-- annonse --
Nyheter
NOE FOR SEG: Sparkingen av hovedtrener Kåre Ingebrigtsen og assistenttrener Erik Hoftun er noe helt for seg selv, skriver NFF-nestor Andreas Morisbak i denne artikkelen. Foto: NTB scanpix
Andreas Morisbak
Andreas Morisbak

905 28 903

Når en ser dette utenifra eller leser pressedekning av hendelsene, er det ikke lett å forstå de ofte vage begrunnelsene som blir gitt for hvorfor en trener må gå. En får liksom en mistanke om at det må jo være noe mer konkret som ligger til grunn, eller at det ligger noe under her som helst ikke skal fram i lyset.

Det som imidlertid klart kan registres som avgangsårsaker er følgende:

  1. En trener går av fordi han føler ansvaret og presset så tyngende i forhold til egne og klubbens samt fansens forventninger at det blir et ork å gjennomføre jobben.
  2. En annen trener finner ingen annen utvei enn å gå fordi spillerne ikke følger opp hans retningslinjer i tilstrekkelig grad og på den måten signaliserer at de ikke har tillit til han. (Populæruttrykk: «Mistet garderoben»).
  3. En tredje trener må gå fordi næringslivsorienterte ledere ikke er fornøyde med resultatene. Spesielt gjelder det når et lag er i eller nærmer seg nedrykksposisjon på tabellen. Da ser det ut som om ledere må vise sin «handlekraft» ved å fjerne den som tydeligvis oppfattes som eneansvarlig for de manglende resultatene.

En må vel kunne anta at trener Tor Ole Skullerud i Strømsgodset kan plasseres i kategori 1, eller eventuelt kombinert med kategori 2.

Sandefjord, Start, Stabæk er representanter for kategori 3. Lillestrøm kan vel også plasseres i den kategorien, men noe som tydet på en disputt mellom trener og spillere, eventuelt ledere (?), kan gi en viss tilnærming til kategori 2.                                                                                                                            

Rosenborgs tilfelle er noe helt for seg selv!
  I utgangspunktet må de plasseres i kategori 3 selv om nedrykk er utelukket og sannsynligheten for et seriemesterskap er ganske stor, men her er altså ambisjonene større enn som så. Her er det Europa som gjelder. Og så finner man på nærmest i hui og hast, dagen etter en kvalifiseringskamp for Champions League, å gi beskjed uten forvarsel til de to trenere at de er avsatt! Trenere som er deres «egne» og som har gjort en forbilledlig innsats for klubben som spillere og trenere i mange år! De har også bidratt til å få den «rosenborgske» tradisjon og filosofi tilbake inn i laget, Noen ny hovedtrener haster det visst ikke å få på plass, Jeg mener jeg hørte 1. desember som en frist for å få det i orden. I mellomtiden er det et par «vikarer» som styrer. Det virker som at ambisjonene for å prestere bedre i Europa vurderes med for stor tro på at et trenerskifte er løsningen. Men realismen rundt en mulig nivåheving er nok mer kompleks enn som så. For en videre nivåheving for klubben kreves en nøye og systematisk planlegging og oppfølging over tid på flere områder – hvorav treneren er ett.

En vanlig foranledning

Når et lag taper noen kamper eller nærmer seg bunnen av tabellen begynner både den skrivende presse og spesielt enkelte ekspertsynsere i etermedia å fabulere om at treneren må «sparkes» (et irriterende stygt uttrykk forresten, selv om det gjelder fotball,) eller om når han bør avgå. Det er liksom på en måte blitt den eneste nærmest vanedannende løsningen for et lag som har problemer med å prestere etter ambisjonene.
  (I parentes bemerkes herved: Like sikkert som loven om tyngdekraften er det alltid et lag som må ligge nederst på tabellen).

Lederne føler presset og konsekvensene for et eventuelt nedrykk. I kraft av den enormt store betydningen svært mange tillegger trenerfunksjonen for et lags resultater, tillegges treneren alene resultatansvaret. Og når resultatene ikke blir som ønsket – dessverre ofte ut fra en manglende realistisk grunnlagsvurdering – blir resultatet gjerne at lederne eller spillerne – eller begge parter – forsterker trenerens ansvar for resultatene. Samtidig som de da også tilkjennegir egen ansvarsfrihet eller ansvarsfravikelse enda tydeligere. «Syndebukken» blir isolert og fokusert. Det greieste og enkleste er da å kvitte seg med han – av og til brått og uventet for treneren, og også for spillerne slik som i Rosenborg.

Løsningen er like enkel som den er kynisk og primitiv: Syndebukken blir ansvarlig blant annet for stolpe ut istedenfor stolpe inn, for at et par nøkkelspillere ble langtidsskadet og klubben ikke har råd til å hente inn erstattere, for at høye forventninger skal innfris selv om spillermaterialets egentlig tilsier noe annet.

Hvorfor er det slik?

Fordi det fungerer slik også i de store fotballnasjonene? Akkurat som det rettferdiggjør noe som helst av manglende vettug forståelse av sammenhenger og vurderinger i forhold til årsak og virkning. Eller manglende mot, vilje eller evne til medansvar og et medmenneskelig ansvar for å løse det som i aller høyeste grad er felles problemer eller utfordringer.

Må vi ha det slik?

I en idrettsnasjon som Norge proklameres det at idretts- og prestasjonsutvikling baserer seg på en stadig søken etter kunnskap og kompetanse for å oppnå framgang. Så også innen fotballidretten på forskjellige områder. På banen er det viktig å få enkeltspilleres sterke sider til å falle inn i den rollen som gir lagenheten best mulig helhetlig slagkraft, den beste samhandlingen!

Vi som har arbeidet med fotballfaget er svært opptatt av ferdighet, komplementære ferdigheter, ansvar i forhold til rolleferdigheter samt retningslinjer for hva samhandling betyr for at et lag skal fungere godt på banen! Hvorfor bruker ikke fotballfamilien samme tenkning og prinsipper utenfor banen?

Forslag til prosedyre før beslutning

Det er en indre trekant gruppering som er direkte berørt når en eventuell treneravgang seiler opp. Ledere, spillergruppen, treneren, eventuelt trenerteamet. De bør kjenne et likeverdig ansvar for å bidra konstruktivt og aktivt når problemer oppstår. Det å tørre å kommunisere om problemene kan føre til løsningsmuligheter uten at noen må gå – og da kan det være verdt å sette i gang en kommunikasjonsprosess på dette, noe som bør være et selvfølgelig lederansvar.
  Interne konflikter kan ofte fortone seg så vanskelige og skremmende at man blir unnvikende og unnlatende, men det gjelder å betrakte disse som en mulighet til i fellesskap å få alt av problemer og årsaksforhold opp i dagen fra de tre grupperingene. For deretter å ta det samme kollektive ansvaret for å finne løsninger.

Ved å tenke tredelt ansvar må ledere føle det naturlig og viktig å lytte til spillernes, eventuelt spillerutvalgets, oppfatning av hvilke faktorer som ligger til grunn for eventuelle prestasjonsproblemer. Det samme gjelder trenerne – og lederne selv må gi uttrykk for sin oppfatning. Det vil trolig komme opp forskjellige faktorer som det i fellesskap blir viktig både å prioritere betydningen av – og så plassere ansvaret for arbeidsoppgaver til forbedring der de naturlig hører hjemme innen de tre grupperingene.

I denne sammenheng er det spesielt viktig at spillerne blir gitt klart ansvar. Det er jo engang slik med de fleste av oss – får vi et ansvar for å utføre eller følge opp noe, så setter vi vår ære i å gjøre det best mulig. Så også fotballspillere! Og det er jo de selv som vil tjene på akkurat det.

La derfor spillerne bli en ressurs også utenfor banen.

• Les også: – Trist og skremmende av RBK-ledelsen

-- annonse --