-- annonse --
Nyheter
EN FELLES IDRETT: Norsk fotball er nødt til å beholde de tette båndene mellom topp og bredde. Slik er det umulig å tenke seg et A/S Elitefotball der eliteklubbene overtar det lokale ansvaret for treningen av de aller beste ungene. FOTO: NTB scanpix.
Gjest
KOMMENTAR Av Esten O. Sæther, sportskommentator i Dagbladet

DA norsk fotball i var samlet til sitt årlige ting i mars, tok forsamlingen seg en pause midt i tingforhandlingene for å lære mer om sin egen talentutvikling. Det var et klokt grep i en folkebevegelse som nylig trykket inn pauseknappen for tanken om å lage et A/S Elitefotball med ansvar for utvikling av de aller beste ungene og tenåringene.

I beste fall var det stoppknappen de trykket inn. For er det noe vi nå bør ha lært etter disse ukene med olympisk vinterlykke, er det verdien av det å holde norsk idrett som et felles anliggende:
  • Det at vi står samlet for å lage lek for alle og gull for de få.

Det å lime sammen lokalsamfunn gjennom sport er for viktig for oss til å splittes opp i aksjer; i et såkalt Elitefotball A/S som den siste tida har vært en idé for å gjøre norsk fotball mer konkurransedyktig internasjonalt.

Dessuten er det høyst tvilsomt om vi blir så mye bedre til å spille fotball om eliteklubbene slippes løs landet rundt for å overta ansvaret for utviklingen av de beste ungene.

BAKGRUNNEN for A/S Elitefotball er den mangeårige vennskapelige rivaliseringen mellom toppklubbenes interesseorganisasjon Norsk Toppfotball (NTF) og moderorganisasjonen Norges Fotballforbund (NFF). Der har styrkeforholdet flyttet seg til fordel for klubbene i takt med økende TV-inntekter til elitefotballen, men ikke mer dramatisk enn at norsk fotball fortsatt er ganske samlet. For eksempel får NFF oversendt nesten en fjerdedel av eliteklubbenes TV-penger. Det er det høyeste bidraget i Europa.

Det er mot Europa lederne i toppfotballen ser, og da er det lett å merke seg at norske eliteklubber konkurrerer dårligere enn tidligere. Det gjør også A-landslagene globalt. I hvert fall i forhold til det kunstig høye nivået for et par tiår siden. For hvor trist er det egentlig at A-landslaget for jenter er blant de 10-15 beste i verden i en konkurranse med omtrent 60-70 seriøse landslag, mens gutta er blant de 50 beste i en verdensidrett der det finnes litt over 150 landslag med ambisjoner om å bli blant de store?

Fotball er i særklasse den idretten med det høyeste internasjonale nivået. Det gjør at vi skal vurdere våre egne prestasjoner med et eget par briller. Akkurat det sliter mange med. Derfor gir de svakere resultatene for de voksne nå et uforholdsmessig sterkt press på å få til en mer spisset talentsatsing der spillerne plukkes ut langt tidligere.

I NORSK IDRETT er akkurat denne iveren etter å jage ungt talent en diskutabel tilnærming til det å bli virkelig god i sport. En ting er unntakene med familier som totalt vier seg til å få ungene sine opp og fram i idrett; for eksempel det som har skjedd rundt de fabelaktige løperbarna til den geskjeftige og faglig flinke pappa Gjert Ingebrigtsen. Noe ganske annet er det å spenne opp et felles nett for å samle opp de få barna som til slutt skal vinne for Norge.

For et slikt nett fanger neppe opp de fleste av framtidas stjernespillere. Få trenere klarer å peke ut de virkelige enerne blant 11-12-åringene. I talentjakten er det lett å gå seg vill i tidlig vekst og modenhet. Mens hele 7 000 gutter og jenter er innom dagens NFF-organiserte regionslag for 13- til 16-åringer, øker en tidligere utplukking foretatt av toppklubbene sannsynligheten for at mange av de egentlig største talentene ikke blir sett.

Svært tidlig selektering speiler et foreldet talentbegrep. Da er det bedre å følge rolig opp så mange som mulig underveis, for at enerne etter hvert naturlig får skille seg ut til en tøffere sportlig satsing.

RETT etter OL bør vi ha lært betydningen av tålmodighet i toppidretten. Det er nok å nevne Marit Bjørgen eller Aksel Lund Svindal. De var tidlig gode, men slapp å bli dyttet videre. Det er ingen grunn til å lesse krav og forventninger på unger.

Skal du hjelpe fram lange, sterke karrierer for trygge, selvstendige utøvere, må du helst gi ungene ro. Og det skjer best i lokalmiljøet sammen med de vante kameratene.

MEN framfor alt er en tidlig selektering ødeleggende for barnefotballen som et felles nasjonalt dannelsesprosjekt. Det er denne ekstremt store oppslutningen i barne- og ungdomskullene som har gitt fotballen en helt annen kulturell plattform enn de fleste andre norske idrettene.

Slik er det ikke noe alternativ for storklubbene å bryte med resten av sporten. Rosenborg, Brann, Viking, Vålerenga og alle de andre kjente navnene er knyttet til sine ulike byer med et samfunnsansvar som binder. Dette er klubber som vil forbli byenes kjæreste eie nettopp fordi de representerer noe bredere enn det å spille best mulig fotball. Og som blir belønnet av det lokale fellesskapet på grunn av denne særstillingen.

Det vet lederne i disse viktige klubbene, og de fleste av dem er voksne nok til å være bevisst på den kulturarven de forvalter.

DETTE samfunnsansvaret gjør at Norsk Toppfotball ikke kan skille sitt talentarbeid fra norsk fotballs over 29 000 andre lag. Uansett sportslige ambisjoner må lederne i toppklubbene tilpasse sitt talentarbeid den felles sosiale rammen for norsk fotball.

At denne rammen også er en sportslig styrke forteller den internasjonale suksessen til annen norsk idrett. Der gjør Norge det bedre enn noensinne både i vinter-OL og store sommeridretter som friidrett, håndball og svømming fordi kompetansen er samlet og kunnskap blir delt.

Nettopp tett samarbeid er et lite lands fordel. Da er det bare for toppklubbene å ta alle sine ambisjoner og TV-penger tilbake inn i fellesskapet og sørge for at det blir en samlet norsk talentutvikling under demokratisk kontroll av folkebevegelsen fotball.

Det er det eneste som i lengden er verdt noe både for sporten og samfunnet.

-- annonse --