-- annonse --
Nyheter
REFLEKSJON: Assisterende landslagstrener Per Joar Hansen har de siste månedene reist Europa rundt og besøkt landslagsaktuelle utenlandsproffer. Her reflekterer han over situasjonen som har oppstått med spredningen av koronaviruset. Foto: NTB scanpix
Gjest
Av Per Joar Hansen, assisterende landslagstrener Norge A

Johan uten land var konge av England fra 1199 til 1216. Han var yngste sønn av kong Henrik 2, og fikk tilnavnet «uten land» fordi han ikke fikk noe distrikt/len av sin far.

Som trener i disse koronatider, er det lett å sette seg inn i hans situasjon, gjennom at vi som trenere heller ikke har land/by/lag å trene. Derfor ser jeg meg for tiden på mange måter som trener uten lag. (selv om man så klart har kontakt med spillerne på andre måter).

Vi har fått beskjed om at vi ikke skal trene, ikke skal vi møtes i større grupper og ikke skal vi spille viktige kamper. Alt det som man før har tatt for gitt, blir i løpet av dager bare borte gjennom det som nå skjer rundt oss i hele verden.

Jeg tar meg selv i å tenke på hvor fort saker man tar som en selvfølge forsvinner i løpet av få timer, og hvor avhengige vi mennesker over hele fotballkloden er av hverandre. Hvis noen har vært usikker på om fotballen har blitt global, er korona-epidemien et nytt eksempel på det motsatte.

Fra 25. januar til og med den 9. mars, reiste jeg fritt rundt omkring i hele Europa og besøkte våre landslagsspillere. Jeg har vært i Skottland, England, Italia, Frankrike, Spania, Tyrkia, Belgia, Tyskland og Nederland. Jeg har på min reise gått ut og inn av hoteller, restauranter, fly, flyplasser, tog, taxi, t-baner, treningsanlegg, fulle tribuner, møterom etc. etc., uten så å si møte spesielle restriksjoner av noe slag.

Det eneste unntaket var i Borussia Dortmund (den 5. mars), der legen nektet meg innpass i deres matsal/garderober, og ba meg og Erling finne et møterom på en annen del av treningsanlegget. Men, når det skal sies - fikk jeg lov til å overvære hele treningen deres, og kunne også ta en prat med deres trener Lucien Favre, uten munnbind og andre forhåndsregler. Jeg tror ikke vi hadde 1 meters avstand til hverandre heller. Borussia Dortmund visste derimot at påfølgende kamp borte mot PSG skulle gå foran tomme tribuner, men ingen hadde vel tenkt tanken på at fransk politi, tillot 30 000 fans å stå tett sammen utenfor Park de Princes, mens kampen pågikk inne på stadion uten fans.

Den 7. mars overvar jeg Sheffield United-Norwich med 32 000 tilskuere på tribunen, og hadde en hyggelig passiar med manager Chris Wilder (og Roger Nilsen) i Manager´s Lounge etter kampen, der også Norwich-manager Daniel Farke kom inn og håndhilste, og hadde en kort prat med oss.

Ingen antibac og annen håndvask var å se, og ingen av oss tror jeg tenkte spesielt mye på restriksjoner og annet, der vi diskuterte kampen og enkeltspillere.

Etter at jeg kom hjem den 9. mars, har det imidlertid skjedd ting i rekordfart. De fleste land i Europa/verden har innført «lock down», selv om mange av våre spillere der ute opplever forskjellige budskap fra land til land og klubb til klubb. Noen trener alene, noen får beskjed om å trene i små grupper, noen planlegger å trene felles i løpet av denne uka, og i noen land spilles det sågar kamper (Tyrkia og Russland). Ikke rart at våre spillere synes dette er vanskelig å forholde seg til, når de følger med på hva vi gjør hjemme i Norge.

Det dette har lært meg så langt er hvor lite vi mennesker vet om konsekvensene av et globalt virusangrep som ikke bryr seg om klubbmerke, klubbøkonomi, stjernestatus etc etc. Det angriper trenere, spillere, fans og ledere uavhengig av hvor og hvilket nivå du spiller fotball.

Videre har jeg reflektert over at i toppfotballen blir man ofte lurt til å tro at konkurranse og individualisering er bedre enn samarbeid. Vi glemmer ofte at det som har gjort at vi som menneskeart har overlevd er nettopp samarbeid.

Jeg både håper og tror at dette etter hvert har sunket inn hos både oss trenere, ledere, fans og spillere over hele verden. Alle sammen må ta et felles ansvar for å bli kvitt «faenskapet», slik at vi kommer sterkere tilbake i den andre enden. Dette betyr selvsagt at vi respekterer de råd som kommer fra våre ledende eksperter og fagpersonell rundt omkring i verden. Der disse råd/regler blir overholdt, ser vi heldigvis stor framgang med hensyn til å stabilisere og bli kvitt smittespredning.

Det er jo et paradoks når Wuhan Zall og Shenzhen (kinesiske toppklubber) nå reiser tilbake fra treningssamlinger i Europa og Dubai, til sine respektive regioner i Kina, i frykt for å få smitte der de befinner seg nå.

Nå håper jeg UEFA og FIFA har «baller nok» til bare å bestemme at, disse reglene gjelder for alle, og det gjelder ALLE land i hele verden. Nå må menneskeliv bety mer enn penger, berømmelse og prestisje.

Til slutt

Vi i fotballen er flinke til å se muligheter istedenfor problemer. Vi må derfor bruke tiden framover til å tenke: - Hva skal vi i Norge bruke kommende periode til for å utvikle norsk fotball videre?

Når dette skrives skal vi selvsagt også ha respekt for at klubbene og landslagene i Norge står overfor gigantiske utfordringer, fordi man egentlig ikke vet 100% hva som kommer til å skje i tiden framover.
  Det kommer ikke jeg heller til å spekulere i, men det man vet fra spesielt toppfotballen er at kravene ofte er at: - Man skal bygge et fly mens det er i lufta.
  Det betyr at man skal bygge robuste klubber/landslag gjennom strukturer, økonomi, sportslige planverk, spiller-/lederlogistikk, anleggsutvikling etc. etc., samtidig som man helst skal vinne på søndag.

Nå er det ingenting som skjer, fordi det er ingen plasser å fly til. Flyet står på bakken, uten at det er planlagt hverken avgang eller landing.

Jeg tenker da at nå har vi kanskje mulighet til å «skru litt ekstra» på flyene våre, slik at når vi får beskjed om at flyforbudet er hevet, kan vi fly lengre, raskere og med enda større tempo og sikkerhet.
Så jeg håper inderlig at ikke alle fotballmekanikerne i Norge blir sendt hjem med permisjonsvarsel, men kan fortsette å møtes i sine respektive miljø og bruke tiden som kommer, til å flikke, skru, modellere og iverksette enda bedre strukturer for norsk fotballs beste, slik at vi kan møte neste nasjonale og globale utfordring på beste måte

PS: Da jeg hadde skrevet siste linje, fikk vi beskjed fra generalsekretær Pål Bjerketvedt om at vi skal spille play-off mot Serbia i juni. Nå har vi heldigvis et lag å trene igjen og en kamp å se fram i mot. Og på veien dit, har vi vel alle forhåpentligvis lært noe om seg selv og hvordan «alt henger sammen med alt».

-- annonse --