-- annonse --
Nyheter
NYE VEIER: SK Træff går nye veier for å hindre frafallet blant ungdom. Illustrasjonsfoto: Ivar Thoresen
Gjest
KRONIKK Av Kjell Marius Herskedal - Sportslig leder og trener, SK Træff. Førsteamanuensis i Sport Management ved Høgskolen i Molde. Associate fellow, The Football Exchange, Liverpool JMU

HerskedalHerskedalKRONIKK: Artikkelen er skrevet av Kjell Marius Herskedal.Derfor bør ingen la seg overraske over at frafall oppstår i breddeklubber som lar seg fange og fenge av konkurransen og tabellplasseringer. En av Molde-klubbene som har slitt med «drop-outs» blant ungdom er Sportsklubben Træff.

Der har jeg vært sportslig leder et drøyt år. Det første styreleder utfordret meg på, var å stanse frafallet blant ungdommen. Ingen oppskrift fulgte, men vi visste i alle fall hva som ikke funket.

Første tiltak ble å fase ut eksisterende struktur på å slå sammen kull for å sortere spillere i første- og andrelag. Alle årganger som er robuste nok fortsetter nå som egne treningsgrupper. Treningsgruppene skal være trygge og forutsigbare baser bygd rundt kompisgjengen. Så gir vi heller tilbud om hospitering for de mest aktive. I år var imidlertid 2003-årgangen på fotballsiden for «tynn» til stå på egne bein. Gutta ble derfor slått sammen med 15-åringene, og jentene slo seg sammen Langfjordens J17-lag. Resultatet var at vi i praksis satt vi igjen med én gutt og tre jenter som møtte til trening av klubbens 16-åringer.

«Jeg ville ikke fortsette i serien. Treningene og heimebanen skulle være på Åfarnes, ikke i Molde. Vi har mye å gjøre i tiende klasse, og jeg kan skjønne at mange slutter på fotballen fordi det blir for seriøst.
Elise

Laidback-fotball

Vi måtte se på hva som kunne gjøres akutt for denne årgangen. For å finne ut det inviterte vi 03’erne som allerede hadde sluttet til et møte. For å snakke med dem, og la de dele sine tanker om hva som kunne fenge. Elleve gutter og 13 jenter fant veien til disse møtene. Fotballinteressen var fortsatt til stede, og det var hyggelig å høre at de fortsatt ønsket å gå i grønt og kalle seg «Træffspillere». Hva mer så de for seg?

«Jeg sluttet på fotball for halvannet år siden. Jeg hadde ikke motivasjon til å fortsette, pluss at jeg begynte mer med styrketrening. I dag har jeg min første trening, fordi dette opplegget er mer laidback.»
Yonathan

Vi tegnet en ramme på tavla og noterte hva de definerte som var «innenfor» og «utafor»: Én fotballtrening i uka var nok til å begynne med. Gjerne et par cup’er. Ikke serie. Gutta ville spille mye på trening og ha det gøy. Cup-ambisjonen var primært å se på damer. Jentene var opptatt av det sosiale, med et hint om at cupene måtte ha deltakere opp til 19 år (…). Jentetreningene kunne variere i innhold så lenge de hadde det hyggelig sammen. «Ordentlig» trening med forpliktende oppmøte var viktig både for guttene og jentene. Oppsummert var et ukentlig treffpunkt på fritida med vennskap, identitet, og trygghet innrammet i fotballaktivitet og tydelig ledelse noe alle ville ha.

«Jeg liker å spille fotball, det er ikke det som er problemet. Men når det blir færre kamper og treninger blir det noe jeg gleder meg til igjen.»
Julie

Flott! Klubben reduserte kontingenten, fikk på plass banetid og satte i gang. Etter noen uker har klubben totalt omkring 30 fotballspillende 16-åringer på blokka, og stabilt rundt 24 på trening. Siste treninga før påske mikset vi gutter og jenter og kjørte påskemesterskap. Premien var «Gull-egget», fylt av «påske-digg», som hvilte på toppen av en «sølvfot» og mens det ventet på vinnerlaget.

Spillerne «er» tilbudet

Konseptet vi prøver ut i Træff mot denne aldersgruppa nå, handler om å involvere: Å lytte til ungdommen og møte de på det de sier. Det er tross alt deres fritid vi snakker om. Fritida skal være et pustehull der en kan være med venner å dyrke interesser. For noen kan det bety å trene og konkurrere mer. For andre fungerer fotball best som en positiv ingrediens i en mangfoldig ungdomstid. Hva som er fasiten kan avklares sammen med ungdommene. Med en slik inngang oppleves prosjektet mer som deres eget. De «er» prosjektet. Treneren er fortsatt viktig som håndhever og tilrettelegger. Som trener for guttepartiet, handler håndhevingen stort sett handler om at folk møter til trening. De er såpass innstilt på at dette skal være gøy, at oppførsel som trekker «ned» tar de tak i selv. Som tilrettelegger får imidlertid treneren en større utfordring. Gutta vil spille mye, og da må vi ta dem på ordet. Det finnes heldigvis knallgode pedagogiske innganger for slikt.

«Det ble for seriøst og tok for mye tid, så jeg slutta i niende klasse. Nå begynte jeg igjen, fordi dette var gøy.»
Christian

Ja takk, begge deler: Maksimér spilltid og læring

«Laidback»-tilbudet kjører rett og slett all aktivitet som spill. Oppvarmingen består av småbanespill i moderat tempo der det deles ut poeng ved å for eksempel føre ball over linje, skåre på småmål eller sende pasning til trener. Ikke noe «Hokus Pokus». Neste del av treninga foregår på litt større bane der det legges inn begrensninger i spillet alt etter hva en trener på. For eksempel registrerte vi at kun én av spillerne skøyt fra distanse på første trening. Da var det naturlig å ta tak i det på neste: Spilløvelsen gikk på relativt kort bane mot 11’er-mål. Vi tok ut begge keeperne slik at målene sto tomme. Da lønner det seg å skyte fra distanse. Etter hvert som skuddene satt løsere, plasserte vi et 7’er-mål i hvert av 11’ermålene: «Ett poeng for å treffe i 7’er-målet. Tre poeng hvis ballen havner i 11’ermålet. Fortsatt uten keeper – kjør!». Dermed økte vinnersjansen ved å plassere skuddene.

Tilnærmingen vi bruker kalles ikke-lineær pedagogikk. Ett av prinsippene er at treneren foreskriver en oppgave («problem»), ikke bevegelsen («løsningen»). Spillerne prøver, feiler, søker, mestrer og på den måten lærer. Målrettet ferdighetstrening i reelle spillsituasjoner, der spillerne trener på det de skal uten at trenerne forklarer hva de skal gjøre. Mentalt utfordres spillerne ved at de stadig må tilpasse seg nye forutsetninger. Ønsker treneren å virkelig holde spillerne på «tuppa», kan forutsetningene endres straks spillerne virker komfortable med forrige utfordring. Av og til er oppgavene så krevende at det er nødvendig å stoppe opp slik at laget får snakket sammen. Stokker seg når begrensningen går på at en ikke kan sentre bakover, kan det være greit å diskutere hvordan medspillerne bedre kan hjelpe ballfører. Når spillene etter hvert ser løsningene rundt pasning og løp selv, er det mer motiverende enn å få det fortalt. Dessuten blir de mer bevisste rundt eget spill, som alltid er en fordel når de skal snakke sammen på og rundt banen senere.

Happy ungdom gir glade foreldre

En bieffekt av dette eksperimentet må nesten nevnes: Foreldreengasjementet rundt gruppene har økt. Foreldre som ikke har vært så synlige før, er nå «på banen». Foran og bak kulissene som trenere, lagledere og cup-organisatorer. De ønsker selvsagt det beste for sine ungdommer, og at de har sunne møteplasser i hverdagen. Når ungdommene eier prosjektet, er det kjekkere å stille opp. Som tilrettelegger må en bare passe på foreldrene i sitt engasjement ikke tar styringa. Det er fortsatt ungdommen som skal ha henda på rattet. De er ekspertene. Så får vi voksne følge opp etter beste evne. Et resultat av godt samarbeid er at gutta nå har meldt seg på Norway Cup. Og på spørsmål om det var 11’er eller 7’er som var aktuelt kom svaret spontant: «Vi har ikke kondis til 11’er, så det er bare å glemme!». Med påfølgende latter. Herlig!

• Nyttig link: 7 Principles of Non Linear Pedagogy
• OBS! Sitatene er hentet fra reportasjen RB-nett lagde omkring tilbudet. Link til både lederen og reportasjen finner du her.

 

-- annonse --