-- annonse --
Nyheter
FRYKT FOR FRAFALL: Korona-perioden skaper reell frykt for frafall i fotballen. Andreas Jenssen skriver om mulig tiltak for å forhindre frafall. Foto: Ivar Thoresen
Gjest
Av Andreas Jenssen

For mange idretter, inkludert fotball har det blitt lagt restriksjoner på treninger, øvelser og kamper. For mange trenere blir dette en unnskyldning for frafall på trening, dårlige økter og mangel på utvikling. Dersom fotballen skal komme seg helskinnet gjennom en krevende tid kan den ikke gjemme seg bak unnskyldninger. Krisetider krever innovasjon, kreativitet og tenkning utenfor de tradisjonelle boksene.

Trenere i dag står overfor et stort og viktig valg i idretten og i fotballen. De kan velge å legge seg ned og behandle restriksjoner og begrensninger som en tvangstrøye. Eller, de kan velge å se på situasjonen som en mulighet til å snu på hvordan ting gjøres i fotballen, røske opp i gamle tradisjoner og starte med blanke ark. Man kan ikke endre tiden vi lever i, og man kan ikke endre på reglene. Det som kan endres er trenings- og prestasjonsmiljøet som trenere skaper for spillerne sine. Til tross for dystre tider ellers i samfunnet er det ingen grunn til at trenere ikke kan stå frem som inspirerende figurer. 
  Som trener kan man fremdeles skape visjoner for laget sitt, samt utfordre spillerne til å strekke seg både på og utenfor banen. En trener kan fremdeles også støtte spillerne sine, og hjelpe dem med å utvikle seg. Jeg vil påstå at dette er viktigere nå enn noen gang. «Vision-Challenge-Support»-modellen [2] er et rammeverk som bygger på nettopp disse elementene. Modellen kan fungere som et godt verktøy og hjelpemiddel for trenere generelt, men kanskje nå spesielt. Til tross for at modellen er utviklet med tanke på olympiske utøvere kan den enkelt tilpasses til et hvilket som helst fotballag, uavhengig av nivå. Trenere må slutte å fokusere på det de har pleid å gjøre før, men som de ikke får gjort nå. De må heller fokusere på hva som er mulig å gjøre innenfor de gjeldende reglene. Med modellen i ryggen, kombinert med litt kreativitet er det mulig å hindre frafall og samtidig utvikle spillere og lag, til tross for tiden vi befinner oss i.

Visjon — Utfordre — Støtte


Visjon:
Visjoner er et begrep som kan virke pompøst, men handler i bunn og grunn om lagets ambisjoner [3]. Olympiske trenere som bruker denne modellen har lagt stor vekt på at visjoner og ambisjoner skal utvikles i en samlet gruppe. Dette er viktig for at hele laget skal føle eierskap og til visjonene [3]. I dagens fotball er det trolig viktigere enn noen gang å sette seg klare og tydelige mål som en samlet gruppe. Uten en uttalt ambisjon i spillergruppen kan det virke meningsløst for spillere å komme på trening og å gå igjennom øvelser når de ikke har en kamparena. Ved å sette visjoner for laget kan man som trener tilføre mening og retning i spillernes treningshverdag. For å få med seg hele gruppen er det nødvendig at visjonen er klar og tydelig. I tillegg må den fremstå som en realistisk, gjennomførbar og passende for gruppen [3]. Visjonene skal være mulige å nå, samtidig som de bør være meningsgivende i den konteksten man befinner seg i. Mål og ambisjoner i dagens situasjon bør derfor ideelt sett ta for seg hvordan man kan utvikle hele individet, både på og utenfor banen. Om restriksjoner setter begrensninger på hva som kan gjøres på feltet, er det helt essensielt å ha arbeidsmål også utenfor banen. For at ikke visjonen skal falle sammen ved endringer i restriksjoner er det nødvendig å skape en flerdimensjonal visjon med elementer både på og utenfor feltet.

Utfordre:
Basert på ambisjonene gruppen kommer frem til sammen er det trenerens oppgave å utfordre både enkeltspillere og laget som helhet. Utfordringer i denne konteksten må sees på som «en forståelse av hva som må gjøres for å oppnå målsetninger, og gapet mellom den nåværende tilstanden og den fremtidige ønskede tilstanden» [2]. Som trener må man derfor ha klare målsetninger og utviklingsmål for å få spillerne ut av komfortsonen. Videre er det nødvendig å få spillerne til å forstå nøyaktig hva som skal til for å nå de ulike målene. Dette må kommuniseres og være fokus på hver eneste økt. Perioden vi er inne i nå gir en god mulighet til å sette spillere i uvante situasjoner og utfordre dem på områder de ellers ikke blir utfordret på. For eksempel kan man forsøke å få sjenerte og reserverte spilleren til å ta mer plass, utfordre keepere til å kommunisere bedre, eller få laget til å jobbe hardere for hverandre. Slike utviklingsområder er det mulig å bli bedre på både på og utenfor feltet. Eksempelvis kan man avholde sangkonkurranser på Teams, eller få spillere til å lage dansekoreografier for å utfordre dem til å by på seg selv. For å bedre kommunikasjonen kan man utfordre keepere til å fjernstyre andre som har bind for øynene. På feltet kan liknende korte og langsiktige mål implementeres for å utfordre spillerne til å utvikle seg på områder de ellers ikke får øvd på. For å få laget til å jobbe hardere for hverandre kan man legge inn styrke eller kondisjonsøkter der hardheten på økten bestemmes av om hver enkelt spiller legger ned en innsats for resten av lagkameratene. Klarer man som trener å utfordre og utvikle spillere både på og utenfor banen på denne måten vil det være mindre sjanse for frafall. Med klare utviklingsmål og utfordringer vil spillerne kunne føle at treningene har retning og en mening, til tross for mangelen på en kamparena.

Støtte:
En trener må støtte enkeltspillere og laget som helhet for å kunne nå visjonene sammen. Støtte fra treneren er helt nødvendig for at gruppen skal føle at målsetningene er oppnåelige [3]. Hva slags støtte som trengs vil variere fra lag til lag og spiller til spiller. Det kan handle om emosjonell støtte, støtte gjennom å gi informasjon, støtte spillerne på deres vei mot målsetningene, eller støtte i konkrete situasjoner som kan oppstå på eller utenfor banen [4,5]. Annet enn den faktiske støtten trenere må gi, er det viktig at spillere opplever at støtte er tilgjengelig dersom de skulle trenge det. Selve opplevelsen av å føle at støtte er tilgjengelig vil kunne hjelpe spillere til å tro på at ambisjonene er mulig å oppnå. I tillegg vil det bidra til at han eller hun føler seg viktig og verdsatt [2]. I en usikker tid kan det å gå på trening og jobbe mot konkrete mål være meningsfylt og givende, men dette i seg selv er nødvendigvis ikke nok. Derfor er trenerens evne til å støtte spillerne sine på veien mot disse målene viktig. Uten kamparenaen er tilbakemeldinger, støtte og oppmuntring fra treneren en viktig pådriver for å holde på og utvikle spillere. Uten dette vil mye av gleden med idretten kunne bortfalle.

Den overnevnte modellen vil på langt nær være en komplett fasit på hvordan vi som trenere skal lede en spillergruppe underlagt koronarestriksjoner. Modellen er likevel et godt rammeverk som inneholder elementer enhver trener må ta inn over seg for å hindre et større frafall i fotballen. Å komme frem til en helhetlig plan er lettere sagt enn gjort, men det er på ingen måte uoverkommelig. Trenere må gå bort fra tanken om at restriksjoner legger begrensninger på hva som kan gjennomføres. I stedet må trenere ta inn over seg situasjonen, og heller se på hva som faktisk er mulig under de gjeldene forholdene. Klarer trenere å være kreative og tenke utenfor boksen kan de snu en vanskelig situasjon til lagets favør. Jeg tror og håper at trenere kan bruke denne modellen til å skape retning og mening for spillere i en tid der idretten er viktigere enn noen gang. Forhåpentligvis kan modellen brukes til å skape engasjement blant spillere, og samtidig hindre et større frafall fra lag rundt omkring i Norge.

FAKTA
AndreasJenssenANDREAS JENSSEN
24 år gammel student fra Lommedalen. Tar fram til høsten en master i idrettspsykologi ved Loughborough University i England. Sju år som spiller i akademiene til Stabæk, inkludert tre år på NTG og juniorlaget. Etter det til USA for å spille fotball og studere psykologi ved Syracuse University. Etter halvannet år der tok han en bachelor i psykologi ved NTNU i Trondheim. Var samtidig trener for juniorlaget til Sverresborg. Har gjennom hele denne prosessen hatt en enorm interesse for psykologi i idretten. Der det er mennesker er det psykologi på en eller annen måte.

For kommentarer, innspill, kritikk eller annet kan jeg nås på 

En oppsummering av modellen og situasjonen er å finne i plakaten under:

AJensenPlakat

FAKTA
Referanser:

  • Hafsaas, S.L. & Grov B. (2020, September 11).NFF: 20.000 barn og unge har slutta med fotball i løpet av koronaperioden. https://www.nrk.no/vestland/nff_-20.000-barn-og-unge-har-slutta-med-fotball-i-lopet-av-koronaperioden-1.15155927
  • Arthur, C., Hardy, L. & Woodman, T. (2012).Realising the Olympic dream: vision, support and challenge. Reflective Practice, 13, 399–406. doi: 10.1080/14623943.2012.670112
  • Fletcher, D. & Arnold, R. (2011).A Qualitative Study of Performance Leadership and Management in Elite Sport, Journal of Applied Sport Psychology, 23:2, 223–242. doi: 10.1080/10413200.2011.559184
  • Cutrona, C. E. & Russell, D. W. (1990).Type of social support and specific stress: Toward a theory of optimal matching. In B. R. Sarason, I. G., Sarason, & G. R. Pierce (Eds.), Social support: An international view (pp. 319–366). New York: Wiley.
  • Rees, T. & Hardy, L. (2004).Matching social support with stressors: Effects on factors underlying performance in tennis, Psychology of Sport and Exercise, 5, 319–337.
-- annonse --