-- annonse --
Nyheter
DIPLOM: Bjørn Hansen og Nils Arne Eggen mottok NFTs hederstegn og fortjent hyllest fra over 16 000 tilskuere på Lerkendal i pausen av Eliteseriekampen mellom Rosenborg og Haugesund i august i fjor. Bjørn Hansen døde 25. april og i tirsdagens bisettelse holdt Nils Arne Eggen en gripende minnetale til sin kollega og venn. Foto: Ivar Thoresen
Gjest
Av Reidar Schjei og Ivar Thoresen

I august i fjor ble både Eggen og Hansen tildelt Norsk Fotballtrenerforenings hederstegn med diplom. Utdelingen fant sted på Lerkendal i pausen av Eliteseriekampen mellom Rosenborg og Haugesund.
  Tirsdag holdt den ene hedersmannen minnetale ved den andre hedersmannens båre.

Vår Frue kirke i Trondheim var fylt til siste plass av familie, venner og kolleger Bjørn Hansen hadde fått over hele landet etter et langt liv i fotballen.
 Den verdige seremonien ble ledet av Steinar Leirvik - «Rosenborg-presten». «Gabriels Obo» ble spilt av Arve Tellefsen, mens Åge Aleksandersens «Trondhjemsnatt» ble nydelig sunget av Åges datter Linn-Sofie Sagmo Aleksandersen sammen med Trond Helge Johnsen.
  Frode Moen, leder av Olympitoppen Midt-Norge, holdt også minnetale i kirken.

Fred over Bjørns minne

Det var en strålende maidag med Trondheim badet i solskinn fra Festningens topp, og over hele byen vaiet det norske flagget i den varme vårvinden – på Norges frigjøringsdag 8. mai, og for trenerlegenden Bjørn Hansen.
En bedre ramme kunne ikke vår kjære hedersmann, trenerkollega, fotballvenn og ikke minst medmennesket Bjørn Hansen fått til sin bisettelse, som ble innledet med passende «No livnar det i lundar, no lauvast det i li, den heile skapning stundar no fram til sumars tid».
Norsk Fotballtrenerforening var selvsagt representert under bisettelsen, og på vegne av vårt styre og alle våre medlemmer hadde vi ordnet en vakker krans fra oss alle til Bjørn.
Til en Hedersmann i respekt.
NFT lyser fred over Bjørn Hansen sitt minne.

Minnetalen

Her er hele minnetalen Nils Arne Eggen holdt til minne om Bjørn Hansen under bisettelsen:

Bjørn!
«Vi har kampert sammen lenge.
Det blir ikke lett for meg, dette. Jeg kan ikke rope på deg heller i dag, da, slik jeg brukte å gjøre.
  Han Bjørn skapte så mange gode minner, at det blir lett å tenke på ham og minnes ham i framtida
  Slik vil det være for deg og, Anne-Irene. Og Lise, Eva og Geir (kone og barn).

Han Bjørn kom litt sent inn i toppfotballen, han gjorde det. Han tok øverste kurs, på slutten av 70-tallet, og jeg var så heldig da at jeg ble veilederen hans.
  Og da møtte jeg en fotballfagmann, som var selvtenkende allerede da. Og ikke minst djup-tenkende når det gjaldt fotball. Og andre ting. Det var faktisk slik, jeg må si det, Bjørn, at du var så djup-tenkende til å begynne med, at det tok tid før du fikk framgang.

Jeg måtte hinte om at det ikke var spesialklasse i matematikk. Det er faktisk fotballspillere, da.
  Men jeg må si det, at han har vært drivkraft i norsk fotball siden den gangen. En fagmann og pedagog - eller jeg kalte han didaktiker: Det handler om å få frem det du skal lære bort på feltet. Og det gikk fort etter hvert.

Det er tre forhold som må tas fram:

Det ene er at han var en tålmodig mann, jeg snakker om pedagogen, en tålmodig detaljist. Det sitter mange av de i salen her nå (som fikk oppleve dette, journ. anm). Han kunne holde på med en detalj: Innleggsfot, standfot, mottak, avlevering… Han kunne holde på i timevis om det var nødvendig. Han ga seg ikke før han ble fornøyd.

Det andre jeg vil ta fram, han hadde mange godføtter, så det mangler ikke på eksempler, men jeg må trekke fram noen. Det andre var at han var veldig opptatt av forutsetningene for det å samhandle ute på banen. Da må du se hvor de er hen, resten, vet du. Både medspillere og motstandere. Det er «oppfatningsferdighet», og han skapte et uttrykk, Bjørn, som vil vare evig i fotballen: «Hovmesterblikket». Du kan ikke bruke blikket for å kontrollere ballen, det må du gjøre med andre sanser. Men du må se hvor de andre er hen.
  Og jeg er sikker på at han ser fortsatt. Så vi må bare passe på.

Det tredje, det var Steinar inne på (Leirvik, prest). Han brydde seg om alle uansett hva. Han så på folk rundt seg. Om de hadde problem, så ville han gjerne være med å løse det. Det gjaldt ikke bare spillere. Han var engasjert i Frelsesarmeen, med handicaplag. Jeg tør ikke nevne flere, jeg kommer ikke på alle. Det var så mange han var opptatt av, spesielt dem som hadde problemer. Det er en fenomenalt god egenskap. Jeg kaller det en ferdighet, for det er noe du blir til etter hvert.

Jeg hadde en pause i Rosenborg, på grunn av arbeid som lærer og skoleinspektør på Follo i Orkdal. Jeg ville ha Bjørn som trener allerede i 1982, men forslaget mitt falt på steingrunn. Da fikk vi i stedet en engelskmann fra Manchester, som jeg ikke skal beskrive noe mer.
  I 1984 var vi sammen for første gang. Bjørn var hovedtrener, jeg var rådgivende assistent. Det fungerte utmerket. Jeg forsvant sørover i 1985, Bjørn fortsatte. Og i dag, Bjørn, så er alle enige i at du spilte en avgjørende rolle i oppbyggingen av mesterlaget i 1985. Selv om de var så opptatt av egen prestasjon at de glemte å invitere deg på banketten.
  Siden har det gått slag i slag.

Fra 1988 så klarte vi, sammen med landslaget, å gjøre oss gjeldende ute i Europa. Jeg sier det at du var en drivkraft både for at vi kom oss ut i Europa, og oppover i Europa. Du var fotballdyktigheten bak både «Istanbul», da vi kvalifiserte oss første gangen – for øvrig den eneste gangen jeg har sett ham sint: Det var en tyrker som sprang etter «Beto» (Bjørn Tore Kvarme). «Beto» sprang så fort at det gikk bra, men Hansen hisset seg så til de grader opp. Han skulle gi den engelske kampinspektøren inn, men der slo ikke Lade-engelsken helt til.
  Etterpå, så var du den blideste av alle.

Nåvel.
  Folk kunne tro at han var så alvorlig bestandig. Men han var ikke det. Han var en humorist. Ja, Anne-Irene, du vet det, han var en replikk-kunstner. Han gikk mye med Rune, Bratseth, det var så underfundig det han kom med av og til, at jeg selv ikke alltid skjønte det. Og jeg tror ikke at han skjønte det selv, heller.
  Men det var godt å være sammen med han.
  Det var ikke bare i Istanbul, men i Milano, og ikke minst da i Marseille, sammen med Egil. Det er ikke som mange som har opplevd det, å være på så rett plass så ofte.
  Vi legger på en blomsterkrans fra oss i Rosenborg. Og det sier jeg med åpent sinn: At egentlig er det en laurbærkrans. Som takk for alt det du har gjort, og betydd og ikke minst betyr.
  Du skjønner det, Bjørn, at tankene dine, ideene dine og ikke minst væremåten din, den sitter i veggene i klubbhuset på Lerkendal. 
  Og ikke minst så svever ånden din, fotballånden din, over Lerkendal. Og vi er klar over hovmesterblikket.

Takk skal du ha.

Med hilsen fra alle oss i Rosenborg, og en særdeles vemodig venn.
Nils A.»

-- annonse --