-- annonse --
Nyheter
VETERAN: Egil Drillo Olsen har vært fotballtrener siden 1972. En levende trenerlegende fyller nå 75 år, og vi gratulerer. Foto: IVAR THORESEN
Ivar Thoresen
Ivar Thoresen
Redaktør/Journalist Fotballtreneren

907 40 551

 • Denne artikkelen er hentet fra Fotballtreneren høsten 2011 – en jubileumsutgave utgitt i anledning Norsk Fotballtrenerforenings 25årsjubileum:

Norsk Fotballtrenerforening fylte 25 år i 2011. Egil Drillo Olsen kunne trygt feire sammen med Trenerforeningen. Han var med da det startet. Og han er her fortsatt. Få har satt et tydeligere stempel på norsk fotball gjennom disse åra enn landslagssjefen. Fotballtreneren har møtt ham til et jubileumsintervju.
  – Det er skremmende hvor lite jeg husker, sier Drillo. Det han snakker om er stiftelsen av Norsk Fotballtrenerforening. Det er 25 år siden, skjedde i forbindelse med Forbundstrenersamlingen i Skien og vår nåværende landslagssjef var sentral da foreningen ble etablert.
  – Det var ei spennende tid. Vi diskuterte mye fotball med stort engasjement. Og Trenerforeningen ble stiftet av folk som hadde markert seg i norsk fotball, de fleste med tilknytning til Norges Idrettshøgskole, fortsetter Drillo.
  Han var en av dem, og var i Lyn det året Trenerforeningen ble stiftet – etter seks år som trener for Norges U21-landslag.

Bratt læring i Aafk

Etter Lyn reiste Egil Olsen vestover og var trener i Aalesund i 1989. Det glemmer han aldri.
  – Mitt mest begivenhetsrike år som trener. Vi tapte omtrent alt på våren og vant nesten alle kampene på høsten. Du blir satt på en ekstra prøve som trener når du kommer til en ny klubb og går de ti første kampene uten å vinne. Det er kanskje min største bragd som trener å overleve ti kamper uten seier i Aalesund uten å få sparken.
  Det var også der Drillo opplevde et av de groveste ”ranene” han har opplevd fra trenerbenken. Aafk møtte Hødd i 1. runde i cupen, og dominerte totalt på Høddvoll.
  – 16-1 i målsjanser. Likevel tapte vi 0-1 på overtid, minnes Drillo.
  Han har reflektert mye over året på Sunnmøre i etterkant, og mener det ligger mye lærdom om mennesker i det å være fotballtrener – både når det går bra og når det går dårlig.
  – Jeg har Paul Urke å takke for at jeg ikke fikk sparken i Aalesund. Han var en dyktig sjef.
  Men det var langt ute i Olsens trenerkarriere. Vi må spole tilbake til begynnelsen.

Debuterte i Frigg

Trenerdebuten fikk Olsen i Frigg. Som spillende trener sammen med Per Pettersen. Det var i 1972, etter at han først hadde avslått et tilbud om å spille for Lillestrøm, der brødrene Hoff (Ivar og Joar) satt ved roret.
  – Det var fristende med LSK, men jeg hadde veldig lyst til å bli trener, så derfor falt valget på Frigg, sjøl om de spilte på nivå 2, forteller Drillo.
  – Vi vant serien med dunder og brak, men rykka rett ned igjen året etter, og jeg fikk sånn halvveis sparken.
  ”Halvveis sparken” innebar at Drillo fortsatte som spiller i Frigg, men uten treneransvar. I hvert fall en stund. Halvveis inne i påfølgende sesong var han igjen med i trenerteamet.
  – Det var der vi innførte og prøvde ut soneforsvar og ”flat back four”. Det kom i etterkant av George Curtis sin artikkel om temaet og vi syntes det hørtes fryktelig spennende ut. Etter hvert fikk vi det til på banen også, husker Drillo.

Her-og-nå person

Landslagssjefen er tydelig på at det aldri har vært noe mål for ham å bli nettopp det – landslagssjef. Eller topptrener på klubbnivå for den saks skyld.
  – Jeg har aldri hatt noen langsiktige mål med trenerkarrieren min. Jeg har alltid vært litt sånn her-og-nå og gjort det jeg har hatt lyst til å gjøre, sier Drillo. Men han er også helt klar på at det ikke var tilfeldig at han ble trener.
  – Jeg var nysgjerrig på trenerrollen. Jeg har jo hatt noen udyktige trenere sjøl, og fikk ikke mindre lyst til å prøve av den grunn. Som spiller var jeg tidlig opptatt av å tenke lagtaktikk og som om jeg var trener.
  – Men ikke i mine villeste fantasier kunne jeg drømme om at jeg skulle ende opp som landslagstrener, sier Olsen – Norges mest suksessrike og populære landslagssjef gjennom alle tider der han nå sitter fjellstøtt og godt i sin andre periode som sjef for våre beste menn.

Akademiker og trener

Veien til trenerbenken gikk via Norges Idrettshøgskole, der han gikk på skolens første kull fra 1968-1970, sammen med blant andre Ingolf Mork (hopp), Karen Fladset (håndball), Lorns Skjemstad (langrenn) og Eivind Steenstrup (bandy). To morsomme år ble avsluttet med en hovedoppgave om scoringer i fotball.
  Dette var i kampanalysens absolutte barndom, og Drillo gjorde en analyse av scoringsperioder – når ble det scoret? Etter hvor mange trekk? Om målene kom etter en overgang, dødball eller lange angrep?
  Det var også i denne perioden utviklingen av fotballens begrepsapparat i Norge slik vi kjenner det startet. Drillo husker en Forbundstrenersamling på Larkollen og friske diskusjoner mellom trenere som på ulike måter har satt sitt preg på fotballutviklingen i Norge i åra som er gått etterpå. Nils Arne Eggen, Kjell Schou Andreassen og Tor Røste Fossen var tre av dem.
  – Det var en akademisering av fotballen på den tida, sier Drillo. De som ledet an i diskusjonene hadde både utdanning og faglig ballast. Sjøl er han ganske sikker på at det han stod for som ung trener den gangen ikke er noe han forfekter i dag. I hvert fall ikke alt.
  – Men jeg stod tidlig for viktigheten av god defensiv organisering. Det har jeg holdt fast ved, og det var den største suksessfaktoren bak den oppturen vi opplevde med landslaget på 90-tallet, mener Drillo.

Venn med Reep

Når han snakker videre om angrepsfilosofi dukker fort navnet Charles Reep opp. Drillo fikk for alvor øynene opp for engelskmannen da han besøkte Football & Science World Congress i Liverpool på slutten av 80-tallet. Senere fikk han Reep over på NIH, og de to ble etter hvert veldig gode venner. Blant annet har landslagssjefen fått rundt 100 håndskrevne og til dels lange brev fra Reep gjennom årenes løp. Alle om fotball, selvfølgelig.
  – Han var en inspirator, sier Drillo om Reep og hans filosofi om gjennombruddshissighet og ”direct play”.
  Det er fra dette tankegodset Drillo har utvikle sine ganske få, men tydelige kjepphester, som i veldig stor grad handler om at ballen skal gå framover så fort som mulig så framt det er mulig. Det handler også om å utnytte ubalanse hos motstanderen så ofte som mulig.
  – Jeg er jo mer enn en gang blitt stemplet som ekstremist for å fronte den filosofien.
  – Åge Hareide kalte meg jo en gang en spillestil-fundamentalist, og det er jeg for en stor del enig i.
  I Drillos hode er det nemlig liten tvil om hva som er den mest effektive måten å spille fotball på. Og han gremmes når han altfor ofte ser lag som ikke tar mulighetene som byr seg når motstanderen er litt i ubalanse. Heller ikke hans eget landslag gjør det så mye som han ønsker.

Fruktbare motsetninger

Når samtalen dreies videre over på den norske klubbfotballen, sier Drillo at den største overraskelsen for ham er at ikke sonespill og prinsippene for defensiv organisering i sone har satt seg sterkere enn det har gjort. Til tross for landslagets suksess på 90-tallet, mener Drillo å se en trend som har gått i en annen retning det siste ti-året.
  – Det kan skyldes påvirkningen utenfra, men både i norsk og internasjonal klubbfotball er det mye markeringsorientert forsvarsspill, spesielt i midtbaneleddet.
  – Uansett er det artig å være aktør i interessante diskusjoner om fotball, spillestil og utvikling. En del tøffe tak blir det også, sjøl om debatten ikke var så åpen og fruktbar som den burde vært på 90-tallet, mener Olsen.
  Han trekker fram Andreas Morisbak i den anledningen. Andreas ledet utviklingsavdelingen i NFF da Drillo var landslagssjef på 90-tallet. De to hadde helt ulike syn på hva som var riktig utviklingsretning.
  – Det var fruktbare motsetninger og gode diskusjoner, mener Drillo i dag og understreker at Andreas Morisbak skal ha fortjent heder og ære for den fantastiske jobben han har gjort for norsk fotball gjennom en mannsalder.
  – Diskusjoner skaper utvikling. Ola (By Rise, ass. trener på landslaget) og jeg er ikke enig i alt vi heller, men vi er såpass nære hverandre i grunnfilosofi at det blir gode, utviklende samtaler og vurderinger.
  Drillo har også blitt beskyldt for å drepe den norske fotballdebatten. At han har tiet den i hjel og kanskje hatt en så sterk posisjon at han har skremt noen vekk fra debatten, som en ledende skikkelse i fotballmiljøet på NIH, som landslagssjef og høyt profilert topptrener.
  – Jeg skal gladelig innrømme at jeg ikke var spesielt rund i kantene og lett å ha med å gjøre som ung trener. Men det er bedre nå, mener Drillo og tror kanskje han er blitt mer bevisst med åra på å ikke å bli tatt av ”bekreftelsessyndromet” – som han leste grundig om for 15-20 år siden.
  – Det handler om at vi suger til oss all mulig informasjon om det vi tror på og fortrenger det vi ikke tror på. Jeg ser nok litt større på det i dag.

Barca bedre med Drillo

Samtidig er det en ting Drillo aldri gir seg på: Han står fjellstøtt og glassklart fast på at både Barcelona og Brasil ville vært enda bedre med ham som trener.
  – Jeg har en hypotese om at etter hvert som ferdighetsnivået øker så vil tendensen til å holde ballen mer i laget også øke. Rett og slett fordi spillerne er så gode at de er i stand til å skape målsjanser mot lag som er i balanse. Barcelona er et godt eksempel på det.
  – Og jeg er helt trygg på at de beste lagene vil spille mer gjennombruddshissig om ti år. Vi ser tendensen allerede innimellom hos Barcelona. Når de får rettvendte spillere med ball i mellomrom er de enormt flinke til å utnytte bakrom. I tillegg er de klart bedre når de kommer under med et mål, for da må de spille mer gjennombruddshissig, sier Drillo.
  Han er langt mer behersket i sin beundring av det spanske mesterlaget enn mange andre.
  – Jeg ser at de blir forbilder. Men når det gjelder spillestil er det ikke mye å lære av dem, mener Drillo, som gremmes alle de gangene han ser Barcelona skape ubalanse i motstanderens lag uten å utnytte det.
  – Og hvis Brasil hadde spilt som oss, ville de vært umulige å slå.

Defensivt i verdenstoppen

Drillo mener det har skjedd mye med ferdighetene til norske toppspillere fra han ga seg som landslagssjef i 1998 til han kom tilbake i 2009.
  – Det har skjedd en del rundt både tydeliggjøring og bevisstgjøring når det gjelder så vel defensiv organisering som offensivt mønster. Men den største forskjellen ligger på spillernes ferdigheter. Det er der den største utviklingen har skjedd i løpet av disse åra.
  – Relativt sett er vi likevel kanskje på stedet hvil, for de andre er også blitt bedre.
  Drillo mener også han sjøl har endret seg en del i løpet av denne perioden. Han er i hvert fall ikke så bastant når det gjelder prinsippene for angrepsspill. Hvordan forsvar skal spilles, firer han derimot ikke på.
  – Vi er helt i verdenstoppen når det gjelder defensiv organisering. Vi er ikke bedre som førsteforsvarere enn de beste på internasjonalt toppnivå, men ingen er så gode som oss på den strukturelle biten, mener landslagssjefen.
  – Soneforsvarets styrke er at det kan fungere også om vi numerisk ikke er i balanse, påpeker han videre og kommer samtidig med en interessant betraktning: I hans forrige periode som landslagssjef ble det solgt mange norske spillere til utenlandske toppklubber, som en konsekvens av gode resultater for landslaget. Nå har eksporten økt igjen, og Drillo er ikke i tvil om at landslagets gode resultater er en medvirkende årsak til det.

Venter på morgendagens menn

Drillo har som mange andre en periode nå ventet på at det skal komme opp yngre, spennende spillere med gode ferdigheter som kan forsterke A-landslaget. De har ikke stått i kø, slik mange har ønsket og forestilt seg.
  – Men jeg er aldri med på at vi er lysår bak de beste når det gjelder ferdigheter, sier Drillo.
  – Jeg er blitt kritisert for å ha sagt at vi aldri blir ledende i verden ferdighetsmessig, men det står jeg for. Vi er for få i dette landet til å kunne bli det. Men det er ikke det samme som at vi ikke kan bli gode. For det kan vi.
  Likevel liker han ikke alt han ser i norsk fotball.
  – Mitt intrykk er at det er posession-fotballen som dominerer, langt nedover på de lavere nivåene. Det er sikkert ikke så rart, for alle vil gjøre som de beste. Vi ser lite av det landslaget prøver på, sjøl om vi også har hatt rimelig suksess med vår måte å spille på. Det kan også henge sammen med at jeg oppfatter media som posession-orientert og at det fnyses litt av den gjennombruddshissige fotballen, fortsetter Drillo og mener det også kan henge sammen med det han kaller et faktum:
  – Jeg har sterke motstandere i store deler av fotball-Norge.
  Det bekymrer ham mindre og får ham uansett ikke til å fravike sine prinsipper om en defensiv organisering forankret i soneforsvaret og en gjennombruddshissig og framoverretta angrepsfotball.
  – Per Joar Hansen som U21-sjef har en filosofi ganske lik min, og det er bare et tidspørsmål før det landslaget virkelig begynner å få gode resultater, mener Drillo.
  Blant norske toppklubber mener han Tromsø og Ranheim er de som ligger nærmest landslaget og Drillos tanker om hvordan det bør spilles.
  – I den andre enden er Vålerenga og Sarpsborg de som har vært tydeligst på at de står for en annen stil.

Alle vil vinne

– Så er det jo bare å spørre de som er engasjert hva som er fin fotball, fortsetter Drillo retorisk.
  – Alle vil se laget sitt vinne. Fin fotball er effektiv fotball og gjennombruddshissig fotball er mest effektivt. Det mest effektive er også det peneste å se på, mener Drillo.
  – Det er mer utfordrende, mindre primitivt og mer utviklende med en god gjennomsbruddspasning enn en støttepasning.

– Du er tydelig på at du ikke lar deg imponere voldsomt av verken Barcelona eller Brasil. Er det noen lag som inspirerer deg?
 
– Egentlig ikke. Jeg er mest fascinert av Premier League. Det har noe med kulturen og tempoet å gjøre. Men også der har du debattene. Jeg har diskutert en del med Steve Coppell og det er ingen tvil om at det blåser en posession-vind over øya. Jeg tror det er en blindvei, men koser meg fortsatt mer med Arsenal og Manchester United enn med Roma.

Valgt av fotballen

Drillo sjøl er inne i sitt 70. år, og siden dette intervjuet ble gjort har han bestemt seg for å fortsette som landslagssjef til 2014, Norge har slått Island, men tapt mot Danmark og sett EM-håpet bli svært syltynt.
  – Du har vært fotballtrener i snart 40 år, på ulike nivåer, hvilke råd vil du gi til unge fotballtrenere?
 
– Jeg vet ikke jeg er i stand til å gi så mange gode råd. Det er jo mange ulike innfallsvinkler til trenerrollen. Noen satser på det som et yrke, andre er med bare for å hjelpe til. Det viktigste er uansett å få spillerne til å ha det gøy og være mye borti ballen.
  Drillo mener tilfeldigheter og timing har styrt mye av hans trenerkarriere, men at det likevel ikke er tilfeldig at tittelen ble fotballtrener.
 – Jeg har ikke hatt noe valg på det. Fotball er det eneste jeg har kunnet. Jeg valgte aldri fotballen, fotballen valgte meg, sier landslagssjefen.
  Og apropos det. Det var ikke opplagt at han ville gå på sin andre periode som landslagssjef, i 2009. Det var derimot langt mer opplagt at han ville bli med videre til 2014 da den muligheten dukket opp.
  – Jeg var i utgangspunktet ikke innstilt på å komme tilbake. Men jeg gikk med på å være vikar for en god periode. Så fikk vi en god start, med borteseier over Tyskland. Jeg legger ikke skjul på at det ga mersmak, og det jeg fryktet aller mest; å møte en ny generasjon spillere med annen bakgrunn og erfaring enn de jeg hadde sist, viste seg å være helt feil. Det er ingen primadonnaer i det norske landslaget, avslutter landslagssjefen.

FAKTA
Egil Drillo Olsen
• Født: 22. april 1942
• Spillerkarriere:
16 A-landskamper (0 mål)
Østsiden (1958-1965)
Vålerenga 1964, 1966-1967)
Sarpsborg (1968-1971)
Frigg (1972-1974)
Hasle/Løren (1975)
• Trenerkarriere:
Frigg (1972-1974)
Hasle/Løren (1975)
Østsiden (1976)
Fossum (1977)
Norge U21-landslag (1979-1985)
Lyn (1985-1988)
Aalesund (1989)
Norge OL-landslag (1990)
Norge A-landslaget (1990-1998)
Vålerenga (1998-1999)
Wimbledon (1999-2000)
Norge G19-landslag (2002-2003)
Fredrikstad (2004-2005)
Irak A-landslag (2007-2008)
FK Zebra (2008)
Norge A-landslag (2009 - 2013)
Lyn (2014)

 

Mange minneverdige øyeblikk

Av Teddy Moen, daglig leder NFT

• Denne artikkelen er skrevet av Trenerforeningens daglige leder Teddy Moen i samme utgave av Fotballtreneren, i anledning NFTs 25-årsjubileum i 2011:
«25 år år er gått siden jeg trådte inn som student ved Norges idrettshøgskole. Det ble også mitt aller første møte med Egil Drillo Olsen. Gjennom 25 år er det blitt mange minneverdige stunder med trenerlegenden.

Fra fotballstudier ved NIH, til besøk hos ham som klubbtrener i Aalesund, på Store Stå på Bislett en kald høstdag i 1990, da han sikret seg jobben som landslagssjef etter Norge rundspilte Kamerun, i svingen på ærverdige Wembley hvor Norge ble rundspilt, men Kjetil Rekdal ordnet uavgjort. Oppdrag under verdensmesterskap på nært hold i både USA (1994) og Frankrike (1998), deretter flue på veggen i Wimbledon da Egil fikk kjenne på kroppen hvor brutal engelsk fotball kan være. Spennende grep som klubbtrener i Fredrikstad og analytiker i Vålerenga. Riksynser og blogger. Gambler og opportunist. Deretter tilbake i manesjen som landslagssjef etter Åge Hareide. Sirkelen er på mange måter sluttet.

25 år har gått – like lenge som Trenerforeningen har eksistert. Det har vært en fantastisk reise å være en del av – å få lov til å følge Drillo og ta del i hans kunnskap og fotballengasjement.

Drillo var også der da NFT ble stiftet. Tok vervet som tiltaksleder i styret og bidro umiddelbart til å iverksette Cupfinaleseminaret som en årlig institusjon i norsk fotball. Han var også den som vervet undertegnede inn i foreningen i 1987. Pratet lenge og varmt om viktigheten av å ha en fagforening for fotballtrenere også. Egil hadde ikke glemt sin arbeiderbakgrunn! Senere var rollene snudd. Da han kom hjem fra engelsk fotball og en erfaring rikere i Wimbledon, var han ikke vanskelig å be da jeg ba han om å ta plass i NFT-styret igjen. Der ble han i to år og bidro rikt med sine erfaringer.

Egil Drillo Olsen vil for alltid være en del av norsk fotballhistorie. Han bidro sterkt til å sette norsk landslagsfotball på kartet. Gjennom å være folkelig, tilgjengelig samt ha evnen til å snakke fotball på en slik måte at ett flertall forstår det, har han tatt en viktig plass i mange norske fotballtreneres hjerte. Også mitt. Jeg er glad i Egil, og jeg er stolt over å få lov til å være en del av den fotballhistorien som han har skapt.

Jeg er sikker på at vi skal ha Egil med oss i fagmiljøet og i debatten i mange år fremover. Vi trenger ham!»

DrilloTeddyFANTASTISK: – det har vært en fantastisk reise å få lov til å følge Drillo og ta del i hans kunnskap og fotballengasjement, skriver Teddy Moen. Her fra et møte mellom Moen og Drillo på Ullevaal sommeren 2011. Foto: IVAR THORESEN

 

Relaterte artikler
Talentutvikling fra innsiden i Manchester United Manchester Uniteds akademi var ett av flere spennende miljøer som deltakerne ved Den Nordiske Fotballtrenerkonferansen i Göteborg i januar ble bedre...

Hva kan vi lære av Antonio Conte på hans fantastiske treneru... Det er som regel få trenere som lykkes å føre laget til topps i sin aller første sesong for en ny klubb. Denne lidenskapelige, fargeri...

KIL Toppfotball på besøk hos Serie A klubb Tidligere i mai besøkte KIL Toppfotball Serie A-klubben U. S. Sassuolo for å hente nye impulser og knytte kontakter. Klubben er eid av Mapei som og...

Rekdal vil skape vinnertyper Kjetil Rekdal er gang i jobben som spiller- og trenerutvikler, og har klare tanker om hva han vil utrette. Han vil skape vinnertyper på Hamar. – ...

Valg og handlinger i fotball Trekløveret Egil Drillo Olsen, Stig Mathisen og Kristian Holm Carlsen gjennomførte høsten 2016 et omfattende fagprosjekt om valg og handlin...

NFT vil tilby differensiert medlemskap På Norsk Fotballtrenerforenings årsmøte ble det gitt tilslutning til at foreningen kan differensiere medlemskapet ytterligere. Dette er et le...

Kommentarer (0)

There are no comments posted here yet
-- annonse --