-- annonse --
Nyheter
NY ROLLE: Hallvar Thoresen i aksjon for PSV Eindhoven i 1985. Nå er han engasjert i en ny rolle for sin tidligere klubb – som scout med ansvar for Skandinavia. Foto: NTB
Gjest
Av Teddy Moen og Ivar Thoresen

  • Artikkelen er hentet fra Fotballtreneren nr. 3/2021.

– Hva er din nye rolle i PSV og hvordan vil du jobbe for dem?
– Jeg begynte i jobben som scout i PSV med ansvar for Skandinavia 1. juli. Arbeidet er ganske omfattende da jeg skal jobbe med både ungdom og seniorer. Vi har bestemt oss for at jeg starter med ungdom, og bruker det første halve året til å få god oversikt på aldersgruppene 15-17 år i Norge, Sverige og Danmark. 

– Hva ønsker PSV å oppnå med å engasjere deg i denne rollen?
– Kort fortalt ønsker PSV fullstendig oversikt på alle spillere som kan være aktuelle for å løfte nivået i klubben på a-lag og ungdomslag. Når det gjelder a-laget vil det ikke være mange spillere som har dette nivået i Skandinavia. På akademinivå satser man først og fremst på egne talenter, og henter noen få utlendinger som har roller (spillertyper) som man ikke har klart å få frem selv. Men som sagt, viktigst er at klubben ønsker en god kartlegging, slik at de har valgmulighetene.

– Hva ser du først og fremst etter hos unge spillere for å identifisere om de kan være aktuelle for en fremtidig karriere hos PSV?
– Det er ingen fasit på dette, men spilleren må «dominere» spillet på en eller annen måte. Det er fart, teknikk, kreativitet, smartness, x-faktor som er de viktigste egenskapene i så måte, eller som oftest en kombinasjon. Hvis noe av dette er på plass vil jeg også se nøye etter innsats, holdninger, vinnermentalitet, disiplin, sosiale egenskaper osv.
  Her er det også på sin plass å nevne det enorme apparatet (personale, rapporteringsrutiner, oppfølging etc.) som en klubb som PSV har etablert for å sikre rekruttering av riktige spillere.

– Når du skal speide for PSV i Skandinavia, hvordan vurderer du nivået og potensialet i norsk fotball, sammenlignet med de andre nordiske landene?
– Det er ikke veldig store forskjeller på de yngste spillerne (15-17 år). Men generelt kan jeg si at mitt inntrykk er at Danmark har flest talenter, mens Norge og Sverige er ganske like.
                              
– Mange hevder begrepet talent både blir brukt og misbrukt - og snakker heller om fremtidig potensial. Er det en oppfatning du deler - ser du etter de som er ekstremt dominante som 10-12-åringer eller de du vurderer kan ha mest potensial til å bli gode som 20-åringer og utover? 
– Foreløpig ser jeg ikke etter spillere helt ned i 10-12 års alder. Det er også kanskje først og fremst etter puberteten at man kan si noe mer sikkert om potensiale. Men det er alltid interessant å følge utviklingen til en spiller, da man vil være bedre i stand til å vurdere et eventuelt potensiale når men kjenner spilleren godt.       

– Terje Liverød hevder i sin rapport/analyse at utviklingen av norske spillere aldri har vært dårligere. Er du enig i den vurderingen?
– Det er vel ingen tvil om tallene i analysen. De betyr at man må tenke seg om på nytt og evaluere hele spillerutviklingsprosessen. Alt er sikkert ikke feil, men det må en bred evaluering til som belyser alle aspekter. Det håper jeg det er vilje til, og at NFF og NTF i samarbeid  kan ta disse vurderingene. 

– Hva må norsk fotball gjøre for å bli enda råere og bedre på spiller- og talentutviklingen?
– Det er veldig mange aspekter ved dette. Men et prinsipp man ikke kommer utenom er «nivået på den daglige aktiviteten». Herunder spesielt kamp og trening i klubb, og nivået på med- og motspillere. Her må det bygges arenaer for å ivareta dette prinsippet. Her er det også naturlig at de beste trenerne arbeider, med de største ressursene til bl.a. scouting av spillere.

– Hvordan kan vi i norsk fotball balansere avhengighetsforholdet mellom bredde og topp for å sikre at vi får utviklet enda flere og enda bedre spillere i framtida?
– Jeg tror at disse forskjellige oppgavene med fordel kan fordeles tydeligere og tidligere. Det vil føre til at de spillerne som er mest motivert og har potensiale til å bli toppspillere, får den oppfølgingen som kreves. Så vil breddeklubbene bli best på å ta vare på alle som har lyst til å spille fotball. Her er det flere veier til målet hvis man jobber hardt nok, det vet også toppklubbene. Eksempelvis har PSV 75 speidere rundt om i amatørklubbene i regionen. Som et resultat av det kommer det regelmessig nye spillere til klubben i de yngste årgangene.

– Bør utviklingen av toppspillere overlates til toppklubbene i norsk fotball, og ikke være styrt og regulert av NFF - i så fall hvorfor?
– Her heller jeg til den nederlandske modellen, hvor det daglige ansvaret for spillerutvikling ligger hos toppklubbene, men at forbundet setter overordnede kriterier /krav og følger opp disse. Noe i retning av NTFs akademiklassifisering, som er et godt tiltak. I Norge, hvor  avstandene ofte er store, vil også kretsene måtte ha en vesentlig rolle opp til f.eks. 15 år.

– Er vi avhengig av å eksportere flere og yngre spillere for å få et A-landslag som kan kvalifisere seg til og hevde seg i mesterskap igjen?
– Ja, det tror jeg er en klar konsekvens. Jamfør prinsippet med «nivå på med- og motspillere i trening og kamp» vil det være helt avgjørende. Hvis spillerutviklingen blir bedre, bør vi kanskje ikke eksportere flere yngre spillere, men selge spillerne noen år senere. Dette vil være vesentlig bedre økonomisk. Forretningsideen til norsk toppfotball bør være slik.

– Hvor viktig er det for klubbfotballen og spiller-/talentutviklingen her hjemme med et A-landslag som hevder seg internasjonalt?
– Svært viktig. Kjente spillerprofiler og prestasjoner gir motivasjon, oppmerksomhet og penger i kassa. Pengene må brukes på gjennomføringen av forretningsideen (se forrige avsnitt). Men her er det viktig å se sammenhengen, og rekkefølgen: For å ha et A-landslag som presterer, må spillerutviklingen levere først!

-- annonse --