-- annonse --
Nyheter
HUMANKAPITAL: – Det er Ole Gunnar Solskjær og hans støtteapparat som avgjør hvor sterkt Manchester United står – ikke direktør Ed Woodward og hans administrative ledere, skriver Per-Mathias Høgmo i denne artikkelen. Foto: NTB
Gjest
Av Per-Mathias Høgmo

  • Artikkelen er hentet fra Fotballtreneren nr. 2/2021, og er skrevet av Per-Mathias Hægmo som daværende seksjonsleder for topptrenerutdanningen i NFF.

1990-tallet fremstår som en gullalder for norsk idrett, både innenfor individuelle idretter og lagidretter. Sterke stemmer, ikke minst blant mediekommentatorene, ønsker at vi skal komme tilbake dit – uten å ta innover seg at de fleste grunnleggende forutsetningene er fullstendig endret siden den gangen vi alle kunne stille oss begeistret bak en sint Nils Arne Eggen som fordømte det han kalte for «fotballkapitalistene». 
  Når vi i dag skal forsøke å bringe Norge oppover UEFA-rankingen, er det noen erkjennelser vi trenger å gjøre for at den videre diskusjonen skal bli fruktbar. 
  Vi må erkjenne at den internasjonale fotballen siden 1990-tallet har utviklet seg til å bli en stor industri. 
  Vi må erkjenne at denne fotballindustrien har blitt global, og at de mest ressurssterke klubbene i Europa er i stand til å finne de beste talentene selv i de mest perifere nasjonene – på stadig lavere aldersnivåer og til og med på lave divisjonsnivåer. 
  Vi må dessuten erkjenne at utviklingen ikke er i ferd med å bremse, men tvert imot beveger seg raskere og raskere. 

Debatt om modeller for og utøvelse av eierskap

I Norge kan vi velge å slåss mot vindmøller og insistere på et ønske om å bringe verden tilbake slik den var for 30 år siden. Men vi kan også velge å møte utfordringene på et mer fremoverlent vis, der vi med basis i våre grunnleggende verdier viser vilje og evne til å finne vår egen plass i den globale fotballindustrien. Vi kan jobbe sammen med andre nasjoner for å få på plass et mer reelt og effektivt regelverk for «Financial Fair Play», og vi skal slåss også mot neste forsøk på å lansere en «Super League» eller andre forslag som bryter med sportens grunnleggende idé. Selvsagt skal vi hegne om den norske modellen, der vi sørger for at bredden kan tilføres ressurser fra toppen, slik at vi hele tiden reinvesterer og bidrar til at nye talenter kan utvikles. Men hvorfor skal det være et mål i seg selv å hindre ressurssterke investorer fra å legge penger i fotballen – når vi vet hvor avgjørende økonomiske ressurser er for å kunne prestere på et høyt nivå i en internasjonal konkurranse?
  Vi har i Norge valgt en modell med indirekte investoreierskap. Intensjonene bak denne modellen er selvsagt ideelle, fordi den skal sikre at klubbene selv har råderett over de sportslige beslutningene. Men som særlig Aftenposten nylig har påpekt, fungerer ikke modellen etter hensikten. For det første er det i praksis den som sitter med pengene som også sitter med siste ord. For det andre går det absolutt an å stille spørsmål ved om ikke modellen i seg selv har bidratt til å holde potensielle investorer borte fra fotballen. 
  Både i England og i Tyskland pågår det høylytte debatter om både utøvelse av eierskapet og modellene for eierskapet, og det samme skjer selvsagt i andre nasjoner. Det er ikke gitt at det skal finnes noen gullstandard som lar seg kopiere til norske forhold. Hva som er den beste løsningen i Norge krever en egen debatt, og denne debatten må komme seg videre fra en romantisk forestilling om at den globale fotballindustrien ikke eksisterer, eller at det er mulig å prestere på høyt internasjonalt nivå uten et minstemål av økonomiske muskler. 

Humankapitalen

Selv om økonomi til å drive spillerlogistikk er blitt viktig for å være konkurransedyktig, er ikke penger den eneste ressursen som er avgjørende i en fotballklubb. Humankapitalen er stadig vekk like viktig som den økonomiske kapitalen, og fortsatt er det sånn – også internasjonalt – at det er hovedtreneren som er den øverste produktansvarlige. Styrken på klubbens merkevare avhenger av treneren og hans team.   Det er Ole Gunnar Solskjær og hans støtteapparat som avgjør hvor sterkt Manchester United står – ikke direktør Ed Woodward og hans administrative ledere.  
  Men hvis utviklingen beveger seg raskt innenfor det kommersielle området, går ikke utviklingen noe saktere med tanke på kompetanseområdet. Det er jo ikke slik at de mest pengesterke klubbene nøyer seg med å sette opp laget sitt ved å kjøpe de elleve dyreste spillerne de får tak i. Kollektivt og individuelt utviklingsarbeid står sentralt, også blant de fremste. I Premier League lyktes Liverpool i fjor med å vinne ligaen, etter at Jürgen Klopp lyktes med å forme laget til sin stil – som en kollektiv enhet – noe som selvsagt krevde fotballfaglig kompetanse i hele organisasjonen. Og selv om årets ligamester Manchester City har ressurser nok til å kjøpe nær sagt hvilke spillere de måtte ha lyst på, har årets store åpenbaring vært Phil Foden, en 20-åring opprinnelig fra Stockport – og et resultat av kompetanse i flere deler av den sportslige organisasjonen. 
  Det er dette som er inspirasjonskilden og utfordringen til alle som jobber for at Norge skal skape internasjonale resultater, og som en konsekvens av dette også skal avansere på UEFA-rankingen:

Inspirasjonen som ligger i at hver enkelt av oss kan søke ny kompetanse, at kompetansen er etterspurt og at kildene for å bygge kompetanse er flere og mer tilgjengelig enn den noen gang tidligere har vært.  
  Utfordringen som ligger i at vi i Norge trenger å bygge våre økonomiske muskler. 
  Og erkjennelsen av at den internasjonale utviklingen beveger seg raskt, og at det ikke nytter å møte utviklingen ved å ønske at verden med et fingerknips på nytt blir slik den så ut på 1990-tallet. 

-- annonse --