Kevin Keegan: «Hadde ikke blitt proff i dag»

• En kveld med Kevin Keegan i Oslo 15. mai 2023 – meld deg på her

• Artikkelen er hentet fra Fotballtreneren nr. 2/2014.

Med 100 scoringer på 323 kamper for Liverpool og 63 landskamper for England som høydepunkter i en aktiv karriere som startet med debut for Scunthorpe United i 1967 og avsluttet i Blacktown City i 1985, satte den lille, sympatiske engelskmannen sitt preg på internasjonal fotball i nærmere 20 år. Men det var ikke gitt at det skulle bli slik:  – Hadde jeg vokst opp i dag, hadde jeg sannsynligvis aldri blitt fotballproff, sier en av Englands beste spillere gjennom tidene. Han ble vraket i Doncaster som 14-åring, men nektet å gi opp.

Heller ikke Coventry-manager Jimmy Hill så potensialet i den lille gutten med det store krøllete håret.
  Dermed ble det skole, jobb og amatørfotball på unge Keegan. Og masse trening. Han ga aldri slipp på proffdrømmen – han bare innså at han måtte jobbe ekstremt hardt for å nå den. Og da belønningen kom i form av kontrakt med fjerdedivisjonsklubben Scunthorpe United som 16-åring var det starten på det som ble en helt eventyrlig karriere – som spiller, og senere som manager for både Fulham, Manchester City, Newcastle og ikke minst Englands landslag. 

Refleksjon og dybde

Fotballtreneren møtte Kevin Keegan på FA´s fantastiske anlegg St. George´s Park i forbindelse med Den nordiske trenerkonferansen, der han også var hedersgjest og «Speaker» under den offisielle middagen. 
  Keegan har vært ute av fotballen etter at han i september 2008 avsluttet sitt andre opphold som Newcastle-manager. Vel, ute av fotballen er ikke helt presist. Han er hyppig brukt som studiogjest og ekspertkommentator på TV. I tillegg jobber han mye med å promotere sin datter Sarahs forretningskonsept med digitale fotballvegger.
  Uansett er han en mann verdt å lytte til. Få kjenner fotballens alle fasetter så godt som Keegan – med sin bakgrunn i mange roller på forskjellige nivåer både som spiller, trener og manager. Det er heller ikke mange som evner å formidle sitt budskap så godt som han.
  Kevin Keegan er en fantastisk historieforteller. Samtidig har han både refleksjon og dybde med seg i sine meninger om den moderne fotballen og den utviklingen han ser.

Stengt butikk

Derfor spoler vi tilbake til sitatet som innledet denne artikkelen – der Keegan er tydelig på at han neppe ville vært i nærheten av Liverpool eller en profesjonell spillerkarriere om han hadde vokst opp i dag.
  Han var for liten, for sent utviklet og for dårlig som ti-åring. Han hadde potensial, men ikke nødvendigvis det store talentet. 
  Derfor har han også gode forutsetninger for å engasjere seg i diskusjonene rundt tidligere og tidligere selektering og hvorvidt det er mulig å forutse om en spiller har i seg det som skal til for å bli toppspiller som 20-åring allerede i 10-12 årsalderen.
  – Jeg vet ikke hvor sunt det er sånn de gjør det her nå – de henter ungguttene når de er fem-seks-sju år gamle og før de er 9 tror alle at de skal bli profesjonelle fotballspillere – selv om de fortsatt har sju år igjen på skolen. Det er vanskelig, for det er de som ser på unge talenter som avgjør spillernes skjebne. Og de går stadig nedover i alder. Da jeg var 14 år kom ikke jeg på laget i min klubb, Doncaster Boys. Så jeg begynte å jobbe. Hadde det vært i dag, ville min karriere vært over der og da. Blir du vraket fra akademiene i dag kommer du aldri tilbake. Den gangen var det andre veier og jeg kom tilbake og gikk forbi alle de som spilte på det Doncaster-laget, sier Kevin Keegan.    
   – Nå ser de på deg og sier at du kan ikke bli god, for du har ikke vært i noen klubb og da blir det vanskelig. Alle som skal spille for Englands A-landslag om ti år, spiller nå for England U15 eller U13. De er de eneste som får sjansen til å komme inn, trene og vise seg fram. Er du ikke inne fra starten har du ingen sjanse. Det er en stengt butikk, fortsetter Keegan og legger til:
  Selvsagt er det noen helt spesielle som vil bryte dette mønsteret. Noen sjeldne som vil komme tilbake et annet sted etter å ha blitt avvist et sted, slik jeg ble  – fordi de vil vise at de kan. Og det er også de som vanligvis vil gjøre det best i det lange løpet. Sånn sett er det ikke dumt å bli vraket en gang – for det kan motivere til å yte det lille ekstra som skal til for å slå tilbake.

Indre drivkraft

– Hva kjennetegner de som virkelig greier å slå seg gjennom og etablere seg som toppspillere? Hva har de som de andre ikke har?
  – Først og fremst et inderlig ønske om å klare det, den indre drivkraften. De har en virkelig vilje til å lære. De vil gå litt lenger, de løper litt lenger, de trener litt hardere og de tilbringer litt mer tid på treningsfeltet enn de andre. De står igjen og øver videre når de andre går hjem. Det er de som er virkelig sultne som får det til, mener Kevin Keegan. 
  – Selv om du kanskje har et dårligere talent kan du overgå alle de andre store talentene om du jobber hardt nok for det, er besluttsom og målrettet. Jeg er sjøl et eksempel på det. Den indre drivkraften er mest avgjørende. Du må ville det, ønske det. Du må være klar til å gjøre det som kreves, som jeg gjorde. Jeg løp 50 miles som 14-åring, ikke 25 som de andre. Så da jeg begynte med fotball var det ingen som kunne løpe fra meg. Selv om mange hadde bedre ferdigheter enn meg, kunne jeg alltid springe dem ut. Ved å være sterk og i form kom de andre tingene etter hvert. Jeg stod av den fysiske siden av det og var forberedt.

– Ditt råd til unge spillere som virkelig vil slå seg gjennom handler dermed om akkurat det – at det ikke finnes noen snarveier, og alt handler om hardt arbeid og å være dedikert? 
  –Jeg sier alltid det samme. Hvis noen spør meg om hva som er den ene tingen min sønn eller datter kan gjøre for å oppnå det jeg gjorde så er svaret enkelt: Sørg for å være best på det du sjøl kan kontrollere – og det er å være i god fysisk form. Jeg kan gå på treningssenter, løpe en tur i skogen, kjøre noen spurter, men jeg kan ikke ta ut laget, jeg kan ikke bestemme min posisjon på banen – det gjør treneren. Men jeg kan sørge for å være i god form. Jeg kan stå en halvtime ekstra på feltet. Det er den ene tingen du kontrollerer. Da jeg kom til Liverpool fra Scunthorpe kom jeg til et av Englands aller beste lag på den tida. Det var likevel ikke en spiller der som var i så god form som meg, og jeg kom fra 4. divisjon. Det er opp til deg sjøl å sørge for å være fysisk klar. Det handler om selvdisiplin, hvordan du lever ditt liv, hva du spiser. Om du vil dra på ferie eller trene.

Mangler besluttsomhet

I forlengelsen av dette har Kevin Keegan klare tanker rundt hvorfor det ikke er flere unge engelske spillere som klarer å gå hele veien inn på førstelaget hos de beste klubbene i Premier League.
  – Personlig tror jeg ikke måten vi utvikler spillerne på nå gir dem nok drive og besluttsomhet. Ferdighetene er der. De ser gode ut når de har ballen, men jeg snakker om den indre motivasjonen, viljen til å ofre det som kreves og det inderlige ønsket om  å gjøre alt for å vinne kamper, sier han. 
  – Kanskje har vi lagt for godt til rette for dem. De får alt servert og tenker kanskje ”hvorfor skal jeg jobbe hardt? Jeg har allerede en kontrakt, jeg spiller nå og da.”.  For meg ville det aldri vært nok å spille en helg og så bli hvilt den neste. Jeg ville spille hele tida, men nå har vi spillere som tilbringer hele karrieren på benken og ser på. Det er rart, men du lærer ikke stort av å sitte på benken og se på gode spillere som spiller. Du må være ute der, må lære av feilene du gjør, av samspillet og hva motspillerne gjør.

 – Det er stadig diskutert at vi har mistet noe i utviklingsprosessen – at street-fotballen er blitt borte, at dagens unge spillere tyr til FIFA på PC-en i stedet for å gå ut og spille på egenhånd, slik du gjorde, slik Cruyff gjorde. Hva ser du selv som nøkkelfaktorene for at du lyktes og ble så god?
  – Det samme som Johan Cruyff sier. Jeg spilte hvert minutt som var mulig, hver eneste dag. Det var derfor jeg ble god.
  – Men for å yte dagens unge rettferdighet: Verden har endret seg siden jeg var ung. Jeg pleide å gå et par kilometer alene for å spille i en park. I dag får ingen unger på 6-7 år lov til å gå alene for å spille fotball med kompiser et stykke unna. Du får ikke en gang lenger lov til å spille i parken. Det er ingen unnskyldning, men en forklaring på hvorfor det har blitt sånn, sier Keegan og mener definitivt engelsk fotball står overfor store utfordringer i tida framover. 
  – Vi har trenerne og fasilitetene, men likevel har vi ikke lykkes med å utvikle gode nok spillere. Det bekreftes av at så få engelske spillere er på banen for de beste lagene. Det er et faktum. Ingen kan nekte på det. Men hvem skal du klandre? Vi kan klandre ungene og vi kan klandre treneren, men alle må se seg selv i speilet og spørre seg hva vi har gjort feil. Vi kommer ingen vei av at alle skylder på hverandre. 

Har lært av alle

Som aktiv spilte Kevin Keegan under mange kjente og legendariske managere. Han har vansker med å trekke fram én spesiell som har betydd ekstra mye for ham – som spiller og som trener og manager.
  – Hver eneste en av de managerne jeg har hatt har påvirket meg på en eller annen måte, helt fra Scunthorpe og hele veien gjennom karrieren. Hver eneste trener og person du møter kan lære deg noe – noen ganger noe bra, noen ganger noe dårlig, men du lærer av det uansett, sier Keegan.
  – Da jeg startet i Scunthorpe hadde vi en spiller som het Jack Brownsword som var utrolig. Han jobbet ekstremt hardt – og var tøff. Han lærte meg mye – disiplin; gjør jobben din, ta vare på de rundt deg. Gjør jobben først – så kan du spille fotball. Så er det selvsagt Bill Shankly. Han hadde en avgjørende påvirkning for min karriere. Du møter ikke sånne hver dag. Alle trenerne, staben og spillerne i Liverpool betydde mye og har preget meg. Du fanger opp mye når du spillere sammen med spillere som Tommy Smith, Ian Callaghan, Ian St. John og Ron Yates, fortsetter Keegan. 
  Det ligger mye respekt og takknemlighet i måten han omtaler sine tidligere Liverpool-kolleger på. Men det finnes flere:
  – Branko Zebec i Hamburg er en annen som preget karrieren min. Han var en trener, ikke en manager. Helt ulikt det jeg hadde opplevd i England. Han var en slik trener som utfordret deg på ting du kanskje ikke ville gjøre, men som du måtte gjøre for å bli bedre. Så møtte jeg Lawrie McMenemy i Southampton. Han var god på å behandle folk, og så Arthur Cox – som var en veldig, veldig god trener og hadde mye å lære bort. 

– Hvor stor fordel hadde du av spillerkarrieren din da du gikk inn i en karriere som manager og trener?
  – Jeg tror det var en stor fordel for meg fordi jeg spilte på et nivå hvor jeg møtte gode spillere og hadde gode trenere. Jeg spilte for England og spilte mot alle de beste spillerne i verden. Jeg så hvor lista lå. 
  – Men det er ikke det samme som at du blir en god trener. Du blir ikke automatisk god trener av å ha vært spiller på høyt nivå. Det er mye mer som skal til, men det er en fordel, selv om det betyr lite hva du har gjort som spiller når du blir manager. Det er som å starte på nytt igjen. 

Store spillerstaller er en utfordring

– Sett fra et spillerperspektiv – hva mener du er de viktigste egenskapene til en god trener eller manager?
 – Det er ikke én viktig egenskap som gjelder. Du trenger mye mer enn det. Jeg tror alle har ulike oppfatninger om dette, men jeg mener det er viktig at du raskt ser hva du rår over når du kommer til en klubb. Så handler alt om å få det beste ut av den spillergruppa du har så fort som mulig.
  Keegan illustrerer det med et konkret eksempel:
  – Da jeg kom til Newcastle hadde jeg en spillergruppe der klubben var for stor for noen av dem, mens andre spillere går inn og trives jo større stadion er og jo mer trøkk det er. Det var det viktig for meg å skjønne fort. Noen har det, men ikke alle og det må du som trener fange opp. I tillegg må du kunne bygge en spirit, en lagånd gjennom hele troppen og klubben. 
  Det siste mener Keegan er blitt vesentlig vanskeligere nå. Rett og slett fordi spillerstallene så store og støtteapparatet så omfattende. 
  – Det var enklere da jeg var spiller og også tidlig i managerkarrien min. Vi var 16 eller maks 18 spillere. 11 av dem spilte, så bare sju var misfornøyde. Nå er det ofte 25 spillere i troppen – og da er det plutselig 14 misfornøyde og bare 11 fornøyde. Det å håndtere disse spillerne er krevende. Det å holde gruppen samlet er en krevende, men viktig egenskap du må ha som trener.
  – Du må ha støtteapparatet med deg også. Det er mange spill i spillet, men ved slutten av dagen er det manageren som har ansvaret. Manageren tar ut laget og lever og dør med resultatet. Sånn er det bare og trenere hylles aldri for å vinne kamper, men må tåle kritikken når det blir tap. 

Mye galskap

– Du har ikke lang tid på deg for å lykkes som manager i denne bransjen. Alan Pardew har vært manager i Newcastle i tre år – og er med det den nest-lengst levende manageren i PL nå. Hva forteller det?
  – Det er helt utrolig. Det er nesten latterlig av klubbene – du tror det er en spøk. Se hva som skjedde med Henning Berg i Blackburn. Klubber har managere i jobb i 40 dager, i 50 dager eller tre måneder. Se på André Villas Boas, som var yngre enn mange av spillerne han skulle lede i Chelsea og Tottenham. Det er crazy times i fotballen og mye av det som skjer gir ingen mening. Det er ikke lett å lede spillere på 35-36 år om du er bare 33-34 sjøl. Og Villas Boas har ikke en gang spilt på høyt nivå. Han kan sitt fotballfag, ingen tvil om det, men i denne bransjen er det mange utfordringer som ikke står i boka.
  – Samtidig er slike eksempler en stor inspirasjon for mange trenere – fordi det viser at det er mulig å bli en god trener uten å ha spilt på høyt nivå. Heller ikke Roy Hodgson, Brendan Rogers eller Jose Mourinho har vært toppspillere. 
  Keegan stiller derfor sjøl det spørsmålet han allerede delvis har svart på. Må du ha vært toppspiller for å lykkes som manager?
 – Nei. Antakelig hjelper det ikke en gang å ha vært det, selv om det kan ha sine fordeler i visse situasjoner. Akkurat som det noen ganger kan hjelpe at du ikke har spilt. Hva forteller dette? Jo, at det er fascinerende å drive innen coaching. Min erfaring er at det er lettere på toppnivå, med de aller beste spillerne enn lenger ned i systemet. De internasjonale spillerne er mye lettere å coache enn de lenger ned, som ikke helt fanger hva du er ute etter, som ikke skjønner hva du prøver å lære bort. Det kan faktisk være veldig vanskelig om du har vært spiller på høyt nivå. Du tar for gitt at spillerne skjønner hva du snakker om, men noen ganger må du ned et hakk og sette deg inn i deres situasjon – de har ikke opplevd det samme som deg, og du kan ikke forvente de tar poenget umiddelbart.

Holder ex-spillere på avstand

– Vi ser stadig at rike eiere kommer inn i toppklubbene med høye mål og masse penger, ofte er det dyktige forretningsmenn med begrenset fotballkunnskap. Er det et problem at det er få fotballfolk i styrerommene rundt om i klubbene?
  – De aller fleste klubbene vil ikke ha tidligere spillere rundt seg. Mange steder får du ikke en gang billett til kampene selv om du har spilt der. Tidligere spillere oppfordres ikke til å engasjere seg av klubbene. I styrerommene nå har de så lite fotballkunnskap at det virker som de ikke ønsker at den kunnskapen skal komme inn. Det er sånn at hvis du har seks mann som ikke kan noe om fotball sammen i et rom, så kan de sammen ha en meningsfull samtale om fotball. Det er ikke sikkert diskusjonen gir mening for andre, men for dem funker det. Problemet oppstår om det plutselig kommer inn én eller to som kan fotball – en tidligere spiller, eller manager. Da blir diskusjonen spolert, og jeg tror det er slik at mange oppfatter fotballkunnskapen som en trussel i styrerommene, mener Kevin Keegan.
  – Det er som om du skulle hatt meg til å jobbe på en båt – jeg kan det ikke. Men sammen med fem andre som ikke kan noe om båt, hadde vi berget oss. Men en som kan sin sjøfart kunne ødelagt alt, fortsetter han og mener fotballen går gjennom en veldig merkelig tid for øyeblikket. 
  – Det er mye penger her, lite penger der. Det er høye lønninger, dyre spillerkjøp og store TV-penger. Det er vanskelig å finne noen som er i stand til å si presist: Slik er fotballen, sånn fungerer det. Ting endrer seg så fort, bildet er så komplekst at det er umulig å ha oversikt. Snakk med 20 personer om hvordan drive en fotballklubb og du vil få 20 ulike svar. Spør 20 spillere om hvordan deres karriereplan er, og du vil få 20 svar.

– Er manglende fotballfaglig ledelse i klubbene med på å forsterke at det er få engelske spillere i ligaen?
  – Jeg vet ikke. Klubbene er ikke de riktige til å snakke om unge spillere. Det sies at manageren ikke bryr seg om de unge spillerne – men manageren har ett år på seg og er under press ovenfra – han må ha resultater, og rekker aldri å involvere seg nedover. Hvis han ikke får resultater får han uansett aldri nytte av de unge spillerne. Manageren driver med sitt på øverste nivå, de som utvikler gjør det der nede. Det å få dette smeltet sammen til en klubb er veldig, veldig vanskelig. Jeg beundrer trenere som jobber med utvikling av unge spillere, for det krever stor tålmodighet, sier Keegan og innrømmer at det for hans del er toppnivå eller ingenting når det handler om  å være trener og manager. 
  – Jeg liker ikke å trene 5-6 åringer, jeg mister tålmodigheten etter ti minutter. Jeg foretrekker profesjonelle toppspillere, for å være ærlig. Problemet er at alle har meninger om hva som er galt med utviklingsarbeidet i England. Det eneste vi kan si er at systemet ikke fungerer. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg kan ha min mening, Trevor Brooking vil kanskje si noe annet, Glenn Hoddle vil ha sin oppfatning og det samme vil Bryan Robson. Sånn det er nå kan jeg ikke se at det vil komme en skikkelig gjeng med engelske spillere gjennom i løpet av de neste fem-ti åra. Noen er det, men det er få og langt i mellom de som virkelig klarer det.

Internasjonal liga

Kevin Keegan er fortsatt et stort fotballnavn i Norge. Han husker sjøl tilbake på den ekstremt sterke linken mellom engelsk fotball og Skandinavia. De første importene til engelsk fotball kom fra Skottland, Wales, Irland – og Skandinavia pluss et par fra Nederland. Det bildet er også endret. Nå kommer de helst fra Spania eller Sør-Amerika.
  – Nå kommer ikke en gang engelskmennene på laget. Ligaen er blitt så sterk. 
  Mange engelske lag har flere brasilianske enn engelske spillere. Sånn har også litt av linken mellom England og Skandinavia blitt litt borte. Mentaliteten hos norske og skandinaviske spillere passet godt i England. De fant seg til rette. Disiplinen og fokuset gjorde dem til gode profesjonelle, men situasjonen er totalt forandret.

– Har de tette forbindelsene noe med kulturen i den engelske fotballen å gjøre – fast & furios, kick & rush – at vi alltid har vært sterkt påvirket av den engelske fotballen i Norge?
  – Er du vokst opp med engelsk fotball på TV hver lørdag ettermiddag er det klart det påvirker spillet og utviklingen. Men det har også endret seg. Nå får du i tillegg Bundesliga, fransk, spansk og italiensk fotball på TV hele tida. Og selv når du ser Premier League så er ikke den lenger preget av det tradisjonelle engelske spillet. Den tida er forbi. Vi kan synes det er synd, men vi må forholde oss til det. Både engelske og skandinaviske spillere må bli bedre for å møte den nye og tøffe konkurransen. Jeg savner litt mer «sult» fra dem. Se på Suarez. Du får følelsen av at om han hadde spilt gratis i parken så hadde han fortsatt spilt på samme måten. 
Vår generasjon var slik, men vi får ikke frem den sulten i måten vi utvikler våre spillere på nå. Men jeg er sikker på at potensialet er der, vi får det bare ikke frem. Og bare så det er sagt: Jeg er ikke motstander av at de utenlandske spillerne kommer til Premier League, men som engelskmann er jeg trist fordi det er så få engelske spillere som er på banen.

– Det er med andre ord slik at Premier League er blitt en verdensliga som tilfeldigvis spilles i England?
  – Defintivt. Hele Belgias landslagstropp spiller jo i Premier League. De har flere på banen enn oss. Det er OK om vi kan dra til Belgia eller andre land og se engelske spillere, men jeg kan ikke komme på en eneste engelsk spiller som spiller fast i utlandet for øyeblikket. Det er ingen mulighet for Roy Hodgson å dra til Frankrike for å se på landslagsaktuelle spillere, mens en fransk landslagssjef kan komme hit hver helg og se fem-seks landslagsaktuelle i hver kamp. Det er spesielt.

To ulike verdener

– Kan du på tampen si litt om hvordan du har opplevd forskjellen på det å være klubbtrener og landslagstrener?
  – Det er to veldige ulike roller. I en klubb jobber du med spillerne hver dag, hver uke, du har pre-season, du reiser med dem, flyr med dem, drar på sjukehus med dem – du bygger hele tida. Landslaget er noe helt annet. Spillerne kommer inn søndag kveld, de kan ikke trene mandag for de har nettopp spilt kamp, de kan ikke trene skikkelig tirsdag, for det er kamp onsdag. Og når du vil snakke med dem om kampen har de allerede dratt – og når de kommer igjen neste gang er det ofte andre spillere.
  – Så bortsett fra i turneringer er det vanskelig å være landslagstrener. I turneringer får du samlet troppen – det er den eneste muligheten til å bygge lag. Ellers låner du bare spillerne fra klubben og ser dem ofte ikke igjen før om to måneder. 

FAKTA
Kevin Keegan
• Navn: Joseph Kevin Keegan
• Født: 14 Februar 1951 i Armthorpe, Doncaster, England
• Spillerkarriere:
1968–1971: Scunthorpe United
1971–1977: Liverpool
1977–1980: Hamburger SV
1980–1982: Southampton6
1982–1984: Newcastle United
1985: Blacktown City
• Landskamper:
1972–1982: England
• Managerkarriere:
1992–1997: Newcastle United
1998–1999: Fulham
1999–2000: England
2001–2005:Manchester City
2008: Newcastle United

• En kveld med Kevin Keegan i Oslo 15. mai 2023 – meld deg på her

En kveld med Kevin Keegan i Oslo 15. mai 2023 presenteres av NFT i samarbeid med: