-- annonse --
Nyheter
SPILLEGLEDE: Er trening på faste tider og voksenstyrte mål i ferd med å kvele spillegleden hos ungdommen i fotballen? Foto: IVAR THORESEN
Gjest
KRONIKK Av Nils H. Sødal, Statsviter og forsker på prestasjonspsykologi, KHIO

SødalKRONIKK: Nils H. Sødal, Statsviter og forsker på prestasjonspsykologi, KHIO hra skrevet denne kronikken.Stortingsvalget 2017 er blitt betegnet som et verdivalg, og de partiene som kom dårligst ut ser på om de bommet på verdigrunnlaget. Det samme bør Norges Fotballforbund (NFF) gjøre. For fotballandslagene våre leverer ikke. NFF-administrasjonen vokser i takt med rådgiverne til Arbeiderpartiet. Ingen ser ut til å vinne på det.

Kanskje må man heller se på om balldrilling til faste tider og voksenstyrte mål er i ferd med å kvele spillegleden hos unge mennesker, som før brukte fotballen til å avreagere. Og om profesjonalisering på aldersbestemt nivå rett og slett virker mot sin hensikt.

Er det ingen som stusser over at løkkefotballen så å si har forsvunnet fra gater og parker?

I iveren etter å vise handlekraft overgår fotballeksperter hverandre i å etterlyse vinnermentalitet og attityde, spesielt hos unge mennesker. Vi må kreve mer, hevdes det. Tidligere!

Still spørsmål

Hva med å spørre ungdommen selv?

Utover 90-tallet ble norsk fotball for alvor profesjonalisert, og med dette fulgte standardisering og konformisme. I kjølvannet av Drillos suksess skulle alle spille Drillo-fotball, også på aldersbestemt nivå.

Så svingte plutselig pendelen slik den alltid gjør når slike idé-konjunkturer får herje fritt. Med tilsvarende dogmatisk iver ble alle norske fotballspillere fortalt at nå skulle man spille ballbesittende, sånn som Barcelona. Alt annet var bakstreversk.

For hvis det er noe de er enige om, alle disse middelaldrende menn som mener så sterkt omkring fotball, så er det at vi må være moderne. Og da er det kanskje en tanke å se på Stortings- og kommunevalg fra 2011 og frem til i dag.

Førstegangsvelgere mobiliserer. Unge velgeres deltakelse i demokratiet peker oppover. Kanskje er det tid for medbestemmelse, også i ungdomsfotballen?

Hardt arbeid og glede?

Innenfor idrett, næringsliv, kunst og livet generelt er selvsagt hardt arbeid, disiplin og fokus på treningsoppgaver et godt utgangspunkt for å lykkes.

Men hardt arbeid er ikke lenger en mangelvare hos unge mennesker. Unge mennesker har så høye forventninger til seg selv at det i mange tilfeller går på helsa løs.

Hardt arbeid er ikke lenger en mangelvare hos unge mennesker.

Toppstyrt strategi, handlingsplaner og store, hårete mål kan være et godt utgangspunkt. Samtidig tar stadig flere til orde for medbestemmelse, ansvar og eierskapsopplevelser som et alternativ til toppstyrt ledelse.

Hvis det er noe jeg har lært gjennom mitt samarbeid med Olympiatoppens Prestasjonsklynge så er det at ansvar for egen utvikling er helt avgjørende, også for unge mennesker.

På de fleste arenaer i dag, det være seg barnehage, skole eller frivillige organisasjoner, behandles unge mennesker som meningsbærende aktører. De er vant til å bli hørt og får være med å sette standarden for egen hverdag gjennom medvirkning og innflytelse. Men i fotballen gjelder andre regler.

Her er det disiplinering for fremtiden som gjelder. Gjennom stadig økende voksenstyring.

Er det ingen som stusser over at løkkefotballen så å si har forsvunnet fra gater og parker? Kan det være at man i iveren etter å utmeisle suksesskriterier overser noe helt grunnleggende?

Slipp folk fri

Store kunstnere, fra Picasso til Mozart, har gitt uttrykk for at et kunstverk ikke først og fremst blir til gjennom kontroll og disiplinering, men ved at noe blir sluppet løs. Innenfor kunstfeltet snakker vi om skaperkraft, et begrep næringslivet også har begynt å interessere seg for.

NFF-administrasjonen vokser i takt med rådgiverne til Arbeiderpartiet. Ingen ser ut til å vinne på det.

Overdreven fokus på disiplin og rasjonalitet gjør at man kan miste kontakten med det kreative, det lekende og det skapende i seg og dermed ikke få ut sitt fulle potensial. Skuespilleren Robin Williams sa det slik: Du har bare fått utdelt en liten gnist av galskap, ikke mist den.

Myggen, Gascoigne, George Best, Northug og Matti Nykänen gjorde alle idrett til kunst. Spørsmålet er om disse ville passert gjennom den profesjonalisering på aldersbestemt nivå, som det nå tas til orde for i norsk fotball.

Barn og unge preges ofte av behov for en umiddelbar respons på mestring. Det er dette de får tilfredsstilt foran spillkonsollen. Og det er derfor de elsker godteri. Fordi søtsaker trigger de rette reseptorene.

Hvor belønnende er det å løpe etter en ball eller søke et mål som ikke nødvendigvis er deres, men som er definert av hyperaktive foreldre og trenere på sidelinja?

Lidenskap og galskap

Det beste med fotball er at det mobiliserer lidenskap og galskap. Som fotballpappa hender det imidlertid at jeg skammer meg ganske betraktelig over eget engasjement. Er det guttungen som vil dette, eller er det jeg?

Hva med å spørre ungdommen selv?

I Norge har det tradisjonelt vært stor oppslutning om breddefotballen. Fotballbanen er en arena hvor man utvikler sosial kompetanse og får oppleve tilhørighet og samhold. I tillegg overskrider sideforskyvninger og bakromsløp både klasseskiller og etniske forskjeller.

Alt dette er nå under press fra kravet om økt profesjonalisering på aldersbestemt nivå. Forskning viser at frafallet i ungdomsidretten øker.

Hvor høy pris skal unge mennesker betale for at vi skal kunne skilte med høy FIFA-ranking på sikt? Er det en katastrofe for oss som nasjon om vi må ta til takke med å stabilisere oss et sted midt på treet internasjonalt? Vi har jo tross alt fortsatt langrennsløperne våre. Og Magnus Carlsen.

Nils Harald Sødal er en norsk sanger (tenor), forfatter og stasviter. Han er nå stipendiat ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO).

Kommentarer (0)

There are no comments posted here yet
-- annonse --