom både før og etter kamper («Har du klart å oppnå målene dine?», «jeg kan skape mer rom for deg ved å trekke meg innover i banen slik at du kan komme opp oftere. Da får du trent på dine utviklingsmål.»).

En annen ting jeg ønsker å fremheve i utviklingsarbeidet til Athletic Bilbao er etableringen av et fellesspråk som er koblet mot det overordnede målet. Hvis man ønsker en læringskultur i hele utviklingsavdelingen er man nødt til å ha et «fellesspråk» der man snakker om forbedring, læring, mål, innsats, utfordringer, tålmodighet etc. mer enn resultater og posisjoner på tabellen for eksempel.

Noe å reflektere over for oss trenere?

Dagens samfunn har endret mye av måten unge spillere tenker og lærer på. Vi kan ikke ha de samme læringsmodellene i dag som vi hadde før. Tiden og kontekstene forandrer seg, det samme gjør de unge spillerne. Dette antyder at vi er nødt til å tilpasse og fornye oss etter den nye generasjonen og det nye samfunnet. Mange fotballklubber i Norge ønsker å være utviklingsorienterte klubber, men skaper man en realitet som tilrettelegger godt nok for utvikling? Drar alle trenere og ledere i samme retning? Hvilke typer spillere ønsker vi egentlig å utvikle?

Dette er spørsmål menneskene i klubbene må stille seg selv og svare ærlige på. Det finnes mange resultatorienterte trenere i utviklingsmiljøene rundt om i Norge. Dette er svært uheldig når personlige interesser og agendaer påvirker jobben man gjør for spillerne. Hvor ligger spillerutviklingen når man som en G14 trener prøver å snakke på motspillere rødt kort? Eller når man skriker og skriker at en G16 spiller skal skyte og skjeller ut spilleren når han ikke skyter?  

Først og fremst mener jeg at trenere i utviklingsmiljøene bør bli flinkere til å tie og la spillerne få snakke mer. Mange av oss har en tendens til å snakke altfor mye. Ofte kan stillheten generert av et spørsmål være et bra signal for spørsmålets verdi. Det er i denne stillheten spillerne får lov til å tenke og reflektere over problemstillinger. Jeg hører ofte at trenere og ledere klager over at de ikke har noen ledere i troppen, ingen spillere med karakter og som tar plass, men lar vi de ta denne plassen?  Vi er nødt til å la spillerne få hovedrollen i deres egen utvikling, slik at de kan lære seg å ta dette ansvaret vi søker etter. En trener som sier alt spilleren skal gjøre under kamper og treninger, er med å blokkere spillernes kreativitet og rom til å tenke og ta avgjørelsen selv. Istedenfor å si at spilleren skal skyte, så kanskje man skal la spilleren ta valget selv og i etterkant spørre hva spilleren kunne gjort annerledes? Vil vi utvikle spillere som tar ansvar, er aktive og som er hovedpersonene i deres egen utvikling er vi nødt til å skape et klima som legger tilrette for det. Får man skapt et godt læringsklima for spillerne tidlig i barnefotballen, vil spillerne også få nytte av dette ved å skape vaner som de tar med seg inn i ungdom og etterhvert seniorfotballen.  
 
Jeg tror på et inkluderende læringsklima. Et læringsklima som utvikler aktive, selvtenkende og ansvarsfulle spillere. Vi ser etter spillere med «eierskap til egen utvikling», men kan vi samtidig legge tilrette for at de kan utvikle det? Se for dere over 11 spillere i en tropp som tar ansvar for deres egen utvikling i tillegg til å ta ansvar for lagkameratenes utvikling. Se for dere et utviklingsmiljø der alle involverte i klubben drar på jobb kun med et mål for øye; å utvikle morgendagens helter. Da vil man angripe dagen annerledes.  
 

Artikkelforfatteren

TrungTrung «Timo» Nguyen (27 år): 

Etter flere år som «prakademiker» har jeg utviklet en brennende interesse for spillerutvikling og de mentale aspektene som er sentrale for denne prosessen. I 2018 fullførte jeg en mastergrad i «Idrettsvitenskap med spesialisering i coaching og toppidrettsprestasjon» ved Universidad Autónoma de Madrid. Gjennom å ha besøkt, studert og jobbet i forskjellige utviklingsmiljøer i Spania og Norge, har jeg tilegnet meg forskjellige erfaringer og samtidig bare blitt mer og mer nysgjerrig på hva som skal til for å utvikle gode fotballspillere.

-- annonse --